"Birken" av Thor Gotaas

Birken
- Historien om det seige slitet
Thor Gotaas
Sakprosa
592 sider
Gyldendal Norsk Forlag
2015

Thor Gotaas (f. 1965) er folklorist, forfatter, kåsør og foredragsholder. Han har gitt ut mer enn 20 bøker, deriblant "Først i løypa" (2003), "Løping. En verdenshistorie" (2008) og "Femmila. Skisportens manndomsprøve" (2013).

"Birken" forteller den komplette historien om verdens største turrenn.

Birkebeinerrennet er et 54 kilometer langt skirenn fra Rena til Lillehammer. På folkemunne kalles rennet for Birken, et ord som faktisk oppsto blant turløpere på Oslo vest på 1970-tallet, og som siden den gang har spredt seg utover det ganske land.

Hvem deltar i Birken? Hvordan har rennet forandret seg opp gjennom årene? Hvordan ble turrennet så ekstremt populært? Disse tre spørsmålene, og mange flere blir besvart i denne gjennomillustrerte boken.

Boken er forfatterens versjon av Birkebeinerrennet, uten styring eller innblanding fra arrangøren. Han har selvsagt spurt dem til råds og fått viktig informasjon, tilgang til arkiver og bilder, men boken er et resultat av forfatterens valg av materiale og informanter.

I utgangspunktet har han stilt seg to spørsmål: Hva er egentlig Birkebeinerrennet? Hvordan har det forandret seg?

Gotass forteller om opphavet til selve rennet; den dramatiske flukten til birkebeinerne Torstein Skevla og Skjervald Skrukka i 1206, med kongsemnet Håkon Håkonsson i armene. Han forteller også om folkekjære skilegender som Ole Ellefsæter, Ivar Formo og Erling Jevne.

Gotaas løfter også frem mange ukjente slitere, ikke bare dem som har vunnet eller plassert seg på øvre del av resultatlisten. Alle de som har kjempet seg over fjellet med bakglatte ski, magesjau, melkesyre i bein og armer og en knert på innerlomma.
Dette er nemlig et turrenn for alle nivåer.
Og som folkeminnegransker er han ekstra interessert i muntlige anekdoter og fortellinger.

Birkebeineren regnes for å være det første norske turrennet.

Omkring 1924 arrangerte fotballklubben Fremad på Lillehammer en utflukt. I flokken av sprekinger kom de to skiløperne Lars Høgvold og Andreas Olsen i prat om et mulig fjellrenn til minne om birkebeinerne i 1206. Begge mente det hadde vært noe å arrangere for å lage en linje tilbake til sagatiden.
Ideen var inspirert av Vasaloppet i Sverige, som begynte i 1922 og fikk mye omtale i norsk presse.
Høgvold slapp ikke ideen. Norge var en nyutsprunget nasjon og trengte et skirenn med nasjonale overtoner. I fjellet kunne skiløperne vise utholdenhet, tapperhet og snarrådighet, dyder nordmenn likte å tro at de hadde.

Rennet ble lagt til den tredje helgen i mars. Det var etter Holmenkollen, Hovedlandsrennet og andre store konkurranser på Østlandet. Det skulle bli en sesongavslutning, også fordi snøen lå lenge til fjells. Da kunne sesongen tøyes og gi det hele et påskepreg med glitrende sol og helst en vakker fjelltur. Ved å legge Birkebeineren så sent, fridde man til alle slags skiløpere. Rennet skulle være selve alternativet for de konkurranselystne den helgen. Det måtte legges så sent for å kiles inn i en fullpakket terminliste.

Det første Birkebeinerrennet ble arrangert i 1932, med start fra Rena 20. mars. Det ble vunnet av Trygve Beisvåg fra Fosnes i Nord-Trøndelag på tiden 4.51.40.

Birkebeinerrennet begynte i en tid da masseidrett slo igjennom i Norge. Det gjorde også begrepet fritid. Livet skulle ikke bare bestå av arbeid fra morgen til kveld. Ved å gjøre noe annet fikk mennesker påfyll som beriket hverdagen.
Da Arbeiderpartiet tok over makten med Johan Nygaardsvold som statsminister fra 1935, kom det stadig nye reformer i arbeidslivet. Ferie ble en rettighet, og friluftsliv ble mer populært. Skigåing i påsken og tanken om et solbrunt ansikt ble et ideal. Det var et motstykke til det bleke, tuberkuløse ansikt - en sykdom som fortsatt invalidiserte og drepte tusenvis av nordmenn hvert år. Friluftsliv var avkobling fra monotone, innendørs sysler på en fabrikk, et verksted eller et kontor.
Skigåing var kongeveien ut i Norges mangfoldige og kuperte natur.

I 2015 gikk Petter Eliassen fra Tverrelvdalen IL i mål på rekordtiden 2.19.28.

Birkebeinerrennet har forandret seg mye i løpet av sine 83 år. Den teknologiske utviklingen har gitt nye typer ski, staver, klær, smurning og bedre løyper. På en forunderlig måte formes langrenn av teknologiske nyvinninger og fordi alt skal gå raskere og gjøres lettere.
Også deltakerne i 1932 brøt viktige barrierer og ble av mange betraktet som rare fordi de betalte dyrt og ofret en frihelg for å gå et langt skirenn. De var pionerer. Fortidens skiløpere trente ofte i smug, hvis de rakk det, eller i mørket langs veier med månen som lykt. Renn som Birkebeineren gjorde turløperen på ski til en akseptert type.

