"Hemmelig begravet" av Viveca Sten

Hemmelig begravet
Viveca Sten
Krim
448 sider
Oversatt av Kari Engen, MNO
Cappelen Damm
2020

Viveca Sten (f. 1959) er en av Sveriges mest populære krimforfattere. Bøkene i hennes serie "Mordene i Sandhamn" har solgt i mer enn seks millioner eksemplarer og utgis i 40 land. TV-serien basert på bøkene har mer enn 50 millioner seere i hele Europa.

Viveca Sten fortsetter sin habile og underholdende serie med kriminalbetjent Thomas Andreasson og hans barndomsvenninne advokat Nora Linde i hovedrollene, og hun har nå nådd den tiende boken i serien.

På Telegrafholmen, den langsmale øya rett overfor Sandhamn, i Stockholms skjærgård, blir det gjort et funn av det man regner med er rester av et menneskeskjelett.

Firmaet KSSS er i ferd med å bygge nye boliger på den ubebodde øya, og i den forbindelse ble det utført sprengningsarbeid. Da støvet hadde lagt seg, oppdaget arbeiderne knokkelrester på bakken.

Det kan ikke utelukkes at noe kriminelt ligger bak funnet. For hvorfor skulle noen ta seg bryet med å grave ned et menneske på en ubebodd øy som Telegrafholmen, dersom det ikke skjedde i hemmelighet?

Det kan dermed være en gammel, uløst kriminalsak kriminalbetjent Thomas Andreasson og hans kollegaer i Nackapolitiet har fått i fanget, og de bestemmer seg for å gå gjennom listen over savnede personer.

Sporene peker mot to kvinner som forsvant ti år tidligere. 

Nora Linde er sykemeldt etter en traumatisk opplevelse, og hun plages av søvnvansker og føler seg totalt mislykket. Da hun får høre om funnet på Telegrafholmen, forsøker hun desperat å ordne opp. Mot all fornuft starter hun en risikabel etterforskning parallelt med politiets.

Nora sier til seg selv at det er bra for henne å være opptatt med noe, men det viser seg snart at hun leker med ilden og at noen er villige til å strekke seg langt for å la en gammel hemmelighet fortsette å hvile i glemselen.

Vennskapet mellom Thomas og Nora settes på prøve når dypt begravde hemmeligheter og såre familierelasjoner ser dagens lys. Noen på øya kjenner til sannheten. Må flere liv gå tapt innen den avsløres?

"Hemmelig begravet" er en velfortalt og velkomponert krim, med et plott som holder helt til siste side, og et persongalleri som biter seg fast.

Sten har et godt grep om sin historie. Den er spennende. Og med tanke på at det dreier seg om en eldre drapssak, en såkalt cold case, har politiet et vanskelig utgangspunkt for oppklaring. 

Personbeskrivelsene er som sedvanlig eminente. Viveca Sten er meget flink til å portrettere mennesker og relasjoner, så man føler at man kommer nær dem. Hun gjør det med stor empati og menneskelig innsikt, så det er alltid en glede å lese romanene hennes.

De to hovedpersonene Thomas Andreasson og Nora Linde er blant mine favorittkarakterer i krimserier. Det er sjeldent at det er et par venner, og ikke kollegaer eller kjærester, som har hovedrollene, og det fungerer svært godt. De to hovedpersonene bærer også denne gangen historien godt, og vektingen mellom saken det dreier seg om og deres liv er god, slik at det private aldri får forrang. 

I tillegg fremstår bipersonene som levende og troverdige, og Sten gir dem kropp og fylde. I hvert fall for de flestes vedkommende.

Handlingen følger primært de to hovedpersonene, men også de to kvinnene som forsvant ti år tidligere vies god plass. Det gir historien mer dybde, og er med på å heve spenningsnivået.

Viveca Sten skriver fortsatt omtenksomt, drevet og jordnært, uten for mange unødvendige ord og beskrivelser, noe som alltid gjør en bok fra hennes hånd verdt å lese. 

Og med Stockholms skjærgården som et levende beskrevet bakteppe, føles romanen autentisk uten å ligne en turistbrosjyre.

"Hemmelig begravet" er en lett tilgjengelig krimroman som det ikke tar for lang tid å lese. Den er ikke voldsom, og man føler seg umiddelbart hjemme i den svenske skjærgården. Dessuten er jeg veldig glad i karakterene, især Thomas og Nora. Boken tilfører kanskje ikke noe nytt til sjangeren, men spenningen holder helt til den overraskende slutten.

