"Verdens verste fotballag" av Marius Horn Molaug

Verdens verste fotballag
Marius Horn Molaug
Illustrert av Kristoffer Kjølberg
Barnebok, 9-13 år
112 sider
Gyldendal Norsk Forlag
2018

Marius Horn Molaug (født 1976) er tegneserieskaper, forfatter og redaktør. Molaug har studert på Westerdals, og under studietiden ble han med i tegneserie- og kunstkollektivet Dongery. Han har siden bidratt i alle kollektivets felles fanzine-utgivelser. Da han var ferdig utdannet, begynte Molaug å jobbe som tekstforfatter, bl.a. for NRKs "Hallo i uken". I 2003 begynte han i Egmont-redaksjonen, og siden 2009 har han vært redaktør for Donald Duck & Co. I 2014 kom Molaugs første barnebok, "Verdens verste rektor". Boken er illustrert av Kristoffer Kjølberg og har nå fått fem oppfølgere.

Kristoffer Kjølberg er født i 1980. Han er en prisvinnende illustratør, designer og animatør, og er tilknyttet det kreative fellesskapet Dongery.

"Verdens verste fotballag" er en ny, ellevill bok i den populære verdens verste-serien med alltid optimistiske Kent og Ruben i hovedrollene.

Den årlige skoleturneringen i fotball står for døren.

På lørdag er det skolekamp som ikke handler om liv eller død... Den er mye viktigere!

Rektoren på skolen til Ruben, for øvrig kjent som verdens verste rektor, prater uten stans om DEN STORE KAMPEN mot naboskolen Gjøkeberg.

Det handler om skolens ære.

Verken Ruben, eller bestevennen Kent, er spesielt gode i fotball. Ruben vet knapt hvordan man sparker en ball. Kent pleier å si at selv en blind ku ville vunnet over Ruben i fotball. Han har et poeng. Det hadde vært mye bedre om ballen ikke var rund. Hadde den vært rumpeformet ville Ruben vært toppskårer og en superberømt fotballspiller. Han er nemlig verdens beste til å sparke lillesøsteren i rumpa. Da treffer han perfekt hver dag.

Forrige gang skolen var best i bygda, var rektoren selv elev der. Det er lenge siden.

Ruben og Kent vet at det hele egentlig handler om rektorens personlige forhold til rektoren på naboskolen. Det viktigste i livet til rektor, ved siden av svømming og å plage elever, er å aldri la en rektor fra en annen skole vinne eller føle seg bedre i noe som helst. Aldri!

Rektor mener at tiden er inne for å vinne pokalen igjen. Men da må elevene ofre alt. Litervis med blod, svette og tårer! Kampen er på lørdag. De har en helvetesuke med trening foran seg.

Ruben og Kent må legge en lur "få rektor av banen"-strategi...

"Verdens verste fotballag" er den sjette boken i verdens verste-serien.

Boken fortsetter i samme morsomme stil som de fem første i serien.

Som sedvanlig er Ruben hovedperson og forteller. Selv om han forsøker å unngå det, har han og bestevennen Kent en tendens til å alltid havne opp i problemer og uheldige situasjoner.

"Verdens verste fotballag" er bare 112 sider lang, og derfor har jeg ikke avslørt så mange av Rubens sprelske påfunn i denne anmeldelsen, men stol på meg når jeg sier at du har lyst til å finne det ut.

Men dette er ikke bare en morsom og søt historie, det er også en historie som barna lett kan forholde seg til.

Boken er for øvrig lettlest og de mange illustrasjonene er med på å fremheve de komiske elementene i historien. Den egner seg utmerket for høytlesning, eller som en les-selv barnebok.

Jeg synes at forfatter Horn Molaug og illustratør Kjølberg har gjenskapt et realistisk gutteunivers, som ikke bare inneholder mange artige illustrasjoner, men også noen fantastiske barnespråklige dialoger. Og på en autentisk måte beskrives et overstadig tempo av uheldige hendelser, noe som lett fremkaller høy latter og humørfylte reaksjoner.

"Verdens verste fotballag" er en særdeles forfriskende og sjarmerende barnebok, og en bok som i høy grad oppfyller tittelen på forsiden av boken.

Boken vil appellere til barn i alderen 9-13 år, spesielt gutter.

"Toscanas døtre" av Chris Bohjalian

Toscanas døtre
Chris Bohjalian
Roman
456 sider
Oversatt av Marius Middelthon, MNO
Panta Forlag
2018

Chris Bohjalian er født i Vermont, USA. Han er en kritikerrost forfatter av i alt 17 bøker, hvorav ni har gått rett til topps på New York Times' bestselgerliste, og tre har blitt til film.

Bøkene hans er oversatt til mer enn 25 språk, og Bohjalian regnes som en av vår tids store forfattere.

Fra forfatteren bak salgssuksessen "Syrias døtre" - en medrivende historie om kjærlighet, fortvilelse og hevn.

"Toscanas døtre" er en mesterlig historie om moralske paradokser, menneskelig skjørhet og hjertets mystiske veier - med den idylliske italienske landsbygda som bakteppe.

Mange romaner handler om nazistenes herjinger i Europa under andre verdenskrig, men ikke fullt så mye har vært

skrevet om italienernes opplevelser under krigen. Chris Bohjalian skildrer dette uvanlige, men fascinerende temaet i sin nyeste roman, "Toscanas døtre".

1943:
Rosati-familien må med varsomhet balansere på den tynne linjen som skiller rett fra galt, men deres hyppige omgang med tyske soldater får fatale følger for familien.

1955:
En seriemorder jakter på kvinnene i Rosati-familien, én etter én... Politietterforsker Serafina Bettini gjør alt for å stoppe morderen, men sliter samtidig med sine egne demoner.

Serafina er en fighter. Etter å ha tilbrakt krigsårene på å bekjempe fascismen, Mussolini og nazistregimet, har hun både fysiske og psykiske arr som vitner om hennes hengivenhet.

Når jakten på morderen tar Serafina til det området av Italia hvor hun kjempet under krigen, må hun ikke bare sette sin lit til erfaringene fra motstandsbevegelsen for å fakke morderen, men også for å lege sårene fra fortiden.

Cristina, den yngste av de tre barna i Rosati-familien, er romanens hovedperson i scenene som utspiller seg på 1940-tallet, mens Serafina er det i 1955.

Cristina er datteren til en ærverdig og bemidlet adelsfamilie. Hun lever et sorgløst liv i en fornem villa i Toscana. Familien Rosati tror villaens tykke murer vil beskytte dem mot krigen som raser i Europa, men alt forandrer seg da en tysk soldat oppsøker villaen for å undersøke en antikk grav - og Cristina forelsker seg i fienden.

Noen lesere vil nok se på hennes forhold til den tyske offiseren som forståelig, gitt hennes alder på knapt atten år og hormoner i full sving. Andre igjen vil synes at hun er manipulerende og ekstremt selvopptatt.

Serafinas opplevelser fra krigen, er derimot svært så annerledes, og som sådan synes jeg at hun er den mest sympatiske av de to kvinnene. Serafina er alt Cristina ikke er, og hennes vilje til å ofre seg for det hun tror på er beundringsverdig, særlig når det ses i lys av Cristinas selviskhet. Selv om det enkelt kan argumenteres for at de begge er ofre for omstendighetene, mener jeg at Serafinas urokkelighet og vilje til å kjempe, gjør Cristinas mangel på overbevisning til skamme.

De samme trekkene ved Serafina kommer til syne, når hun fortsetter den krevende etterforskningen. Hun har nemlig all grunn til å avbryte sine undersøkelser når saken trer inn i hennes fortid. Men hun hverken kan eller vil. Jeg finner motet hun utviser inspirerende og enda et bevis på hennes karakterstyrke. Cristina blekner til sammenligning.

De to karakterenes diametralt motsatte personligheter, utgjør ikke bare en interessant vri på selve plottet. De spiller faktisk en nøkkelrolle i løsningen på selve drapsgåten.

"Toscanas døtre" setter fokuset på en lite kjent del av krigshistorien - hva italienerne opplevde under den nesten kontinuerlige dragkampen mellom fascisme og demokrati på 1930- og 40-tallet. Rosati-familiens erfaringer var bare et mikrokosmos i et Italia der kampen for overlevelse, motstridende lojaliteter og stadig skiftende politiske regimer var blant hovedingrediensene.

Forfatteren skriver godt, og han benytter seg av levende personskildringer og et imponerende bildespråk for å kaste lys over de voldsomme handlingene som fant sted under krigen, så vel som de fysiske og psykiske arrene mange måtte leve med et drøyt tiår etter krigens slutt.

For øvrig har romanen en uforglemmelige slutt, og jeg er sikker på at den vil etterlate flere lesere med et ønske om å lære mer om denne svært så fascinerende perioden i italiensk historie.

Med "Toscanas døtre", har Chris Bohjalian skrevet en roman som både er lærerik, bevegende og original.

Det er en bok som bør appellere til mange lesere, især de som liker historisk basert fiksjon og thrillere. Anbefales.

«Jeg vet at du hører meg» av Liselotte Steinwender

Jeg vet at du hører meg

11 Noveller

Liselotte Steinwender

92 sider

Novellesamling

Epos Forlag 

2018

Liselotte Steinwender (f. 1965) bor i Sandefjord. Hun debuterte med romanen «Gjøre seg virkelig» (Epos Forlag) i 2015. «Jeg vet at du hører meg» er hennes andre bok.

Novellene handler om møter mellom mennesker, relasjoner som brytes, noen ganger før de har begynt, tiden som ikke alltid er lineær, flakkende forlag og skjøre lykketilstander, rom som åpnes - uvisse øyeblikk hvor ingenting kan tas for gitt. 

«Jeg vet at du hører meg» er en stillferdig og melankolsk novellesamling (11 noveller) om mange av de vanskelige spørsmålene i livet. Bra for ettertanke og refleksjon!

Liselotte Steinwender har skrevet en liten tenksom novellesamling, som er engasjerende og vil egne seg godt for de fleste. Novellene er korte, fra tre til ti sider, og de fleste etterlater en undrende og til tider nysgjerrig. Man ønsker å vite mer, komme under overflaten. 

Som nevnt spenner novellene i antall sider, fra tre til ti, og nettopp lengden gjør det nødvendig for Steinwender å kutte helt inn til det sentrale i historien, og det gjør hun strålende. Historiene fokuserer skarpt på bestemte situasjoner i menneskers liv og viser hvilke konsekvenser selv ganske små beslutninger kan få. 

Jeg leser ikke så ofte noveller - men det hender at det er en forfatter som vekker min interesse, som Liselotte Steinwender. Hun skriver svært godt, og hun tegner noen interessante karakterer, noe som ikke alltid er like lett i novellesjangeren. 

Steinwender er ikke opptatt av livets lyse sider, et gjennomgående tema i flere historier er avskjed, oppbrudd og forandring. Personlig synes jeg at novellen «Krybbe» er samlingens fineste, men også den tristeste. En mor sitter alene tilbake etter et dramatisk tap. Både hennes tilværelse og hun selv som person er knust. Forfatteren drar oss inn i morens tanker, følelser, minner og måter å takle den uutholdelige sorgen på. 

En annen novelle som lyser opp er «Avgang». Her spiller bevisstheten om døden igjen på sidelinjen. Men som en av karakterene i den sier; «Alt er en illusjon, vet du. Du vet selv at du aldri ville holde ut et liv uten forandringer». Det kan man filosofere litt over...

I noen av novellene befinner vi oss i Berlin - kanskje forfatteren har en tilknytning til byen? 

Med svært få ord evner Steinwender å beskrive en tilstand og fange en stemning så den blir nærværende.

«Jeg vet at du hører meg» leses raskt med 92 sider, men novellene etterlater likevel et solid inntrykk. Språket er nøkternt og viser på den måten karakterene i et blendende, skjærende lys, hvilket etterlater leseren i en litt melankolsk stemning. Man har vondt av personene (de fleste i hvert fall), og samtidig forstår man ikke hvorfor de ikke bare gjør noe annet. På den måten virker novellesamlingen sterkt, og jeg kan ikke annet enn å anbefale den.

"Venner til sist" av Jane Gardam

Venner til sist
Jane Gardam
Roman
224 sider
Oversatt fra engelsk av Ragnhild Eikli, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2018

Jane Gardam er født i 1928 i Yorkshire i England. Hun har vunnet en rekke litterære priser og er den eneste forfatteren som har vunnet Whitbread/Costa-prisen to ganger. Hun debuterte som forfatter da hun var 47 år, og har siden skrevet en rekke novellesamlinger, barnebøker og romaner. For bestselgeren "En ulastelig mann" ble hun nominert til Orange Prize for Fiction i 2005.

"Venner til sist" er det tredje og avsluttende bindet i Jane Gardams kritikerroste serie som tar oss fra det britiske imperiets storhetstid fram til i dag. De to første bindene forteller historien om Edward Feathers - den anerkjente advokaten som regjerte rettsalene i Hongkong, og hans smarte, men misforståtte kone Betty.

Romanen er en drivende beretning om å leve slik at vi er sanne mot oss selv. Med vidd og varme skriver Gardam om de skuffelser og forsoninger som livet byr på, om alderdommens erkjennelser, og om å finne vennskap til slutt.

I "Venner til sist" blir vi bedre kjent med den kløktige og sjarmerende Terry Veneering.

Romanen begynner i nåtid, men selve historien tar til under andre verdenskrig.

Terry er forskjellig fra Edward og Betty, som begge kom fra familier med penger. Han er sønn av en nordengelsk kvinne som lever av å selge kull og en russisk sirkusartist. Terry ble født og vokste opp i fattigslige kår, og det var slett ingen selvfølge at han skulle ta en utdanning. Men skjebnen ville det annerledes.

På skolen er han både dyktig og kvikk, mer lik de voksne som prøver å forme ham enn andre barn. I lys av krigshandlingene i England, ønsker skolens styre å ta elevene med til Canada. Terry er på dette tidspunktet 14 år gammel. Myndighetene har nærmere bestemt stilt et storslagent nybygget cruiseskip til disposisjon. Men når han kommer på skipet, får han kalde føtter og forlater det igjen før det seiler avgårde - en avgjørelse han aldri kommer til å angre på.

Skipet går nemlig ned og Terry antas å være død. Dette gjør ham fri til å velge sin egen identitet. Mot alle odds blir Terry en vellykket advokat. Han bosetter seg i Hongkong.

Der møter han sitt livs erkefiende, Sir Edward Feathers, bedre kjent som Gamle Filth. De to mennene hater hverandre, også før de blir forelsket i den samme kvinnen.

Skjebnens ironi vil ha det til at de på sine eldre dager ender opp som naboer i Dorset, i Sør-England, hvor livets skuffelser og alderdommens erfaring fører dem sammen i noe som nesten ligner på et vennskap.

"Venner til sist" er en helstøpt, velskrevet og rørende avslutning på Jane Gardams trilogi om barna av det britiske imperiet.

Og som i de to foregående bøkene leverer Jane Gardam også denne gangen eminent og førsteklasses underholdning.

Gardam skriver om den britiske overklassen med både humor og alvor, men først og fremst om livet og de mange små detaljene som gjør oss til den personen vi er og som forklarer måten vi handler og samhandler med andre mennesker på.

Historien holder et meget høyt nivå, er godt konstruert og bærer forfatterens karakteristiske og elegante språkbeherskelse, elegant oversatt til norsk. Alt i alt gir den en utfordrende og givende leseopplevelse. Her er det snakk om intelligent fiksjon som fokuserer på nyanserte persontegninger og sterke miljøbeskrivelser.

"Venner til sist" er ikke en enkel roman. Men på den annen side er det en leseopplevelse utover det vanlige, det er en bok som setter spor i bevisstheten, og jeg måtte ta flere av bokens passasjer i små biter, fordi det var mye stoff å fordøye og tenke nærmere på. Jeg mener så absolutt at man av og til burde gi seg tid til den slags romaner, for de er litterære og eksistensielle berikelser.

For øvrig synes jeg det er trist at "Venner til sist" er den siste boken i trilogien. Jeg skulle så gjerne ha lest mer om disse flotte karakterene.

"Venner til sist" er en kompleks og flott roman, men også overraskende morsom og spennende, man ikke kan unngå å bli påvirket av.

Det har vært en fornøyelse å lese de tre romanene til Jane Gardam.

"En trofast hustru" av Jane Gardam

En trofast hustru
Jane Gardam
Roman
272 sider
Oversatt fra engelsk av Ragnhild Eikli
Gyldendal Norsk Forlag
2017

Jane Gardam er født i 1928 i Yorkshire i England. Hun har vunnet en rekke litterære priser og er den eneste forfatteren som har vunnet Whitbread/Costa-prisen to ganger. Hun debuterte som forfatter da hun var 47 år og har siden skrevet en rekke novellesamlinger, barnebøker og romaner. For bestselgeren "En ulastelig mann" ble hun nominert til Orange Prize for Fiction i 2005. Denne kritikerroste serien utgis nå for første gang på norsk.

"En trofast hustru", den andre boken i Jane Gardams kritikerroste serie om barn av det britiske imperiet, er en følsom og skarp beretning om ekteskapets og kjærlighetens vilkår - om å leve sammen uten å kjenne hverandre, og om lengselen etter å bli elsket og å få sjansen til å elske tilbake.

For ikke så lenge siden leste jeg "En ulastelig mann", en roman som fanget meg fra første side. Den handlet om advokaten Edward (Filth) Feathers, hans barndom, voksne liv og alderdom. Etter andre verdenskrig giftet han seg i

Hongkong med Betty Macintosh som et fornuftsekteskap, mens Betty forelsket seg i en annen advokat i Hongkong, Terry Veneering. Selvfølgelig kom ikke noen skilsmisse på tale. Da Feathers ble pensjonert bosatte de seg i England, langt ute på landet i Dorset, og skjebnen ville ha det til, at Veneering bosatte seg i nabohuset.

"En trofast hustru" forteller Elisabeth (Betty) Feathers' historie. Som Filth er Betty født i Asia, og således et barn av det britiske imperiet, men i stedet for å bli sendt til fosterhjem og kostskole i England, blir hun hos foreldrene i Tianjin, selv om de blir tatt til fange og plassert i en japansk interneringsleir. Etter å ha jobbet som kodeknekker på Bletchley Park under krigen, reiser hun tilbake til Hongkong hvor hun møter Feathers. Hans intense behov for fellesskap fremkaller en dyptfølt sympati i henne, og de inngår raskt et ekteskap som bygger mer på fornuft enn følelser. Betty er en lidenskapelig og intelligent kvinne med store ønsker for fremtiden, og hun oppdager ganske raskt at livet med den forknytte Edward ikke kan gi henne alt hun trenger. Den ene hensynsløse handlingen i hennes ellers så nøye kontrollerte liv, er en flørt med advokat Terry Veneering, Feathers rake motsetning og erkefiende. Selv om affæren med han er kort, mister forholdet mellom dem aldri gnisten, og Betty kan ikke la være å tenke på om livet ville ha vært annerledes om hun hadde tatt andre beslutninger.

Jeg har lest noen bøker siden jeg leste "En ulastelig mann", men det skulle bare noen få sider til, før jeg var inne i dette universet igjen - og jeg likte det.

Det som gjør "En trofast hustru" god, er hvorledes Gardam dveler ved kompleksiteten som lurer bak karakterenes komforme fasade. Bak Feathers selvsikre fremferd skjuler det seg en frykt for å bli etterlatt, noe som stammer fra hans svært så kompliserte og voldelige barndom. Overfladisk sett, og kanskje selv for Filth, er Betty en dyktig, konservativ kvinne, en pilar i kirken og hageklubben, men som lesere får vi et glimt av den kloke og hengivne jenta hun en gang var, og den varme, kjærlige kvinnen hun fortsatt kan være. Mangelen på lidenskap i ekteskapet med Filth, kompenseres med sporadiske besøk til Veneering og hans sønn Harry som Betty snarlig utvikler en rekke innviklede følelser for, seksuelle- og morsfølelser. Hun står ved de ekteskapsløftene hun ga til Filth, selv om han ikke kan gi henne barna hun så gjerne vil ha. Men det har en kostnad.

Gardam skriver fengslende og full av innsikt. Hennes måte å formulere seg på er både presis og levende. Med omhyggelig utvalgte ord, og en subtil form for britisk humor, skaper hun intrikate inntrykk, ikke bare om et forgangen imperium, men også om nåtidens England som oppleves gjennom et eldre ektepars noe forvirrede øyne. Som leser blir man fullstendig transportert. Man kan nærmest høre kakofonien i Hongkongs havn, kjenne lukten av de støvete, loslitte rommene i leiligheten i Temple i London, og føle den rike jorden som smuldrer under Bettys fingre når hun planter en tulipanløk i sin typiske engelske hage.

Du kan lese "En trofast hustru" uten å ha lest "En ulastelig mann", men jeg vil ikke anbefale det. Feathers-parets historie er nemlig så interessant og spennende. Samtidig gir den et sjokkerende portrett av barna av det britiske imperiet, der mange ble sendt hjem med tvang til England for å bli utdannet, mens foreldrene ble værende igjen i koloniene. Til tross for deres noe tidvise sterke historier, er bøkene også ganske morsomme og varme. Egentlig er det ganske så fascinerende å bli fortalt historien om det femti år lange ekteskapet fra begge sider. Visse ting fortelles i begge bøkene, men de får en helt ny mening fra et annet perspektiv.

Etter å ha lest "En ulastelig mann", var jeg spent på om Gardam hadde beholdt stilen. Det har hun så definitivt, for "En trofast hustru" er minst like god som forgjengeren. Nå ser jeg frem til den tredje boken i serien, "Venner til sist", som visstnok forteller Terry Veenerings historie.

"Presidenten er savnet" av Bill Clinton og James Patterson

Presidenten er savnet
Bill Clinton og James Patterson
Thriller
544 sider
Oversatt av Inge Ulrik Gundersen
Gyldendal Norsk Forlag
2018

Bill Clinton ble valgt til president i USA i 1992 og satt til 2001. Etter sitt virke i Det hvite hus opprettet han The Clinton Fundation, som jobber for bedre global helse, bedre muligheter for jenter og kvinner, reduksjon av overvekt hos barn og av sykdommer som kan forhindres, tilrettelegging for økonomisk vekst og med klimaspørsmål. Han har skrevet flere sakprosabøker, blant annet "MY Life", som ble en internasjonal bestselger. Dette er hans første roman.

James Patterson ble av National Book Foundation tildelt Literarian Award for Outstanding Service to the American Literary Community. Han innehar Guiness-rekord for flest førsteplasser på bestselgerlisten til New York Times, og bøkene hans er solgt i 375 millioner eksemplarer verden over. Han er en utrettelig forkjemper for bøkenes makt og lesing, og skapte et nytt merkenavn for barnebøker: JIMMY Paterson, med ett mål for øye: "Vi ønsker at alle barn, når de har lest ut en JIMMY-bok, skal si: "GI MEG EN NY BOK, VÆR SÅ SNILL".

"Presidenten er savnet" er en thriller inne fra maktens korridorer. Den gir et unikt innblikk i hvordan det er å være verdens mektigste person. Det umenneskelige presset, de umulige beslutningene, men også de uendelige mulighetene til å endre på de politiske spillereglene.

Presidenten forsvinner. Verden er i sjokk. Men det som har skjedd, er mye verre enn noen kan forestille seg.

En farlig terrorist ved navn Suleiman Cindoruk truer med å slippe fri et dødelig datavirus som vil infisere enhver server i USA. Han er født i Tyrkia, men er ikke muslim. Cindoruk er en sekulær ekstremnasjonalist og lederen av Sønner av jihad som kjemper mot vestlig innflytelse. Hans såkalte jihad har ikke noe med religion å gjøre.

For å kunne spre seg overalt, drar viruset nytte av hvorledes alle typer datasystemer er koblet sammen via nettet. Det kommer til å ødelegge nasjonen og kaste det amerikanske samfunnet til en "mørk middelalder" uten tilgang til økonomiske data, systemer for infrastruktur eller noen form for elektronisk kommunikasjon.

