"Mindre" av Andrew Sean Greer

Mindre
Andrew Sean Greer
Roman
342 sider
Oversatt av Lene Stokseth, MNO
Panta Forlag
2019

Andrew Sean Greer har skrevet fem skjønnlitterære bøker, deriblant bestselgeren "The Confessions of Max Tivoli" som ble kåret til årets beste bok av San Francisco Chronicle og Chicago Tribune. Han har fått prisene Northern California Book Award og New York Public Library Young Lions Fiction Award, O. Henry Prize for kortprosa og stipender fra National Endowment for the Arts og New York Public Library.

Greer bor i San Francisco og Toscana.

Hvem sier at man ikke kan løpe fra problemene sine?

Den homofile forfatteren Arthur Mindre nærmer seg femti. Han føler seg mislykket. Den siste boken han skrev ble nemlig avvist av forleggeren.

Mindre er en "mindre betydningsfull forfatter som er mest berømt for en ungdommelig forbindelse til forfatterne og kunstnere fra Russian River-skolen, en forfatter som er for gammel til å være et friskt pust og for ung til å bli gjenoppdaget, en som aldri sitter ved siden av noen på et fly som har hørt om bøkene hans."

Dessuten skal ekskjæresten Freddy, som han har hatt et niårig forhold til, gifte seg med en annen.

Med usikre fremtidsutsikter, bestemmer Arthur Mindre seg for å takke ja til absolutt alle halvgode litterære arrangementer han har fått invitasjon til. I utgangspunktet er dette arrangementer en frilans forfatter, eller andre middelmådige forfattere, må delta på for å overleve økonomisk. Mange ønsker nok helt sikkert å kaste alle invitasjonene de får i søpla, men i magre tider kommer disse virkelig til sin rett. Og når man samtidig leter etter en måte å unngå å dra i bryllupet til ekskjæresten på, som Arthur Mindre gjør, er det kanskje ikke så dumt likevel med en tur rundt om i verden på andres bekostning.

Hva kan gå galt?

Arthur Mindre kommer nesten til å forelske seg i Paris, han kommer nesten til å dø i Berlin, han greier så vidt å flykte fra en sandstorm i Sahara til et marokkansk høyfjellshotell, han greier på ulykkelig vis å booke seg selv inn som (eneste) forfatter på et kristent kursted sør i India, og på en øde øy i Det arabiske hav støter han tilfeldigvis på den siste personen i verden han ønsker å treffe. Og midt i det hele nærmer han seg 50-årsdagen sin.

De ulike stedene han besøker, gir han morsomme opplevelser, og tilfeldig seksuell kontakt med andre homofile menn. Men først og fremst er dette en reise i selvutvikling.

"Mindre" er en velskrevet roman, full av kjærlighet og medfølelse. Den forteller en god, til tider ganske morsom, og underholdende historie som tar leseren med på en reise fra California til New York og videre derfra til Mexico, Frankrike, Tyskland, Italia, Marokko, India og Japan.

Arthur Mindre er en vittig og sympatisk hovedperson, som ikke lar seg knekke selv om han møter litt  motgang. Som lesere vet vi at han til slutt vil finne sin vei i en litterær verden fylt med store egoer. Likevel belyser Mindres historie den usikkerheten som sikkert svært mange forfattere står overfor når de håper på positiv respons fra sine forleggere, mens de etter beste evne forsøker å navigere i en ubarmhjertig verden.

I boken tar Andrew Sean Greer opp tematikk de fleste av oss kan kjenne seg igjen i. Han skriver bl.a. om romantikk, kjærlighet, og tap. Om konsekvensene av noe som har skjedd i fortiden, og om å ville sette et merke etter seg i verden.

Det var faktisk flere fine og overraskende momenter i denne romanen. For eksempel den litt langsomme måten selve hovedpersonen ble avdekket på, og hvorledes historien om han var skrevet.

Greer har med Arthur Mindre så definitivt skapt en unik karakter man ønsker å gi en klem, som man vil le med (ikke av), og ønsker å heie på. Man har empati med Mindres situasjon, men samtidig vet man at han på et eller annet vis vil stå oppreist i stormen.

"Mindre" har både komiske, filosofiske, psykologiske og romantiske elementer. Og den er en fantastisk skildring av en reise rundt om i verden med Arthur Mindre.

Selv om boken kanskje ikke befinner seg i en litterær sjanger jeg er mest bevandret i, holdt den likevel et fast grep om meg. Jeg klarte rett og slett ikke å legge den fra meg!

"Mindre" er, til tross for en litt særegen historie, en roman som maner til store tanker. For det er ikke alltid slik at gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet.

Historien er fortalt med varme og humor, og den glir rett inn i hjertet til leseren. Det er en svært hyggelig roman, som kun kan anbefales.

"Skrevet i stjernene" av Minnie Darke

Skrevet i stjernene
Minnie Darke
Roman
416 sider
Oversatt av Eva Ulven, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2019

Minnie Darke er pseudonymet den litterære forfatteren Danielle Wood bruker når hun skriver underholdningslitteratur. Minnie er født i Tvillingene, har to britiske kjempekaniner og en terrier og er uhyre dyktig i Scrabble. Hun bor på Tasmania i Australia.

Iblant trenger skjebnen en liten dytt i riktig retning.

"Skrevet i stjernene" er en bok man ikke kan la være å elske. Velskrevet, humoristisk, rørende og engasjerende. Og svært vanskelig å legge fra seg, når man først har kommet i gang med den.

Når Justine Carmichael (journalist og skeptisk Skytte) støter på barndomskjæresten Nicholas (Nick) Jordan (aspirerende skuespiller og Vannmann) etter ikke å ha sett hverandre på mer enn tolv år, blir hun svært glad for å se ham igjen.

Mens de gjenopptar kontakten, forteller Nick at han er en ivrig horoskopleser som tar beslutninger basert på astrologi, nærmere bestemt horoskopet i magasinet Alexandria Park Star, der Justine jobber som redaksjonssekretær. Til å begynne med synes Justine at dette er litt artig, selv om hun ikke deler hans fascinasjon for astrologi. Men etter hvert som dagene går og Nick ikke ringer henne, bestemmer Justine seg for å bruke det han har fortalt til sin fordel. Hun begynner å finjustere magasinets månedlige horoskop for vannmannen, for å åpne opp Nicks hjerte på vidt gap. Men Nick er ikke den eneste vannmannen som bruker dette horoskopet for å veilede sine beslutninger...

Noen ganger trenger vi litt lys og positivitet i våre liv. I så henseende spiller bøker som "Skrevet i stjernene" en viktig rolle.

Denne boken er nemlig en perle, og jeg hadde ikke lest mange sider før jeg var helt oppslukt av historien.

Minnie Darke har et bra grep om sine karakterer, og hun skriver med en humoristisk penn.

Historien som fortelles er gjennomtenkt og god underholdning.

Minnie Darke tegner et fint og lojalt portrett av sine hovedpersoner. Hun har en utmerket og raffinert tilnærming til karakterene, og er i stand til å formidle både intense følelser og ulike følelsesmessige reaksjoner.

Historien fortelles for det meste fra Justines perspektiv, og den følger henne i omtrentlig et år (via hvert av årets stjernetegn).

Vi følger den vinnende og underholdende kjærlighetshistorien til Justine og Nick, men samtidig følger vi de fargerike livene til en broket samling av individer som på ulike vis påvirkes av Justines kjærlighetsplan.

Justine og Nick, er begge tiltalende karakterer, og jeg likte det faktumet at disse to definitivt var bestemt for hverandre.

Jeg ble godt underholdt av historien, som jeg leste stort sett i et strekk. Fortellingen flyter lett, og selv om det her er snakk om en kjærlighetshistorie, tyr ikke Darke til klisjéene, men gir historien en interessant brodd.

Men det som gjør "Skrevet i stjernene" litt mer interessant enn gjennomsnittlig, er kapitlenes "månens horn"-seksjon, hvor vi som lesere får innsikt i de livene som berøres av Justines innblanding.

Dessuten likte jeg historiens struktur, hvor kapitlene fulgte det astrologiske året, og begynte og avsluttet med Vannmannen.

Astrologien fungerer for øvrig som en slags rød tråd i denne boken, men du trenger ikke å ha noe forhold til den eller tro på den for å like romanen.

"Skrevet i stjernene" er god underholdning, og den skal heller ikke tas for mer. Men som underholdning fungerer boken aldeles fremragende.

Likevel er dette en roman som bør ha bred appell, og jeg er sikker på at lesere i alle aldre eller med ulike sjangerpreferanser vil få utbytte av å lese den.

"Skrevet i stjernene" egner seg godt til ferielesing. Den setter kanskje ingen dype spor i hukommelsen, men jeg kan varmt anbefale den.

Minnie Darkes har så absolutt en engasjerende skrivestil, og jeg ser frem til å lese flere bøker av henne.

NB. "Skrevet i stjernene" lanseres 02.08.19.

"Nickel-guttene" av Colson Whitehead

Nickel-guttene
Colson Whitehead
Roman
233 sider
Oversatt av Knut Johansen
Kagge Forlag
2019

Colson Whitehead er en av USAs mest anerkjente skjønnlitterære forfattere og har skrevet en rekke prisbelønte romaner. "Den underjordiske jernbanen" (utgitt på norsk i 2017) ble hans store internasjonale gjennombrudd, og for den mottok han både Pulitzerprisen og The National Book Award.

Historien om Nickel er basert på den sanne historien om en forbedringsanstalt i Florida, der tusenvis av unge gutter fikk sine liv ødelagt.

En sjelden gang kommer man over en bok som griper hjertet og klemmer til. "Nickel-guttene" er en slik bok.

Tidlig 1960-tall: Elwood Curtis er en afroamerikansk gutt som bor i enklaven Frenchtown i Tallahassee, Florida. Han har bodd hos bestemoren Harriet siden foreldrene etterlot ham i hennes omsorg.

Til tross for de mange vanskelighetene Elwood har støtt på, jobber han hardt på skolen, fast bestemt på å bli lærer. Hjulpet av et skarpt intellekt og inspirert av Martin Luther Kings taler, er Elwood i ferd med å klare det utenkelige: å få et stipend, slik at han kan begynne på college etter highschool.

"Martin Luther King at Zion Hill" er for øvrig det eneste albumet Elwood eier, og det er aldri borte fra platespilleren. Talene er tatt opp overalt, Detroit og Charlotte og Montgomery, så de knytter Elwood til borgerrettskampen over hele landet.

Elwood er elev ved Lincoln High School. Elevene på skolen får brukte lærebøker fra de hvites highschool tvers over veien. Vel vitende om hvor skolebøkene er på vei, har de hvite elevene skrevet inn mindre hyggelige hilsener i dem til de nye eierne.

Bestemoren til Elwood jobber på Richmond Hotel, og siden han var ni år har han tilbrakt ettermiddagene etter skolen på hotellkjøkkenet, hvor han har hjulpet til.

Elwood har blitt god venn med sin lærer, Mr. Hill, som har ordnet det slik at Elwood kan ta noen kurs ved Melvin Griggs Technical College, det fargede colleget like sør for Tallahassee, selv om han fortsatt går på highschool. Kursene er gratis, og både Elwood og bestemoren hans er svært glade for at han har fått en så unik mulighet.

Men før Elwood kommer så langt, blir han feilaktig anklaget for en forbrytelse. Elwood blir dømt til et opphold på forbedringsanstalten Nickel, for å bli en hederlig og ærlig mann. I virkeligheten er anstalten et groteskt torturkammer hvor de innsatte blir både misbrukt og utnyttet. For å overleve, søker Elwood trøst i Martin Luther Kings ord.

På Nickel møter han den garvede Turner, som synes han er håpløst naiv, men som likevel blir en trygg venn. Motsetningene mellom Elwoods idealisme og Turners kynisme leder dem til en beslutning hvis konsekvenser vil kaste skygger langt inn i fremtiden.

Jeg har lest en del bøker, noe denne bloggen vitner om. Men det er uhyre sjeldent at jeg leser en bok som er så fantastisk og vakker, og samtidig så forferdelig og grusom, som "Nickel-guttene".

Romanen er velskrevet, og gir - i tillegg til en hjerterå historie - et flott bilde av tiden den utspiller seg i.

Colson Whitehead kan noe med språket og kan si ganske mye, uten å si det direkte. Derfor bør man ikke la seg lure av at denne boken bare er 233 sider lang, fordi historien er så mye større.

I språkets letthet ligger dessuten en distanse til historien og til Elwood, som faktisk styrker troverdigheten og helhetsinntrykket. Colson Whitehead forteller nemlig med den avstanden man nødvendigvis må ha til de grusomhetene som rulles opp på bokens sider. Uten avstanden blir smerten uutholdelig.

Whitehead belyser også den systematiske forfølgelsen som den afroamerikanske befolkningen møtte via Jim Crow-lovene, og den vedvarende benektelsen av deres rett til en trygg og fri eksistens.

Jim Crow-lovene var en rekke lover som gjaldt i flere amerikanske delstater mellom 1876 og 1965. Lovene innebar rasemessig segregering, gjennom å påby at de offentlige områdene hvor svarte og hvite kunne ferdes skulle holdes adskilt. Dette gjaldt for eksempel skoler, sykehus, offentlig transport, restauranter og hoteller. I realiteten innebar lovene, selv om de ga uttrykk for at svarte og hvite var likeverdige, at svarte ble utsatt for omfattende diskriminering.

"Nickel-guttene" kan for mange være en tøff bok å lese, men den er absolutt nødvendig. Og tatt i betraktning hvorledes USA har utviklet seg de senere år, er den svært betimelig. Det er også en historie om betydningen av å ha en ukuelig ånd, offer og de overraskende vennskapene som kan oppstå under tyranniske forhold.

For øvrig er dette en bok som ikke slipper taket i deg før lenge etter at den siste siden er lest.

Jeg vil sterkt anbefale "Nickel-guttene", men samtidig advare mot å bruke den som lett ferielesing. For det er den ikke!

"Sekten som gjenoppsto" av Mariette Lindstein

Sekten som gjenoppsto
Mariette Lindstein
Krim
441 sider
Oversatt fra svensk av Jørn Roeim MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2019

Mariette Lindstein (f. 1958), ble som tjueåring med i den omstridte Scientologikirken. I løpet av 25 år arbeidet hun seg oppover alle nivåer i organisasjonen ved det store hovedkontoret utenfor Los Angeles. I 2004 rømte hun.

I dag arbeider Mariette som forfatter og foredragsholder på heltid. Hun vier livet sitt til å opplyse om sektproblematikk. Bøkene om sekten ViaTerra er basert på hennes egne opplevelser fra Scientologikirken.

Dette er del to av serien om sekten på Tåkøy. Jeg har ikke lest den første boken i serien, "Sekten på Tåkøy", men syntes ikke at det ødela for leseopplevelsen eller historien, "Sekten som gjenoppsto" står nemlig helt fint på egne ben.

Sofia Bauman forsøker å skape seg et nytt liv etter to år i ViaTerras klør, sekten som kontrollerte alle aspektene ved hennes liv

ViaTerra er en slags New Age-bevegelse. Sekten blir ledet av den karismatiske Franz Oswald, som har utviklet en livsfilosofi, kalt ViaTerra. Hensikten er å gjenopprette sjelens ro og kroppens naturlige balanse. Bevegelsen har en sterk tiltrekningskraft på kjendiser og mennesker i maktposisjoner.

I begynnelsen av boken, har Oswald blitt tiltalt for voldtekt mot et av de tidligere sektmedlemmene og satt i fengsel i påvente av rettssak.

Sofia bor nå i en liten ettromsleilighet i Lund, men livet er ikke ukomplisert selv om hun har brutt ut av sekten. Veien tilbake er mye vanskeligere enn hun hadde trodd. Hun møtes av fordommer og mistenksomhet, og er plaget av mareritt.

Når Sofia bestemmer seg for å snakke om ViaTerra, forvandles livet hennes til et mareritt. Nå får hun virkelig erfare hvordan sekten behandler avhoppere.

Fra fengselet, gjennom sin advokat og sine trofaste undersåtter ute på Tåkøy, styrer Oswald fortsatt sekten med jernhånd, og han har makt og innflytelse på de mest uventede stedene. Mer enn noe annet, ønsker han å hevne seg på Sofia Bauman. Ikke bare fordi hun har trosset han, hun har også svartmalt hans rykte.

Men Sofia vil ikke la seg skremme til taushet. I stedet gjør hun det hun kan for å spre sine kunnskaper om ViaTerra og Oswalds skrekkvelde.

Hun blir imidlertid utsatt for gjentatte angrep og trusler. Kjæresten hennes, Benjamin, ber henne om å legge sekten og Oswald bak seg, slik at de kan gå videre med sine liv, men Sofia klarer ikke det. Til slutt blir situasjonen så ubehagelig for henne at den eneste utvei er å forlate alt og starte på nytt et annet sted med et nytt navn.

Hun bestemmer seg for å flytte til USA. Men ikke engang i California, under falsk identitet, kan hun føle seg helt trygg.

For hva vil skje når Oswald blir sluppet fri fra fengselet og returnerer til Tåkøy? Hvilke planer har han, og i så fall hva betyr disse for Sofia? Kan Oswald finne henne, selv om nesten ingen vet hvor hun befinner seg?

Kan man noensinne bli fri fra en sekt?

"Sekten som gjenoppsto" er en tankevekkende roman som kan gi større forståelse for hvordan livet til en avhopper kan arte seg.

Alle personer og hendelser i boken er fiktive, men forfatteren skriver i etterordet at hun har latt seg inspirere av virkelige hendelser fra de 25 årene hun selv var sektmedlem og fra hennes tid som avhopper.

Handlingen fokuserer især på den psykiske terroren Sofia blir utsatt for etter at hun har brutt med ViaTerra og gått ut i media med informasjon om sekten. Å forlate en sekt er på langt nær enkelt, og som avhopper må Sofia forholde seg til ulike typer trusler.

Det er fascinerende og ikke minst skremmende å lese hvorledes et menneske kan påvirke så mange og hvor vanskelig det er å forlate et lukket samfunn, som en sekt.

Mariette Lindstein har et levende språk, og man skal være rimelig kald for ikke å la seg påvirke av de noen ganger så voldsomme skildringene hun gir leserne.

På mange måter er det en form for maktstruktur som forfatteren skriver om, og den psykiske nedbrytningen og mobbingen hun skildrer er ikke noe som bare kan relateres til sekter og lukkede samfunn, men også til andre sammenhenger.

Selve handlingen har sine oppturer og nedturer.

Særlig til å begynne med i boken er spenningen godt bygget opp. Dessverre mister historien litt av sin glans etter en stund, og den fortsetter i et mer rolig tempo. Noen ganger blir den til og med litt for langdryg og forutsigbar. Heldigvis tar den seg betraktelig opp mot de siste kapitlene, når sekten gjenoppstår, som for øvrig er meget spennende.

Karakterene blir godt tegnet, selv om Sofia portretteres som en noe naiv person. Franz Oswald derimot er en svært ubehagelig og ekkel type, som med rette kan beskrives som en psykopat.

Ved å fortelle historien fra ulike karakterers perspektiv får man som leser også langt mer innsikt i dem og deres liv. For denne boken handler ikke bare om Sofia. Et smart valg fra Lindstein.

"Sekten som gjennopsto" er hovedsakelig en spennende bok, men det er ikke en veldig spennende bok. Jeg kommer likevel til å kaste meg over seriens første bok, "Sekten på Tåkøy", og ikke minst den siste boken i serien som etterhvert vil bli utgitt.

Jeg likte beskrivelsene av sekten og de mekanismene som gjør at man blir sittende fast og ikke klarer å komme seg ut.

Ellers skriver forfatteren i etterordet at sektmentalitet, det at en person tar makten over en gruppe eller et individ, finnes overalt i samfunnet, mishandling i et forhold, mobbing eller diktaturer. Jeg har sett dette med mine egne øyne, men også hvordan noen mennesker nærmest kan ha en magisk innflytelse over andre.

"Sekten som gjennopsto" er ikke den beste boken jeg har lest, og det er mye i den som etter mitt skjønn kunne ha vært annerledes. Likevel er det en interessant og så absolutt leseverdig bok om et høyst presserende tema.