Jeg vil anbefale Sandhamn-serien til alle krimlesere. Denne boken kan fint leses uten at man har lest de foregående i serien. Likevel synes jeg at man bør gjøre seg selv den tjenesten å lese dem i rekkefølge, da dette er en av de seriene der det skjer ganske mye på den private fronten. Det tar imidlertid aldri over handlingen, men nok til at det er en stor fordel å være med fra begynnelsen av. 

"Hemmelig begravet" er en velskrevet og underholdende skjærgårdskrim. Romanen er fengende og medrivende, og er definitivt en av Viveca Stens beste så langt.

"Glasshuset" av Eve Chase

Glasshuset
Eve Chase
Roman
393 sider
Oversatt av Jan Chr. Næss, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2020

Eve Chase skriver om store familier og ærverdige, gamle hus der hemmeligheter og løgner slår rot i veggene. Hennes første to romaner, "Tilbake til Black Rabbit Hall" og "Sannheten om Audrey Wilde", er oversatt til tolv språk og har fått strålende anmeldelser.

Når man bor i et glasshus, kan sannheten knuse alt...

Det er 1971, og den unge Rita Murphy kan nesten ikke tro at hun har fått jobb som barnepike hos den glamorøse Harrington-familien i London. Med sitt fasjonable hjem og sine elegante manerer, ser Walter og Jeannie Harrington ut til å være det perfekte ekteparet. Rita blir umiddelbart sjarmert av parets to barn, Hera og Teddy, og er snart involvert i familiens liv - og deres hemmeligheter.

Etter en tragedie - en brann i hjemmet deres - som truer med å rive Harrington-familien i stykker, er det helt naturlig at Rita følger Jeannie, Hera og Teddy til Foxcote Manor, familiens nedslitte landsted i Gloucestershire, i Sørvest-England. Walter håper at Jeannie vil finne helbred på stedet - og har bedt Rita om å hjelpe henne med oppgaven. Men etter noen få dager på Foxcote Manor, finner de et nyfødt jentebarn forlatt i den omkringliggende skogen. I en tilværelse fylt av sorger og problemer blir barnet en kilde til glede, og av frykt for myndighetene bestemmer familien seg for å holde jenta skjult. En stund virker det som om de har funnet fred et sted der samfunnets regler ikke gjelder. Men virkeligheten presser seg på, og spenningen stiger. Og få dager etter det ligger et menneske dødt i skogen, og skandalen er et faktum.

Flere tiår senere, i nåtid, sliter den ny-separerte make-up artisten Sylvie Broom med å få livet sitt på rett spor. Når hun får vite at moren er i koma etter et stygt fall, og at tenåringsdatteren Annies sommerromanse har endt i en uventet graviditet, kan det virke som om Sylvies nøye organiserte liv er i ferd med å snus på hodet. Og når Annie oppdager en mappe på bestemorens hytte fylt med utklipp om en glemt forbrytelse, begynner en reise som vil kaste lys over Sylvies skyggefulle fortid - og endre løpet for Annies fremtid.

"Glasshuset" er en velskrevet familieroman full av mystikk og hemmeligheter. Den er elegant og effektivt komponert med glidende overganger mellom tid, sted og bevissthet.

Historien blir fortalt av Rita Murphy, Hera Harrington og Sylvie Broom, som alle er viktige for bokens handling. Fortellingen foregår over to tidsplan, og er lagt til 1971 og nåtid. Den har også flere handlingstråder som løper parallelt. 

Romanen berører tematikk som brutte ekteskap, affærer, løgner, tilhørighet, tap, sorg og drap, men gjennom det hele har forfatteren behendig fremhevet hvorledes kvinner blir behandlet og de forventningene som stilles til dem.

Eve Chases skrivestil er realistisk og virkelighetsnær, noe som bringer leseren tett på karakterenes indre følelsesliv og tanker. 

