"Sandslottet i Aleppo" av Chris Bohjalian

Sandslottet i Aleppo
Chris Bohjalian
Roman
398 sider
Oversatt av Marius Middelthon
Pantagruel
2015

Chris Bohjalian er født i Vermont, USA. Han er en kritikerrost forfatter av i alt 17 bøker, hvorav ni av dem har gått rett til topps på New York Times bestselgerliste, og tre har blitt til film. Bøkene hans er oversatt til mer enn 25 språk, og Bohjalian regnes som en av vår tids store forfattere.
Bohjalian bor i Vermont, sammen med sin kone og datter.

Da Bohjalian utga "Sandslottet i Aleppo" ble den raskt en internasjonal bestselger, og ble også tildelt en rekke prestisjefulle priser. Både Washington Post, Library Journal, Kirkus Reviews og BookPage kåret boken til årets beste, 2012.

I etterordet beskriver forfatteren Fridtjof Nansen og hans innsats for hjelpearbeidet i Syria etter det armenske folkemordet.

"Sandslottet i Aleppo" forteller to historier som er atskilt med nesten hundre år. Historien fra nåtid fortelles av Laura Petrosian, en romanforfatter som bor i New York sammen med mann og to barn.
Vi får vite at Laura er av armensk/amerikansk opphav og at hun har vokst opp på østkysten av USA. Vi får også kjennskap til familiehistorien hennes som har en forbindelse til det armenske folkemordet i 1915. Denne forbindelsen går via Lauras amerikanske bestemor, Elizabeth Endicott og hennes armensk-fødte mann, bestefaren Armen Petrosian. Selv om Laura til og begynne med ikke nevner besteforeldrene ved navn, får vi etter hvert vite at det er Elizabeth og Armens historie, som er satt til Armenia i 1915, og som fortelles vekselvis med Lauras historie fra nåtid.

Laura fatter interessere for sin familiehistorie det første året på college, samtidig med at hun skriver for studentavisen. Hun får i oppdrag å utforske det armenske biblioteket og Museum of America i Watertown, Massachusetts, og å skrive om et vedtak som ble fattet av Representantenes hus i USA der den armenske nedslaktingen i 1915 ble erklært å være et folkemord. Der får hun øye på et fotografi som er på samme tid er både underlig og besværlig.

Men for Lauras del går livet sin videre gang uten at hun får fulgt opp mysteriet rundt dette fotografiet.
Like før morsdagen, når hun er førtifire år gammel, ringer en venn fra college-tiden til Laura og forteller at det er et gammelt bilde av bestemoren hennes i The Boston Globe. Når hun får se bildet av bestemoren, Elizabeth Endicott, legger hun merke til at det er det samme fotografiet hun så flere år siden. Denne gangen er det lagt ved en bildetekst som identifiserer en kvinne med etternavnet Petrosian, og som bar sitt døde spedbarn i flere dager på en flyktninge marsj fra Harput til Aleppo.

Lauras besteforeldre snakket sjelden med henne om den første verdenskrigen og det armenske folkemordet. Uten å vite hvem denne kvinnen er, bestemmer Laura seg for å reise til Boston for å delta på en visning av fotografier ved Harvards Peabody Museum, for deretter å reise igjen til Watertown Museum, hvor hun har fått vite at bestemorens brev og dagbøker og rapportene hun skrev for Venner av Armenia finnes i arkivene. I tillegg til fotografiet av den unge kvinnen som bærer det samme etternavnet som Lauras familie, erindrer Laura hvordan faren hennes snakket om sine foreldre, og da spesielt hvor trist moren kunne være.

I tillegg til Lauras historie om undersøkelsene ihht. besteforeldrenes fortid og kvinnen med det samme etternavnet, fortelles historien om Elizabeth Endicott og Armen Petrosian. Denne er satt til 1915, og fortelles av den tjueen år gamle Elizabeth, som var utdannet ved Mount Holyoke College i Boston. Men det finnes også andre fortellere i boken. Bl.a. Armen Petrosian, en armensk ingeniør som har mistet sin kone, Karine, og deres 12 måneder gamle datter, i det som utvikler seg til å bli et folkemord.

Elizabeth og faren, Silas Endicott, en bankmann, er i Aleppo som representanter for organisasjonen Venner av Armenia. Elizabeth reiste med faren til Aleppo fordi hun følte at dette ville være en meningsfull måte å avslutte studiene ved Mount Holyoke på. Der blir de to forskrekket over å se flyktninger, kvinner og barn, som har kommet fra ørkenen, nakne, utmagrede, sultne og døende. Den amerikanske konsulen, Ryan Martin, forteller dem at det minst var ett tusen mennesker som forlot Zeitun eller Adana, men at mange under sin marsj til Aleppo har blitt korsfestet, torturert og myrdet.

På torget i Aleppo treffer Elizabeth og faren noen tyske ingeniører som fotograferer flyktningene for å dokumentere det som skjer. Selv om Tyskland er en alliert av Tyrkia, er de to landene ikke enige i det som skjer og de håper derfor å vise verden skjebnen til armenerne. Med dem er en ung armensk ingeniør som heter Armen. Han hadde studert ved Eufrat College i Harput, men rømte sammen med sine to brødre, Garo og Hratch opp i åsene rundt Van, en vakker by med rundt 50 000 innbyggere, hvorav halvparten av disse var armenske. Garo er antakeligvis sammen med russerne, mens Hratch er død. Armen hadde en ung kone, Karine og en liten datter, som begge har omkommet.

Armen og Elizabeth blir umiddelbart tiltrukket av hverandre og de begynner å møtes daglig. De prater med hverandre og går turer sammen. Når de etter en tid blir fysisk nære, bestemmer Armen seg for å reise til Egypt, hvor han har ambisjoner om å verve seg til den britiske hæren. Han drar fra Aleppo brått, og Elizabeth og faren fortsetter med å prøve å hjelpe flyktningene både i byen og også dem som har bosatt seg i leirene i ørkenen.

"Sandslottet i Aleppo" er en flott bok som engasjerer fra aller første side.

Gradvis vever forfatteren de to historiene sammen, mens han forteller hva som skjer med Elizabeth og Armen og hvordan deres historie og den mystiske kvinnen på bildet er forbundet med Lauras familie.
Det er en fortelling om dyp tragedie og forferdelige tap som når inn i fremtiden og berører Laura. Det er også en historie om familiehemmeligheter, for smertefulle til å snakke om, og som derfor ikke har blitt fortalt videre.

Lauras historie tjener også til, på grundig vis, å fortelle oss lesere om det armenske folkemordet. Som sådan vil Lauras perspektiv forsterke hva bestemoren og oldefaren ble vitne til i Aleppo i 1915.
Laura forteller oss også om 1908-revolusjonen i Tyrkia, hvor Talat Pasha tok makten. Han var hjernen bak folkemordet på de armenske kristne. Vi får også vite hvordan tyrkerne systematisk angrep armenerne, avvæpnet dem, banket opp mennene, massakrerte dem og deretter deporterte både kvinner og barn, hvordan verden nektet å tro det som skjedde, og hvordan tyskerne var delaktige i folkemordet.

Selv om "Sandslottet i Aleppo" mer eller mindre sentreres rundt en romanse, forteller også boken en sann historie, og en medrivende sådan. Forfatteren forteller oss en rørende historie om en viktig historisk hendelse som folk stort sett ikke kjenner til i dag.
Dette er en nøktern, vemodig og svært så rørende roman som ikke viker unna skildringer av menneskelige lidelser, men som også belyser menneskers overlevelsesevne og oppblomstring.

Det merkes at forfatteren har gjort et meget godt stykke research. Boken er for øvrig uhyre godt skrevet, og historien som fortelles er gripende til siste side.
Dessuten er oversettelsen av ypperste kvalitet.

Les for all del "Sandslottet i Aleppo". Du kommer ikke til å angre!

Anbefales på det varmeste!