Katarina Wennstam
Krim
413 sider
Oversatt av Ingrid Greaker Myhren, MNO
Cappelen Damm
2026
Etter flere tiår som journalist, forfatter og debattant om feministiske og kriminalpolitiske spørsmål, fikk Katarina Wennstam sitt store gjennombrudd som forfatter med Stockholmsmordene. Den historiske krimserien fra Stockholm på slutten av 1800-tallet har tatt Sverige med storm og solgt mer enn 900 000 bøker.
"Døde kvinner tilgir ikke" er første bind i Stockholmsmordene.
Katarina Wennstams historiske krimroman tar oss med til 1800-tallets Stockholm og et brutalt dødsfall, men tematikken hun løfter frem, oppleves høyst relevant også i dag. Slik jeg ser det, bruker hun ikke krimsjangeren bare for å underholde, men som en måte å bore i samfunnsproblemer og holdninger vi kanskje trodde vi var ferdige med. Dette er fiksjon som insisterer på å være realistisk, og etter min mening er resultatet en roman som både fenger og gir innsikt.
Handlingen åpner i de første hutrende timene av 1896 i en mørk bakgård på Södermalm i Stockholm. Den unge syersken Hildur oppdager en tenåringsjente som ligger livløs og gjennomvåt av blod i snøen. Det viser seg raskt at jenta døde som følge av en ulovlig abort. Siden abort var strengt forbudt på denne tiden, avfeier politiet raskt saken som følgen av en ulovlig fosterfordrivning der den gravide piken forblødde. I øynene til det mannlige hierarkiet var hun en synder som i bunn og grunn tok sitt eget liv. Saken henlegges umiddelbart.
Men i denne eiendommen bor fire kvinner fra vidt forskjellige samfunnslag som nekter å la saken ligge. Drevet av ulike motiver, men med en felles rettferdighetssans, starter de sin egen private etterforskning og danner en uvanlig kvartett på tvers av klassegrensene. Den fattige portvaktsdatteren Hildur bor i en trang ettromsbolig med faren og seks yngre søsken, der den yngste sover i en kommodeskuff. Hun syr til langt på natt for byens fine damer for å få endene til å møtes, og synet av den døde piken brenner seg fast i henne. I samme bygård bor den velstående enkefruen Olga Laurell, som bærer på en tung og mørk arv etter en ektemann som smittet henne med syfilis før han døde. Olga kjenner politiets sanne holdninger bedre enn de fleste, og i hennes husholdning arbeider den unge hushjelpen Edit. Edit bærer på sin egen desperate hemmelighet etter å ha blitt gravid med sin tidligere arbeidsgiver, vel vitende om at «falne jenter» umiddelbart blir forvist fra arbeidslivet. Den siste brikken i kvartetten er den tyve år gamle Fredrika, som ankommer gården på årets første dag. Etter foreldrenes død har hun blitt tvunget til å bli en ubetalt selskapsdame for sine velstående kusiner, men hun kjeder seg og drømmer om økonomisk uavhengighet.
Sammen med Olgas sønn, Oscar, en ung politibetjent med et mer moderne og humanistisk syn på yrket sitt enn sine eldre kolleger, følger kvinnene spor som leder helt opp til samfunnets elite. Mektige menn her har som kjent svært mye å tape dersom sannheten kommer for en dag.
Det er tydelig for meg at Wennstam har gjort et formidabelt bakgrunnsarbeid; hun har nok fordypet seg i rettsdokumenter og samtidige kilder, for teksten er krydret med juridiske utdrag og dagboknotater. Miljøbeskrivelsene og de tidsriktige detaljene – som politiets gryende og omdiskuterte tro på fingeravtrykk – gjør datidens Stockholm levende. Forfatteren fletter også inn virkelige historiske personer, som Sveriges første kvinnelige lege, Karolina Widerström. Gjennom disse detaljene males et rystende bilde av kvinners harde og ufrie kår i et gjennompatriarkalsk samfunn. Jeg synes det gir et nesten fysisk ubehag når Wennstam nøye beskriver hvordan Fredrika må snøre korsettet sitt så hardt at hun nesten ikke får puste, bare for å leve opp til det menn forventer at en kvinne skal være. Romanen dveler i det hele tatt ved mennene som hadde befatning med den døde jenta. Den spør ikke bare hvem som drepte henne, men hvem som lot det skje. Det er en historie om taushet, samtykke og fraværet av det.
Som ren spenningsroman har derimot "Døde kvinner tilgir ikke" sine begrensninger. For den hardbarka krimleseren blir plottet etter mitt syn tidvis noe gjennomsiktig. Dessuten mener jeg at noe av intensiteten går tapt i de faktatunge partiene, der enkelte scener bærer mer preg av historisk dokumentasjon enn fremdrift. Det er med andre ord ikke det nervepirrende krimelementet som driver meg som leser fremover, men selve tidsånden, miljøet og de fascinerende kvinneskjebnene.
Karakterene er lette å like, og særlig enkefru Olga Laurell fremstår som en personlig favoritt som gjennomgår en flott utvikling. Likevel merker jeg at Wennstam har hatt i overkant mye på hjertet. Det virker på meg som at hun ønsker å belyse nesten samtlige av datidens skyggesider på én gang – fra utbredt syfilis og prostitusjon til fattigdom, kvinnekamp og aborter. Siden dette er første bind i en trilogi, synes jeg historien med fordel kunne vært strammet litt mer inn. Det ville gitt karakterene større rom til å puste som individer, i stedet for at de primært fungerer som representanter for sine respektive samfunnsklasser og dilemmaer.
Til tross for at boken til tider føles noe overfylt, lykkes Wennstam etter min mening med å få den historiske rammen og krimplottet til å flettes elegant sammen. De korte kapitlene gir boken en god dynamikk, og de 413 sidene leses raskt. Romanen etterlot meg både sint og varm – sint over urettferdigheten, men varm over det uventede samholdet som oppstår på tvers av klasseskillene.
Du trenger absolutt ikke å være en dedikert krimleser for å få utbytte av denne boken. Jeg vil varmt anbefale "Døde kvinner tilgir ikke" til alle som fengsles av sterke kvinneskildringer, og til alle som setter pris på historiske romaner med substans. Slik jeg ser det, er dette en bok som virkelig rister opp i ting og stiller viktige spørsmål – ikke bare om fortiden, men om hvordan vi fortsatt ser på kjønn, makt og rettferdighet i dag. Jeg kommer utvilsomt til å lese de neste bøkene i serien.