Karakterene er svært autentiske, og de er godt portrettert. Til og med bipersonene får et ansikt. Rita Murphy, kjærlig kalt "Store-Rita" grunnet sin høyde og store hender, har en enorm kjærlighet for Harrington-familien og vil bare det beste for dem. Hennes lojalitet overfor familien er urokkelig, og hun setter alltid deres behov fremfor sine egne, selv når det strider imot hennes egen samvittighet. For øvrig ble Ritas foreldre ble drept i en bilulykke da hun bare var noen få år gammel, og hun vokste derfor opp hos bestemoren. Så er det Hera Harrington, en komplisert tolv år gammel jente som ikke helt vet hvordan hun skal håndtere sine følelser. Det var svært interessant å se verden fra hennes synsvinkel, så jeg falt umiddelbart for henne og lillebroren Teddy på fem år. I nåtid møter vi Sylvie Broom som nylig har fått eneansvaret for tenåringsdatteren Annie og hvis mor nettopp har havnet på sykehus. Sylvie er en kvinne som forsøker å gjøre sitt beste, mens hun holder seg tro mot seg selv. Etter endelig å ha fått mot til å forlate sitt utilfredsstillende ekteskap, er hun desperat etter å bygge opp forholdet til datteren. Som Rita, jobber Sylvie hardt med å få det beste ut av en dårlig situasjon.

Mysteriet rundt Sylvie Broom og hva slags tilknytning hun har til historien fra 1971, er for øvrig veldig spennende. Da brikkene i puslespillet sakte begynte å falle på plass, ble jeg sjokkert, men også henrykt. 

Eve Chase kan fortelle en historie som få, så man må alltid lese neste side for å finne ut av hva som skjer. Hun sprer ikke rundt seg med mye vold og blod, men likevel er "Glasshuset" spennende som en krimroman.

Med sine to tidsplan, mangesidige mysterier og relativt store rollebesetning kunne boken lett ha blitt nokså uhåndterlig. Heldigvis holder Chase det hele stramt i tøylene, og hun sørger for at det ikke går for fort i svingene, uten at det går ut over spenningsnivået.

Jeg har tidligere lest og anmeldt "Black Rabbit Hall" og "Sannheten om Audrey Wilde" av Eve Chase. Jeg likte disse to bøkene svært godt, og jeg må innrømme at forfatteren fortsatt skriver utrolig fengende. Denne romanen var like vanskelig å legge fra seg som de to foregående, og Chase har som alltid en god følelse for plott og karakterer, og især samspillet mellom de to.

"Glasshuset" har mange av de ingrediensene jeg liker ved en god roman: Gamle mysterier, familiehemmeligheter, et litt skummelt landsted og flere tidsplan. Det er imidlertid et par ting som gjør at den skiller seg ut fra andre lignende bøker. Det ene er Chases vakre og detaljerte miljøbeskrivelser. Det andre er hvor mørk historien er. Uten å ville røpe for mye, er det også mer ved denne romanen enn det tilsynelatende.

Jeg kan bare si: Les den!

"Svarte vannliljer" av Michel Bussi

Svarte vannliljer
Michel Bussi
Krim
400 sider
Oversatt av Agnete Øye
Cappelen Damm
2020

Michel Bussi er Frankrikes nest mestselgende forfatter og en av landets mest populære krimforfattere. Han har vunnet en rekke litterære priser, og har skrevet flere krimbøker. "Etter styrten" lå på franske bestselgerlister i mer enn et år og er utgitt i 35 land. I Norge vant boken den litterære prisen Gullkulen i 2016. I 2019 kom "Tiden er en morder" på norsk.

Michel Bussi er professor i geografi ved Universitetet i Rouen, og han er en mye brukt politisk kommentator.

"Svarte vannliljer" er en sjarmerende krimroman med fantastiske karakterer og en meget intrikat intrige.

I landsbyen Giverney, hvor kunstneren Claude Monet bodde og malte sine berømte vannlilje-malerier, blir et lik av en mann funnet i en kanal. Det rare er at dødsårsaken ikke nødvendigvis er slik den ser ut. Liket kan ha blitt flyttet. Dessuten har avdøde et knust kranie og et sår i hjerteregionen? Druknet han, eller døde han av et slag mot hodet, eller et kutt fra en kniv? Offeret er den lokale storkaren Jerome Morval, en kjent øyekirurg, med kontor på avenue Prudhon i Paris, i sekstende arrondissement. Han bodde i et av de fineste husene i landsbyen. 

Jerome Morval var født og vokst opp i Giverney. Han var gift med en lokal kvinne, Patrica Cheron, og så ut til å ha hatt et lykkelig ekteskap. Han kom tilbake til landsbyen etter at han var ferdig med medisinstudiene. Morval var for øvrig en skjørtejeger, og ikke motvillig til å flørte med enhver kvinne han møtte på sin vei.

Den eksentriske politietterforskeren Laurenç Sérénac og hans metodiske assistent Sylvio Bénavides synes å stå på bar bakke. Det hjelper lite at de underveis finner ut at et nærmest identisk drap ble begått på samme sted i 1937.

Og det hjelper heller ikke at Laurenç faller pladask for den svært så fagre lærerinnen, Stéphanie, hvis ektemann ikke bare er et sjalu beist, men også en av de hovedmistenkte.

Tre kvinner i ulike aldre og på ulike steder i livet, er på mystisk vis involverte i drapet.

Men hva er koblingen mellom drapet i 1937 og nåtiden, og de tre kvinnene i Giverny? Hvem er den eldre damen som bor i byens historiske mølle, og er maleriet på veggen hennes en original Claude Monet verdt millioner?

"Svarte vannliljer" er en svært god krim som ikke bare oser av tykk fransk atmosfære, men også bærer preg av forfatterens kjærlighet til maleren Claude Monet (men også andre impresjonistiske malere), hans hage og især vannliljedammen, hvor han fikk sine mest berømte motiv fra. 

Historien finner sted i Giverny, stedet hvor Monet bodde og jobbet de siste årene av sitt liv, inntil han døde i 1926. 

Man kan sikkert diskutere om dette egentlig er en krimbok, eller om det er noe annet. Et mord finner uansett sted, men hovedvekten av handlingen ligger på forholdene mellom de forskjellige karakterene som er involverte i historien. 

Historien dreier primært rundt en trio hunkjønn som befinner seg i ulike faser av livet: En ensom gammel dame, den unge og lammende talentfulle Fanette, og Stéphanie, forførerinne og kunstlærer.

På fint vis skildrer Michel Bussi de problemene som kan oppstå ved å etterforske et lite og lukket samfunn. 

I tillegg er plottet intelligent utformet, og det inneholder mer enn én gåte som skal løses.

Det er på ingen måte en historie som fortelles lineært, men en kompleks og intelligent konstruksjon. Jeg ble fanget, forvirret, irritert, overrasket, men også mye mer enn det.

Michel Bussi forteller sin historie langsomt. Han tar seg god tid til å skape sine karakterer, og lar historien utfolde seg stille og rolig. Bussi er en dyktig forteller, og jeg kjedet meg ikke i hans selskap.

Underveis gjettet jeg på potensielle gjerningspersoner. Imidlertid klarte jeg aldri å gjette hvem som hadde gjort hva, noe som egentlig var bra. Det er nemlig den slags krimbøker jeg liker. En langsom fortelling, tydelige karakterer og en handling som ikke er så lett å gjennomskue.

Jeg vil ikke røpe så mye mer, men bare si til slutt at ingenting i denne boken er i nærheten av å være slik det fortoner seg i begynnelsen og underveis. Det er for øvrig svært lenge siden jeg har blitt så grundig overrasket over avslutningen i en roman.

Hvis du vil lese en litt annerledes krim, bør du så absolutt lese "Svarte vannliljer". Jeg ble i hvert fall godt underholdt hele veien, og vil derfor ikke nøle med å anbefale den til alle som kan like en spennende historie med et godt beskrevet karaktergalleri.

"Vi var en familie" av Shilpi Somaya Gowda

Vi var en familie
Shilpi Somaya Gowda
Roman
336 sider
Oversatt av Sidsel Mellbye
Cappelen Damm
2020 

Shilpi Somaya Gowda er født og oppvokst i Toronto i Canada. Hennes tidligere romaner, "Indias datter" og "Gyllen sol", ble begge internasjonale bestselgere og solgte over en million eksemplarer verden over. Hun har en MBA fra Stanford University og en bachelorgrad i økonomi fra University of North Carolina. Shilpi bor i California med ektemann og barn.

En uforglemmelig og gripende fortelling om en familie i oppløsning.

Shilpi Somaya Gowda er tilbake i toppform med denne hjerteskjærende romanen om en helt alminnelig familie som får livet snudd opp ned når katastrofen rammer.

Familien Olander lever den amerikanske drømmen. Jaya, som er datter av en diplomat, er fra India, og Keith, en investeringsbankier fra Pennsylvania, møttes for første gang på en pub i London en varm fredagskveld i september 1990, dit begge hadde gått etter jobben for å ta en drink med kolleger. Flere år senere, i 2008, bor de i et staselig murhus, med stor bakhage og svømmebasseng, i solfylte California. Deres solide ekteskap bygger på trygge, felles verdier og en sterk kjærlighet til de to barna; tenåringsdatteren Karina og den åtte år gamle sønnen Prem.

