"Black Rabbit Hall" av Eve Chase

Black Rabbit Hall
Eve Chase
Roman
400 sider
Oversatt fra engelsk av Hege Mehren
Gyldendal Norsk Forlag
2016

Eve Chase bor i Oxford med mann og tre barn. "Black Rabbit Hall" er hennes debutroman. Den er solgt til oversettelse i 13 land.

Det er ikke ofte man kommer over en debutroman som både er godt skrevet og har en overbevisende, nærmest magisk historie. "Black Rabbit Hall" hører definitivt til denne sjeldenheten.

Når det forlovede paret, Jon og Lorna, bestemmer seg for å avholde bryllupet sitt i det gamle herskapshuset Pencraw Hall (også kalt Black Rabbit Hall), begynner merkelige ting å skje. Ingen av dem kjenner til husets- eller familien Altons historie, selv om Lorna har besøkt det gamle godset ved kysten av Cornwall, under en ferietur da hun var barn. Men av uforklarlige årsaker, vekker stedet noe dypt inni Lorna, og bringer tilbake minner om hennes avdøde mor.


Når Lorna finner en urovekkende melding som er risset inn et gammelt eiketre på eiendommen, begynner hun å innse at Black Rabbit Halls hemmelige historie er like mørk og flokete som de omkringliggende skogene.

I tilbakeblikk blir vi også kjent med Alton familien, som en gang bodde i Black Rabbit Hall. Den bestod av en vill, rødhåret amerikansk dame, hennes mann og de fire barna deres; tvillingene Amber og Toby, Barney og Kitty. Black Rabbit Hall synes å være det perfekte tilholdsstedet for denne fargerike gjengen, inntil en tragisk ulykke forandrer alt.

Etter morens død, blir Toby kjølig og fjern. Han blir desto mer urolig når faren begynner å treffe sin gamle flamme, Caroline. Amber derimot, føler seg revet mellom lojaliteteten overfor tvillingbroren og sin interesse for Carolines sønn, Lucien.

Det tar ikke lang tid før barna til den tidligere fru Alton kommer på kollisjonskurs med den nye fru Alton, særlig siden hun insisterer på å endre alt i Black Rabbit Hall. I tillegg forakter hun familietradisjonene, som hun til gangs forsøker å torpedere. Til og med det flotte maleriet av den tidligere fru Alton, henger hun ned.

Og tre tiår senere tilbyr hun det nedslitte herskapshuset til Lorna, som bryllups lokalitet. Men hvorfor?

Den som er glad i romaner om familiehemmeligheter, med uforglemmelige karakterer og store engelske eiendommer, vil garantert falle for "Black Rabbit Hall".

Boken forteller nemlig en vakkert skrevet historie om kjærlighet og tap, sentrert rundt en gammel gotisk eiendom og familien som bodde der. Denne blir fortalt fra to ulike perspektiver. Det ene tilhører Amber Alton, og tar oss med til slutten av sekstitallet da hun vokste opp og tilbrakte somrene på familiens eiendom, Black Rabbit Hall. Det andre tilhører Lorna, som i nåtid, på uforklarlig vis er tiltrukket av godset hun vagt husker fra barndommen.

Historien bringes til liv gjennom Eve Chase sin bemerkelsesverdige beskrivende skrivestil.
Hun er også ypperlig på karakterskildringene.
Jeg lot meg imponere over hvor skremmende ekte de ulike karakterene føltes. 

Denne oppsiktsvekkende debutromanen kan faktisk minne litt om Kate Mortons romaner.
Og det er en fantastisk bok, som ikke bare har sterk karakterisering og en mesterlig historie å by på, men også en emosjonell dybde. Den unge fortelleren (Amber) er for øvrig godt beskrevet. Det samme vedrører hennes veslevoksenhet og tre søsken. Dessuten beveger historien seg, på et elegant vis, mellom fortid og nåtid, samtidig med at den evner å holde et fast grep om leseren.

Ved å folde seg kløktig inn i det mystiske Cornwall landskapet der historien finner sted, og på samme tid være i stand til å få meg på gråten, til å le og (til og med) skjelve, er "Black Rabbit Hall" en av de fineste bøkene jeg har lest de senere år.

Jeg kommer garantert til å lese denne enestående debutromanen enda en gang, og ser frem til å høre mer fra Eve Chase.

"Black Rabbit Hall" er en flott bok som ikke fortjener noe annet enn de aller beste skussmål.

"Putin. Den ensomme tsaren" av Mikal Hem

Putin. Den ensomme tsaren
Mikal Hem
Sakprosa
216 sider
Pax Forlag
2015

Mikal Hem er journalist og forfatter. Han har tidligere utgitt boken "Kanskje jeg kan bli diktator. En håndbok" (2011), som er solgt til en lang rekke land.

Da Vladimir Putin kom til makten for 15 år siden fremsto han som en frihetselskende politiker. En som talte varmt for demokratiet. Men han har endret seg, og på et eller annet tidspunkt begynte Putin å gravitere mot nasjonale- og nasjonalistiske holdninger.

Under Putin har Russland gått fra å være en svekket stat etter Sovjetunionens kollaps til å bli en nasjon som hevder seg på den internasjonale arena. For å forstå hva Russland ønsker, og hva landet er i stand til, må vi forstå Putin og kjenne hans ambisjoner.


Å skulle forklare Putin er ikke en triviell oppgave.
For hvem er han egentlig? Hvordan og hvorfor kom han til makten? Hvordan har Russland utviklet seg med Putin som leder? Hva ledet frem til krisen i Ukraina, og hvordan har den spente situasjonen mellom Russland og Vesten oppstått?
Disse, blant mange andre, er spørsmål som Hem i boken forsøker å gi svar på, og han er skarp i sin analyse av Putin og hans utvikling som statsleder.

Hem forteller om Putins oppvekst og bakgrunn fra KGB, hans politiske karriere i KGB, hans svært så raske vei til makten i Kreml og hans tid som Russlands øverste leder. Hem beskriver også politikken hans og hans politiske virkemidler.
På bakgrunn av dette har han forsøkt å forklare hva som driver Putin til å ta politiske beslutninger, og hvordan disse har bidratt til å skape dagens spente situasjon mellom Russland og Vesten.

For mange russere var "tapet" i den kalde krigen et ydmykende tegn på Russlands svakhet. Territorier som hadde vært russiske i århundrer, var plutselig ikke lenger en del av landet, og millioner av etniske russere befant seg utenfor landets grenser.

Mens den sovjetiske verden gikk i oppløsning, og den grå, kommunistiske tryggheten brått ble erstattet av en kaotisk, voldelig og brutal kapitalisme, fant Putin veien inn i politikken.

Putin var mannen som skulle rette opp alt som hadde gått galt og gjenreise Russlands storhet.

Bokens omslag viser en tsarlignende Putin som selvbevisst beveger seg på en rød løper, med applauderende mennesker rundt seg. Det svarer godt til det bildet, Hem tegner av ham. Han viser hva som gjemmer seg bak den uutgrunnelige fasaden, og hvilke virkemidler Putin bruker for å nå sine mål.

Svært lite informasjon om Putin er tilgjengelig, det gjelder om både hans oppvekst, hans tidlige karriere og hans privatliv (Putin har alltid holdt familielivet skjult, i så stor grad at ingen engang vet med sikkerhet hvor døtrene hans befinner seg).
Som KGB-agent var det en del av jobben hans å holde seg usynlig. Dette var en egenskap han tok med seg da den kalde krigen tok slutt og Putin startet sin politiske karriere. Da Jeltsin utnevnte ham til statsminister sommeren 1999, var det få russere som ante hvem han var. Men han var ung, energisk, ambisiøs og edruelig, med andre ord Jeltsins rake motsetning.

PR-folkene i Kreml har i ettertid jobbet hardt for å skape et glansbilde av Putin: Han har gjenreist Russland som stormakt. Han har gjeninnført stabiliteten etter de kaotiske forholdene i Russland i 1990-årene. Han vil gjenreise det russiske imperiet. Han er uhyre populær og elsket av russerne.
Kritikerne hans tegner derimot et annet bilde: Putin sitter på toppen i et korrupt mafianettverk. Han er en brutal diktator som driver valgfusk og sensur av mediene for å holde seg ved makten. Han har startet en ny kald krig mellom Russland og Vesten, og en varm krig i Ukraina.
Hem hevder at ingenting av dette nødvendigvis er feil.

Videre forteller forfatteren at krigen i Tsjetsjenia var en definerende hendelse for Putin etter at han tiltrådte som president. Den sementerte nemlig Putins popularitet. Etter en serie terrorbomber, som tok livet av flere hundre mennesker, fremstod han som russernes beskytter mot fiendtlige tsjetsjenere. Og i bytte mot trygghet, godtok befolkningen strengere sensur av mediene, innskrenket ytringsfrihet og demokratiske begrensninger.

Det er nesten umulig å skrive om Putin uten å nevne putinismen. Men Hem skriver at putinismen som ideologi er lite mer enn pragmatisk nasjonalisme, og at det derfor er mer nyttig å forsøke å forstå putinismen ut fra Putins handlinger enn å tolke ham ideologisk.

Et av trekkene ved Putins styre er hvordan han selv og en liten gruppe allierte har tatt kontroll over store deler av den russiske økonomien. Helt fra starten av sin politiske karriere i begynnelsen av 1990-årene, har Putin vært involvert i korrupsjonsskandaler. Etter hvert som han har steget i gradene, har Putin plassert sine egne, lojale venner og ekskollegaer i sentrale politiske og økonomiske posisjoner. Et annet trekk er hvordan folk med bakgrunn fra etterretning og sikkerhetstjenestene, folk som russerne kaller siloviki, har fylt opp administrasjonen. Betegnelsen er avledet av "sila", det russiske ordet for makt.

Under Putin har dessuten de personlige økonomiske interessene til makteliten smeltet sammen med den statlige økonomien. Dette hadde begynt allerede før Putin kom til makten, men siden har systemet i stor grad blitt en integrert del av Kremls maktutøvelse.
Russlands oligarker får lov til å drive forretninger, så lenge de forholder seg lojalt til myndighetene. Hvis noen forsøker å gjøre motstand, risikerer de å miste alt.

Ifølge forfatteren har Putin utviklet en hybrid mellom planøkonomi og markedsliberalisme.

Politisk har Putin utviklet en annen form for hybrid, en blanding av frihet og diktatur. Russerne har personlig frihet - og på grunn av den økonomiske veksten en økonomisk frihet som de sjelden har hatt tidligere i historien. Samtidig er det en frihet med klare begrensninger. Det politiske systemet blir manipulert slik at opposisjonspartier ikke har noen reell mulighet til å komme til makten. Kritikere av regimet risikerer å bli fengslet eller drept.

I tillegg er de viktigste mediene under Kremls kontroll, men Putin tillater en viss pressefrihet. Den velutdannede middelklassen i de store byene har sine aviser og magasiner, der de kan lese kritikk av regimet. TV-mediene, som er hovedkilden til nyheter for det store flertallet av russere, er derimot statlig styrt. Graden av kontroll har økt jevnt under Putins styre, men etter at krigen i Ukraina begynte i 2014, blir mediene i stor grad brukt som rene propagandaredskaper.

I løpet av Putins tid som president og statsminister har Russland vært gjennom store endringer. I begynnelsen var mange av endringene til det bedre. Men samtidig ble Russland mer autoritært og mer korrupt.

Siden vinteren 2014 har det dessuten oppstått en ny situasjon, som har forandret Russlands forhold til Vesten radikalt. Og Putin selv, som landets ubestridte leder, har personlig hatt stor betydning for hvordan forholdet har utviklet seg. Endringene vil ha politiske og sosiale konsekvenser i Russland. De vil også ha konsekvenser for Putin selv.

Annekteringen av Krim sendte Putins popularitet til himmels. Siden har meningsmålinger vist at over 85 prosent av befolkningen støtter ham. Gjeninnlemmelsen av Krim i Russland ble nemlig oppfattet som at en historisk urett ble rettet opp. For øvrig sørger Kremls propaganda for at krigen i Ukraina blir fremstilt som en kamp mot en aggressiv vestlig fiende. Krig virker alltid samlende på befolkningen. Men når populariteten kan vokse hurtig, kan den også falle raskt.

Som Russlands leder, er Putin blitt beskrevet som russernes redningsmann, alliert med Vesten i kampen mot terror, gjenreiser av Russlands nasjonale stolthet, aggressiv krigshisser og korrupt diktator. Uansett hva man måtte mene, er Putin en av de sentrale politiske aktørene på begynnelsen av 2000-tallet. Makten og rikdommen han har skaffet seg, overgår antakelig alt han kunne drømme om som en fattiggutt blant riunene i etterkrigstidens Leningrad.

"Putin. Den ensomme tsaren" er en solid og innsiktsfull analyse av Vladimir Putins liv og virke som statsleder. Den gir også en meget god innføring i den russiske verden, det vil si ideer og det verdensbilde, som er styrende for Putin og den elite han omgir seg med.

Hem har gått gjennom de viktigste deler av Putins liv, og forsøkt å trenge bak mytene som Putin har skapt rundt seg selv. Boken viser at Putin ikke har levd opp til disse.

"Badboy" av Jørn Lier Horst og Trond Einar Frednes

Badboy
Jørn Lier Horst og Trond Einar Frednes
Sakprosa
287 sider
Kagge Forlag
2015

Jørn Lier Horst (f. 1970) er en av Norges fremste krimforfattere. Spenningsserien om politimannen William Wisting er blant Norges mestselgende, og bøkene er under utgivelse på flere språk. I 2011 fikk Horst bokhandlerprisen for romanen "Vinterstengt". Året etter mottok han Vestfold fylkes Litteraturpris, samt Rivertonprisen og prisen for beste skandinaviske krim, Glassnøkkelen. Forfatteren skriver dessuten en spenningsserie for ungdom, Clue-serien, også den med oversettelser til flere språk. Jørn Lier Horst har tidligere jobbet som etterforsskningsleder i Larvik. Han sluttet i politiet i 2013.

Trond Einar Frednes (f. 1978) er oppvokst i Sandefjord og omegn. I mange år ble han ansett som en av landets mest fryktede torpedoer. Frednes var også en av syv som ble dømt for drapet på Zia Anwar i mars 2003, en drapssak som etterforskeren Jørn Lier Horst selv var involvert i. Frednes fikk ti års ubetinget fengsel for drapet. Han er også dømt for flere andre kriminelle handlinger, blant annet grov narkotikakriminalitet og våpentrusler mot politiet. I dag er Trond

Einar Frednes involvert i et kriminalitetsforebyggende prosjekt for barn og unge med tittelen Badboy. Det arbeides også med en teaterforestilling bygget på Trond Einars livshistorie.

"Badboy" handler om Trond Einar Frednes, i politikretser tidligere regnet som en av Norges farligste personer, men som nå har lagt livet som kriminell bak seg. Han startet sin kriminelle løpebane tidlig på 1990-tallet samtidig med at Jørn Lier Horst begynte som ung politimann. De to har fulgt hverandre gjennom mange år - på hver sin side av loven.

Frednes kontaktet Horst i 2014. Han hadde bestemt seg for å fortelle hele sin historie - ærlig og usminket. Resultatet er "Badboy"; en rystende fortelling fra en rå og brutal virkelighet som langt overgår krimromanenes miljøbeskrivelser.

Bokens struktur er bygget opp rundt Horsts fem møter med Frednes i Skien fengsel.

Allerede da Horst fikk sommerjobb ved Larvik politistasjon i 1994, la han merke til navnet Trond Einar Frednes. Det dukket stadig opp i vaktjournaler og rapporter. De første anmerkningene dreide seg om butikktyverier, ulovlig mopedkjøring og skadeverk. Da Horst kom tilbake året etter, var sakene blitt mer alvorlige: hytteinnbrudd, båttyverier og enkelte voldssaker. Frednes hadde blant annet skutt en kamerat med luftgevær.
Lensmannsbetjenten som hadde hatt Frednes inne på kontoret den gang, fortalte at han hadde sittet og ledd under hele avhøret. Hun mente at den tøffe femtenåringen var en de kom til å få problemer med fremover. Hun fikk rett. Det begynte å komme inn tips om grovere tyverier, narkotikasalg, våpentrusler. Navnet Trond Einar Frednes sto med fete, røde bokstaver når det ble søkt frem i etterretningsregistrene. Bevæpnet. Farlig.
Etter tyve år, har han tilbrakt mer enn halvparten av dem i fengsel.

Frednes hevder å ha sett og gjort det meste. Men han unner ingen å se, oppleve eller gjøre noen av de tingene han har gjort. All elendighet, skrik og fortvilelse. Blod, tårer og redsel. Han har gjort mye forferdelig. Han har stukket, skutt, slått og drept.

Han forteller om kyniske miljøer hvor alt handler om penger, makt og selvjustis. Hvor egne spilleregler blir tatt i bruk. Man skulle ikke tro at et lite land som Norge kunne være en arena for slikt, men der det er penger, er det alltid noen som vil ha mer enn andre. Miljøene er forskjellige, men én ting har de felles: Pengene styrer det meste, selv om måten å tjene dem på er forskjellig. Det finnes nesten ingen grenser for metoder og stunts som blir brukt for å tjene pengene. Narkotikakriminalitet, smugling, ran, frihetsberøvelse, våpenhandel, brekk, gambling, svindel, hvitvasking, prostitusjons- og torpedovirksomhet. Det siste var hovedsakelig Frednes sin jobb.

Mange forbinder en torpedo med en pengeinnkrever. Men Frednes påpeker at det er så mye mer enn akkurat det. Det holder ikke lenger, som på 80- og 90-tallet, å se stor og sterk ut. Man må ha gode ferdigheter på nesten alle områder. Frednes medgir at en torpedo faktisk er mer lik soldater i en spesialkommando enn forvokste dørvakter.
Og en torpedos jobb varierer. Det handler om narkobaroner som vil ha livvakt, narkogjeld som skal innkreves, hvitsnippkriminelle som har lånt eller lånt ut penger, eller de som ganske enkelt bare vil rydde noen av veien eller gi noen en lærepenge, eller få utført et hevnoppdrag. 

Fednes forteller også om møter med pakistanske gjenger, grove ran, brutale overfall, trusler, halliker og horer, fester, stoff og ville biljakter med politiet på hjul.

I sin jobb i politiet har Horst vært tett på flere forbrytere. Drapsmenn, voldtektsmenn og ranere. Han har tilbragt timevis sammen med dem. Vært nær sagt helt inne i hodet på dem.
Men møtet med Frednes i fengselet var annerledes. Det var fylt med en form for anger han ikke hadde vært vitne til før. Som om Frednes hadde vært så langt nede som det var mulig for et menneske å komme. Nede i det dypeste mørket.

Frednes hadde en vanskelig barndom. Han hadde en Voldelig far og et Komplisert forhold til moren. Han hadde også tilpasningsproblemer og store konsentrasjonsvansker, dårlig impulskontroll, var redd og usikker. I dag hadde han nok fått diagnosen ADHD, og dermed (forhåpentlig) bedre oppfølging av både skole og helsevesen.

Fengslene er fulle av unge menn som gjennom oppveksten har fått grunnleggende behov truet, dårlig dekket eller ikke dekket. Fosømmelsen har gjort dem hensynsløse. Slik som med Trond Einar Frednes. Hans historie er enda en bekreftelse på at omsorgssvikt skaper skadeskutte mennesker, og at oppvekst i mer eller mindre dysfunksjonelle familier krever overlevelsesevner som senere baner vei for kriminalitet. Historien hans forteller noe om hva som former oss som individer. Gis barn en god start på livet, minsker det sjansen for kriminalitet, vold og sadisme.

Frednes har brukt noen permisjoner til å besøke videregående skoler for å fortelle om konsekvensene av rus og kriminalitet. Skolebesøket er en del av noe som heter Badboy-prosjektet. Det er det som er fremtiden hans. Det han skal bruke tiden på når han slipper ut. Før var han den som begikk kriminalitet. Nå vil han hindre at andre skal begå de samme feilene.

"Badboy" tar sine lesere med på innsiden av landets tyngste kriminelle miljøer.
Og på sitt beste gir den et svært godt innblikk i mennesket Trond Einar Furnes og det livet han har levd.

Historien er tankevekkende, og det er interessant å lese om hvorledes vonde hendelser på forunderlig vis kan føre til vekst og nye muligheter, til noe som oppleves godt og gir mening.

"Badboy" er en slående bok. Språket er direkte og deskriptivt, og en del av det som blir servert er direkte grusomt å lese om. Vi blir dessuten litt bedre kjent med forfatter Jørn Lier Horst, hans oppvekst og tidligere virke som politietterforsker. Noen få svakheter er det likevel, bl.a. skorter det litt innimellom på engasjementet, men de svake sidene er ikke skjemmende nok til å frata boken dens lesverdighet.

Anbefales!

"New York - forviklinger" av Emma Chase

New York - forviklinger
Emma Chase
Roman
240 sider
Oversatt av Embla Skjong Bjørnerem
Bastion Forlag
2015

Emma Chase fikk sin litterære debut med boken "New York - bekjennelser" som har ligget på New York Times og USA Todays bestselgerlister.

I Norge gikk boken rett inn på bestselgerlisten etter kun én uke i salg. Det samme gjorde oppfølgeren, "New York - hemmeligheter". "New York - forviklinger" er tredje bok i serien.

Emma Chase er bosatt i New Jersey i USA med mann og barn.

I "New York - forviklinger" har den attraktive investeringsmegleren (ved et av de mest respekterte og velrenommerte firmaene i New York) Matthew Fisher alltid visst at han en dag ønsker seg et like stabilt og kjærlig forhold som hans foreldre har. Et som er langvarig, lidenskapelig, og hvor han er villig til å gjøre alt for at sin utkårede kvinne er lykkelig.

I mellomtiden lever han som ungkar i verdens beste by, New York. Han har hatt noen utskeielser på byen sammen med bestekameraten Drew Evans, men Matthew har tidligere brent seg på romantiske forhold, og har derfor bestemt seg for å ligge lavt inntil han møter den rette kvinnen.

Når Matthew blir introdusert for den nydelige Delores "Dee Dee" Warren, er han ganske så sikker på at han møtt sin make. Ikke bare er Dee en umåtelig flott kvinne, hun er også ekstremt smart, og kan lett holde en samtale gående.

Men hun er en hard nøtt å knekke.

Etter en vidunderlig natt sammen, er Matthew fast bestemt på å bevise for Dee at han er til å stole på og at det de kan få sammen, vil være noe helt spesielt.

Han har nemlig falt pladask, men har hun gjort det samme?

"New York - forviklinger" kan fint leses frittstående, men er likevel den tredje boken i New York-serien.

Denne gangen fortelles historien fra Matthew Fishers perspektiv, og han snakker direkte til leseren.

Selv om vi har møtt Matthew Fisher tidligere, har vi ikke blitt ordentlig kjent med ham. Vi visste fra før av at han var Drews bestekamerat, og at han virket å være en hyggelig fyr. Nå kommer vi virkelig inn under huden på ham.

Emma Chase skuffer aldri, og få har en like morsom penn som henne.

Og denne boken er minst like morsom som de to foregående bøkene i serien. Det var ikke et eneste kjedelig øyeblikk i "New York-forviklinger", og jeg lo nærmest fra begynnelse til slutt.

Historien hadde dessuten noen uventede vendinger, som også var med på å gjøre boken svært så leseverdig.

For øvrig var karakterene troverdige og sympatiske.

"New York-forviklinger" innehar alle de ingrediensene som jeg liker med en romantisk komedie:
Den er underholdende, søt, og munter.

Hvis du allerede er fan av New York-serien, må du definitivt lese denne.

Mine anmeldelser av seriens to første bøker, "New York - bekjennelser" og "New York - hemmeligheter":
http://heartartpaintingandlyrics.blogspot.no/2014/05/new-york-bekjennelser-av-emma-chase.html
http://heartartpaintingandlyrics.blogspot.no/2015/02/new-york-hemmeligheter-av-emma-chase.html

"Leon" av Mons Kallentoft & Markus Lutteman

Leon
Mons Kallentoft & Markus Lutteman
Krim
396 sider
Oversetter: Kurt Hanssen
Kagge Forlag
2016

Mons Kallentoft har med sine krimromaner om Malin Fors blitt hyllet av både lesere og kritikere, og bøkene er oversatt til 30 språk og solgt over 2,5 millioner eksemplarer på verdensbasis. Mons er født i 1968, oppvokst utenfor Linköping i Sverige og bor i dag på Mallorca.

Markus Lutteman er journalist og forfatter, blant annet av den bestselgende biografien om høydehopperen Patrik Sjöberg, "Det du inte såg", og biografien om gründer, skateboardkonge og moteskaper Per Holknekt. Til sammen har hans bøker solgt over 500 000 eksemplarer. Markus er født i 1972 og bor i Örebro, Sverige.

"Leon" er den andre frittstående boken i den kritikerroste Herkules-serien, skrevet av forfatterparet Mons Kallentoft og Markus Lutteman. Over hele serien trer et voldsomt skjebnedrama frem, der den komplekse antihelten Zack, akkurat som en moderne Herkules, slites mellom to ulike verdener.

Et barn forsvinner sporløst fra et flyktningmottak, men ingen savner ham, før han blir funnet død høyt oppe i en skorstein. Kort tid etter mottar politiet en video som viser hvordan gutten døde:
Fanget i et bur, for deretter å bli jaget og drept av en mann kledd i et løvekostyme.

Snart forsvinner det enda en gutt. Politiet mottar en ny video, som denne gangen er en live-sending hvor gutten sitter fanget i et bur. En klokke i bildet tikker ubønnhørlig ned mot tidspunktet da løven vil drepe sitt byttedyr.

Når kriminalinspektøren ved Stockholmspolitiet, Zack Herry ser den direktesendte filmen, forstår han umiddelbart hva slags forferdelig skjebne denne gutten er tiltenkt om de ikke finner ham i tide.

Det er snakk om en brutal barnemorder, og det blir et kappløp mot tiden for å finne den skyldige.

Samtidig holder Zack på å tape sin egen kamp mot narkotikamisbruket sitt, og båndet til hans venn og nære kollega Deniz revner. I et kaldt og mørkt Stockholm følger et ubarmhjertig spill, et spill der Zack aldri har vært nærmere døden enn nå.

"Leon" er en spennende bok, der tempoet er høyt, plottet handlingsmettet og karakterene fengslende på både godt og vondt.

Boken legger ut i et høyt tempo, med korte setninger og kapitler, noe som bidrar med å gi handlingsforløpet et driv jeg sjelden har opplevd maken til. Og det spares heller ikke på actionscenene. Det er full fart fremover, der den ene scenen nærmest avløser den andre.

Dette er historien om en fryktelig forbrytelse, akkurat som i den første boken, men denne gangen er volden og detaljene mer nedtonet.

Hovedpersonen Zack Herry, er ikke som alle andre. Han har gjort en rask karriere i politiet, og avansert til tross for sin unge alder. Nå er han kriminalinspektør ved Stockholmspolitiet. Men han har alvorlige problemer. Han er narkotikamisbruker og hans kontaktnett innbefatter kriminelle elementer.
Og i "Leon" må han bl.a. hanskes med mafialignende organisasjoner. Han ender til og med opp i et parti russisk rulett.

Miljøbeskrivelsene er dystre og viser de mørke sidene av Stockholm, hvor været ikke alltid er det beste, bygningene falleferdige, og lokalitetene kalde og nakne.

Når det gjelder selve persongalleriet er det likedan; det er et indre mørke hos flertallet som gjør det nesten umulig å sympatisere med noen av dem.

Det litterære og selve settingen fungerer derimot perfekt, og de korte kapitlene med skiftende fokus på de involverte, det intrikate og gripende plottet, de engasjerte personskildringene og dialogene er forseggjorte.

Spesielt fungerer hovedpersonen Zack Herry godt. Han har gjort en kometkarriere i politiet, men hva ingen vet er at han er plaget av minner fra en komplisert barndom i et hjem med en syk far og en myrdet mor. Drapet på moren har aldri blitt løst, og Zack har lovet å finne den skyldige. For å unnslippe sine indre demoner, oppsøker han byens klubbmiljø etter arbeidstid. Dessuten har han blitt svært så avhengig av kokain og andre rusmidler.

I denne boken har vi med de to forfatterne, Mons Kallentoft og Markus Lutteman, å gjøre. Det merkes knapt at de er to, alt virker nemlig å være så enhetlig og sammenhengende.
Dette er for øvrig en mer stram bok enn "Zack". Alt det unødvendige er luket bort, og alt er med på å drive handlingen fremover.

"Leon" er en åndeløst spennende bok, og jeg innrømmer gjerne at det var problematisk å legge den bort før den var ferdiglest.
Anbefales!

Min anmeldelse av seriens første bok, "Zack":
http://heartartpaintingandlyrics.blogspot.no/2015/01/zack-av-mons-kallentoft-markus-lutteman.html

"Tidsreisen" av Geir Ellingsrud og Kristin Eli Strømme

Tidsreisen
- En fantasifull reise i kalenderens historie
Geir Ellingsrud og Kristin Eli Strømme
Illustrert av Odd Henning Skyllingstad
Barnebok, 9-12 år
133 sider
Omnipax
2015

Geir Ellingsrud er professor i matematikk ved Universitetet i Oslo. Sammen med kona Kristin skrev han "Ånden i blekkhuset - eller elleville reiser for telleville" (Omnipax, 2001).

Kristin Strømme er utdannet førskolelærer og jobber i Trygg trafikk. Hun har oversatt og tilrettelagt flere barnebøker om matematikk.

Odd Henning Skyllingstad er tegneserietegner, illustratør og bibliotekar. Han sto bl.a. bak "årets beste norske tegneserie" under utdelingen av Sproing-prisen i 2002.

Hva er et døgn? Hvorfor har ikke alle månedene like mange dager? Og hvorfor finnes 29. februar bare hvert fjerde år?


Det lurer Sara på. Hun er født på skuddårsdagen - og er ganske misfornøyd med det.

Tidlig om morgenen, den 28. februar, sitter det en underlig liten skapning med ballongbukser, gul silkeskjorte og snabeltøfler på nattbordet ved siden av sengen hennes. Han heter Piero og er en ånd av edel og gammel familie, med røtter tilbake til før tidenes morgen.

Han tar Sara med på en reise tilbake i tid. En utflukt i tid og rom for å utforske selve tiden, og se verden slik den var da solen var klokke og månen kalender.

Først tar han Sara med til byen Babylon, hovedstaden i Mesopotamia, 700 år før Kristus. Der får hun vite at babylonerne innrettet livet sitt etter månen.

Deretter bærer det av sted til det gamle Egypt, litt i underkant av 300 år før Kristus. Piero forteller at egypterne lenge hadde vært opptatt av kalenderen, og at de til og med hadde en kalender allerede fire tusen år før Kristus. Egypterne var dessuten først ute med å lage en solkalender, og den baserte seg på noe de kalte Nilometeret. De delte året i tre årstider: flomtid, veksttid og innhøstingstid. I mange tusen år innrettet nemlig egypterne seg etter flommen i elven Nilen, og de visste at året var omlag 365 dager.

Neste stopp på ferden er Romerriket, år 45 før Kristus, eller som romerne sa, år 709. De regnet nemlig årstallene fra Romas grunnleggelse. Romerne kalte den første dagen i hver måned for kalends, som kommer av det latinske ordet for å rope. Ordet kalender stammer fra ordet kalends. Og siden det ikke er 365 dager i året, men 365 og en kvart, innførte Romerrikets keiser Julius Cæsar skuddår.

Så drar de videre til Verdensutstillingen i Chicago i 1893, drøye 400 år etter at Columbus oppdaget Amerika. Der får Sara kjøre tekopp-karusell som skal illustrere at jorden roterer rundt sin egen akse.

Til slutt avlegger de to Nordpolen en visitt, hvor solen bare står opp én gang i året, før den går ned igjen etter et halvt år. Fordi jordaksen står skrått, blir området ved Nordpolen liggende på solsiden hele døgnet om sommeren og på skyggesiden om vinteren. På Sydpolen er det omvendt.

Gjennom denne reisen får Sara et innblikk i hvordan menneskene til alle tider har studert stjerner og planeter for å måle tid, hvordan vi har definert døgn, uker, måneder og år og hvordan forskjellige kalendere har utviklet seg. Og hvorfor skuddårsdagen hennes trengs for å få det hele til å gå opp!

"Tidsreisen" er en spennende barnebok - og en bok som barn og voksne kan lære mye av!

Historien er skildret på en lett og munter måte, mens faktadelen gir spennende informasjon om kalenderen. Leserne får vite mer om kalenderen vi bruker, og hvordan menneskene gjennom lang, lang tid har kommet frem til stadig bedre og mer nøyaktige måter å måle tiden på.

Boken er også velegnet til høytlesning, eller som de litt større barna kan lese selv.
Det flytende språket og de flotte illustrasjonene hjelper lesingen på vei. Her brukes skjønnlitterære virkemidler for å formidle problemstillinger og forklaringer som er læringsmål for fjerde klasse, men slett ikke enkle å forstå. I andre del utdypes dette i en ren fagtekst.

I den andre delen av boken kan man lese mer om det Piero har vist Sara mens de var på tidsreise. Dette stoffet egner seg godt til bruk i en pedagogisk sammenheng.
Helt bakerst finner man en liste med forklaringer på ord og uttrykk som kan være litt vanskelige.

Sammen har Geir Ellingsrud og Kristin Eli Strømme laget en underholdende og lærerik barnebok. "Tidsreisen" er en liten perle av en bok, som kanskje egner seg best for barn i alderen 9-12 år.

"Hvem drepte Birgitte Tengs?" av Bjørn Olav Jahr

Hvem drepte Birgitte Tengs?
Bjørn Olav Jahr
Sakprosa
400 sider
Gyldendal Norsk Forlag
2015

Bjørn Olav Jahr (f. 1969) er forfatter, journalist og forlagsredaktør.

Jahr er utdannet samfunnsøkonom fra Universitetet i Oslo, og har arbeidet som journalist i bl.a. Kapital, Dagbladet og Memo. I 2002 vant han SKUP-prisen, norsk presses pris for fremragende undersøkende journalistikk, for opprullingen av Finance Credit-saken. Høsten 2005 utga han boken "Smarte skurker - grådige gubber. Historien om Finance Credit". Høsten 2007 var Jahr redaktør for Kari Breirems "På BA-HR-bakke. En varslers historie", en bok som tok utgangspunkt i den såkalte Tore Tønne-saken. Våren 2009 utga han, gjennom Font forlag, boken "Rus og Rolex. Historien om en narkoman i hvit snipp", i samarbeid med Olaf Olsvik.

Natt til lørdag 6. mai 1995 ble Birgitte Tengs drept, bare 500 meter hjemmefra. Åstedet var en øde grusvei. Den unge jenta ble seksuelt misbrukt og utsatt for brutal vold. Hun ble bare sytten år. Birgitte Tengs-saken skulle bli en av norgeshistoriens mest omtalte drapssaker.


Snaue to år etter at hun ble drept, ble hennes ett år eldre fetter (i boken anonymisert til "Espen Espeseth") siktet for drapet. Etter tre uker i isolasjon tilsto han et drap han ikke husket å ha begått.

Senere trakk han tilståelsen tilbake, og i Gulating lagmannsrett ble han strafferettslig frikjent for drapet på kusinen, men dømt til å betale hennes foreldre erstatning. Fagdommerne mente nemlig det var en sannsynlighetsovervekt for at han var drapsmannen. Dette går an fordi beviskravet ikke er like strengt i erstatningssaker som i straffesaker. Erstatningsdommen førte til at Norge vinteren 2003 ble dømt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg for å ha krenket fetterens rettigheter. (Norge var nemlig på kollisjonskurs med Europa når det gjaldt å kreve erstatning fra frikjente i straffesaker. Praksisen stred mot alminnelige folks rettsoppfatning, og i Strasbourg hadde Den europeiske menneskerettighetsdomstolen slått fast at skyld ikke skal konstateres uten straffedom.)

Forfatterens mål med boken har vært å kaste nytt lys over gåten. For hvem drepte egentlig Birgitte?

Arbeidet med boken har overbevist han om at fetteren ikke er drapsmannen. Det fantes imidlertid grunner til at politiet fattet interesse for ham, men utover det er det vanskelig å se at de gjorde særlig mye rett overfor ham. Erstatningsdommen ga politiets etterforskning et slags godkjent-stempel. Det fantes det ingen grunn til; for i sum har den vært katastrofal. Både evnen og viljen til å rette opp i egne feil har fra politiets side vært påfallende mangelfull.

Når det gjelder Birgitte Tengs, gir Jahr et fint bilde av henne. Han beskriver en livsglad, omsorgsfull og kontaktsøkende jente, som kunne føre samtaler med alle, og som var langt mer opptatt av å snakke med folk enn om folk.
Han er heller ikke grafisk i sine beskrivelser av drapet, men har en forholdsvis nøktern stil.

Jahr skriver at Birgittes foreldre ikke har ønsket å delta i dette prosjektet. At en samtale ville ha rippet opp i gamle sår, er lett for han å forstå. Han beklager likevel at denne boken vil være vond for dem.

I arbeidet med boken har forfatteren hatt tilgang til et omfattende materiale: avhørsprotokoller, dagbøker, politiets møtereferater m.m. De skriftlige kildene er de viktigste, og forsøkt tolket på best mulig vis og i den konteksten de er nedtegnet. Han har anonymisert alle som ikke har en form for offentlig eller profesjonell rolle; de eneste unntakene er Birgitte Tengs og hennes foreldre.

Dessuten har Jahr i boken forsøkt å belyse politiets innsats så objektivt som mulig.

Etter mitt skjønn er "Hvem drepte Birgitte Tengs?" en særdeles viktig bok. Jeg begrunner ikke dette med at den bringer ny kunnskap til torgs, selv om den også gjør det, i hvert fall for mitt vedkommende. Men, fordi den viser at hverken politiet eller rettsvesenet fortjener vår blinde tillit.

På et høyst overbevisende vis forteller Jahr hvordan politiet, i sin iver etter å finne en morder, manipulerte fetteren inn i en tilståelse. Han skriver også om hvordan tips, og blant annet et funn av et mulig drapsvåpen fra en intern varsler i politiet, ble ignorert og fortiet. Dette hadde visstnok med flere forhold å gjøre. Det var et voldsomt press knyttet til å få saken oppklart. Fetteren hadde lenge vært i politiets søkelys, og var sånn sett en klar mistenkt. Det var også prestisje relatert til hvem, innad i politiet, som var best egnet til å knekke fetteren psykisk. Det var absolutt ingen tekniske spor som pekte mot ham, og politiet manglet dermed grunnlag for videre fengsling. En tilståelse ble med andre ord stadig viktigere. I det store og hele, kan det nærmest virke som at politiet ikke var drevet av de edleste motiver.

Jahr forteller også i detalj hvorledes en drapsetterforskning foregår, og at det faktisk ikke skal så mye til for at politiet velger å forfølge én teori fremfor en annen. I tillegg til fetteren, var det minst tre andre som politiet kunne ha gått enda nærmere etter i sømmene.

Men politiet var fast bestemt på at fetteren var morderen, og de så seg aldri tilbake. "Hvem drepte Birgitte Tengs?" får frem de mindre ærlige sidene ved denne konklusjonen, og ikke minst hvor lett de egentlig kunne ha fulgt et annet spor.
Det er svært rystende å lese hvor lett det er å ødelegge en mistenkts liv.

Fetterens umiddelbare reaksjon på siktelsen, var at politiet tok feil, og at han ikke hadde forvoldt Birgittes død. Dette kunne selvsagt ikke politiet godta. Fetteren trodde dessuten at han skulle slippe ut av varetekten i løpet av få dager. I realiteten var han allerede i ferd med å bli dømt i media. Siktelsen var nemlig førstesidestoff i landets ledende aviser, og polititjenestemenn hadde for lengst innkassert seieren.

I boken presenterer forfatteren en mulig drapsmann - en person som politiet selv hadde fattet interesse for og som hadde en kriminell fortid (i boken kalles han for "Kjell Dalstrøm"). Vedkommende var dømt for grovt seksuelt overgrep og visstnok også i stand til å utøve massiv vold. Og ifølge hans tidligere medisinske behandlere, var Dalstrøm en mann som var kapabel til å begå drap. Han ble for øvrig aldri sjekket ut av saken.
Men, som nevnt, hadde politiet bestemt seg for at det ikke kunne være noen andre enn fetteren som hadde begått ugjerningen, og hadde derfor kun for øyet at han skulle tilstå.

Bokens tittel er "Hvem drepte Birgitte Tengs?". Forfatteren gir ikke svaret på dette spørsmålet. Imidlertid er det hevet over all tvil at politiet satte feil mann i fengsel. Følgende er at den skyldige gikk fri.

Drapet har forblitt uoppklart. Det finnes tekniske bevis, og det finnes løse tråder. Det er ikke sikkert at politiet klarer å løse mordgåten. Men har de virkelig råd til fortsatt å la være å prøve?

Det er et håndtverk å skrive, og en kunst å skrive godt. Bjørn Olav Jahr er blant dem som skriver godt, og resultatet har blitt en særdeles god og engasjerende bok som er vanskelig å legge i fra seg. Når sant skal sies, brukte jeg ikke mer enn tre dager på å lese den ut.

Den siste tiden har det i media kommet frem at Kripos' nye Cold case-gruppe skal gå gjennom det uoppklarte drapet på Birgitte Tengs. Gruppa håper å finne nye spor i det som blir deres første sak. Med dagens etterforskningsmetoder og teknologi, kan det ligge nye muligheter for en oppklaring. La oss bare håpe at så blir tilfelle, ikke bare for foreldrene til Birgitte sin skyld, men også for fetteren som helt uskyldig har blitt dratt inn i en grusom sak.