"Mitt første kyss - Fullmåneritualet" av Stine Sandnes

Mitt første kyss
- Fullmåneritualet
Stine Sandnes
Illustrert av Guri Kjensli & Frida B. Lauritzen
Barnebok, 9-12 år
76 sider
Figenschou forlag
2026

Kunne du tenke deg en tidsreise tilbake til 90-tallet, full av hekseformler, fotballgale gutter og magiske netter med fullmåne? Da har jeg et klart råd: Du må få med deg "Fullmåneritualet"!

Med "Mitt første kyss - Fullmåneritualet" starter Stine Sandnes sin helt nye bokserie for tweens. Fortellingen tar oss med til Kristiansand på 1990-tallet, en tid hvor halloweenfeiring fortsatt var noe helt nytt og ukjent i Norge. 

Det er fullmåne over byen, og hovedpersonen Vilde Løvland (født i 1985) får ikke sove. Hun er en sjarmerende jente som liker en litt mørk og spesiell stil, og i morgen skal endelig drømmen hennes gå i oppfyllelse: Hun skal på en ordentlig halloweenfest som hun har gledet seg til i flere år!

Vilde og bestevenninnen Angela har feiret allehelgensaften sammen i flere år allerede, mye takket være Angelas mor, Debbie, som er amerikaner. Året før hadde venninnene prøvd å gå "knask eller knep" for aller første gang. Det endte med laber suksess; nesten ingen i nabolaget ante hva halloween var, og de færreste hadde godteri liggende på en helt vanlig torsdag. I år har Debbie derfor tatt saken i egne hender. Hun har fått tillatelse fra rektor til å arrangere en skikkelig fest i skolens gymsal for å vise hvordan høytiden feires i USA.

Vilde har aldri gledet seg så mye til noe før. Festen er ikke bare en sjanse til å oppleve en ekte amerikansk feiring – det er også en kjempefin mulighet til å få guttene i klassen med på noe mer enn bare sport. Kostymer gjør tross alt at folk blir litt mindre sjenerte og føler seg friere, og jentene drømmer om dansing, spenning og kanskje til og med klining. Det er bare ett stort problem: Guttene tenker kun på fotball. Vilde er veldig redd for at festen i gymsalen skal bli ødelagt fordi guttene bare finner en ball å sparke mellom seg, og det gjør at hun må finne på noe helt sprøtt. Kan dette likevel bli kvelden som forandrer alt, og som får guttene til å oppdage jentene?

I bokhyllen på Vildes eget rom står det nemlig en engelsk trolldomsbok som moren kjøpte til henne i London, og på en av sidene står formelen "How to Make Someone Kiss You". Ifølge ingredienslisten er alt hun trenger et rødt vokslys, et papir, en penn og lyset fra en fullmåne. Vilde henter frem klasselisten med fødselsdatoer for å sjekke stjernetegnene. Siden hun selv er skorpion, faller blikket raskt på Øyvind. Han er født i jomfruens tegn – en perfekt astrologisk match. Øyvind er riktignok like fotballgal som de andre, men han er stort sett snill, og med sitt svarte hår og knallblå øyne er han en Vilde mer enn gjerne vil kysse. Under den lysende fullmånen kaster hun seg ut i ritualet for å tvinge frem skjebnen.

Spørsmålet er bare: Kan man virkelig tvinge frem skjebnen med et rødt vokslys og litt magi?

Forfatter Stine Sandnes har brukt sine egne ungdomsminner da hun skrev "Fullmåneritualet", og det merkes godt på den koselige og ekte stemningen i boken. Ved at hun har lagt handlingen til en tid der smarttelefoner og sosiale medier ikke fantes, synes jeg vi kommer mye tettere på alle de store følelsene. Temaene i boken passer perfekt for alle, uansett når man vokser opp: usikkerhet, sjalusi, misforståelser og den kriblende, spennende følelsen rundt den aller første forelskelsen.

Før jeg i det hele tatt kom i gang med selve historien, ble jeg møtt av et herlig og nostalgisk grep som ga meg skikkelig gode minner. De to aller første sidene i boken er nemlig laget akkurat som en klassisk skoledagbok fra denne tiden. Jeg tenker at dette er noe mange som vokste opp på 80- og 90-tallet vil huske med et stort smil (for hvem husker vel ikke de ikoniske Pusur-skoledagbøkene?). Under overskriften "Kalde fakta" har Vilde fylt ut alt fra kallenavn og stjernetegn til hvor hun liker å henge. Under den neste delen, som heter "Viktig å vite om meg", fikk jeg et raskt og morsomt innblikk i hennes verste og beste fag, hva hun kaster bort tid på, og hvem som er favorittartistene og kjendisene hennes. Jeg mener dette er en glimrende måte å introdusere hovedpersonen på. Det gir en umiddelbar og koselig mimrefølelse for voksne lesere, samtidig som jeg synes det gir barna og ungdommene en leken og visuell inngang til Vildes univers.

Jeg mener Vilde fungerer utmerket som jeg-forteller. Hun er ærlig, sårbar og lett å leve seg inn i. Boken balanserer fint mellom det humoristiske og det litt såre alvoret som følger med det å vokse opp, og jeg synes den minner leseren på det viktigste av alt: å være god nok akkurat som man er.

Jeg synes språket er lett og flytende, og det gjør at boken passer perfekt for deg som kanskje synes store og tykke bøker er litt skumle å begynne på. I tillegg har Guri Kjensli og Frida B. Lauritzen tegnet noen helt fantastiske illustrasjoner gjennom hele boken. Illustrasjonene gjør historien levende og viser veldig godt hvordan Vilde har det, både når hun er glad og når hun er lei seg.

"Fullmåneritualet" er en utrolig fin, varm og spennende bok som treffer midt i blinken for unge lesere som drømmer om kjærlighet og sterke vennskap. Samtidig har historien helt klart en spesiell verdi for voksne også. For meg ble lesingen en koselig reise tilbake i tid, og mange voksne kan nok ha godt av å lese den – om ikke annet for å huske nøyaktig hvor voldsomt, intenst og vanskelig det faktisk kan føles å være ung.

"Jenta og glassbollen" av Bente Sandtorv

Jenta og glassbollen
Bente Sandtorv
Barnebok, 6-9 år
59 sider
Sirkel forlag
2026

En perle av en bok om det som er vanskelig å si høyt.

Det finnes bøker som treffer deg i magen med en gang du åpner dem, og "Jenta og glassbollen" av Bente Sandtorv er akkurat en slik bok. Dette er en usedvanlig vakker og rørende bildebok, skrevet for barn i alderen 6–9 år. Med få ord, nydelige rim og slående visuelle bilder, tar den opp et av de aller vanskeligste temaene i et ungt liv: de tunge, uforklarlige tankene som plutselig kan dukke opp, og hvordan vi bærer på dem helt alene.

Historien introduserer oss for en stille, liten jente som går rundt og drar på en glassbolle i en snor. I bollen bor det en liten fisk, som er hennes aller beste venn. Men glassbollen har også en annen funksjon – den fungerer som et gjemmested. Hver gang jenta opplever noe som er leit, eller tankene blir grå og vanskelige, plukker hun dem opp som tunge tankesteiner og kaster dem oppi bollen.

Problemet er bare at fisken spiser disse triste tankene. Og for hver stein den svelger, vokser fisken seg større og større. Til slutt er bollen blitt så tung at den er umulig å rikke. Jenta oppdager at det å stenge det vonde inne i en glassbolle ikke fjerner tristheten; det gjør bare gleden fanget og ensomheten uutholdelig. Det er først når hun tar det modige valget om å velte bollen og slippe fisken fri – selv om hun må gråte og tørke mang en tåre – at mørket forsvinner. Ved å åpne seg for en ny venn hun kan prate med, får gleden endelig plass i hjertet igjen.

Det er fantastisk at det utgis bildebøker som er skreddersydd for de litt eldre barna i tidlig skolealder. Nettopp i denne overgangen kan verden plutselig føles stor, skummel og overveldende. Sandtorv mestrer kunsten å ikke snakke ned til barna. Hele historien er skrevet på rim, noe som gir en fantastisk rytme og en rolig flyt i språket. De musikalske versene gjør teksten lettlest og behagelig, samtidig som rimene hjelper til med å formidle det alvorlige budskapet på en varsom og harmonisk måte.

Bokens aller største styrke er hvordan tekst og bilder smelter sammen til en høyere enhet. Illustrasjonene er forholdsvis enkle, men utrolig uttrykksfulle. De er i hovedsak holdt i dramatiske svart-hvitt-toner som speiler jentas indre mørke og de grå tankene. Selv om det innimellom dukker opp noen få andre farger, bruker Sandtorv et genialt visuelt grep: Det er det røde hjertet som bærer den virkelige symbolikken i fortellingen. Denne fargekontrasten er utrolig virkningsfull. Når du ser den lille jenta dra på det enorme, tunge ankeret som fisken har blitt, får du som leser bare lyst til å hoppe inn i boksidene og gi henne en god klem. Bildene og den rytmiske teksten utfyller hverandre perfekt, og åpner opp for de helt store samtalene om ensomhet, mental helse og det å miste troen på hvem man er.

For meg fremstår historien som en varm utstrakt hånd, både til barnet som sitter med tunge tanker, og til den voksne som leser. Bokens enkle og klare budskap er noe vi alle har godt av å bli påminnet om: Sorger blir lettere å bære når vi snakker sammen og tør å dele dem med en god venn.

"Jenta og glassbollen" får mine aller varmeste anbefalinger. Dette er en bok til ettertanke, perfekt for en stille stund i sofaen der man kan dvele ved bildene og prate om de store følelsene. Den rommer mye sårhet, men mest av alt gir den en enorm dose håp, trøst og tro på det gode.

"Herman og Hedda og enhjørningene" av Geir Moen

Herman og Hedda
- og enhjørningene
Geir Moen
Barnebok, 3-6 år
40 sider
Fontini forlag
2026

Enda en sjarmerende historie med Herman og Hedda.

"Herman og Hedda og enhjørningene" av Geir Moen er en utrolig sjarmerende og hjertevarm bildebok rettet mot barn i alderen 3–6 år. Dette er en fantasifull høytlesningsbok som tar barns lek og fantasi på dypeste alvor, og som garantert vil bli lest igjen og igjen.

Herman og Hedda er bestevenner som leker sammen hver dag, og i denne boken følger vi dem på en magisk reise. 

Eventyret starter når de oppdager en lysende regnbue og bestemmer seg for å gå på den, og for hvert skritt de tar, kommer det musikk fra regnbuen. Ferden tar dem videre inn i en rosa sky som ligner mykt sukkerspinn, før de lander i et helt fantastisk univers av svevende øyer med ulike årstider. 

Dette magiske riket er bebodd av herlige enhjørninger, og på den nærmeste øya er det pyntet til en storslått sommerfest. Der finner de alt et barnehjerte kan begjære av vannsklier, kaker, ballonger, fyrverkeri og til og med softis-trær. Herman og Hedda blir tatt imot av enhjørningen Aurelia, som lar dem sitte på ryggen sin, og de får møte selve dronningen av sommerøya, ildhesten Lumina. 

Men plutselig slår idyllen sprekker når himmelen mørkner og det begynner å regne. Det er vannhesten Regnfrid som dukker opp, dypt såret og sint fordi hun ikke har blitt invitert med på festen. Hun forsvinner såret inn i en regnsky, og Lumina innser at hun har tenkt mer på festen enn på følelsene til bestevennen sin. Sammen med noen av enhjørningene må Herman og Hedda dra ut på en leteaksjon på tvers av årstidsøyene – fra vårøya og vinterøya til høstøya – for å finne Regnfrid, trøste henne og gjøre alt bra igjen.

Dette er en bedårende barnebok med et virkelig klokt budskap. Den handler om å be om tilgivelse, ta hensyn til andres følelser og om å være der for hverandre. I kjent stil viser Moen hvordan barns rike fantasiverden er en naturlig og viktig del av utviklingen deres, og han bruker leken aktivt til å utforske virkelige relasjoner. Han er utrolig flink til å ta opp viktige og hverdagsnære temaer uten å overforklare dem, og han klarer mesterlig å holde seg på barnas side. Boken gir en åpenbar mulighet til å snakke om vennskap, toleranse, grenser og vanskelige følelser med de minste.

Historien fortelles i en varm og lun tone med få, korte og dialogrike setninger på hver side. Dette gjør at man legger ekstra merke til det fine ordvalget mellom karakterene. Teksten utvides på en fantastisk måte gjennom de skjønne, uttrykksfulle og fargerike illustrasjonene. De glade og livlige tegningene lar historien slynge seg rundt på sidene, og de forskjellige enhjørningene er både nydelige og morsomme å se på.