Men verken kjærlighet eller velstand kan beskytte dem mot den usigelige tragedien som snart vil forandre livene deres for alltid. 

Prem drukner i bassenget. Karina som har passet på ham mens foreldrene er på jobb, prøver å utføre hjerte- og lungeredning, men klarer ikke å redde ham.

Alle vil ha noe å bebreide etter at et menneske dør, særlig hvis det er et barn. 

Fortapt i sorg og fortvilelse, går den en gang så sammensveisede kjernefamilien hver sin vei i stedet for i samme retning. Jaya søker mot det spirituelle, Keith drukner seg i arbeid. Datteren Karina fokuserer på sin egen fremtid og selvstendighet, men vakler voldsomt på veien. 

Og lille Prem, som ennå ikke helt har forlatt verden, er en hjelpeløs og passiv tilskuer til at hans elskede familie er i ferd med å gå fullstendig til grunne...

"Vi var en familie" er en inderlig skildring av fire individer som desperat forsøker å finne veien fra en smertefull fortid til en håpefull fremtid.

Det er en dypt rørende karakterdreven roman om overlevelsesprosessen etter tapet av en elsket sønn og bror.

Shilpi Somaya Gowda skriver glitrende og hun blåser liv i sine karakterer, slik at de fremstår flerdimensjonale og elskverdige. Portrettet av dem er skrevet med ærlighet, dybde og sjel, og er intet mindre enn eminent.

Hun skriver hjertevarmt og sterkt om en familie i krise, og gjennom Jaya og Keiths synsvinkel opplever vi sorgen, savnet og følelsen av å svikte som foreldre på nært hold. Beskrivelsen av den uendelige foreldrekjærligheten, frykten og sinne mot det en forelder ikke kan forhindre, er overveldende og nesten urovekkende.

Historien dreier seg rundt fire hovedkarakterer – Jaya, Keith, Karina og Prem – og perspektivet skifter mellom dem i forholdsvis korte kapitler. 

Det er interessant å lese om det som skjer med familien i kjølvannet av deres smertelige tap, og hvordan de håndterer sorgen på ulike måter. Og forfatteren skildrer godt de vidtrekkende ringvirkningene en slik hendelse kan ha. 

Shilpi Somaya Gowda har virkelig noe på hjertet, og hun tør å skrive om de tingene som gjør vondt. Om kjærlighet, tap, og sorg. Om krise og meningsløshet. Om å miste noen man elsker. Og om å finne veien videre i livet – eller tilbake til livet, om du vil.

For øvrig synes historien å være svært autentisk og den skaper et realistisk og sterkt bilde av en sorgprosess. 

Jeg ble dypt rørt av denne romanen. Det er en god stund siden jeg sist leste en bok som vekket så sterke følelser i meg. Boken er både tankevekkende og tårevåt, og den er vanskelig å legge fra seg når man først har begynt å lese. 

Shilpi Somaya Gowdas roman tar fatt i tematikk som er gjenkjennelig og fremfor alt menneskelig, og det gjøres med stor stilistisk overlegenhet. Språket er lavmælt, kontrollert – og eksplosivt når det trengs. Man må imidlertid være klar over at boken krever full konsentrasjon og omtenksomhet fra sin leser. Men hvis du kan mobilisere det, venter det både en utmerket og viktig leseopplevelse.

Jeg vil anbefale "Vi var en familie" til alle som liker en velskrevet historie om mennesker og deres liv på godt og vondt.

"Amerikansk jord" av Jeanine Cummins

Amerikansk jord
Jeanine Cummins
Roman
416 sider
Oversatt av John Grande, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2020

Jeanine Cummins (f. 1974) er en amerikansk forfatter som i 2004 debuterte med boken "A Rip in Heaven", om drapet på to av søskenbarna hennes. Hun har utdannelse innen engelsk og kommunikasjon. "Amerikansk jord" er hennes tredje roman. Cummins bor i New York med ektemann og to barn.

"Amerikansk jord" er en gripende roman om en mor og et barn på flukt - om sorgen over de som er borte, og om hvor langt vi er villige til å gå for å redde dem vi er glad i. Og samtidig er den en intenst spennende kat-og-mus-fortelling som ikke slipper taket i deg.

