Anthony McGowan
Illustrasjoner: David Tazzyman
Oversetter: Jan Christopher Næss
Gyldendal Norsk Forlag
2013
Anthony McGowan er en engelsk forfatter fra Manchester, men som nå bor i London med sin kone og to barn. Han har studert filosofi og politikk ved universitetet i Manchester, og har bl.a. jobbet som journalist før han ble forfatter på heltid. Han har skrevet en rekke bøker for barn og ungdom. Flere av disse er belønnet med priser (bl.a. Teenage Booktrust Prize og Young Minds Book Award).
I 2011 ga han ut Donut-dagbøkene (engelsk: The Donut Diaries of Dermot Milligan), den første boken i en serie der Dermot Milligan er hovedperson.
Boken vant den anerkjente Leicester our best book award i 2012.
Omtale fra forlaget:
Dermot Milligan har problemer. Han er overvektig, og fullstendig hekta på donuts. Moren har bestemt at han må gå til en kostholdsekspert. Doktor Morlock. En skikkelig drage. Dagboka var doktor Morlocks idé. Ikke bare må Dermot skrive ned hvor mange donuts han spiser hver dag,
han må også - og dette er virkelig no’ dritt - snakke om FØLELSENE sine!
Dette er den andre boka om Dermot; og den handler om den evige kampen mot bøllene som omgir han, og enda verre: Hans elskede donuts.
Etter første semester på skolen trodde han ikke det var mulig å synke dypere. Alle klassekameratene kaller ham Donut, den gærne gymlærereren hater ham, og gutten med det slappe håret er rett og slett OND. Og som om ikke det var nok: Noen har begynt å gå på do på upassende steder rundt på skolens område. Rektor søker hjelp hos den internasjonalt anerkjente bæsjeeksperten Dr Morlock for å få fatt på synderen - og av en eller annen grunn retter hun mistanken mot Dermot. Han har ikke noe annet valg enn å ta tak i saken og finne synderen - før ryktet hans blir ødelagt for alltid.
Dette er engelskmennenes svar på "En pingles dagbok", og vi lover: Det er HYSTERISK morsomt! Og ganske pinlig …
Dermot Milligan, den lubne helten fra den første boken, er tilbake i denne morsomme oppfølgeren. Han er fortsatt overvektig, og avhengig av donuts. Han klarer ikke å slutte å dytte i seg donuts, enda så hardt han prøver.
Dermots mor truet han i forrige bok med Camp Fatso, et sted der fete unger blir torturert med velling og terrengløp. Dermot klarte å unngå å bli sendt dit, men trusselen henger fortsatt over han, som en skygge av noe skikkelig fælt.
Andre semester på den nye skolen (skolen St. Michael's) har nettopp startet, og Dermot føler at alt er blitt verre enn før.
Dermots erkefiende er sjefsplageånden fra det forrige semesteret, den onde Gutten med det Slappe Håret (GSH). Han heter egentlig Steerforth, og er fortsatt like slu som en mår som har tatt doktorgraden i jævelskap. I tillegg avskyr den gale gymlæreren, herr Fricker, Dermot.
Heldigvis har han de tre vennene, Renfrew, Spam og Corky. Dermot mener at Renfrew likner enda mer på en gnager enn en del andre dyr som faktisk tilhører gnagerslekta. Spam er en mager kjempe, omtrent som en stankelbein som har blitt forstørret av en forstørringsstråle. Corky stammer så fælt at han høres ut som om han gjør narr av en som stammer skikkelig fælt. Men bedre venner enn de tre kan ikke Dermot ønske seg.
En av historiens mest sentrale karakterer heter Ludmilla Pfumpf. Hun heter egentlig ikke Pfumpf, det er bare den lyden hun lager når hun reiser seg eller setter seg. På et tidspunkt trekker til og med Ludmilla en pose med oljete, dampende, stnkende pommes frites fram fra under armhulen, hvor hun hadde gjemt dem for å holde dem varme. Dette blir for mye for Dermot. Han beskriver henne som en med kjever som en bulldog og armer som en vektløfter. Dessuten lukter det kjøtt av henne. Man må være kjøttekspert for å si akkurat hva slags kjøtt det lukter av henne, men Dermot tipper at det er bøffel. Eller kanskje hest. Muligens grevling.
Psykosøstrene til Dermot, altså Ruby (som går med rosa klær) og Ella (som går med svarte klær) tror at han er forelsket i Ludmilla, og at han kommer til å bli kjæreste med henne og gifte seg med henne, og at de kommer til å få noen ekle mutantunger som stinker av kjøtt.
Som den første boken i serien, er også denne rikt illustrert av David Tazzyman, noe som gir godt liv til historien. Den er også preget av små kuriositeter, som Dermots tanker om hvorfor skukkertøy med kirsebærsmak er bedre enn ekte kirsebær.
Forfatterens respektløshet vil appellere både til unge og gamle lesere. Fru Smote, for eksempel, er beskrevet som "den hjerneskada læreren" med gummistøvler og en kåpe av katteskinn. "Man kunne fortsatt se de små øra og de blanke feltene etter øynene."
Denne boken er morsom, og i en tid hvor overvekt blant barn bekymrer mange, og hvor fokuset på mobbing er stort, er det virkelig en utfordring å skrive en historie som dette. Forfatteren har klart det med glans.
Humoren er god, og som leser er det enkelt å få sympati for hovedpersonen Dermot. Han er nemlig en svært sympatisk gutt som vet å fortelle en god historie. Han har mye personlighet, og jeg tror mange barn lett vil kunne forholde seg til ham.
Dette er en lettlest, klok, morsom, varm og inspirerende bok. Den vil nok passe best for barn i alderen 8-12 år (særlig gutter).
Anthony McGowan har med Donut dagbøkene 2 skrevet en oppfølger som er enda morsommere enn den første! Anbefales!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar