Mikki Brammer
Roman
301 sider
Oversatt av Bente Eriksen
Cappelen Damm
2026
En hjertevarm hyllest og et herlig opprør med bismak.
Sammenlignet med de fleste andre jevnaldrende er 89 år gamle Joy i svært god form. Hun kan eksempelvis gå flere kilometer uten hjelpemidler, hvis du ser bort fra støttesålene i de ortopediske joggeskoene hennes. Hun kjører bil dit det måtte falle henne inn (unntatt på motorveier, men dem har hun alltid unngått) og bor alene i huset (i den vesle byen Beacon i Hudson Valley) som har vært hennes hjem i over seksti år.
Joy har opplevd den tunge sorgen ved å overleve ektemannen sin og de fleste hun vokste opp med og var glad i. Hun har riktignok fremdeles mye å leve for og finner stor glede i datteren Elizabeth og barnebarnet Finn, men likevel er det en enorm trøst i at hennes beste venninne gjennom 81 år, Hazel, fortsatt er ved hennes side. Men så kommer Hazel med en knusende nyhet: Hun har uhelbredelig kreft i fjerde stadium og har bare måneder igjen å leve.
Disse to damene kunne knapt vært mer forskjellige. Mens Hazel har tilbrakt livet med å reise verden rundt, bestige fjell, ta seg elskere og danse til daggry, har Joy alltid spilt på det trygge. Hun har innordnet seg etter reglene – først under faren, så under ektemannen – oppdratt datteren sin, og generelt levd for andre som en klassisk «snill jente».
Når Joy prøver å forsone seg med det forestående tapet, begynner hun å gå i rette med seg selv. Hun innser at hun har gått glipp av mye ved å alltid holde en lav profil og lide i stillhet for ikke å være til bry. Inspirert av Hazels eventyrlystne vesen bestemmer hun seg for å trå ut av komfortsonen og omfavne sin «onde» side – en slags «Slem Joy». Plutselig begynner hun å ta sjanser, tøye reglene og oppdager at det kanskje ikke er for sent å bli den personen hun egentlig ønsker å være.
"Endelig Joy" er en roman som virkelig har gitt meg mye å gruble på de siste dagene. Den forteller en sprudlende, varm og tidvis herlig feelgood-historie om å tørre å ta plass og leve fullt ut, selv når man nærmer seg 90 år. Men etter mitt syn er dette vel så mye en bok om de dype og kompliserte lagene i livslange vennskap, sorg og selvoppdagelse.
Joy er en herlig hovedperson å følge. Selv om hun naturlig nok dveler mye ved det å ha nådd en viss alder, og de tapene som følger med, er det veldig lett å forstå perspektivet hennes. Når hun for alvor begynner å navigere utenfor regelboken, våkner historien virkelig til liv – og noen av øyeblikkene der hun viser sin «slemme» side, er etter mitt syn helt bedårende.
Det at hele historien fortelles i første person av Joy selv, synes jeg fungerer utmerket. Det gir nemlig leseren full innsikt i tankene, følelsene, angeren og håpet hennes – og resultatet er en karakter med en slående dybde som gjør at man bare må heie på henne. I tillegg har Brammer gitt bipersonene en overraskende kompleksitet.
Innimellom nåtidshandlingen har forfatteren også lagt inn kapitler som tar oss med tilbake i tid. Disse tilbakeblikkene starter helt tilbake i 1942 og beveger seg gradvis mot nåtiden. Jeg synes dette er et veldig smart grep; det gir en fin variasjon i lesingen og lar oss bli enda bedre kjent med både Joy, Hazel og det unike båndet som har formet dem gjennom et helt liv.
Jeg vil også trekke frem språket, som jeg opplevde som varmt, muntlig og følelsesmessig rikt. Forfatteren bruker en mild humor som balanserer de dypere temaene aldring og sorg på en kjempefin måte. Fortellingen føles nær og levd, og teksten blir heldigvis aldri for sentimental. Det er rett og slett en dypt menneskelig leseopplevelse.
Selv om jeg likte boken veldig godt, var det noen elementer underveis som jeg stusset litt over. Romanen legger for eksempel opp til at det skal skje et slags rollebytte når Hazel blir syk – at Joy nå må lære seg å ta vare på venninnen sin. Slik jeg ser det, har det imidlertid alltid vært Joy som har stått for de små, instinktive omsorgshandlingene gjennom livet. Hun lever på hermetiske bønner for å kunne skjemme bort familien, gir gratis pianotimer til vanskeligstilte barn, og lager mat og farger håret til Hazel. Siden Joy tar seg av andre helt instinktivt, ga det meg kanskje ikke helt den effekten av at «noe nytt skjedde» i dynamikken mellom dem, slik forfatteren muligens hadde som intensjon.
Jeg opplevde også at enkelte deler av Joys opprør bikket litt over i det urealistiske. En ting er å utløse en brannalarm eller prøve cannabis, men den lange sekvensen der hun blir en slags amatør-kunsttyv, føltes litt for karikert sammenlignet med resten av historien, og tok meg litt ut av den ellers så fine tonen. Noen av påfunnene hennes går dessverre også litt på bekostning av uskyldige bipersoner – som den stakkars bibliotekaren hun egentlig liker så godt. Dette ble likevel bare mindre skjønnhetsfeil i en ellers herlig fortelling.
Når det er sagt, finnes det elementer i dette opprøret som fungerer utrolig godt på et dypere plan. En viktig erkjennelse Joy gjør seg, er at den «snille» versjonen av henne selv – hun som alltid holdt lav profil, led i stillhet og aldri ville være til bry – faktisk kan ha endt opp med å gjøre skade uten at det var meningen. Hun innser for eksempel at hun uforvarende har vært et dårlig forbilde for datteren sin ved å lære henne å godta mindre i livet enn hun egentlig er verdt. I tillegg går det opp for henne at hun har gått glipp av tiår med potensielle vennskap, rett og slett fordi hun var for redd til å ta de vanskelige og konfronterende samtalene med folk hun mente hadde behandlet henne dårlig.
Jeg likte veldig godt budskapet som ligger i kjernen av denne historien: At man aldri blir for gammel til å gjenoppfinne seg selv. Tanken er kanskje ikke banebrytende, men den treffer sterkt – spesielt for alle som kjenner på følelsen av å ha tilbrakt litt for mye av livet uten å utfordre egne grenser eller ta sjanser.
"Endelig Joy" er en nydelig bok for alle som ønsker en historie med både varme, humor og lett tilgjengelig stil, uten at det går på bekostning av de store og viktige temaene. En herlig leseopplevelse som jeg absolutt anbefaler!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar