"Jeg heter Lucy Barton" av Elizabeth Strout

Jeg heter Lucy Barton
Elizabeth Strout
Roman
180 sider
Oversatt av Hilde Rød-Larsen
Forlaget Press
2023 (1. pocketutgave, 3. opplag)

Elizabeth Strout (f. 1956) debuterte i 1998 med romanen "Amy and Isabelle". I alt har hun utgitt ni romaner, seks av dem er utgitt på norsk. For hver bok trer hun tydeligere fram som en av de aller største forfatterne i amerikansk samtidslitteratur. Hennes store internasjonale gjennombrudd kom med "Olive Kitteridge" (norsk 2015), som vant Pulitzer-prisen for beste roman i 2009. "Jeg heter Lucy Barton" (norsk 2017) og "Åh, William!" (norsk 2022) ble begge nominert til Booker-prisen.

"Jeg heter Lucy Barton" er en klok og vakker utforsking av familieliv og kjærlighet, av fortidens makt og fortellingens frihet.

På midten av 1980-tallet måtte Lucy Barton ligge på sykehus i nesten ni uker. Egentlig var hun der for å fjerne blindtarmen, men da sykehuspersonalet to dager etter inngrepet ga henne mat, klarte ikke kroppen hennes å ta til seg næring. Dermed ble sykehusoppholdet lenger enn planlagt.

Om lag tre uker etter at hun var blitt innlagt, oppdager hun at moren hennes sitter i en stol ved fotenden av sengen der hun ligger.

Lucy har ikke sett moren på mange år. Moren blir på sykehuset i fem dager.

Morens nærvær vekker gamle minner fra Lucys barndom i Illinois med fattigdom, overgrep og sosial ekskludering.

Lucy vokste opp i en søskenflokk på  tre, med en far som var maskinist og en mor som var syerske. De var fattige, og Lucy og søsteren hennes Vicki ble ofte mobbet. Lucys barndom var røff og preget av omsorgssvikt, noe som har gjort ensomhet til hennes trofaste følgesvenn gjennom livet. 

Lyspunktet i Lucys barndom fant sted når hun besøkte skolebiblioteket, for i bøkenes verden fant hun et sted hvor hun ikke var ensom. Det ble starten på en forfatterdrøm som har vokst fram i Lucy gjennom mange år.

"Jeg heter Lucy Barton" er et lavmælt og skarpt portrett av en kvinne; et usentimentalt blikk inn i en elendig og fattig barndom i det amerikanske midtvesten, og en klok og rørende fortelling om forholdet mellom en mor og en datter.

Romanen handler om et komplisert mor-datter-forhold, og strekker seg over fem dager på midten av 1980-tallet.

Historien fortelles og oppleves ubetinget gjennom Lucy. Det er hennes tanker og observasjoner leseren blir presentert for.

Den er stramt komponert i korte kapitler, og veksler mellom nåtiden, hvor Lucy og moren sitter sammen på sykehusrommet i New York med utsikt mot Chrysler-bygningen, og flyktige barndomsminner.

Beskrivelsene av Lucys barndom er hjerteskjærende. Jeg synes det er fint at forfatteren ikke henfaller til det sentimentale. Det gjør historien enda sterkere. Strout skriver ikke bare om økonomiske problemer, men også om kulturell og følelsesmessig deprivasjon. Lucys mor klarer ikke å fortelle datteren at hun elsker henne, bare når hun har øynene lukket. Men paradoksalt nok er det dét denne romanen handler om, nemlig den kompliserte kjærligheten mellom en mor og hennes datter. Jeg er imponert over at Elizabeth Strout kan skrive så tankevekkende om denne tematikken. 

Romanen gir både innsikt og stor kunnskap. Jeg er helt sikker på at dette er en bok som vil bli lest om og om igjen, ettersom den stiller så mange spørsmål om hva oppvekstvilkår betyr og om de lange sporene som de etterlater seg.

Språklig sett er boken svært god. Karakterene utfolder seg sakte og avslører stadig nye dybder i sjelens mørke og lys. Den berører de dypeste strengene i leseren. Det er både opprivende og oppløftende på en gang.

"Jeg heter Lucy Barton" forteller en sterk historie som er vanskelig å ikke bli berørt av.

Sterk roman om en vanskelig kjærlighet mellom mor og datter. Kan leses av alle, men er først og fremst rettet mot kvinner.

"Jeg heter Lucy Barton" er liten, men en stor leseopplevelse. Anbefales på det varmeste!