"Vi var løgnere" av Emily Lockhart

Vi var løgnere
Emily Lockhart
Roman
254 sider
Oversatt til norsk av Hege Mehren, MNO
Fontini Forlag
2015

Emily Lockhart bestemte seg for å bli forfatter da hun var 8 år. Hun skriver bøker for voksne, ungdom og barn, og har en doktorgrad i engelsk litteratur fra Columbia University.

"Vi var løgnere" er en  sofistikert og moderne spenningsroman.

Les den. Og hvis noen spør hvordan den ender. Bare lyv.

Alt virker så ekte, i hvert fall ekte nok for den 17-årige Cadence Sinclair Eastman - også kjent som Cady - hvis velstående familie om sommeren bor på en privat øy (Beechwood-øya) utenfor kysten av Massachusetts.

På øya har Cady tilbragt mye tid med de to søskenbarna Mirren og Johnny, og Gat, sønnen til en av tantens kjærester

(en gutt som hun for øvrig har et godt øye til).
Familien kaller dem "De fire løgnerne". De fire har vokst opp sammen og er omtrent jevngamle.

I løpet av det som Cadence kaller "den femtende sommeren", kom de fire vennene utfor noe som resulterte i en ulykke.
Selv kan ikke Cadence huske noe som helst. Alt hun er blitt fortalt i ettertid, er at hun ble funnet på stranden, søkk våt og skadet.

Etter ulykken har Cadence vært plaget med depresjoner og en kronisk migrene som bl.a. har holdt henne sengeliggende, flere dager om gangen.
Og for å hjelpe henne med å bli frisk, holdt moren Cadence borte fra øya den påfølgende sommeren.

I løpet av dette året skrev Cadence flere e-poster til Mirren og Johnny, uten å få noen svar tilbake. Men det som har gjort mest vondt, er at hun ikke har hørt noe fra Gat. Det virker som at han har glemt henne fullstendig.

Når Cadence to år etter, returnerer til øya for første gang siden ulykken, er bestemoren hennes død, og bestefaren har bygd om herskapshuset til det ugjenkjennelige.

Lei av folk som nærmest synes å gå på eggeskall i hennes nærvær, er Cadence fast bestemt på å finne ut av hva som skjedde den skjebnesvangre sommeren, hvordan hun ble skadet, og hvorfor Gat fortsetter å unngå emnet for enhver pris.

"Vi var løgnere" er både vakkert og poetisk skrevet. Jeg var fra før av ikke kjent med forfatteren, men syntes at hun hadde en svært unik stil. Den var enkel, men likevel syntes nær sagt enhver setning å ha en flertydig mening.

Selve handlingen drives frem av uhyre komplekse forhold. Tidvis syntes jeg det var vanskelig å synes synd på disse rike, vakre og privilegerte menneskene som lot seg styre av tradisjoner.
Likevel klarte jeg ikke å legge boken fra meg. Og jeg lot meg dypt fascinere av de ulike karakterene.

Hovedpersonen Cadence skilte seg positivt ut fra sin mer bortskjemte og egoistiske familie. Hun er glad i å lese og diskutere bøker, og forsøker etter beste evne å utvide sine horisonter.

Historien fortelles i kronologisk rekkefølge, med innslag av tilbakeblikk, og blir sett fra synsvinkelen til Cadence.
Den spiller på forestillinger om klasse og rasisme blant en nokså små-nervøs familie, om romantiske forhold, ulykker og søken etter sannhet.

Forfatteren er meget dyktig til å holde på leserens interesse.
I tillegg evner hun å fiske frem en slutt som både er av den eksplosive og svært så overraskende sorten.

"Vi var løgnere" forteller en historie om makt, rikdom og korrupsjon, om romantikk, skjønnhet, og ikke minst om død.
Dette er en bok som garantert vil holde deg på pinebenken helt til siste side, og selv da, vil du kanskje ikke være helt fornøyd. For når du har lest den ferdig, kommer du til å tenke tilbake, lure på hva som egentlig skjedde og hvordan det skjedde, og sakte men sikkert forstå hvordan hvert ord, hver scene, ja selv bokens tittel, hele tiden forsøkte å hviske sannheten til deg!

Dette er en bok som vil etterlate deg med tanken om at privilegium i seg selv er en illusjon.

"Vi var løgnere" er faktisk en av de mest imponerende bøkene som jeg har lest!