"Glassmannen" av Anders de la Motte

Glassmannen
Anders de la Motte
Krim
631 sider
Oversatt av Bodil Engen
Kagge Forlag
2023

Anders de la Motte (f. 1971) er tidligere politi, og har vært sikkerhetssjef i et av verdens største IT-selskaper. Han har utgitt 12 kritikerroste kriminalromaner, og er en av Sveriges mestselgende krimforfattere. I Norge er han særlig kjent for Årstidskvartetten; "Sensommer", "Høstdåd", "Vinterild" og "Våroffer", og har stor suksess med sin nye krimserie om Avdelingen for fortapte sjeler, som startet med "De bergtatte".

"Glassmannen" er andre bok i Anders de la Mottes bestselgende serie om Avdelingen for fortapte sjeler, en spenningsserie som utforsker det som er annerledes og avvikende.

Den egensindige politietterforskeren Leonore (kalt Leo) Asker har funnet seg til rette som leder for Ressursavdelingen - den såkalte Avdelingen for bortkomne saker og fortapte sjeler - en enhet for merkelige etterforskningssaker som holder til i kjelleren på politihuset i Malmø.

Én dag blir hun kontaktet av sin far, som hun ikke har hatt noen relasjon til de siste femten årene. Faren, Per Asker, har lenge levd utenfor samfunnet som prepper. Nå er han mistenkt for drap etter et likfunn på eiendommen hans, og trenger derfor Leos hjelp til å renvaske seg. Hun går motvillig med på å hjelpe ham, og innser at hun vet hvem den døde er. Men er faren så uskyldig som han hevder?

Samtidig får forfatter Martin Hill i oppdrag å skrive biografien til den mektige næringslivstoppen Gunnar Irving. Martin får bosette seg på Irvings gods, som er et iøynefallende godt bevoktet sted med litt spesielle regler. Godset ligger for øvrig ikke så langt unna eiendommen til Leos far. 

Martin oppdager fort at stedet har flere historier - om mystiske lysskjær og lik som mangler øyne. 

Det skal også vise seg at det er en viss sammenheng mellom liket som ble funnet på eiendommen til Leos far og det som tidligere har skjedd på godset til Gunnar Irving. 

Mens Aker og Hill nøster i virvaret av tråder, stiger en skikkelse frem fra mørket. En som har sovet lenge og gjør seg klar til å stille sin sult.

"Glassmannen" er en god, underholdende og velskrevet roman, som jeg til tross for lengden slukte i én stor, og forholdsvis rask munnfull.

Anders de la Motte tar leseren med inn i sitt helstøpte krimunivers med et sikkert, godt tilrettelagt plott og levende beskrivelser.

Han klarer på flott vis å sette sammen et handlingsforløp, som er både troverdig og spennende helt til siste side i boken. Det legges ledetråder frem for leseren i små, presise drypp, og konturene til en gjerningsperson begynner sakte å tre frem, men avsløres ikke.

Boken er som de la Mottes øvrige bøker en ren fornøyelse å lese.

Det er tydelig at han skriver med stor kjærlighet til karakterene sine, og kanskje er det nettopp derfor de alle fremstår som helstøpte, nærværende og interessante.

Personskildringene er virkelighetstro, og man kan flere ganger speile seg selv i karakterenes tanker og handlinger.

Både Leonore (Leo) Asker og Martin Hill er spesielle på hver sin måte. Likevel fungerer de svært bra i sine roller, og etter hvert som jeg har blitt kjent med dem, har jeg begynt å like dem svært godt, selv om de har noen særegenheter. 

Leo og Martin var venner da de var unge, men ulike livsvalg rev dem fra hverandre. Først i tredveårene, i den forrige boken, tok de opp kontakten igjen. Det er en gjensidig tiltrekning mellom dem. Kanskje de blir et par i en kommende bok, men foreløpig er de bare gode venner. 

Både kollegaer av Leo og andre medvirkende personer fremstår også som troverdige og gjennomtenkte, og det er en av grunnene til at serien om Asker og Hill har blitt en favoritt.

Handlingen foregår primært i nåtiden og strekker seg over et tidsrom på en drøy uke, men det er episoder hvor man blir kastet noen år tilbake i tid (til Leo og Martins ungdomstid). Historien fortelles vekselvis fra Leo Asker og Martin Hills perspektiv, men også den mystiske Glassmannen får noen kapitler.

En av de la Mottes styrker er evnen til å kombinere det hverdagslige, jordnære livet og en vill forbryterjakt.

Han er i tillegg, som alltid, flink til å bygge opp en stemning, ganske sakte og snikende. Det får han også gjort her, hvor man flere ganger lar seg lulle inn i den flytende historien for plutselig å slutte å puste.

Det er nemlig flere overraskelser underveis, og mer enn én gang måtte jeg tenke gjennom forløpet.

Noe jeg liker med Anders de la Mottes bøker, er at de er lange. Allikevel finner jeg ikke en eneste setning overflødig. Han besitter et brilliant språkbruk, og er en glimrende historieforteller. 

Boken er en selvstendig fortsettelse av "De bergtatte", og kan derfor lett leses uten kjennskap til første bok i serien, men det ville være skikkelig synd å gå glipp av en god leseopplevelse, så jeg anbefaler deg å begynne der.

Jeg kan på det varmeste anbefale "Glassmannen" til alle som elsker en god, velskrevet og spennende krim.