"Døden bryr seg ikke" av Anne-Marie Schjetlein

Døden bryr seg ikke
Anne-Marie Schjetlein
Krim
303 sider
Oversatt av Øyvind Lysebo Ekelund
Cappelen Damm
2026

Anne-Marie Schjetlein har fengslet svenske lesere med sine spenningsromaner i over ti år. Hun debuterte med "Døden bryr seg ikke", første del i den populære Halmstad-serien, og har siden skrevet ytterligere sju romaner. Hun har etablert seg som en solid forfatter av nervepirrende og realistiske thrillere fra sykehusmiljø.

Schjetlein er utdannet sykepleier og har lang erfaring innenfor helsevesenet, noe som gir historiene hennes en unik autentisitet.

Schjetlein har norske foreldre, men har vokst opp i Sverige. I dag kombinerer hun forfatterlivet med deltidsarbeid innenfor kompetanseheving i helsevesenet. Hun brenner for å sette fokus på mangler i pasientsikkerhet og arbeidsforhold - noe som ofte preger historiene hennes.

"Døden bryr seg ikke" er første bind i en serie på seks bøker om kirurgen Andreas Nylund på sykehuset i Halmstad. En psykologisk spenningsserie som er både realistisk og uhyggelig.

For meg fungerer "Døden bryr seg ikke" vel så mye som en psykologisk relasjonsroman som en tradisjonell krim. Du kan bare glemme den klassiske etterforskeren som bærer historien fremover; her er politiet tonet helt ned. Spenningen ligger i stedet i menneskene og de mørke skyggene fra fortiden, noe som grep meg fra første stund.

Handlingen kretser rundt kirurgen Andreas Nylund ved Halmstad sykehus. En kveld tar livet hans en brutal vending når en kvinne bringes inn med ambulansen etter en alvorlig påkjørsel i sentrum. Skadene i buken er store, og hun blør kraftig. Men idet Andreas skal operere og ser de røde krøllene falle over kanten på båren, stopper hjertet hans fullstendig. Pasienten er nemlig Therese (Tess) – operasjonssykepleieren som også er hans hemmelige elskerinne og livs store kjærlighet.

Fra dette øyeblikket revner den polerte fasaden i Andreas’ tilsynelatende perfekte liv i Tylösand (cirka syv kilometer vest for Halmstad). Der bor han i en stor, flott villa med kona Katrin og sønnene Alex og Fabian, men plutselig er ingenting som før.

Schjetlein er selv utdannet sykepleier, og det merkes – hun bruker sykehusmiljøet på en helt flott måte. Jeg fanget raskt opp karakterenes fascinasjon for arbeidet, og hun skildrer sykehuset som et eget samfunn i miniatyr, med alt fra kirke til frisør. De lange korridorene og mørke kulvertene blir en perfekt, uhyggelig ramme for ensomhet, sjalusi og brå død.

Gjennom korte, fengende kapitler og smarte tilbakeblikk skiftet sympatien min stadig mellom karakterene. Vi får et rått bilde av et ekteskap som skranter, en utro ektemann som har funnet ny kjærlighet, og en kone som desperat prøver å holde på fasaden. Andreas er på ingen måte feilfri; han er suksessrik, men egentlig en ganske viljeløs mann som ikke liker å ta avgjørelser og lar kvinnene ta valgene for seg. Parallelt flettes det inn hjerteskjærende glimt fra oppveksten til en liten, sviktet jente. Vi skjønner raskt at hun er nøkkelen til mysteriet, men Schjetlein er utrolig flink til å skjule hvem av kvinnene rundt Andreas hun har vokst opp til å bli. Det holdt meg spent gjennom hele boken!

Selv om boken bærer litt preg av å være en debut, er den likevel svært godt skrevet. Karakterene oppleves både levende og mangefasetterte. At forfatteren lar karakterene definere og observere hverandre fra ulike perspektiver, gir historien en ekstra dimensjon. Jeg synes også det er forfriskende at boken ikke er fordømmende, men lar en utro ektemann også få lov til å være en kjærlig far.

Hvis jeg må pirke på noe, synes jeg at boken mister litt fart og sporer noe av mot slutten. Den siste delen føles både litt forhastet og overdrevet, og historien etterlater en del ubesvarte spørsmål. Likevel satt jeg igjen med en snikende følelse av at noe ikke stemmer psykologisk sett med karakterene, og slutten er akkurat passe åpen til at jeg ble nysgjerrig på fortsettelsen i serien.

Alt i alt er "Døden bryr seg ikke" en absolutt leseverdig og annerledes krimroman, og en sterk debut. Den utgir seg ikke for å være noe dypere enn den er: en skikkelig god, spennende og underholdende bok som jeg kan anbefale videre.