- Historien om et uventet vennskap
Chloe Dalton
Roman
278 sider
Oversatt av Inger Sverreson Holmes, MNFFO
Forlaget Press
2026
"Haren og jeg" av Chloe Dalton skildrer det unike og tillitsfulle båndet som kan oppstå mellom et menneske og et vilt dyr. Historien utforsker tematikk knyttet til frihet, naturens villskap og grenseoppgangen mellom det temmede og det utemmede.
Før koronapandemien og den andre nedstengningen i 2020 levde Chloe Dalton et utpreget urbant liv i London, der hun i over ti år hadde jobbet som politisk rådgiver i parlamentet og utenriksdepartementet. Koronaen sendte henne imidlertid ut av storbyen og ut på den engelske landsbygda, til en ombygd låve i nærheten av barndomshjemmet sitt. Det var her, under en gåtur på en iskald februardag, at det uventede møtet fant sted.
Midt i en kjerrevei, på stripen av gress, fikk hun øye på en ørliten skapning. Aldri før hadde hun sett en så liten hare. Den var ikke lengre enn håndflaten hennes, og hadde en mørkebrun, tykk og rufsete pels. Dalton vurderte alternativene. Hun kunne la hareungen ligge der den lå, i håp om at den ville finne veien til skjulestedet sitt og bli gjenfunnet av moren før et rovdyr oppdaget den eller at den ble overkjørt av en bil. Hun bestemte seg for å avvente, ettersom hun var klar over at menneskelig inngripen kunne gjøre mer skade enn gagn. Men da hun kom tilbake fire timer senere, lå den der, midt i veien, akkurat som hun hadde forlatt den.
Dalton bestemte seg for å ta den med hjem. For å unngå å berøre den med hendene, samlet hun sammen flere håndfuller av det visne gresset langs veien. Hun ringte en lokal naturverner, som tidligere hadde vært skogvokter, for å forklare hva som hadde skjedd, og be om råd. Han avviste raskt hennes opprinnelige tanke om å plassere hareungen ute ved åkeren igjen, og fortalte at selv om den på en eller annen måte kunne gjenforenes med moren, kom hun til å avvise den, siden den nå ville lukte av menneske, enda så forsiktig Dalton hadde vært. Han sa også at han aldri, i alle de årene hadde hørt om noen som hadde klart å ale opp en hareunge, og at hun måtte finne seg i at den sannsynligvis kom til å dø av sult eller sjokk. En hare kunne heller aldri temmes.
Livet til en hare består av en serie mikroskopiske beregninger og justeringer, der hver og en virker ubetydelige, men som sett sammenlagt danner en solid og imponerende overlevelsesstrategi.
Det hun begir seg ut på i den ombygde låven, blir et intenst lynkurs i overlevelse preget av prøving og feiling. Siden det finnes forbløffende lite informasjon om pleie av ville harer – de fleste kilder på internett handler enten om tamkaniner eller om hvordan harer jaktes på – må Dalton improvisere. Det blir en hverdag med pipettefôring av kattungemelk og en etter hvert eksperimentell diett med urter, løvetann og havre. Som leser blir man raskt sjarmert og dypt engasjert i harens små og store påfunn. For meg, som kanskje ikke kan all verden om dyr fra før, var det utrolig fascinerende å følge disse detaljerte observasjonene av hvordan et vilt vesen utvikler seg i et hjemlig miljø.
Mange naturbøker har en tendens til å sette forfatterens indre sår og emosjonelle helbredelse i forgrunnen. De som har skrevet dem, forklarer gjerne hvordan det å knytte kontakt med naturen har bidratt til å lege deres indre uro eller skadene livet har påført dem. Det er ikke formålet med denne boken. Dalton unngår denne fallgruven. Selv om erfaringen forandrer henne, og endrer hennes holdning til bylivet hun forlot, avviser hun ikke den siden av tilværelsen sin. Målet hennes er aldri å bruke haren som egenterapi, men å observere og forstå denne skapningens sanne natur. Hun anerkjenner og respekterer at det er en egen skapning; den er noe "annet", den er et vilt dyr, og nettopp derfor fremmed for oss – noe som gjør at den fortjener desto mer beundring og respekt.
Å oppdra en hare viser seg å være en øvelse i emosjonell selvdisiplin. Dalton motstår fristelsen til å behandle den som et kosete kjæledyr. Hun gir den aldri et navn, og hun klapper den ikke. Dette er en historie om omsorg, vergemål og fellesskap, men aldri om eierskap. Det er en vakker og sjelden form for kjærlighet, hvor selve målet med omsorgen er å forberede seg på en eventuell avreise.
Det som gjør boken så fengslende, både et emosjonelt og intellektuelt nivå, er hvordan forfatteren fletter det nære forholdet sammen med naturhistorie, mytologi og folketro. Vi lærer om harens symbolske plass i historien – fra reisen som formskiftere i middelalderen til hellige symboler i det gamle Egypt.
Samtidig løfter Dalton blikket mot hvordan vi forvalter naturen i dag og gir milde kommentarer om tilstanden til dyrelivet. Gjennom harens øyne blir vi smertelig bevisst på hvordan intensivt jordbruk og tap av habitater utarmer den britiske naturen. Kontrasten blir enorm når hun beskriver det brutale synet av en potethøster som jevner dyrelivet med jorden, kontra verdien av at bønder etterlater uberørte kantsoner der artsmangfoldet kan blomstre. Likevel etterlater boken en følelse av håp snarere enn fortvilelse; den handler om å gjenopprette kontakten med naturen på en meningsfull måte.
Det aller mest ekstraordinære er likevel den tilliten som oppstår. Haren velger nemlig å bli. Selv om den etter hvert slippes fri og i perioder forsvinner i ukesvis, fortsetter den å oppsøke huset som et trygt fristed. Den ligger helt komfortabelt ved siden av Dalton mens hun skriver, og ender til og med opp med å føde sine egne unger inne i huset hennes.
For øvrig skriver Dalton godt og balansert. De mer vitenskapelige avsnittene – fra faktainnsamling om arten til veterinære bekymringer når haren skades – er kliniske og svært empatiske på samme tid. Hun skriver så utrolig fint – klart, tydelig og med en nesten poetisk tone når hun beskriver landskapet og harens finurlige påfunn. Noen ganger blir det litt vel mye historie og bakgrunnsfakta, som kan føles litt for utfyllende, og boken på 278 sider kunne nok vært strammet litt inn, men de bidrar samtidig til å gi fortellingen dybde og et mer ekte innhold.
"Haren og jeg" er en sjarmerende, hjertevarm og uventet glede av en bok. Den styrer unna de vanlige klisjeene vi ofte finner i memoarer om dyr, og gir oss i stedet en historie om motstandskraft og nye begynnelser. Jeg vil absolutt anbefale boken til alle som søker en trøstende, tankevekkende og lærerik leseopplevelse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar