"Før flommen tar oss" av Helena Thorfinn

Før flommen tar oss
Helena Thorfinn
Roman
496 sider
Oversatt av Børge Lund
Silke forlag
2013

Helena Thorfinn (f. 1964 i Lund, Sverige) jobbet som journalist i mange år før hun skiftet beite og ble utviklingsanalytiker for den statlige hjelpeorganisasjonen Sida og for Redd Barna.
Etter tre år ved ambassaden i Dhaka flyttet Thorfinn og familien hennes tilbake til Sverige, der hun nå arbeider for Raoul Wallenberg Institute i Lund.
Debutromanen "Før flommen tar oss" er inspirert av det Helena Thorfinn opplevde i Bangladesh. "Det var som å befinne seg på 1700-tallet, bare med mobiltelefoner" sier forfatteren.
Boken har vekket stor oppmerksomhet i hjemlandet Sverige, der den så langt har solgt i 120 000 eksemplarer.

"Før flommen tar oss" er satt til den bangladeshiske hovedstaden Dhaka og følger flere personer med ulik bakgrunn. Hovekarakterene er Jane og Sofia, ekteparet som med sine barn flytter til Dhaka for å jobbe med
bistand, og søstrene Mina og Nazrin som flykter fra landsbygda til Dhaka for å unnslippe å bli giftet bort til et liv i

underdanighet.

Møtet med virkelighetene i Dhaka viser seg å være like forvirrende for den svenske familien som for de to jentene fra landsbygda.
Deres forutsetninger er svært ulike, men de drives alle av sine overbevisninger, mål og drømmer.
De to parallelle historiene veves sammen, på klassisk vis, men det fungerer.  Søstrene havner etter hvert i den svenske familiens hus, og to kulturer møtes.
Kan verden forandres - før flommen tar dem?

Det er sjelden man kommer over en så solid debutroman som Helena Thorfinns "Før flommen tar oss". Historien er viktig og den er godt skrevet.
"Hovedkarakteren" er det lufattige, korrupte, skitne og overbefolkede Bangladesh. Selve landet er i realiteten et stort deltaområde, tidvis fruktbart, men også særdeles utsatt for katastrofer (f.eks. flom). Vannet trenger ikke å stige mer enn noen få centimeter før avlinger for millioner av bønder blir ødelagt. Og man kan bare forestille seg hva global oppvarming og stigende hav vann kan gjøre med dette lavlandet. Bangladesh er et lite land (en del mindre enn Sør-Norge), og har en befolkning på nærmere 160 millioner.

Det er mye jeg kunne ha skrevet om denne romanen, men det er ikke enkelt å få med alt.
Karakterene er interessante og man gjør seg raskt en oppfatning av dem. Noen liker man, andre ikke. Noen av dem misliker man til og med sterkt.
Sofia og Janne som har hatt problemer i ekteskapet. Den svenske ambassadøren, en snål fyr som misliker det lokale språket og sanskrit, og som ikke har talent for jobben sin, hans kone, som kanskje er enda mer snål, og som har en forkjærlighet for alt som har med New Age å gjøre. Hun drikker litt for mye på alle de tilstelningene som diplomatene må delta i, men likevel hun har et godt hjerte. Den danske Bjarne som har bygget opp en nokså kaotisk tekstilindustri med bistandspenger. Ruel som er forelsket i Mina, men som vet at han kan aldri få henne. Det er nemlig alltid noen som står lavere i samfunnet enn seg, og som man ikke kan gifte seg med. Flere modige tekstilsyersker, menneskerettighets forkjempere, og de som ikke evner å se at en ung kvinne fint kan klare å ta egne initiativ.

Persongalleriet er svært omfattende, men det er ikke vanskelig å følge med på det som skjer, og alle har sin plass i handlingsforløpet.
Miljø beskrivelsene er også svært gode, enten handlingen finner sted ved elvedeltaet på landsbygda, i Dhakas slum, i de farlige tekstilfabrikkene, eller i den mer luksuriøse diplomatiske verdenen.
Men jeg kan godt forestille meg at selv virkeligheten overgår denne fiksjonen. Forfatteren har nemlig sagt i et intervju at Dhaka er en by det er svært tungt å leve i.

Boken inneholder også en klar kritikk av hvordan bistandsmidler forvaltes, både fra et politisk- og byråkratisk perspektiv, og her finnes det ikke noen tvil om hva forfatteren selv mener om den svenske borgelige bistandsminister. Bildet av hvordan bistanden like ofte skyter forbi målet som å treffe det, avhengig av et delvis uvitende vestlig perspektiv, kombinert med behovet for å servere enkle sannheter til skattebetalerne, virker dessverre hverken som overdrevet eller unyansert.

Historien er mest engasjerende og ladet når den følger søstrene Minas og Nazrins forsøk på å forvandle flukten fra landsbygda til en mulighet for å skape en ny fremtid. Forfatteren fanger og formidler, i dette tilfellet uten å forenkle, et kvinnefiendtlig samfunn med perverse mekanismer, der menns overgrep, i ytterste konsekvens, er kvinnenenes egen skyld.
Sammenlignet med de to søstrenes kamp, bokstavelig talt på liv og død, mister noen av bokens sidespor sin interesse. Det blir rett og slett vanskelig å være engasjert nok i Sofias og Jannes samlivsproblemer, eller i ambassadør Mobergs forsøk på å treffe sin sønn.

"Før flommen tar oss" er en bok som kryper inn under huden på leseren, og hvor kollisjoner som oppstår mellom to forskjellige verdener og verdisystemer er tydelige.
Boken gir også leseren en svært god innsikt i den kompliserte verdenen som hjelpeorganisasjonene jobber i.

Jeg kan ikke annet enn å anbefale denne boken på det sterkeste!