USA er i krise, og bare presidentens nærmeste rådgiver vet hvor ille det egentlig står til.

Vannforsyningen til Los Angeles blir plutselig satt ut av spill, og det er ikke enkelt å stadfeste om den har blitt infisert av viruset, eller om dette bare er en avledningsmanøver.

Når et ungt par som var med på å utvikle viruset for Cindoruk, kontakter president Jonathan Duncan gjennom hans voksne datter i Paris, og søker å få istand en avtale i bytte mot amnesti og sikker adgang tilbake til USA, beslutter presidenten at den eneste måten å redde nasjonen på, er å følge deres instruksjoner. Han forlater Det hvite hus i forkledning, går under jorden med et lite team av betrodd personell, og prøver å bringe det unge paret inn i varmen.

Dessverre går ikke alt etter planen når kvinnen tas ut av en snikskytter, og etterlater Duncan uten tilgang til informasjonen som trengs for å nøytralisere viruset og redde USA fra det totale sammenbrudd.

Det blir et kappløp mot tiden, men alle de såkalte IT-ekspertenes forsøk på å stoppe viruset synes umulige og samtidig lurer terroristene i bakgrunnen. Det som verre er, er at noen med stor makt synes å stå bak terroristene, og samtidig går det opp for presidenten at det må være en forræder i hans nærmeste stab.

"Presidenten er savnet" er en fartsfylt og meget troverdig thriller som er vanskelig å legge fra seg.

Romanen er godt skrevet, ikke blendende godt, men det kunne vært verre. Men forfatterne er usedvanlig gode historiefortellere, og det er vel det som teller i denne sjangeren.

Plottet er gjennomtenkt, og det holder hele veien. Dessuten er selve cybertrusselen ikke usannsynlig. Og til tross for sine 544 sider, blir boken aldri kjedelig.

Historien foregår over tre dager. Kapitlene er svært korte, der det hele tiden skifter mellom ulike karakterer, og plottet tar noen ganger overraskende vendinger.

Bokens sentrale karakter er president Jonathan Duncan, og historien fortelles primært fra hans synspunkt. Han er demokrat og har en tiltalende karakter. Duncan er en Desert Storm-veteran og en handlingens mann. I motsetning til flere av sine motparter i det virkelige liv, setter den fiktive presidenten sin partitilhørighet til side for å kunne opptre til det beste for nasjonen, selv om det innebærer stor personlig risiko.

Vi kommer tett på en presidents hverdag som preges av mange beslutninger og oppgaver, og det virker helt autentisk. Det er for øvrig lett å se hvor Bill Clinton har bidratt med innsideinformasjon om hva en president kan og vil gjøre i visse situasjoner. Og hvordan det politiske spillet fungerer i den amerikanske hovedstaden.

"Presidenten er savnet" er en velkomponert og spenningsdreven thriller. Selv om den ikke er nyskapende for sjangeren, eller tilfører noe nytt, skuffer den ikke. For etter å ha lest boken, er jeg ikke i tvil om at jeg må lese mer av James Pattersons omfattende forfatterskap. Mye mer.

"Presidenten er savnet" er en svært nervepirrende og underholdende bok, som ikke bare er lettlest, men som også leverer det den lover.

"De sovende" av Stephen King og Owen King

De sovende
Stephen King og Owen King
752 sider
Thriller/Horror
Oversatt av Brita Møystad Engseth
juritzen forlag
2018

Stephen King har skrevet mer enn 50 bøker, alle bestselgere over hele verden. Flere av hans bøker er filmatisert. King har mottatt en rekke priser for sitt forfatterskap, blant annet Edgar Award og National medal of Arts. Han bor i Bangor, Maine i USA, sammen med sin kone, forfatteren Tabitha King.

Owen King er forfatter og redaktør. Han har også undervist i kreativ skriving ved Columbia University og Fordham University. Owen King er gift med forfatteren Kelly Braffet.

Far og sønn King skriver sammen for første gang - det blir mer enn dobbel spenning!

I en fremtid så nær og virkelig at det kunne vært nå, rammes kvinner det mystiske Tornerose-viruset. Når de legger seg til å sove, blir kroppene deres innhyllet i en tynn kokong. I søvnen forlater bevisstheten deres vår verden. Forstyrres kokongens skjøre ytre, vekkes kvinnene til en spektakulær og voldelig transe.

Handlingen foregår i den amerikanske småbyen Dooling (i Appalachene i Vest-Virginia) som er dominert av et stort kvinnefengsel. Mennene overlates brått til seg selv og sine verste primale drifter.

Men én kvinne, den mystiske Evie Black, er immun mot sovesyken. Hun er den eneste kvinnen på jorden som våkner om hun sovner. Og mens desperasjonen stiger blant mennene, kjemper to ulike fraksjoner - ledet av psykiateren Dr. Clinton (Clint) Norcross og viltvokteren Frank Geary - mot hverandre i kampen om hennes videre skjebne. Skal Evie beskyttes eller ødelegges? Er hun et medisinsk under eller en demon som må drepes?

Denne dystopiske thrilleren er skrevet av den berømte skrekkforfatteren Stephen King og hans sønn Owen King. Selv om jeg ikke tidligere har lest noen av Owen Kings bøker, kjenner jeg godt til Stephen King og hadde derfor ganske så høye forventninger til denne romanen. Disse ble delvis innfridd.

"De sovende" starter med en oversikt over persongalleriet. Jeg kunne raskt se at det var mange karakterer, og fryktet av den grunn at det til tider ville bli vanskelig å holde oversikt over det store antallet. Heldigvis var ikke dette tilfellet. Far og sønn King er nemlig eminente til å beskrive karakterene, slik at de er godt synlige på netthinnen og enkelt å holde styr på igjennom hele boken. Dette er meget imponerende!

Karakterene er komplekse og sammensatte, noe som gjør dem både troverdige og interessante. Visse får man et godt inntrykk av, mens andre igjen er direkte frastøtende. Jeg lot meg dessuten imponere av forfatternes innsikt i den menneskelige psykologi.

Dessuten evner de å skape dramatikk og spenning allerede fra første side og trekker leserne inn i sitt litterære univers. Miljøbeskrivelsene er detaljerte, slik at man nærmest føler seg tilstede i handlingen. Vi får også et godt innblikk i de ulike personenes følelser og kampene de kjemper mot hverandre, deres usikkerhet og frykt for hva som kan skje, samt refleksjoner de gjør seg rundt situasjoner de havner i. Vi møter så mange forskjellige skjebner at lesingen ikke på noe tidspunkt blir triviell - selv om det er en lang bok.

Vi følger menneskene i det lille samfunnet før Tornerose-virusets utbrudd, under selve utbruddet og kvinnenes desperate kamp for å holde seg våkne mens de håper på en kur. Når de fleste kvinnene sover, følger vi dem også inn i drømmeverdenen og det kaoset som følger i den verdenen de kom fra, der mennene fortsatt er og håper å finne en måte der kvinnene kan vekkes til live igjen. Det var ganske interessant å lese hvorledes ting foregikk i drømmeverdenen hvor det bare var kvinner, i motsetning til den verden hvor det bare var menn. Det var noe stereotypisk, men likevel tankevekkende lesing, som man ikke kan unngå å reflektere litt over, når siste side er lest.

Imidlertid tilbyr ikke boken bare interessant lesing på det psykologiske plan - spesielt i den siste delen av boken er det også mye action, og man fornemmer tydelig det kaoset Tornerose-viruset frembringer.

Romanen er for øvrig svært velskrevet og lettlest. Selv om "De sovende" er skrevet av to ulike forfattere fremstår den som en helhet og med samme gode språk gjennom hele boken.

Far og sønn King har også flettet inn samfunnskritikk i fortellingen uten at det virker tilgjort.

Til sist får vi en god avrunding av historien. Stephen King og Owen King har skrevet en spennende, men lang roman (en murstein av en bok!). Det tok litt tid før jeg virkelig ble fanget av historien - kanskje fordi jeg leste den i for små biter. Men da jeg først ble fanget, kunne jeg ikke slippe boken fra meg. Likevel satt jeg og ønsket mer - men det var bare fordi det var et så spennende univers å være en del av og ikke fordi boken manglet noe.

"De sovende" er en dystopisk thriller som absolutt er anbefalelsesverdig, og det er faktisk vanskelig å beskrive hvor mye jeg egentlig likte den.

Stephen King er kjent for å være en svært så produktiv forfatter. Hans forfatterskap strekker seg over flere tiår og viser stor variasjon med hensyn til både innhold og tematikk. På sitt beste er han i en klasse for seg selv. Når man sier Stephen King, så tenker vel de fleste på grøssere, men denne nye tankevekkende romanen, som han har skrevet med sønnen Owen King, bør appellere til alle leserne.

"Ensomhetens språk" av Jan-Philipp Sendker

Ensomhetens språk
Jan-Philipp Sendker
Roman
352 sider
Oversatt av Kurt Hanssen
Cappelen Damm
2018

Jan-Philipp Sendker er journalist og forfatter. Han fikk sitt internasjonale gjennombrudd med "Kunsten å høre hjerteslag" (på norsk i 2013), som er solgt til over 20 land og skal bli film. Også oppfølgeren, "Kunsten å være den man er" (2014), ble en stor suksess. "Ensomhetens språk" er bok nummer to i en planlagt trilogi, etter "Hviskende skygger" (2015). Han skriver også på en tredje roman fra Burma. Sendker bor i Berlin med sin familie.

En vakker kjærlighetshistorie fylt med livsvisdom.

"Ensomhetens språk" er andre bok om den amerikanske journalisten Paul Leibovitz. Selv om den kan leses som en frittstående roman, er det nok lurt å ha lest forgjengeren "Hviskende skygger" for å få fult utbytte av denne boken. I "Hviskende skygger" ble vi introdusert for Paul Leibovitz, en amerikansk journalist som har bodd i Asia i nesten førti år, mer enn tretti av dem i Hong Kong, og hans kinesiske kjæreste Christine Wu, som har bodd der siden hennes far døde og familien ble revet fra hverandre under kulturrevolusjonen.

Paul bærer på en stor sorg etter tapet av sønnen som døde, og de siste tre årene har Paul levd et tilbaketrukket liv på øya Lamma, en kort fergetur unna Hong Kong. Kjærligheten til Christine har imidlertid gjort at han har fått sorgen på avstand og han trives stadig bedre med tilværelsen.

Så, nærmest ut av det blå, får Christine et brev fra broren Da Long, som ber om hjelp. Siden hun ikke har hørt noe fra ham på førti år, og hele tiden trodd at han var død, kommer brevet som et sjokk. Med grusomme minner om hendelser fra barndommen i Kina, kombinert med spørsmålet om hvorfor broren ikke har tatt kontakt med henne tidligere, er hun tilbøyelig til å ignorere forespørselen. Men Paul mener at hun burde dra for å finne ut hva broren vil. Med frykt, og en viss motvilje fra Christines side, reiser de begge inn i hjertet av folkerepublikken Kina. I en avsidesliggende landsby utenfor Shanghai, finner de Da Long. Han er en nedtrykt mann som ikke bare lever i stor fattigdom, men som også ser mye eldre ut enn han er. Hans kone, Min Fang, som er sengeliggende, har blitt slått ut av en mystisk sykdom som har gjort henne blind, stum og inkontinent.

Da Long har bedt Christine om hjelp fordi han kan huske at hun som barn var fast bestemt på å bli lege. Derfor hadde han et håp om at hun kunne finne ut av hva som var galt med kona. Men Christine er ute av stand til å hjelpe. Ikke bare fordi hun ikke har klart å oppfylle barndomsdrømmen, men også at hun er tilbakeholden med å engasjere seg følelsesmessig i broren. Hun er tilsynelatende uberørt av det faktumet at han er så kjærlig omsorgsfull og aktpågivende overfor sin kone, som han svært åpenbart elsker.

Imidlertid vekkes Pauls sympati, og når Christine vender tilbake til Hong Kong, blir han værende, med intensjon om å hjelpe. Det tar ikke lang tid før han oppdager at andre mennesker i landsbyen også er direkte berørte. Dette trigger alle hans journalistiske instinkter som oppfordrer ham til å undersøke videre, og å gjøre alt han kan for å hjelpe. Etterforskningen leder ham inn i en mørk verden der kynisme, maktmisbruk og korrupsjon er hovedingrediensene. Han avdekker en miljøkatastrofe som ingen vil ta ansvar for. Men Paul er fast bestemt på å ta opp kampen for rettferdighet - til tross for at både forholdet til Christine og hans eget liv er i fare.

"Ensomhetens språk" er en særdeles vellykket og spennende roman, som gir stoff til ettertanke.

Jan-Philipp Sendker har en unik evne til å gjøre karakterene troverdige, tredimensjonale og lette å bli glad i. Dette er en av romanens styrker.

Siden jeg har bevart så sterke minner fra "Hviskende skygger", var det lett å gjenoppta forholdet til hovedpersonene. Det var også enkelt å bli dypt engasjert i de nye karakterene. Jeg ble raskt involvert i anstrengelsene de måtte gå igjennom, ​​både i det daglige liv og i deres søken etter rettferdighet innenfor et system der oddsene ikke står på ens side.

Forholdet mellom Da Long og Min Fang var så rørende at jeg nesten gråt. Jeg likte dessuten godt at forfatteren lot oss bli kjent med den stumme Min Fang ved å innlemme korte kapitler der hun fikk uttrykke sine tanker og følelser. Disse ga historien mer dybde.

Miljøbeskrivelsene er også gode.

Som "Hviskende skygger", undersøker også denne boken tematikk som maktmisbruk, korrupsjon, de vanskelighetene alle dem som forsøker å utfordre store selskap eller mektige politikere står overfor, sammenbrudd forårsaket av et land som står overfor store politiske og økonomiske endringer, og sammenligninger mellom østlige og vestlige holdninger.

Dessuten fremhever den forskjeller mellom østlig og vestlig kultur på måter som er tankevekkende, og som viser hvordan disse forskjellene ofte kan forstyrre effektiv kommunikasjon.

Boken er godt skrevet, og forfatterens skrivestil så lyrisk og grublende at jeg tidvis måtte lese enkelte passasjer på nytt, for å nyte dem en ekstra gang. Historien han forteller er full av empati, medfølelse og har en dyp forståelse for relasjoner.

Jeg vil varmt anbefale "Ensomhetens språk". En roman som fortjener å bli nytt og reflektert over.

Min anmeldelse av "Hviskende skygger":
https://heartartpaintingandlyrics.blogspot.com/2015/11/hviskende-skygger-av-jan-philipp-sendker.html