"Toscanas døtre" av Chris Bohjalian

Toscanas døtre
Chris Bohjalian
Roman
456 sider
Oversatt av Marius Middelthon, MNO
Panta Forlag
2018

Chris Bohjalian er født i Vermont, USA. Han er en kritikerrost forfatter av i alt 17 bøker, hvorav ni har gått rett til topps på New York Times' bestselgerliste, og tre har blitt til film.

Bøkene hans er oversatt til mer enn 25 språk, og Bohjalian regnes som en av vår tids store forfattere.

Fra forfatteren bak salgssuksessen "Syrias døtre" - en medrivende historie om kjærlighet, fortvilelse og hevn.

"Toscanas døtre" er en mesterlig historie om moralske paradokser, menneskelig skjørhet og hjertets mystiske veier - med den idylliske italienske landsbygda som bakteppe.

Mange romaner handler om nazistenes herjinger i Europa under andre verdenskrig, men ikke fullt så mye har vært

skrevet om italienernes opplevelser under krigen. Chris Bohjalian skildrer dette uvanlige, men fascinerende temaet i sin nyeste roman, "Toscanas døtre".

1943:
Rosati-familien må med varsomhet balansere på den tynne linjen som skiller rett fra galt, men deres hyppige omgang med tyske soldater får fatale følger for familien.

1955:
En seriemorder jakter på kvinnene i Rosati-familien, én etter én... Politietterforsker Serafina Bettini gjør alt for å stoppe morderen, men sliter samtidig med sine egne demoner.

Serafina er en fighter. Etter å ha tilbrakt krigsårene på å bekjempe fascismen, Mussolini og nazistregimet, har hun både fysiske og psykiske arr som vitner om hennes hengivenhet.

Når jakten på morderen tar Serafina til det området av Italia hvor hun kjempet under krigen, må hun ikke bare sette sin lit til erfaringene fra motstandsbevegelsen for å fakke morderen, men også for å lege sårene fra fortiden.

Cristina, den yngste av de tre barna i Rosati-familien, er romanens hovedperson i scenene som utspiller seg på 1940-tallet, mens Serafina er det i 1955.

Cristina er datteren til en ærverdig og bemidlet adelsfamilie. Hun lever et sorgløst liv i en fornem villa i Toscana. Familien Rosati tror villaens tykke murer vil beskytte dem mot krigen som raser i Europa, men alt forandrer seg da en tysk soldat oppsøker villaen for å undersøke en antikk grav - og Cristina forelsker seg i fienden.

Noen lesere vil nok se på hennes forhold til den tyske offiseren som forståelig, gitt hennes alder på knapt atten år og hormoner i full sving. Andre igjen vil synes at hun er manipulerende og ekstremt selvopptatt.

Serafinas opplevelser fra krigen, er derimot svært så annerledes, og som sådan synes jeg at hun er den mest sympatiske av de to kvinnene. Serafina er alt Cristina ikke er, og hennes vilje til å ofre seg for det hun tror på er beundringsverdig, særlig når det ses i lys av Cristinas selviskhet. Selv om det enkelt kan argumenteres for at de begge er ofre for omstendighetene, mener jeg at Serafinas urokkelighet og vilje til å kjempe, gjør Cristinas mangel på overbevisning til skamme.

De samme trekkene ved Serafina kommer til syne, når hun fortsetter den krevende etterforskningen. Hun har nemlig all grunn til å avbryte sine undersøkelser når saken trer inn i hennes fortid. Men hun hverken kan eller vil. Jeg finner motet hun utviser inspirerende og enda et bevis på hennes karakterstyrke. Cristina blekner til sammenligning.

De to karakterenes diametralt motsatte personligheter, utgjør ikke bare en interessant vri på selve plottet. De spiller faktisk en nøkkelrolle i løsningen på selve drapsgåten.

"Toscanas døtre" setter fokuset på en lite kjent del av krigshistorien - hva italienerne opplevde under den nesten kontinuerlige dragkampen mellom fascisme og demokrati på 1930- og 40-tallet. Rosati-familiens erfaringer var bare et mikrokosmos i et Italia der kampen for overlevelse, motstridende lojaliteter og stadig skiftende politiske regimer var blant hovedingrediensene.

Forfatteren skriver godt, og han benytter seg av levende personskildringer og et imponerende bildespråk for å kaste lys over de voldsomme handlingene som fant sted under krigen, så vel som de fysiske og psykiske arrene mange måtte leve med et drøyt tiår etter krigens slutt.

For øvrig har romanen en uforglemmelige slutt, og jeg er sikker på at den vil etterlate flere lesere med et ønske om å lære mer om denne svært så fascinerende perioden i italiensk historie.

Med "Toscanas døtre", har Chris Bohjalian skrevet en roman som både er lærerik, bevegende og original.

Det er en bok som bør appellere til mange lesere, især de som liker historisk basert fiksjon og thrillere. Anbefales.