"Fine prikker! sier Nora" av Irene Marienborg

Fine prikker! sier Nora
Irene Marienborg
Illustrasjoner: Irene Marienborg
Sjanger: Barnebok (3-5 år)
Aschehoug
2013

Irene Marienborg er grafisk designer og illustratør. Nora-bøkene er hennes første bøker for barn.
Nora-bøkene er fargerike, lekne og gjenkjennelige fortellinger for de aller minste - et nytt småbarnsunivers.

Nora elsker prikker. Det gjør også dukken hennes, Sofie. Og i dag har de begge prikkete klær på seg.
Mamma har laget en prikkete frokost til Nora. Den består bl.a. av en brødskive med bananskiver, speilegg, knekkebrød og ost med hull i.
Etter frokost vil Nora male. Malerskrinet hennes har fine prikker. Nora vil male et prikke-tre. Hagen er full av prikker, og Nora maler dem alle sammen. Etter litt kommer hunden Aldo løpende. Pelsen hans er hvit og svart prikket. "Kanskje du vil ha noen rosa prikker også?" sier Nora.
Nora maler fine, rosa prikker på Aldo. Men da får hun skjenn av mamma, og må vaske bort de rosa prikkene av Aldo.

Nora elsker prikkete dager. Og hun elsker prikkete kvelder, for de aller fineste prikkene synes hun er stjernene på himmelen.

Historien skildres med både lekenhet og fantasi, og forfatteren beskriver situasjoner og hendelser som barn lett kan kjenne seg igjen i.
Illustrasjonene er enkle tegninger som passer godt inn i teksten.
Barn vil nok finne inspirasjon i denne bokens pedagogiske refleksjoner, der forfatterens formål er å få dem til å gjenkjenne former, altså prikker (som også kan være sirkler, hull osv).
Boken tar forholdsvis kort tid å lese, så den vil passe perfekt i en lesestund for de helt små.
Dette en god bok for de aller minste!

 

"Peri og Peti vender om" av Helga Gunerius Eriksen

Peri og Peti vender om
Helga Gunerius Eriksen
Tekst og illustrasjoner: Helga Gunerius Eriksen
Antall sider: 30
Sjanger: Barnebok, 6-9 år
Språk: Nynorsk
Samlaget
2013

Helga Gunerius Eriksen (født 11. oktober 1950 i Stavanger) er en norsk forfatter. Hun vokste opp på Stord, er utdannet cand.mag. med fagene keramikk og filosofi, og bor nå i Bergen. Hun har skrevet bøker i ulike sjangre for barn, ungdom og voksne i snart 30 år. Hun debuterte i 1986 med bildeboken På stripejakt. I 1991 ble hun tildelt Kritikerprisen for Finn Inga! for beste barne- og ungdomsbok. I 2003 ble hun tildelt Brageprisen for Flugepapir, sammen med Gry Moursund.
Helga Gunerius Eriksen har både skrevet og sydd denne store, vesle fortellingen om Peri og Peti. Resultatet er blitt en perle av en bildebok til glede for både små og store lesere.



Boken handler om de to små vennene Peri og Peti. En dag våger de seg ut i verden for å oppleve lukter, lyder og nye synsinntrykk.
Men skummelt blir det etter en stund, og da gjelder det å komme seg fort hjem.

Dette er en flott bok som handler om å oppdage verden. Forfatteren evner å formidle glede. Her er det flust med lekenhet og fantasi. Tekstens forse er at det fortelles på et barnlig vis, og man trenger ikke å lese teksten for å ha glede av boken.
Illustrasjonene er store og følelsesvarme, og teksten veldig enkel. Illustrasjonene er sydd og siden fotografert. Forfatteren kaller dette for en egenbrodert bildebok.
Historien er overraskende og morsom, både for den som leser og den som det eventuelt blir lest for.
Illustrasjonene er like livlige som historien, og formatet kler boken. Ikke bare er historien festlig og litt utenom det vanlige, den har også en moral og et pedagogisk formål (der observasjon er et stikkord).

Jeg fikk stor sans for både konseptet og historien om Peri og Peti, og vil derfor anbefale denne hyggelige boken til alle småbarnsfamilier. Historien er svært søt, og det er en god atmosfære i boken.
Boken tar forholdsvis kort tid å lese, så den vil passe perfekt i en lesestund for de helt små.
Bli med på en lærerrik oppdagelsesferd som forandrer de to hovedpersonene!

Anbefales!

"Lille Vinge" av Cecilia Samartin

Lille Vinge
Cecilia Samartin
Illustrert av Judy Walker
Original tittel: Little Wing
Oversatt av Jorunn Leite
Sanger er gjendiktet av Henning Hagerup
Sjanger: Barnebok
Antall sider: 72
Juritzen forlag
2013

Cecilia Samartin er en av Norges mest leste forfattere med et samlet salg på ca. en million bøker. Hun ble født i Havanna på Cuba i 1961, midt under revolusjonen. Familien flyktet til USA, og Cecilia bor nå sammen med sin britisk fødte ektemann Steven og hundene Tobi og Ralphie utenfor Los Angeles.
Samartin er en veletablert forfatter og bøkene hennes er oversatt til flere språk. I mai 2009 vant hun kategorien for beste romantiske roman under "The International Latino Book Awards" i New York for boken Salvadoreña.
I mange år jobbet hun som familieterapeut for latinamerikanske innvandrere, og da møtte hun mange barn. Nå har hun skrevet barneboken Lille Vinge der hun bruker erfaringer fra disse møtene. Dette er også hennes første barnebok.

Lille Vinge er ikke som de andre flaggermusene. Han kan synge, og han elsker sol og dagslys.
Han er ikke blant de raskeste flaggermusene, men han er alltid tidlig oppe for å se på de første stjernene på himmelen. Men det er én ting Lille Vinge liker enda bedre enn å titte opp på stjernene og månen, og det er å drømme seg bort.
Han elsker dessuten å synge. Når de andre flaggermusene er ute og leker, vil Lille Vinge helst sitte og dikte nye sanger. De andre flaggermusene ler av han og sier at han er dum som bare vil synge de rare sangene sine, og ikke blir med dem og leker morsomme leker.
Lille Vinge blir alltid lei seg når de andre flaggermusene erter han, og når han skal legge seg til å sove, gjør moren hans sitt beste for å trøste han.
Faren til Lille Vinge døde da Lille Vinge var baby. Han og flere andre flaggermus ble drept i en gruveeksplosjon, og siden da hadde flokken bodd på steder der menneskene aldri kom. Den nedlagte gruven virker å være det perfekte sted.

Ikke langt unna bor en det liten jente som heter Sarah. Hun sliter med angst og oppholder seg stort sett i sin egen seng på rommet sitt. Dette har hun gjort siden moren døde. Sarah gråter mye, i sær om kveldene.
Faren hennes jobber i gruvene. Han klarer ikke å trøste henne, og han vet heller ikke hvordan han skal hjelpe sin datter.

En morgen når Lille Vinge sniker seg ut i lyset, blir han oppdaget av faren til Sarah. Han blir fanget,  stappet inn i et bur som er så trangt at han ikke får plass til å folde ut vingene og tatt med til Sarah. Faren hennes håper at denne flaggermusen kan muntre henne litt opp.
Gjennom sprinklene i buret kan Lille Vinge se en liten jente med triste øyne som stirrer på han, og Lille Vinge stirrer tilbake. Han synes at jenta ser ut til å være ni eller ti år, og hun er blek og tynn. Lille Vinge synes også det er rart at Sarah ligger til sengs på en tid da gutter og jenter vanligvis er på skolen eller er ute og leker med vennene sine. Han tenker at hun sikkert er syk.
Faren forteller Sarah at dette er en flaggermus som han har funnet oppe ved gruvene. Sarah skjærer en grimase og forteller at hun ikke liker flaggermus noe særlig. Faren forteller at dette ikke er en vanlig flaggermus. Han så nemlig at den slo salto i luften før den ble angrepet av en fugleflokk.
Sarah synes synd på flaggermusen da hun hører at den har blitt angrepet, og hun må innrømme at den er litt søt.

Etter litt tid blir Sarah og Lille Vinge goder venner. Og takket være Lille Vinge, slutter Sarah å gråte om kveldene. Hun våger seg også etter hvert på skolen med sin nye venn. Og i løpet av dagene og ukene som går, er Sarah og Lille Vinge glade og fornøyde med å gå på skolen og leke og synge sammen.
Selv om Lille Vinge har det veldig bra hos Sarah, hender det at han har litt hjemlengsel.
Men sammen oppdager de to en fantastisk indre kraft som forandrer livene deres. De løfter hverandre opp, og deres vennskap styrker begge til å delta i hverdagen igjen.

En del av jobben til Sarahs far er å stenge gamle gruver som ikke er trygge. Og noen ganger må han bruke sprengstoff for å få det til.
En dag får Lille Vinge og Sarah vite at han skal sprenge gruven der Lille Vinges familie bor. Da må de i fellesskap ta affære og sørge for at Lille Vinges familie blir advart.


Lille Vinge er  både en øm og følsom bok, og som leser blir man rørt. Samartin formidler både visjon og moral i Lille Vinge.
Leseren vil finne både beskjeder og bekreftelser i boken, slik som: "Tro på deg selv og at du er unik". "Ha mot til å følge dine drømmer". Og: "All sorg kan overvinnes ved hjelp av kjærlighet og forståelse".
Samartin er modig som skriver en barnebok om temaer få gjør. Sjelden leser man om barn som har angst og er så plaget som Sarah.
Flaggermusen Lille Vinge er også litt bortkommen til og begynne med, men når han og Sarah finner hverandre skjer det noe magisk. Dette er med andre ord en fortelling om to ulykkelige outsidere som finner hverandre.

Som forfatterens romaner for de mer voksne, handler også hennes første barnebok om vennskap og kjærlighet som skaper magi og får sjelen til å synge. Dette er også en bok som formidler den helt spesielle kontakten som eksisterer mellom dyr og barn.

Lille Vinge er både en morsom, spennende, følsom og lærerik fortelling. En vakker, magisk og gjennomillustrert bok som vil berøre både barn og voksne.
Bokens små sanger er gjendiktet av Henning Hagerup.
Cecilia Samartin burde så absolutt skrive flere barnebøker. Dette er nemlig en nydelig barne bok, og det av høyeste kvalitet.
Judy Walker har illustrert boken, og den hadde ikke helt vært den samme uten alle disse flotte akvarellene. Boken er et praktverk!
Dette er en bok som voksne kan lese høyt for barna, eller som barna kan lese selv. I følge forlaget passer boken for barn fra fire år og som lese selv-bok.
Lille Vinge er forøvrig delt inn i 12 kapitler. Tekststørrelsen er passe stor.

Anbefales på det varmeste!

"Donut-dagbøkene 2 - Hevnen er søt" av Anthony McGowan

Donut-dagbøkene 2 - Hevnen er søt
Anthony McGowan
Illustrasjoner: David Tazzyman
Oversetter:  Jan Christopher Næss
Gyldendal Norsk Forlag
2013

Anthony McGowan er en engelsk forfatter fra Manchester, men som nå bor i London med sin kone og to barn. Han har studert filosofi og politikk ved universitetet i Manchester, og har bl.a. jobbet som journalist før han ble forfatter på heltid. Han har skrevet en rekke bøker for barn og ungdom. Flere av disse er belønnet med priser (bl.a. Teenage Booktrust Prize og Young Minds Book Award).
I 2011 ga han ut Donut-dagbøkene (engelsk: The Donut Diaries of Dermot Milligan), den første boken i en serie der Dermot Milligan er hovedperson.
Boken vant den anerkjente Leicester our best book award i 2012.



Omtale fra forlaget:
Dermot Milligan har problemer. Han er overvektig, og fullstendig hekta på donuts. Moren har bestemt at han må gå til en kostholdsekspert. Doktor Morlock. En skikkelig drage. Dagboka var doktor Morlocks idé. Ikke bare må Dermot skrive ned hvor mange donuts han spiser hver dag,
han må også - og dette er virkelig no’ dritt - snakke om FØLELSENE sine!
Dette er den andre boka om Dermot; og den handler om den evige kampen mot bøllene som omgir han, og enda verre: Hans elskede donuts.
Etter første semester på skolen trodde han ikke det var mulig å synke dypere. Alle klassekameratene kaller ham Donut, den gærne gymlærereren hater ham, og gutten med det slappe håret er rett og slett OND. Og som om ikke det var nok: Noen har begynt å gå på do på upassende steder rundt på skolens område. Rektor søker hjelp hos den internasjonalt anerkjente bæsjeeksperten Dr Morlock for å få fatt på synderen - og av en eller annen grunn retter hun mistanken mot Dermot. Han har ikke noe annet valg enn å ta tak i saken og finne synderen - før ryktet hans blir ødelagt for alltid.
Dette er engelskmennenes svar på "En pingles dagbok", og vi lover: Det er HYSTERISK morsomt! Og ganske pinlig …

Dermot Milligan, den lubne helten fra den første boken, er tilbake i denne morsomme oppfølgeren. Han er fortsatt overvektig, og avhengig av donuts.  Han klarer ikke å slutte å dytte i seg donuts, enda så hardt han prøver.
Dermots mor truet han i forrige bok med Camp Fatso, et sted der fete unger blir torturert med velling og terrengløp. Dermot klarte å unngå å bli sendt dit, men trusselen henger fortsatt over han, som en skygge av noe skikkelig fælt.

Andre semester på den nye skolen (skolen St. Michael's) har nettopp startet, og Dermot føler at alt er blitt verre enn før.
Dermots erkefiende er sjefsplageånden fra det forrige semesteret, den onde Gutten med det Slappe Håret (GSH). Han heter egentlig Steerforth, og er fortsatt like slu som en mår som har tatt doktorgraden i jævelskap. I tillegg avskyr den gale gymlæreren, herr Fricker, Dermot.
Heldigvis har han de tre vennene, Renfrew, Spam og Corky. Dermot mener at Renfrew likner enda mer på en gnager enn en del andre dyr som faktisk tilhører gnagerslekta. Spam er en mager kjempe, omtrent som en stankelbein som har blitt forstørret av en forstørringsstråle. Corky stammer så fælt at han høres ut som om han gjør narr av en som stammer skikkelig fælt. Men bedre venner enn de tre kan ikke Dermot ønske seg.

En av historiens mest sentrale karakterer heter Ludmilla Pfumpf. Hun heter egentlig ikke Pfumpf, det er bare den lyden hun lager når hun reiser seg eller setter seg. På et tidspunkt trekker til og med Ludmilla en pose med oljete, dampende, stnkende pommes frites fram fra under armhulen, hvor hun hadde gjemt dem for å holde dem varme. Dette blir for mye for Dermot. Han beskriver henne som en med kjever som en bulldog og armer som en vektløfter. Dessuten lukter det kjøtt av henne. Man må være kjøttekspert for å si akkurat hva slags kjøtt det lukter av henne, men Dermot tipper at det er bøffel. Eller kanskje hest. Muligens grevling.
Psykosøstrene til Dermot, altså Ruby (som går med rosa klær) og Ella (som går med svarte klær) tror at han er forelsket i Ludmilla, og at han kommer til å bli kjæreste med henne og gifte seg med henne, og at de kommer til å få noen ekle mutantunger som stinker av kjøtt.

Som den første boken i serien, er også denne rikt illustrert av David Tazzyman, noe som gir godt liv til historien. Den er også preget av små kuriositeter, som Dermots tanker om hvorfor skukkertøy med kirsebærsmak er bedre enn ekte kirsebær.
Forfatterens respektløshet vil appellere både til unge og gamle lesere. Fru Smote, for eksempel, er beskrevet som "den hjerneskada læreren" med gummistøvler og en kåpe av katteskinn. "Man kunne fortsatt se de små øra og de blanke feltene etter øynene."

Denne boken er morsom, og i en tid hvor overvekt blant barn bekymrer mange, og hvor fokuset på mobbing er stort, er det virkelig en utfordring å skrive en historie som dette. Forfatteren har klart det med glans.

Humoren er god, og som leser er det enkelt å få sympati for hovedpersonen Dermot. Han er nemlig en svært sympatisk gutt som vet å fortelle en god historie. Han har mye personlighet, og jeg tror mange barn lett vil kunne forholde seg til ham.
Dette er en lettlest, klok, morsom, varm og inspirerende bok. Den vil nok passe best for barn i alderen 8-12 år (særlig gutter).

Anthony McGowan har med Donut dagbøkene 2 skrevet en oppfølger som er enda morsommere enn den første! Anbefales!

"Sønnen til læreren 2 - For null musikk" av Bjørn Ingvaldsen

Sønnen til læreren 2 - For null musikk
Bjørn Ingvaldsen
Sjanger: Barnebok
Alder: 9 - 13 år
Sider: 140
Gyldendal Norsk Forlag
2013

Bjørn Ingvaldsen er født i 1962 i Odda, Hordaland, og bor på Høle i Sandnes. Han er en norsk forfatter, og har bl.a. skrevet en rekke barnebøker.

Sønnen til læreren 2 - For null musikk, er den andre boken om den tolv år gamle Viktor, sønnen til læreren, og det er en historie fylt til randen med kaos, forviklinger og katastrofer. . I følge Ingvaldsen er tanken først og fremst å underholde leserne med morsomme situasjoner og pinlige episoder, ikke ulikt en oppskrift han har brukt i andre serier. Bøkene skal være lettleste, underholdene og episode basert. De skal heller ikke ha dypt innhold. "Dette er bare for gøy" har han sagt i et intervju.

Dette er klassisk humoristisk stil fra forfatteren som har skapt skikkelser som den vandrende katastrofen Espen Herbert og Elias med verdens verste bestemor.

Viktors pappa har klart å lure til seg lærerjobb på øya Hogna (som ligger ute i havgapet, et sted med ferje og lite annet), ved å late som han er sin egen bror. Roy er pappas tvillingbror, og han er lærer.
Akkurat nå bor onkel Roy i Afrika. Han arbeider med et eller annet prosjekt der. Det var selvsagt han som skulle hatt jobben på skolen på Hogna. Viktors pappa har aldri jobbet som lærer før, eller gått på noen lærerskole.
Onkel Roy aner ingenting om hva pappa hadde funnet på, og det var nok det beste også.
Huset de bor i på Hogna, fulgte med jobben. Mistet pappa arbeidet, måtte de flytte. Igjen. Pappa har nemlig mistet flere jobber enn Viktor kan huske.
Viktor hadde virkelig håpet at de skulle bli boende på Hogna og at han kunne bli kjent med folk, at han kunne legge seg om kvelden uten å måtte være redd for at pappa skulle vekke han og si at de måtte dra.
Gymsalen i den gamle skolen er soverommet til Viktor. Den gamle skolen er huset de bor i.
Men en morgen er pappa borte. Viktor skjønner at pappa har dratt et sted for å spille poker. Spørsmålet er hvor han har gjort det.
Pappa har et stort spilleproblem, og han taper alltid penger, noe som medfører at han alltid er pengelens.
Men nå er det viktig at han kommer fort til rette. For om fire timer skal han begynne i den nye jobben. Den viktigste jobben han i følge Viktor noensinne har hatt. Dessuten hadde Bergslo, skolesjefen i Hogna kommune, mannen som hadde gitt pappa jobben, vært der og spurt etter han.
Når pappa omsider dukker opp, forteller han Viktor at han kvelden før gikk seg en tur langs kaia. Der traff han tre spanske fiskere. De inviterte han om bord i fiskebåten deres. Der hilste pappa på skipperen, kokken og mange andre. Så spilte de kort (poker).
Pappa forteller videre at han vant alle pengene de hadde ombord i båten; seksti millioner pesetas, noe som iflg. pappa tilsvarer to millioner kroner. Derfor trenger han ikke lenger jobben som lærer.
Men Viktor vet at de i Spania nå bruker Euro, ikke pesetas. Så 60 mill. pesetas er null verdt.
"-De lurte deg, pappa. Skjønner du ikke det? De lot deg vinne og vinne, før de loppet deg for de 5000 kr du hadde med deg."
Dermed får de to holde fast ved plan B. Den går ut på at pappa begynner i den nye jobben.
"Bare halt litt på den ene foten", sier Viktor til pappa, "så sier du til Bergslo at du skadet foten under joggeturen".

Så begynner skolehverdagen for både pappa og Viktor. Pappa som fullstendig inkompetent lærer, og Viktor som fortsatt må trå støttende til og lirke han ut av diverse pinlige situasjoner. Som en uheldig plassert fotball, en eksploderende sekkepipe, to knuste fioliner, og en vanvittig rektor på en illrød motorsykkel.
Livet blir liksom ikke helt som ventet for Viktor, han hadde jo satset på litt ro og oversikt etter å ha flyttet hvert år siden han ble født.

Som den foregående boken i serien var også denne av det svært underholdende slaget, full av morsomme ordvekslinger. Historien fører Viktor og hans pappa inn i mange pinlige situasjoner. Dette gjorde at jeg titt og ofte måtte dra på smilebåndet.
Men som sist, må jeg innrømme at jeg syntes temmelig synd på Viktor, og hvordan han hele tiden måtte forholde seg til sin nokså håpløse pappa.

Bokens skriftstørrelse er passelig stor og linjeavstanden er god. Teksten er både vittig, lett og ledig. Boken er enkel, lettlest, og har få kjedelige partier. Det er lite som overlates til leserens fantasi.

Et av bokens problem er framstillingsformen. Den er i for stor grad preget av at den ikke ønsker å være moraliserende. Jeg hadde ønsket meg en mer kritisk vurdering av pappas livsførsel. Men som forfatteren har sagt i et intervju, skal disse bøkene ikke ha dypt innhold. "Dette er bare for gøy."

Likevel tror jeg at både store og små lesere vil like denne boken. Den vil nok passe aller best for barn i alderen 9 - 13  år.
Dette er en artig fortsettelse i serien om Viktor, sønnen til læreren.
Anbefales!

"Tørk aldri tårer uten hansker – Kjærligheten" av Jonas Gardell



Tørk aldri tårer uten hansker – Kjærligheten

Jonas Gardell

Sjanger: Roman
Oversetter: John Erik Frydenlund
Sider: 286
Vigmostad & Bjørke
2013

Lars Jonas Holger Gardell (født 2. november 1963 i Enebyberg nord for Stockholm) er en svensk forfatter, stand-up-komiker, sanger, artist og æresdoktor i teologi.
Gardell sin første roman, Passionsspelet, ble utgitt i 1985. Siden da har han skrevet mer enn ti romaner, inkludert En Komikers Uppväxt, som ble en tv-serie. Han har også skrevet flere andre bøker, ni skuespill og to manus som har blitt filmatisert, inkludert Livet är en Schlager.
I tidsrommet 2012 - 2013 har han jobbet med og fått utgitt triologien "Tørk aldri tårer uten hansker". Den første boken i triologien bærer navnet "Kjærligheten". Den andre boken heter "Sykdommen" (i salg på norsk november 2013) og den tredje boken heter "Døden" (i salg på norsk våren 2014). Forfatteren, som selv er homofil, har i denne triologien valgt å fortelle om sin egen ungdomstid i homsemiljøet i Stockholm.



Omtale fra forlaget
Da Rasmus går av toget på Centralstationen i september 1982, legger han lille Koppom bak seg, for aldri mer å skulle vende tilbake til barndommens trakter. Ung og vakker kaster han seg ut i de homofiles Stockholm. Benjamin er med i Jehovas vitner. Ivrig går han fra dør til dør for å forkynne Guds ord. Han er tilsynelatende urokkelig i sin tro? helt til den dagen han ringer på hos Paul, den varmeste, morsomste og mest skrullete homoen Gud har skapt. På selveste julaften, når snøen faller lett over byen, møtes Rasmus og Benjamin, og alt forandres.
Det som fortelles i denne boken har skjedd. Dette er Jonas Gardell og hans venners historie. Mange døde, Jonas Gardell var en av de som overlevde.

Året er 1982 og det har kun gått tre år siden homofili ble sett på som en sykdom i Sverige. Likevel er det å være homofil fortsatt noe skamfullt, og noe som for en hver pris må skjules.

I boken møter vi i Benjamin. Han er medlem av trossamfunnet Jehovas Vitner, en sekt der lydighet er den grunnleggende faktor og hvor brudd på den i verste fall kan medføre utstøtelse. Benjamin har igjennom hele sin oppvekst fulgt med foreldrene på deres runder fra hus til hus, der de deler ut bladene Vakttårnet og Våkn Opp! til hedninger som de forsøker å omvende.

Vi møter også Rasmus, en følsom gutt, et mobbeoffer og enebarn fra småbyen Koppom utenfor Arvika i Värmland. Han beslutter å legge småbyen bak seg, reise inn til Stockholm for å finne seg selv, og leve ut sine til nå skjulte sider.

Etter at Benjamin i Jehovas tjeneste banker på hos Paul, en homse av det virkelig frigjorte slaget, blir livet hans aldri mer igjen det samme. For Paul forstår intuitivt at Benjamin egentlig er homofil. "Du vet at du er homofil? Eller?" Disse ordene som kommer ut av Pauls munn akkurat i det øyeblikket Benjamin går ned trappene fra entréen, setter han fullstendig ut av balanse. Stemte det virkelig? Var det så opplagt? Akkurat det er det kanskje bare Benjamin selv som ikke har forstått...

Både Benjamin og Rasmus bestemmer seg omtrent samtidig for ikke lenger å undertrykke sin homofile legning. Begge søker seg til hovedstaden, og dens halvhemmelige treffsteder. Dessverre skjer dette samtidig med at aids når medias søkelys i Sverige, en sykdom der du ikke engang kan tørke tårer uten hansker på, og som dermed tar synet på homofile flere steg tilbake.

Dette er en svært gripende, rørende og viktig bok. Gardell skriver på vakkert vis. Han skriver med et enkelt, men hyggelig språk som gir rom for små og viktige detaljer i løpet av historien.
Gardell skriver med en driv som virkelig tar tak i leseren. Her er det stor hjertevarme og brutalitet, og han skildrer det hele på nyansert vis. Selv de største motstandere av homofili blir skildret på en raus måte.
Han setter også fokus på den moralske striden man finner hos dypt religiøse mennesker, i dette tilfellet hos den homofile Benjamin selv, og hans familie og venner.
Karakterene i boken er svært godt utviklet, noe som gjør dem høyst troverdige. De er så godt skildret at man blir glad i dem. Miljøene er også godt beskrevet.
Det hele er både rørende og tankevekkende.
Gardell blander historien med små fakta kapitler, noe jeg syntes passet riktig så godt (det blir nærmest som en egen fortellerstemme).

Dette er utvilsomt en varm og vakker roman der kjærligheten er i sentrum. Kjærligheten mellom to voksne mennesker, og mellom foreldre og barn. Gardells største styrke er å skildre den utsattheten og sårbarheten vi finner hos barn.
Han beskriver følelsesregistret så rått, så vakkert, så fint og så ekte. Jeg visste ikke at han kunne skrive så godt. Jeg hadde problemer med å legge boken i fra meg. Den holdt på min interesse helt til siste side.

Noe som trekker det hele litt ned, er at boken for åpenbart er en del av en triologi. Jeg hadde nok ønsket at hele triologien hadde blitt utgitt i en bok. Dette hadde gjort det mye enklere å se sammenhengene. Boken har nemlig så mange løse tråder at man nærmest blir tvunget til å lese de neste delene i serien.
Men dette er for all del en høyst leseverdig bok. Jeg vil anbefale den på det aller varmeste!


NB: TV-serien som er basert på bøkene kommer på NRK i november.

"Det høyeste kortet" av Marco Malvaldi

Det høyeste kortet
Marco Malvaldi
Originalens tittel: La carta più alta
Oversatt fra italiensk av Tommy Watz
Sjanger: krim
189 sider
Kagge Forlag
2013

Marco Malvaldi (f. 1974) er en italiensk kjemiker og forfatter. Han utga sin første bok i 2007.
Serien om bareieren Massimo har vært en stor suksess i Italia og er solgt til Tyskland, Spania, Finland, Frankrike, Polen, USA og England.
Malvaldi har skrevet seks romaner og en guidebok om hjembyen Pisa.
"Det høyeste kortet" er den fjerde boken i serien om bareier Massimo (og den lokale baren Bar Lume), og den første som utgis på norsk.





Forlagets omtale:
En luksusvilla i den døsige badebyen Pineto i Toscana blir solgt til spottpris. Hendelsen kunne forblitt en kuriositet, hadde det ikke vært for de fire geskjeftige pensjonistene som fordriver dagene ved stambordet i den lokale baren. Når de ikke fordyper seg i egne helseproblemer, sladrer de om lokale forhold og løser forbrytelser over dagens amaro. For ble ikke huseieren myrdet, mon tro? Mot sin vilje blir bareieren, den førti år gamle Massimo, dratt inn i gamlingenes spekulasjoner. Han har én egenskap som skiller ham fra de andre: en utmerket intuisjon som omformer landsbysladderet til etterforskning – akkurat som i de klassiske detektivfortellingene. Den suksessrike italienske forfatteren Marco Malvaldi gir i dette lystige krimplottet en troverdig skildring av den italienske landsbygda, formidlet med spenning og humor.

De fire bøkene som utgjør denne serien om Bar Lume, innehar det samme persongalleriet: den 40 år gamle, single bareieren Massimo, de fire (over 80 år gamle!) pensjonistene (Massimos bestefar Ampelio, Aldo, Rimediotti, og Del Tacca), politi inspektøren Fusco, og den fagre servitøren Tiziana. Handlingen finner sted i den søvnige badebyen Pineto ved den toscanske kysten.
 
Massimo har nylig restaurert baren, og som vanlig sitter de fire eldre stamgjestene ved sitt faste bord og prater om alt fra egne helseproblemer til lokale forbrytelser. Som regel bare spekulasjoner der fjær gjerne blir til fem høns. Med andre ord; sladder.
Men denne type spekulasjoner har medført at en gammel sak har blitt gjenopptatt av det lokale politiet. Det har nemlig kommet frem at Ranieri Carratori, den tidligere eieren av en stor lukuseiendom i byen, døde brått kun en måned etter at denne ble solgt til en verdi langt under
markedspris.
Tilsynelatende tilfeldig vil nok de fleste si, men for de fire eldre herrene er denne tilfeldigheten for stor til bare å være en tilfeldighet.
Massimo blir dratt inn i disse spekulasjonene, og dermed må han med all sin kløkt og intuisjon bistå politi inspektør Fusco med å løse dette mysteriet.

"Det høyeste kortet" er en nokså lettlest bok. Handlingen har et bra driv. Noen få tyngre setninger er det tidvis, men likevel var det god flyt i språket. Forfatteren er flink til både å formidle stemning og toscansk kultur.
Kanskje litt i overkant mange karekterer å holde styr på, men det er passelig spennende og plottet er godt. Dette er spenning innpakket i en humoristisk og lett satirisk tone.
Ved flere tilfeller refereres det til hendelser fra de foregående bøkene i serien om Bar Lume. Dette syntes jeg lite om, da dette (dessverre) er den første boken som er oversatt til norsk.

Dette er kriminell lektyre av det lettere slaget, selv om det tok litt tid å komme inn i selve handlingen. Med det kan rett og slett skyldes at jeg ikke er så sterk på italienske navn.

I all hovedsak er dette en vellykket bok, og jeg har derfor ingen problemer med å anbefale den. Kanskje spesielt til de som ikke liker for mye blod eller voldsytgytelser i handlingen.
Et spennende møte med italiensk krim!