Det var mer krevende å gå i 1932 og 1972 enn i 2015. Et turrenn på våt snø med skiftende forhold var mer seigpining på treski enn på glassfiberski, også på grunn av lengre løpstid. Treski ga mindre gratis glid, selv på flater og slake utforkjøringer, særlig på sugeføre. Det var også teknisk mer krevende i staupete, dumpete og dårligere løyper, som stilte skiløperen overfor flere utfordringer - som fortidens langrenn gjorde. I tillegg var løypa minst fem kilometer lengre i 1930-årene enn i 2015.

Gotaas har skrevet en god bok om Birkebeinerrennet. Det gjør det lett å følge med i fortellingen, til tross for at den inneholder et massivt persongalleri og strekker seg over et stort tidsrom.

Birkebeinerrennet er en norsk klassiker. Uansett hvor birkebeinerne gikk med Håkon Håkonsson i 1206, er sagaens fortelling innpodet i norsk tradisjon.
Birkebeinerrennet er selve mesterskapet for de beste turløperne og har et høythengende merke. Mange ønsker å gå rennet bare én gang, uten å tenke på maksimaltiden. De siste årene har også statusen blant eliten økt, og det har tiltrukket seg flere av de beste.

"Birken" er en velskrevet og særdeles interessant bok som bør leses av mange.

"Dustedagboka 10" av Rachel Renée Russell

Dustedagboka 10
- Nedtegnelser fra en perfekt hundepasser - NOT!
Rachel Renée Russell
Barnebok, 9-14 år
298 sider
Oversatt av Kirsti Vogt, MNO
Kagge Forlag
2016

Rachel Renée Russell er advokat, men liker mye bedre å skrive bøker for tweenies enn å skrive saksresymeer. (Mest fordi bøker er mye morsommere, og det ikke er lov å ha på seg pysj og kanintøfler i rettsalen.) Hun skrev sin første bok som sjetteklassing i bursdagsgave til sine to yngre brødre. Hun har hatt enorm suksess med Dustedagbøkene om Nikki Maxwell. Bøkene har solgt i over 13 millioner eksemplarer, og de er solgt til 34 land. I Norge har de toppet bestselgerlistene en rekke ganger.

Hun har oppdratt to døtre og overlevd så hun kan fortelle andre om det. Hobbyene hennes er blant annet å dyrke lilla blomster og holde på med helt unyttig håndarbeid (som å lage en mikrobølgeovn av ispinner, lim og glitter). Rachel bor nord i Virginia sammen med en bortskjemt yorkshireterrier som terroriserer henne hver eneste dag ved å klatre opp over PC-en og kaste kosedyr på henne mens hun skriver. Og ja, Rachel anser seg som en ekte dust.


Hurra! Ny dustedagbok. Nå ti-boksjubileum!

I "Dustedagboka 10" får Nikki og bestevennene hennes, Brandon, Chloe og Zoey en viktig oppgave. I tillegg fortsetter rivaliseringen med Mackenzie Hollister, selv om Mackenzie har begynt på en annen skole. (Nærmere bestemt North Hampton Hills International Academy. Det er en skikkelig snobbete skole for barna til kjendiser, poiltikere, næringslivsledere og kongelige.) 

Når en Golden retriever-tispe og hennes syv små nydelige valper blir forlatt utenfor det lokale dyresenteret (hvor Brandon jobber som frivillig), bestemmer Nikki seg for å hjelpe Brandon. Dyresenteret er nemlig fullt, og ifølge sjefen er det ingen ledige plasser der med det aller første.
Dessuten gir forskriftene senteret bare lov til å ha et bestemt antall dyr boende. Og et brudd på dette reglementet vil føre til at stedet mister driftstillatelsen og blir stengt. I såfall vil alle dyrene som bor der havne på gaten.

Likevel er både Nikki og Brandon villige til å bryte disse reglene, men Nikkis erkefiende, Mackenzie, overhører dem på caféen hvor hun jobber og truer dem med å avsløre hemmeligheten.

Galskapen som deretter følger, tar leserne med på en heidundrendes tur, fra Nikki hjem til bestevenninnene hennes, Chloe og Zoey, og tilbake. Dessverre får ingen av dem lov til å ta vare på hundene i sine hjem. Men i ekte Dustedagbok-stil, er Nikki og vennene hennes mer enn kapable til å gjøre det beste ut av en situasjon som i utgangspunktet virker å være umulig.

Dermed må Nikki gjemme syv hundevalper fra to foreldre, en bråkete lillesøster, en hel ungdomsskole og ikke minst Mackenzie.

Og om noen skal klare det, må det være Nikki, men ikke uten noen hysteriske utfordringer underveis.

Som de ni foregående bøkene i serien, er også denne tiende boken skrevet i dagboks form og illustrert med mange morsomme tegninger.

Karakterene er unike og morsomme, og det vil for målgruppen være lett å kjenne seg igjen i deres vaner og væremåter.

Som sedvanlig skriver forfatteren godt. Stilen hennes er distinktiv, munter og humoristisk.

"Dustedagboka 10" er faktisk en av de beste bøkene i serien, så langt. Boken leder oss gjennom en spennende historie, der Nikki og hennes tre venner må forene kreftene for å kunne ta vare på en sjarmerende gjeng med valper.

Totalt sett er dette en svært underholdende bok, og den vil garantert være en godbit for mange fans av serien, og sikkert mange nye også.
Jeg vil så absolutt anbefale "Dustedagboka 10", kanskje spesielt til jenter i alderen 9 til 14 år.

"Stormens søster" av Lucinda Riley

Stormens søster
Lucinda Riley
Roman
608 sider
Oversatt av Benedicta Windt-Val
Cappelen Damm
2015

Lucinda Riley er født i Irland, og skrev sin første roman da hun var 24 år gammel. "Orkideens hemmelighet" ble valgt ut i den britiske bokklubben Richard & Judy, og ble en internasjonal bestselger. Siden er bøkene hennes solgt i over 400 000 eksemplarer i Norge, og tre millioner eksemplarer over hele verden. De er oversatt til 30 språk. Lucinda Riley bor delvis i Norfolk i England og delvis i Sør-Frankrike sammen med ektemann og fire barn.

"De syv søstre" ble utgitt i 2015, og var første bok i en ny serie på syv bøker, basert på legendene om stjernebildet De syv søstre.
Denne handlet om Maia, den eldste av D'Apliése søstrene.

Maia og søstrene hennes ble alle adoptert av den sky mangemillionæren Pa Salt. Hver roman i serien vil følge en av søstrenes historier. Maia, Ally, Star, CeCe, Tiggy og Electra ble som spedbarn adoptert fra ulike deler av verden. Når

adoptivfaren dør, etterlater han hver av døtrene et spor som leder til fortiden deres, i tillegg til et sett av koordinater inngravert i en armillarsfære (et astronomisk instrument) som viser hvor i verden han hentet dem. Men hvem var Pa Salt? Og hvorfor mangler den syvende søsteren Merope?

"Stormens søster" er den andre boken i serien, og den handler om Al (kalt Ally) D'Apliése.

Selv om det er Maia som er eldst, er det Ally som har alltid vært betraktet som lederen av D'Aplièse-søstrene. Hun er også den mest praktiske og utadvendte av dem. Dessuten er hun en svært habil seiler og en høyt utdannet og dyktig fløytist.

Etter Pa Salts plutselige død møtes søstrene i barndomshjemmet Atlantis, et vakkert og tilbaketrukket slott ved Genèvesjøen i Sveits. Her får de en ledetråd hver, som vil lose dem tilbake til sine røtter.

Allys ledetråd fører henne til Norge, et land hun er ukjent med, men hvor hun likevel føler seg hjemme når hun ankommer. Og med sin bleke hud og sitt gyldne hår, glir hun rett inn i befolkningen.

I Norge blir Ally introdusert for historien om den norske kvinnen Anna Landvik, som på slutten av 1800-tallet var en ung og talentfull sangerinne, og som hadde tilknytning til den berømte komponisten Edvard Grieg.

Men hva har Anna Landviks historie med Allys opphav å gjøre?

I "Stormens søster" forteller Lucinda Riley en stemningsfull og overbevisende historie om Allys søk etter sine røtter.

Etterhvert som Ally tilegner seg mer kunnskap om Anna Landvik, den kjente norske sangerinnen som stod komponisten Edvard Grieg svært nær, fornemmer hun at hennes eget musikalske talent kan ha vært arvelig.

Boken har to parallelle historier, én fra fortid og én fra nåtid - og vi får både drama, mysterier, kjærlighet og historie. Mesteparten av handlingen er lagt til Norge, bl.a. Bergen og Christiania på slutten av 1800-tallet.

Vi blir, med andre ord, tatt med tilbake i tid, mer enn hundre år, og får innblikk i livene til datidens komponister og musikere i Norge. Vi lærer også om den ikoniske første oppsetningen av Peer Gynt, og menneskene bak den.

Selv om "Stormens søster" er fiksjon, er likevel historien inspirert av virkelige hendelser.

Riley skriver godt. Hun er definitivt en forfatter som evner å lage et stort konglomerat ut av ulike karakterer og hendelser, tidslinjer og land, for deretter å ta det igjennom en høydramatisk handling hvor tåredryppende angst og ulmende lidenskap er blant hovedingrediensene. Og til sist binder hun opp alle løse tråder med høy presisjon.

Boken fungerer utmerket som en frittstående roman. Likevel vil jeg råde deg til å lese den første boken i serien, "De syv søstre". Den vil nemlig komplimentere "Stormens søster", og samtidig tilføre en helt annen dimensjon, og mye kunnskap, til den fantastiske historien.

Som en del av en større serie, hadde jeg imidlertid håpet at "Stormens søster" ville kaste litt mer lys over noen av de sentrale mysteriene. Noen spørsmål ligger der nemlig fortsatt og ulmer. F.eks. hvem var Pa Salt? Hva var de virkelige omstendighetene rundt hans død og deretter begravelse på sjøen? Og hva skjedde egentlig med den syvende søsteren, som skal ha blitt kalt Merope?

Mange av Lucinda Rileys bøker berører tematikk som død og tap, noe som også er tilfellet med "Stormens søster". Likevel synes jeg at serien hittil har vært aldeles fantastisk. Og jeg ser med glede frem til den tredje boken, som visstnok utkommer i 2017.

 "Stormens søster" er en flott bok som, på tvers av kontinenter og generasjoner, utforsker livene til en ekstraordinær familie, åpenbarer spennende paralleller mellom fortid og nåtid, og åpner et vindu inn i Allys skjulte fortid.

Anbefales varmt!

Min anmeldelse av "De syv søstre":
http://heartartpaintingandlyrics.blogspot.no/2015/03/de-syv-sstre-av-lucinda-riley.html

"Engletreet" av Lucinda Riley

Engletreet
Lucinda Riley
Roman
544 sider
Oversatt av Benedicta Windt-Val
Cappelen Damm
2015

Lucinda Riley er født i Irland, og skrev sin første roman da hun var 24 år gammel. "Orkideens hemmelighet" ble valgt ut i den britiske bokklubben Richard & Judy, og ble en internasjonal bestselger. Siden er bøkene hennes solgt i over 400 000 eksemplarer i Norge, og tre millioner eksemplarer over hele verden. De er oversatt til 30 språk.

Lucinda Riley bor delvis i Norfolk i England og delvis i Sør-Frankrike sammen med ektemann og fire barn.

"Engletreet" har toppet bestselgerlistene i Tyskland.

Deler av boken var opprinnelig skrevet for over 20 år siden da Lucinda Riley hadde hatt en karriere som skuespillerinne. Mye av stoffet i denne romanen er nettopp inspirert av den erfaringen. Hun har nå bearbeidet romanen og lagt til et nytt nåtidsplan med en helt ny dramatisk historie, slik at dette er blitt en roman slik Riley-leserne er blitt så vant til å elske.

Det er 1985, og det har gått mer enn tredve år siden den 58 år gamle Greta Marchmont sist så sitt tidligere hjem, det vakre gamle herskapshuset Marchmont Hall som ligger idyllisk til mellom de snødekte fjellene i Wales.

Men Greta lider av hukommelsestap etter å ha vært utsatt for en tragisk ulykke, så når hun vender tilbake for å tilbringe julen sammen med sin gamle venn, komikeren og TV-kjendisen David Marchmont, husker hun ingenting fra fortiden, eller sitt liv på Marchmont Hall.

På en spasertur gjennom det vinterlige landskapet ved Marchmont Hall, faller Greta over en gravstein blant trærne. Hun bøyer seg ned for å børste snø og is av steinen og oppdager at den tilhører en liten gutt, som tilsynelatende er hennes sønn - en sønn som hun ikke har noen minner om. Ifølge inskripsjonen hadde han bare vært tre år gammel da han døde.

Greta er dypt sjokkert, men går likevel i gang, bit for bit, med å avdekke sin egen fortid - en fortid som viser seg å gjemme på en slik forferdelig hemmelighet, at det kanskje ville vært best om den hadde forblitt glemt.

Tvunget til å gjenoppleve skjulte kapitler som vil avsløre foruroliggende sannheter om familien hennes og traumene de har måttet gå igjennom, står Greta overfor en ny virkelighet, mer smertefull enn hun noensinne kunne ha forestilt seg.

Og med Davids hjelp, erindrer hun sitt liv i etterkrigstidens London, en tid med både spenning og nye begynnelser, spesielt for en ung og pen kvinne som hadde ambisjoner om å bli skuespiller.

"Engletreet" forteller en vakker historie om tap og kjærlighet, men også om å våge å se fortiden i øynene.

Handlingsforløpet beveger seg mellom fortid og nåtid, fra etterkrigstidens London og 60-tallets Los Angeles til den vakre walisiske landsbygda.

Historien beveger seg på et psykologisk plan. Den utforsker en traumatisk barndom og forteller hvorfor fortidens hendelser ikke bare påvirker hvordan vi oppfatter verden, men også hvordan vi håndterer våre mellommenneskelige relasjoner.

Lucinda Riley tar oss med inn i hjertet av en generasjonskonflikt, og fyller sidene med fascinerende karakterer og dynamiske lokasjoner. Hun byr også på mange overraskelser underveis.

Boken er full av menneskelig drama, intriger og følelser, men besitter også en dybde og et mørke som minner oss om hvorfor Riley er en av dagens mest populære forfattere når det kommer til trollbindende fiksjon.

"Engletreet" er ikke noe annet enn en absorberende, velskrevet og overbevisende bok.
Den er spennende, og ikke minst fascinerende.

Lucinda Riley skriver godt og hun tegner sine karakterer med svært stor dyktighet.

"Engletreet" er en hjemsøkende og imponerende page-turner. Anbefales varmt!

"Usannsynlig rik" av Asle Skredderberget

Usannsynlig rik
Historien om Norge og oljefondet
Asle Skredderberget
Sakprosa
264 sider
Kagge Forlag
2015

Asle Skredderberget har skrevet to krimromaner og en biografi om Trygve Hegnar. Han har vært økonomijournalist i en rekke norske medier og har arbeidet som informasjonssjef innen norsk og internasjonalt næringsliv. Han er utdannet siviløkonom.

Oljefondet er det nærmeste Norge har kommet å etablere en internasjonal merkevare, men hvor mye vet vi egentlig om det som har blitt en av verdens største pengebinger? Dette synes å være et av Skredderbergets hovedanliggender med boken.

Tidlig på 1990-tallet sto det 0 kroner i Oljefondet. I dag er fondet verdt over 7000 milliarder kroner.

Sammenlignet med andre land er vi usannsynlig rike. Håndteringen av både naturrikdommen vår og den finansielle

formuen er på mange måter usannsynlig, fordi vi gjorde noe ingen andre land har gjort tidligere. Pengebingen vår har dessuten blitt usannsynlig mye større enn noen kunne forestille seg, da fondet ble opprettet. Samtidig er Norge en usannsynlig investor (nordmenn eier rundt 1 prosent av verdens børsnoterte selskaper) - som folkeslag er vi nemlig grunnleggende skeptiske til finansmarkedene. Og dermed er det definitivt noe usannsynlig over det faktum at Norge har klart å etablere en statlig forvaltningsenhet som har lykkes med å slå markedet. Til sist er det også noe usannsynlig over historien, i den forstand at tilfeldigheter har spilt en betydelig rolle.

Historien om Oljefondet er, med andre ord, nesten like usannsynlig og spennende som et av Asbjørnsen og Moes folkeeventyr.

Opprinnelig startet oljeindustrien med utvinning av parafin på 1800-tallet, til bruk i lamper. Men utover 1900-tallet var det olje som drivstoff som ble den virkelige driveren av industrien. Da Winston Churchill, daværende britisk marinesjef, trumfet gjennom en overgang fra kull til olje på militærskipene i 1911, ble det for alvor klart at tilgangen på olje kunne være utslagsgivende for å vinne en krig. Utover på 1920-tallet var det privatbilismen i USA som ble en virkelig stor drivkraft i jakten på oljeressurser, der angsten for ikke å ha nok drivstoff løftet spørsmålet om oljeressurser opp på aller høyeste nivå. Og i 1924 uttalte USAs  president Calvin Coolidge at "Nasjoners overlegenhet kan bli avgjort av besittelsen av tilgjengelig olje og dens produkter".

I denne boken gjør Skredderberget rede for hvordan kontinentalsokkelen ble norsk statlig eiendom, og han følger fremveksten av Oljefondet kronologisk - fra en tremannsdelegasjon fra det amerikanske oljeselskapet Phillips Petroleum Company troppet opp på den norske ambassaden i Bonn i oktober 1962, frem til i dag.

I 1966 startet boringen på kontinentalsokkelen, men ikke før mot slutten av 1969 ble det gjort ett funn som var drivverdig.
Da Phillips hadde fått samlet all informasjon vedrørende feltet (Ekofisk-feltet) som funnet var gjort på, antok de at det hadde en størrelse på inntil tre milliarder fat olje. Det var ikke snakk om noe annet enn verdens største oljefelt.
Og det i en brønn som Phillips i utgangspunktet ikke ville bore, og på et felt som i verste fall kunne ha tilfalt Danmark.

Dermed var det bare for norske myndigheter å slippe jubelen løs. Eller få bekymrede rynker i pannen. For et gigantisk oljefunn kunne jo føre til gigantiske inntekter. Og hva i all verden gjør man da?

I følge Skredderberget kunne tidspunktet for oljefunnene i Nordsjøen nesten ikke ha vært bedre. Mens nesten hele etterkrigstiden var preget av stabil økonomisk vekst - både her til lands og internasjonalt - markerte starten på 1970-tallet inngangen på et turbulent tiår. Helt siden 1944 hadde verdensøkonomien operert etter det såkalte Bretton Woods-systemet, som la grunnlaget for en rekke internasjonale finansinstitusjoner og ikke minst la opp til at landene skulle styre pengepolitikken på en slik måte at valutakursene var stabile og knyttet opp mot gull. I flere tiår hadde det vært jevn vekst og lav inflasjon. Mot slutten av 1960-tallet ble imidlertid systemet satt under press, og i 1971 havarerte i praksis hele Bretton Woods, da USA forlot gullstandarden. I Norge så man i økende grad hvordan en stigende uro i verdensøkonomien også påvirket oss, noe som blant annet kom til å ramme verftsindustrien hardt. Men gjennom store oljefunn så man muligheter for både økte inntekter til staten, og en mulighet til å bygge nye arbeidsplasser for å erstatte de som forsvant.

I 1972 ble Statoil etablert med Arve Johnsen som selskapets første administrerende direktør og Jens Christian Hauge som styreleder, men det var først på 1980-tallet at tankene om et oljefond for alvor fikk luft under vingene, og det var i Høyre vi fant de sterkeste drivkreftene.

Skredderberget hevder at den norske selvforståelsen av hvordan vi har håndtert oljerikdommen i stor grad er slik:
I motsetning til nærmest alle andre land med naturressurser har vi vist stor tilbakeholdenhet og ikke sølt bort pengene. Dette er en sannhet med modifikasjoner. Det er nemlig ikke slik at Norge ikke har brukt mye oljekroner, snarerer tvert imot. Norge brukte enorme summer både på 1970- og 1980-tallet, og det holdt faktisk på å gå galt. Ved inngangen til 1990-tallet var holdningen i Finansdepartementet at dersom Norge skulle komme i en posisjon med nye, store oljeinntekter, måtte vi håndtere dette mer edruelig enn vi hadde gjort tidligere. Oljefondet ble dermed en realitet.

Handlingsregelen derimot, ble først innført i 2001. Denne fastslår hvor stor andel av inntektene fra oljevirksomheten som fra år til år kan brukes i norsk økonomi. I utgangspunktet betyr det at Stortinget ikke skal bruke mer enn fire prosent av Oljefondet.
Men mange økonomer er i dag av den oppfatning at regelen kan ha utspilt sin rolle, fordi fondet er blitt så stort at fire prosent blir en enormt stor sum, og det er usikkerhet om fondets fremtidige avkastning. Samtidig er det få politikere som hittil har hatt lyst til å begynne å tukle med denne grensen og for eksempel senke den fra fire til to-tre prosent. Men handlingsregelen rommer også et etisk hensyn, nemlig hvordan vi skal forvalte ressursene for denne og kommende generasjoner.

Som nestleder i SV og medlem av Finanskomiteen på Stortinget tok Øystein Djupedal en rekke ganger initiativ og fremmet forslag om at det måtte etableres et sett med etiske retningslinjer for Oljefondet. Én ting er å tjene penger på å eie et selskap som lager datamaskiner eller produserer matvarer, noe ganske annet er det å eie selskaper som for eksempel utnytter barnearbeid eller produserer våpen eller tobakk.
I dag vil de aller fleste være enige med SVs standpunkt, men i begynnelsen møtte faktisk Djupedal & co. massiv motstand. Ikke bare ble forslagene om etiske retningslinjer nedstemt - de ble nærmest latterliggjort av de politiske motstanderne. Det samme gjaldt forsåvidt også om fondet skulle ta hensyn til klimaødeleggelser.

I "Usannsynlig rik" fortelles det om opprettelsen, fremveksten og forvaltningen av Oljefondet.
Ikke minst skildres personlighetene som har hatt en avgjørende betydning for vår felles rikdom og dramatikken i både norsk embetsverk, ved forhandlingsbordet, på Stortinget og i fondets kamp mot ulvene på Wall street.
Og både UDIs tidligere ekspedisjonssjef Jens Evensen, den unge juristen Carl August Fleischer, byråkraten Martin Skancke og Jason Alderman, en av dem som forvalter fondets eiendommer i New York, presenteres utførlig, for å nevne noen.

Skredderberget skriver dessuten om hva som skjedde på 2000-tallet etter den veldige veksten i oljeprisen og om hvordan Oljefondet kom styrket ut av en finanskrise som knuste andre investorer.

Avslutningsvis drister han seg til å si noe om hva skal vi leve av etter oljen. Dette er et av de spørsmålene som stilles oftest i den offentlige debatten. Etter at den fallende oljeprisen har ført til tap av tusenvis av oljerelaterte arbeidsplasser, er spørsmålet blitt enda mer relevant. Men i debatten om fremtidens arbeidsplasser i Norge, er merkelig nok Oljefondet et ikke-tema.

Økonomiprofessor Erik Reinert har sagt at "Det er ikke kapitalen i seg selv som skaper verdier eller som driver kapitalismen, det er innovasjonen som gjør det". Han har forsket mye på nettopp hvordan man lykkes med innovasjon. "Men man trenger kapital for å få det til. Det avgjørende er hva man gjør med den."

I alle årene fra tidlig på 1970-tallet der oljepenger har vært diskutert, så har frykten for en oppblåsing av norsk økonomi vært rådende. Derfor har man sørget for at fondet investerte utenfor Norge.
Selv om frykten for å ødelegge norsk økonomi har mye for seg, så finnes det likevel noen avgjørende nyanser. For én ting er å pøse inn penger og bruke penger på en rekke ulike tiltak, som dermed sender inflasjonen til værs. Noe ganske annet er det å investere midler i prosjekter som ikke er inflasjonsdrivende - men tvert imot skaper deflasjon - og da spesielt innenfor teknologi, innovasjon og infrastruktur. For det har vitterlig noe å si hva man faktisk bruker pengene på.
For Skredderberget betyr dette at man må ha en mer pragmatisk og nyansert tilnærming til spørsmålet om hvordan man kan nyttiggjøre deler av finansformuen vår også innenfor landets grenser. For det er ikke slik at det automatisk vil føre til at man ødelegger norsk økonomi. Resultatet kan faktisk være det motsatte.

Med "Usannsynlig rik" har Asle Skredderberget skrevet en lærerik og interessant bok som definitivt bør appellere til mange.

Boken er for øvrig lettlest og den unngår, heldigvis, å bli for teknokratisk.

"Jeg skal fortelle deg min hemmelighet" av Petter A. Stordalen/Jonas Forsang

Jeg skal fortelle deg min hemmelighet
Petter A. Stordalen/Jonas Forsang
Biografi
368 sider
Aller Forlag
2015

"Jeg skal fortelle deg min hemmelighet" er en bok for deg som vil lykkes.

En bok om å se muligheter der andre ser problemer.
Om å få det beste ut av menneskene rundt deg.
Om å vinne i forhandlinger.
Om å satse i dårlige tider.
Om å gutse der andre nøler.

Dette er hemmelighetene til en av Nordens mest suksessfulle gründere. Hemmelighetene som tok ham fra jordbærboden på torget i Porsgrunn, til å eie et av verdens største hotellkonsern.


Alle teknikkene og triksene.
Alt han ikke lærte på skolen.

Men dette er også historien om ofrene underveis. Om de brutte vennskapene, forholdet til faren og rollen som far og ektemann.

Det hele starter med refleksjon, der Stordalen tenker på alle de valgene som han har tatt. Noen av dem har vært gode, andre dårlige. Han tenker på alt han har måtte ofre igjennom årene. Noen valg var verdt det, andre derimot ville han gitt mye for å få gjort annerledes.
Etter hvert har han merket seg noen mønstre, noen teknikker han gjentatte ganger har tydd til for å nå de målene han har satt seg. Teknikker som har gjort han til den forhandleren han er, den forretningsmannen han er, den selskapslederen han er, den faren han er, og den kjæresten han er.
Teknikker som skapte Stordalens første million, og som skapte hans første milliard.
Teknikker som har gjort at han har tatt innersvingen på den ene konkurrenten etter den andre, og som tok han igjennom tiden på sykehuset i Amsterdam.

Stordalen tror på disse teknikkene. De er enkle.
Men samtidig erkjenner han at det ikke betyr at det er enkelt å lykkes. Det er nemlig stor forskjell på å ha kunnskapen til å lykkes, og det å faktisk lykkes.

Kunnskapen hevder han å kunne hjelpe leseren med. Den siste delen: ambisjonene, lysten og gjennomføringsevnen, den er opp til leseren selv. Den er vi nemlig alene om.
Han skriver at han ikke kan love leseren suksess, men han kan love de nøklene som skal til for å få suksess. Og han påstår at han alltid holder sin del av en avtale.

Store ord. Og omtrent slik begynner boken til en av Nordens mest suksessfulle gründere.

Dette er historien om Petter Stordalen. Om raidforsøk, dobbeltmoral og milliardavtaler - og om det vanskeligste spørsmålet av alle:
Var det verdt det?

I Norge er det stigmatiserende å gå konkurs. Det er noe skambelagt over det. Men de fleste som lykkes, har gått konkurs en eller to eller tre ganger.
Hvis vi ønsker et samfunn hvor folk tør å satse, et samfunn med entreprenører og innovasjon, så må vi akseptere at det er risiko forbundet med det. Vi bør derfor oppmuntre og applaudere forsøkene.

Stordalen trekker frem Sverige som eksempel på et land hvor gründervirksomhet har fått høy status de senere år. I Sverige har de nemlig forstått at resultatene henger sammen med en oppmuntrende kultur.
I Norge derimot, henger vi etter.
Men heldigvis har vi gjort det før. Uten at noen kunne vite det med sikkerhet, trodde enkeltpersoner i Norge at vi kunne finne olje i Nordsjøen.
Vi gikk ut og lette fordi vi turte.

"Jeg skal fortelle deg min hemmelighet" er en biografi, men ikke en biografi i ordets ordinære forstand. Derfor oppleves den heller ikke som en direkte konkurrent til f.eks. Gunnar Stavrums uatoriserte biografi om Stordalen. Denne boken er nemlig så mye mer enn en biografi. Det er en suksessmanual, en bok om å lykkes, og en slags selvhjelpsbok for gründere.
Stordalen opptrer dessuten ikke bare som forteller/forfatter, han er like mye rådgiver og coach.

I tillegg til å gi ulike råd og skildringer fra forretningslivets harde realiteter, byr også Stordalen på en svært personlig side. Bl.a. er kona Gunhild Stordalens helsesituasjon noe han skriver mye om. Hun lider nemlig av en svært sjelden sykdom, som i verste fall kan ha et dødelig utfall. Det er ikke så rart at dette er tøft for Stordalen. Og han erkjenner dette som en primærårsak til denne boken. Han skriver dessuten om andre familiære forhold, som forholdet til barna, og sin avdøde far.

Når Stordalen deler sine erfaringer og hvilke lærdom han har trukket av dem, velger han seg ut eksempler fra store internasjonale selskaper (som f.eks. Apple) og i særdeleshet fra idrettens verden.
Blant annet nevner han Petter Northugs spurtduell på femmila under VM i Falun i 2015, i et VM få trodde Northaug hadde noen sjanse i, illustreres som et godt eksempel på at man må tørre å se seg selv vinne.
Ole Gunnar Solskjærs "professional foul" i 1998, da han sklitaklet en motspiller i en kamp mellom Manchester United og Newcastle, der utfallet var utslagsgivende for å henge med i gullkampen, er derimot et eksempel på at man ikke må la være å begå bevisste usportslige handlinger hvis laget ditt har noe å tjene på det.

Stordalen skriver også at mulighetene aldri har vært større enn nå. Han hevder at forandringer aldri har gått raskere, og at det aldri har vært mer spennende å leve enn nå.

Noen i Nordic Choice har visstnok vært bekymret for det Stordalen skriver i denne boken. De er bekymret for at de aldri kan bruke de samme teknikkene i forhandlinger, nå som Stordalen velger å avsløre alt.
Men Stordalen mener at det er der styrken ligger i tilpasningsdyktighet. For i neste forhandling vet han at motparten vet. Og nå vet de at han vet at de vet. Og det gir han bare enda flere strenger å spille på. Det gir han også bedre muligheter til å vite hvordan motparten tenker.

Noen av Stordalens medarbeidere mener at en bok som dette dessuten kan inspirere andre til å starte opp, og at det sånn sett kan føre til flere konkurrenter.
Stordalen hevder å forstå dette argumentet, men skriver at den neste store idéen som vil forandre alt, ikke kommer fra han selv. Heller ikke fra Stein Erik Hagen, Christen Sveaas eller Christian Rignes.
Den kommer fra deg, altså en av oss.

Alle de valgene Stordalen har tatt, har vært nødvendige for å ta han dit han er i dag. Også de avgjørelsene som der og da føltes vonde. Så han ville ikke valgt annerledes, hvis han fikk gjøre det igjen. Han skriver at han ikke ville vært uten det livet han har levd.
Det har nemlig tatt han til steder han ellers bare kunne drømt om. Og underveis har han fått med seg det viktigste av alt: de menneskene han deler livet sitt med.

Avslutningsvis ber Stordalen leserne sende han forretningsideer på e-post. Den beste idéen får han som aksjonær i selskapet.
Han lover også å gå inn med den første millionen.

"Landet som lovet alt" av Sidsel Wold

Landet som lovet alt. Min israelske reise
Sidsel Wold
Sakprosa
312 sider
Spartacus forlag
2015

Sidsel Wold (f. 1959) er forfatter og journalist i NRK med lang erfaring fra Midt-Østen generelt og Israel spesielt, hvor hun har bodd i flere år. Hun har mottatt Ossietzky-prisen for sitt arbeid.

"Landet som lovet alt" handler om Israels historie og tar for seg statens indre problemer og utfordringer. Boken er også Wolds personlige beretning om sine erfaringer og møter med mennesker som forandret henne - en personlig reise fra kibbutzen til et liv som korrespondent i Midt-Østen. 

Sidsel Wold har skrevet boken med et ønske om å vise konsekvensene av de store demografiske og politiske endringene som har funnet sted innad i det israelske samfunnet.
Hvordan kan det ha seg at den sosialistiske pionerstaten fra 1948, i dag har sin mest nasjonalistiske regjering noensinne?

Hun forsøker også å vise hvorfor Israels forhold til det internasjonale samfunnet har endret seg, og da først og fremst forholdet mellom Israel, Europa og USA. For hvordan har Israel mistet mye av sympatien landet nøt i sine første tiår?

Helt siden Wold reiste på kibbutz i 1978 har hun fulgt dette landet. Først med fascinasjon, senere med bekymring, men alltid med stor interesse.

Som liten ville Sidsel Wold bli indianer eller jøde. Historien til begge disse folkene fascinerte nemlig den unge jenta.

I 1975 reiste hennes far, som var farmasøyt og forsker på Universitetet i Oslo, til et internasjonalt symposium i Israel. Da han kom hjem, viste han datteren fotografier fra Dødehavet, Masada og Jerusalem, noe som medførte at hennes dragning mot dette landet ble enda sterkere. Han hadde også besøkt en kibbutz, hvor han ble vist og forklart hvordan disse små sosialistiske samfunnene fungerte innad. En israelsk forskerkollega fortalte faren at ungdommer fra hele verden reiste som frivillige til kibbutzene. Denne opplysningen ble skjellsettende for Sidsels liv. Hun kunne reise til Israel. Men først sto videregående for tur, og deretter måtte hun jobbe for å tjene penger til reisen. Men i september 1978 var ventetiden over, og dermed bar det av sted til Kibbutz Ayelet Hashahar i Øvre Galilea.

Etter fire år, sommeren 1982, var tiden på kibbutzen omme, og hun dro hjem for å ta utdannelse. I Norge ventet studier på Blindern. Wold hadde lyst til å bli journalist. Målet var å bli korrespondent i Midtøsten. Men selv om hun folot Israel, forlot ikke Israel henne.

Hun hadde nemlig forelsket seg i det lille landet og folket, og ville selv konvertere til jødedommen. I Oslo, under studietiden, arbeidet hun dessuten flere år i bl.a. MIFF og NORKIV, for å få frem Israels side i konflikten med palestinerne.

Men i studentmiljøet møtte Wold liten forståelse for sitt syn på Israel, og etter hvert ble det også for henne selv, vanskeligere å forsvare statens handlinger. Illusjonene brast, landet hadde utviklet seg til å bli noe helt annet enn det de idealistiske sionistene og pionerene drømte om før 1948.

Sommeren 1988 begynte Wold på Norsk Journalisthøgskole. Endelig skulle hun lære seg håndverket og bli nyhetsreporter. Av ulike årsaker dabbet også kontakten med det jødiske miljøet i hovedstaden av. At hun på dette tidspunktet, mer eller mindre hadde gitt opp konverteringen, gjorde at hun også sluttet å gå i synagogen på sabbaten.

I 1990 var Wold ferdig utdannet journalist, og fant sakte, men sikkert veien inn i NRK. Og i 2007 ble hun NRKs korrespondent i Midt-Østen, med Jerusalem som base.

Siden 1978 har betydelige endringer funnet sted i Israels politiske landskap. I dag styres landet av politikere fra høyresiden - religiøse og nasjonalistiske partier som hverken har vilje eller evne til å forhandle om fred med palestinerne.
Ideologisk er statsminister Netanyahu imot en palistinsk stat og derfor er heller ikke han interessert i å føre seriøse forhandlinger om fred.

Primæroppgaven til en journalist er å formidle urett, og det sier seg selv, at det er lett å bli opprørt når man på nært hold er vitne til en okkupasjon.
Det er også klart at ikke alle er enige om hvordan denne omstridte konflikten skal dekkes, og selvsagt bør journalister få konstruktiv og saklig kritikk.

Likevel virker det som at hvert eneste ord må veies på gullvekt for en som skal rapportere fra konflikten. Foran skjermen eller ved radioen kan det nemlig sitte noen som bare venter på å ta reporteren i en feil.
Nå er det jo slik at en reporter i NRK gjerne bruker andre ord og uttrykk enn en journalist som jobber for den kristne avisen Dagen eller en som skriver for Klassekampen.
Kompasset i NRKs dekning må utvilsomt være folkeretten og internasjonale lover. NRKs reportere kan jo ikke ha Mosebøkene som kompass for ordvalg og vinklinger. De kan heller ikke bruke charteret til Hamas som journalistisk rettesnor.

Jeg blir i hvert fall dypt rystet når jeg leser om de negative reaksjonene som Wold har fått gjennom jobben sin. Av tilbakemeldinger hun fikk fra lyttere og seere per mail, Facebook og av og til oppringinger, var nærmere 90 prosent negative.
Og det var faktisk ikke norske jøder som hadde sendt henne de mest hatefulle mailene, det var kristne og kristensionister som var verst. For dem omfatter tydeligvis ikke den kristne nestekjærligheten NRKs korrespondenter i det hellige land.

Merkelig er det at Wolds reportasjer fra land som Iran, Libanon og Saudi-Arabia ikke får slike reaksjoner, det er kun Israel-Palestina-konflikten som trigger folk til å skrive slikt.
Da er det kanskje ikke så rart at denne konflikten sies å være det politiske motstykket til LSD. Den forvrenger nemlig sansene til alle som kommer i kontakt med den, og gjør dem gale.

Boken er 312 sider lang, og Wold tar oss igjennom ulike tema som sionismen, Thomas Herzls drøm, holocaust, religiøse bosettere i de okkuperte områdene på vestbredden og krigen i Gaza (i 2008/2009), for å nevne noen.

Hun har definitivt lagt Israels historie og politikk under lupen, og skildrer landets utvikling siden det erklærte sin selvstendighet i 1948, og hvorfor det (særlig i de senere år) har vært en sterk høyredreining i landets politikk. Og etter som folket har dreiet mot høyre, blir stadig færre velgere villige til å gi avkall på (okkupert) land for å avslutte konflikten med palestinerne.

Wold skriver utvilsomt godt. Hun har en engasjerende penn, og jeg sitter i tillegg igjen med et inntrykk av at boken er svært gjennomarbeidet. Det merkes dessuten at hun er kunnskapsrik og vet å formidle et umaskert bilde av den israelsk-palestinske-konflikten. Og hun gir oss ikke bare et spennende innblikk i denne, men også i sitt eget liv og ikke minst i sitt virke som journalist og korrespondent.

Med "Landet som lovet alt" har Sidsel Wold skrevet en informativ, interessant og høyst lesverdig bok som mange bør lese.