søndag 3. januar 2016

"Landet som lovet alt" av Sidsel Wold

Landet som lovet alt. Min israelske reise
Sidsel Wold
Sakprosa
312 sider
Spartacus forlag
2015

Sidsel Wold (f. 1959) er forfatter og journalist i NRK med lang erfaring fra Midt-Østen generelt og Israel spesielt, hvor hun har bodd i flere år. Hun har mottatt Ossietzky-prisen for sitt arbeid.

"Landet som lovet alt" handler om Israels historie og tar for seg statens indre problemer og utfordringer. Boken er også Wolds personlige beretning om sine erfaringer og møter med mennesker som forandret henne - en personlig reise fra kibbutzen til et liv som korrespondent i Midt-Østen. 

Sidsel Wold har skrevet boken med et ønske om å vise konsekvensene av de store demografiske og politiske endringene som har funnet sted innad i det israelske samfunnet.
Hvordan kan det ha seg at den sosialistiske pionerstaten fra 1948, i dag har sin mest nasjonalistiske regjering noensinne?

Hun forsøker også å vise hvorfor Israels forhold til det internasjonale samfunnet har endret seg, og da først og fremst forholdet mellom Israel, Europa og USA. For hvordan har Israel mistet mye av sympatien landet nøt i sine første tiår?

Helt siden Wold reiste på kibbutz i 1978 har hun fulgt dette landet. Først med fascinasjon, senere med bekymring, men alltid med stor interesse.

Som liten ville Sidsel Wold bli indianer eller jøde. Historien til begge disse folkene fascinerte nemlig den unge jenta.

I 1975 reiste hennes far, som var farmasøyt og forsker på Universitetet i Oslo, til et internasjonalt symposium i Israel. Da han kom hjem, viste han datteren fotografier fra Dødehavet, Masada og Jerusalem, noe som medførte at hennes dragning mot dette landet ble enda sterkere. Han hadde også besøkt en kibbutz, hvor han ble vist og forklart hvordan disse små sosialistiske samfunnene fungerte innad. En israelsk forskerkollega fortalte faren at ungdommer fra hele verden reiste som frivillige til kibbutzene. Denne opplysningen ble skjellsettende for Sidsels liv. Hun kunne reise til Israel. Men først sto videregående for tur, og deretter måtte hun jobbe for å tjene penger til reisen. Men i september 1978 var ventetiden over, og dermed bar det av sted til Kibbutz Ayelet Hashahar i Øvre Galilea.

Etter fire år, sommeren 1982, var tiden på kibbutzen omme, og hun dro hjem for å ta utdannelse. I Norge ventet studier på Blindern. Wold hadde lyst til å bli journalist. Målet var å bli korrespondent i Midtøsten. Men selv om hun folot Israel, forlot ikke Israel henne.

Hun hadde nemlig forelsket seg i det lille landet og folket, og ville selv konvertere til jødedommen. I Oslo, under studietiden, arbeidet hun dessuten flere år i bl.a. MIFF og NORKIV, for å få frem Israels side i konflikten med palestinerne.

Men i studentmiljøet møtte Wold liten forståelse for sitt syn på Israel, og etter hvert ble det også for henne selv, vanskeligere å forsvare statens handlinger. Illusjonene brast, landet hadde utviklet seg til å bli noe helt annet enn det de idealistiske sionistene og pionerene drømte om før 1948.

Sommeren 1988 begynte Wold på Norsk Journalisthøgskole. Endelig skulle hun lære seg håndverket og bli nyhetsreporter. Av ulike årsaker dabbet også kontakten med det jødiske miljøet i hovedstaden av. At hun på dette tidspunktet, mer eller mindre hadde gitt opp konverteringen, gjorde at hun også sluttet å gå i synagogen på sabbaten.

I 1990 var Wold ferdig utdannet journalist, og fant sakte, men sikkert veien inn i NRK. Og i 2007 ble hun NRKs korrespondent i Midt-Østen, med Jerusalem som base.

Siden 1978 har betydelige endringer funnet sted i Israels politiske landskap. I dag styres landet av politikere fra høyresiden - religiøse og nasjonalistiske partier som hverken har vilje eller evne til å forhandle om fred med palestinerne.
Ideologisk er statsminister Netanyahu imot en palistinsk stat og derfor er heller ikke han interessert i å føre seriøse forhandlinger om fred.

Primæroppgaven til en journalist er å formidle urett, og det sier seg selv, at det er lett å bli opprørt når man på nært hold er vitne til en okkupasjon.
Det er også klart at ikke alle er enige om hvordan denne omstridte konflikten skal dekkes, og selvsagt bør journalister få konstruktiv og saklig kritikk.

Likevel virker det som at hvert eneste ord må veies på gullvekt for en som skal rapportere fra konflikten. Foran skjermen eller ved radioen kan det nemlig sitte noen som bare venter på å ta reporteren i en feil.
Nå er det jo slik at en reporter i NRK gjerne bruker andre ord og uttrykk enn en journalist som jobber for den kristne avisen Dagen eller en som skriver for Klassekampen.
Kompasset i NRKs dekning må utvilsomt være folkeretten og internasjonale lover. NRKs reportere kan jo ikke ha Mosebøkene som kompass for ordvalg og vinklinger. De kan heller ikke bruke charteret til Hamas som journalistisk rettesnor.

Jeg blir i hvert fall dypt rystet når jeg leser om de negative reaksjonene som Wold har fått gjennom jobben sin. Av tilbakemeldinger hun fikk fra lyttere og seere per mail, Facebook og av og til oppringinger, var nærmere 90 prosent negative.
Og det var faktisk ikke norske jøder som hadde sendt henne de mest hatefulle mailene, det var kristne og kristensionister som var verst. For dem omfatter tydeligvis ikke den kristne nestekjærligheten NRKs korrespondenter i det hellige land.

Merkelig er det at Wolds reportasjer fra land som Iran, Libanon og Saudi-Arabia ikke får slike reaksjoner, det er kun Israel-Palestina-konflikten som trigger folk til å skrive slikt.
Da er det kanskje ikke så rart at denne konflikten sies å være det politiske motstykket til LSD. Den forvrenger nemlig sansene til alle som kommer i kontakt med den, og gjør dem gale.

Boken er 312 sider lang, og Wold tar oss igjennom ulike tema som sionismen, Thomas Herzls drøm, holocaust, religiøse bosettere i de okkuperte områdene på vestbredden og krigen i Gaza (i 2008/2009), for å nevne noen.

Hun har definitivt lagt Israels historie og politikk under lupen, og skildrer landets utvikling siden det erklærte sin selvstendighet i 1948, og hvorfor det (særlig i de senere år) har vært en sterk høyredreining i landets politikk. Og etter som folket har dreiet mot høyre, blir stadig færre velgere villige til å gi avkall på (okkupert) land for å avslutte konflikten med palestinerne.

Wold skriver utvilsomt godt. Hun har en engasjerende penn, og jeg sitter i tillegg igjen med et inntrykk av at boken er svært gjennomarbeidet. Det merkes dessuten at hun er kunnskapsrik og vet å formidle et umaskert bilde av den israelsk-palestinske-konflikten. Og hun gir oss ikke bare et spennende innblikk i denne, men også i sitt eget liv og ikke minst i sitt virke som journalist og korrespondent.

Med "Landet som lovet alt" har Sidsel Wold skrevet en informativ, interessant og høyst lesverdig bok som mange bør lese.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar