"Jenta og glassbollen" av Bente Sandtorv

Jenta og glassbollen
Bente Sandtorv
Barnebok, 6-9 år
59 sider
Sirkel forlag
2026

En perle av en bok om det som er vanskelig å si høyt.

Det finnes bøker som treffer deg i magen med en gang du åpner dem, og "Jenta og glassbollen" av Bente Sandtorv er akkurat en slik bok. Dette er en usedvanlig vakker og rørende bildebok, skrevet for barn i alderen 6–9 år. Med få ord, nydelige rim og slående visuelle bilder, tar den opp et av de aller vanskeligste temaene i et ungt liv: de tunge, uforklarlige tankene som plutselig kan dukke opp, og hvordan vi bærer på dem helt alene.

Historien introduserer oss for en stille, liten jente som går rundt og drar på en glassbolle i en snor. I bollen bor det en liten fisk, som er hennes aller beste venn. Men glassbollen har også en annen funksjon – den fungerer som et gjemmested. Hver gang jenta opplever noe som er leit, eller tankene blir grå og vanskelige, plukker hun dem opp som tunge tankesteiner og kaster dem oppi bollen.

Problemet er bare at fisken spiser disse triste tankene. Og for hver stein den svelger, vokser fisken seg større og større. Til slutt er bollen blitt så tung at den er umulig å rikke. Jenta oppdager at det å stenge det vonde inne i en glassbolle ikke fjerner tristheten; det gjør bare gleden fanget og ensomheten uutholdelig. Det er først når hun tar det modige valget om å velte bollen og slippe fisken fri – selv om hun må gråte og tørke mang en tåre – at mørket forsvinner. Ved å åpne seg for en ny venn hun kan prate med, får gleden endelig plass i hjertet igjen.

Det er fantastisk at det utgis bildebøker som er skreddersydd for de litt eldre barna i tidlig skolealder. Nettopp i denne overgangen kan verden plutselig føles stor, skummel og overveldende. Sandtorv mestrer kunsten å ikke snakke ned til barna. Hele historien er skrevet på rim, noe som gir en fantastisk rytme og en rolig flyt i språket. De musikalske versene gjør teksten lettlest og behagelig, samtidig som rimene hjelper til med å formidle det alvorlige budskapet på en varsom og harmonisk måte.

Bokens aller største styrke er hvordan tekst og bilder smelter sammen til en høyere enhet. Illustrasjonene er forholdsvis enkle, men utrolig uttrykksfulle. De er i hovedsak holdt i dramatiske svart-hvitt-toner som speiler jentas indre mørke og de grå tankene. Selv om det innimellom dukker opp noen få andre farger, bruker Sandtorv et genialt visuelt grep: Det er det røde hjertet som bærer den virkelige symbolikken i fortellingen. Denne fargekontrasten er utrolig virkningsfull. Når du ser den lille jenta dra på det enorme, tunge ankeret som fisken har blitt, får du som leser bare lyst til å hoppe inn i boksidene og gi henne en god klem. Bildene og den rytmiske teksten utfyller hverandre perfekt, og åpner opp for de helt store samtalene om ensomhet, mental helse og det å miste troen på hvem man er.

For meg fremstår historien som en varm utstrakt hånd, både til barnet som sitter med tunge tanker, og til den voksne som leser. Bokens enkle og klare budskap er noe vi alle har godt av å bli påminnet om: Sorger blir lettere å bære når vi snakker sammen og tør å dele dem med en god venn.

"Jenta og glassbollen" får mine aller varmeste anbefalinger. Dette er en bok til ettertanke, perfekt for en stille stund i sofaen der man kan dvele ved bildene og prate om de store følelsene. Den rommer mye sårhet, men mest av alt gir den en enorm dose håp, trøst og tro på det gode.