Ekteparet Lydia Quixano og Sebastián Pérez Delgado bor med sin åtte år gamle sønn Luca i Acapulco, Mexico. Sebastián er journalist, Lydia eier en bokhandel. 

Sebastián skriver om narkokartellene og deres innbyrdes krig. Ofte når artiklene hans blir publisert i avisen, blir både han og familien tilbudt hotellopphold av avisen fordi de er redde for hva dem han skriver om kan finne på av represalier.

Én dag dukker det opp en ny kunde i Lydias bokhandel som heter Javier. De to blir venner og har lange og gode samtaler om bøkene som de begge elsker. Det Lydia ikke vet er at han er Javier Crespo Fuentes, lederen for det største narkokartellet (La Lechuza-kartellet) i Acapulco. 

Selv om Sebastián har blitt truet mange ganger, publiserer han likevel en artikkel om Javier Crespo Fuentes. Det får store konsekvenser for familien.

Under et familieselskap blir seksten av Lydias familiemedlemmer drept. Bare Lydia og Luca overlever massakren, siden han måtte på do og trengte morens hjelp akkurat da den skjedde.

Det finnes bare én mulig gjerningsmann for et så omfattende blodbad i Acapulco, og alle vet hvem det er. Javier Crespo Fuentes. 

Godt over nitti prosent av alle forbrytelser i Mexico blir aldri oppklart. Politiet er et maskespill som skaper en nødvendig illusjon om at kartellene ikke er immune mot straff. Lydia vet dette. Alle vet dette. 

De må forsvinne. De må komme seg vekk fra Acapulco, så langt vekk at Javier Crespo Fuentes aldri kan finne dem.

Hennes eneste håp om å overleve er å flykte fra kartellets rekkevidde til en fjern fetter i USA. Men det vil bli vanskelig, for Javier har øyne overalt.

Mer enn to hundre mil må Lydia og Luca legge bak seg, med buss og tog, og til fots gjennom ørkenen, før de kommer til USA. På veien møter de barmhjertighet og medmenneskelighet, men hele tiden må de være forsiktige, for hvem er venn, hvem er fiende, og hvem kan egentlig de stole på? Og hele tiden puster lederen for narkokartellet dem i nakken.

"Amerikansk jord" forteller en hjerteskjærende, brutal og høyaktuell historie om en mor og hennes sønns flukt fra Mexico til USA langs den livsfarlige migrantruten.

Romanen gir et innsiktsfullt perspektiv på meksikanske migranters tøffe og tidvise umenneskelige forhold.

Handlingen skildrer en reise mot sikkerhet, og en flukt fra en sikker død. Det er en nådeløs beretning om hva en mor er villig til å gjøre for sin sønn og sin egen fremtid, selv om den er like usikker som reisen mot den.

Historien er fengslende og veldig godt fortalt. Lydias historie er så brutal at den er vanskelig å fatte, men samtidig kan man forholde seg til den fordi Lydias karakter blir så godt fremstilt. Hennes lidelser blir nærmest våre, og hennes kamp blir vår. Det er lett å forstå hennes frykt og håp. 

De fysiske og mentale belastningene ved å være på flukt, fortelles overbevisende. Det er uhyggelig og brutalt. Men slik lever migrantene, i en verden der ondskap og død er hverdagskost.

På Lydia og Lucas reise nordover møter de mange mennesker som alle gjør inntrykk.

Boken gir dermed en stemme til de mange tusen migrantene som reiser gjennom Mexico på jakt etter et bedre liv eller bare med et håp om å overleve og unnslippe sine forfølgere.

Romanen er velskrevet. Språket er flytende og har nøkterne beskrivelser blandet med et fint billedspråk, som er med på å understreke både handlingen og følelser.

Det er også krydret med spanske ord, noe som bringer en ekthet til selve leseopplevelsen, og man glemmer derfor aldri i hvilken verdensdel handlingen finner sted.  

Historien synes å være svært troverdig, og er med på å øke bevisstheten om problematikken knyttet til de livsfarlige rutene som migrantene følger gjennom Mexico mot USA. 

Det er en fremragende bok som ikke bare handler om migranter, men spesielt om en mor og hva hun er villig til å gjøre for å redde barnet sitt. En eminent leseopplevelse!

"Amerikansk jord" er en av de bøkene man skulle ønske aldri tok slutt. Det er en utrolig skarp og velskrevet roman som kun kan anbefales på det sterkeste.