Akkurat som i den forrige boken om trollene, avsluttes også denne utgivelsen med en flott og lærerik faktaside bakerst. Her kan barna lære mer om hvor lenge folk har trodd på enhjørninger, i tillegg til at de får en fin introduksjon til de fire årstidene og hvordan en regnbue oppstår.

Det er rett og slett umulig å ikke like bøkene om Herman og Hedda. De oppfordrer til kreativitet, fanger opp hverdagslige situasjoner og setter i gang mye god tankevirksomhet hos barnet. 

"Herman og Hedda og enhjørningene" egner seg perfekt som godnatthistorie eller til høytlesning i barnehagen, og den får de aller varmeste anbefalinger fra meg!

"Det usynlige savnet" av Mélissa Da Costa

Det usynlige savnet
Mélissa Da Costa
Roman
Oversatt av Kristi Rédis Heggli (MNO)
410 sider
Cappelen Damm
2026

Franske Mélissa Da Costa har så langt utgitt åtte romaner som til sammen har solgt over 3 millioner eksemplarer. "Alt det blå på himmelen" (2019) var hennes debutbok, og nå er hun aktuell med "Det usynlige savnet", som er hennes fjerde bok på norsk.

Mélissa Da Costa var den forfatteren som solgte mest i Frankrike i 2023 og 2024. Da Costas bøker er oversatt til 30 språk.

"Det usynlige savnet" vant den franske bokprisen Prix Babelio i 2022.

Du kan miste noen av syne, men du kan aldri glemme dem.

I "Det usynlige savnet" vender vi tilbake til den vesle fjellandsbyen Arvieux. Dette er den etterlengtede oppfølgeren til "Veien tilbake", hvor vi først ble kjent med Ambre, Rosalie, Gabriel, Anton og Tim.

Historien starter grytidlig en morgen i Lyon, der Ambre nå bor. De siste årene har hun skapt seg et stabilt og godt liv; hun driver en klesbutikk som går godt, hvor hun har klart å øke salget og fornye kundekretsen, og de siste to årene har hun hatt kjæresten Marc. For Ambre er Arvieux langt borte. Det er bare minner fra ungdomstiden – en tid hun tenker tilbake på med lengsel, men som hun vet så inderlig godt at ikke kan vare. Men denne morgenen ringer Rosalie og spør om hun tilfeldigvis har hørt fra Gabriel i det siste. Ambre blir umiddelbart foruroliget, for det har hun ikke. Det viser seg at Gabriel har vært borte i tre dager og dermed forlatt Rosalie alene med de to barna deres, uten å gi lyd fra seg. Selv om han la igjen en lapp der han skrev at hun ikke skulle bekymre seg, gjør hun det likevel. Siden Ambre tilfeldigvis har to ukers juleferie, bestemmer hun seg for å reise, og bestiller umiddelbart en togbillett til Arvieux.

Faktisk hadde hun bare vært i Arvieux én eneste gang i løpet av de fem siste årene. Det var i september, ett år etter at hun hadde dratt tilbake til Lyon. Før hun dro den gangen, hadde Ambre lovet Rosalie at hun skulle komme på besøk igjen, men i årene som fulgte gjorde hun ikke stort for å holde kontakten. Nå nøler hun likevel ikke. Drevet av dårlig samvittighet og et ønske om å støtte venninnen i denne krisen, reiser hun tilbake til stedet der livet hennes en gang ble forandret.

Vel fremme i Arvieux gjenforenes hun ikke bare med Rosalie og de to barna hennes, men også med Anton og Tim, som har reist dit av nøyaktig samme grunn. Mens de leter etter Gabriel, strømmer minnene fra den intense vintersesongen på hotell Les Mélèzes tilbake. Men ingenting er lenger som det var for fem år siden. 

Kontrasten mellom Ambres nye tilværelse og det gamle Arvieux gir historien en helt egen nerve. Tilbakekomsten oppleves tung, preget av bitter taushet, uforløste følelser og ubehagelige konfrontasjoner. Det viser seg raskt at livet ikke har vært like snilt mot alle. Ambre er i emosjonelt opprør og full av spørsmål, Tim fremstår som en skygge av seg selv, og Anton er kanskje den som er aller mest ødelagt av dem alle.

"Det usynlige savnet" er en fremragende bok, og jeg må innrømme at jeg sjelden blir så engasjert i karakterene som jeg ble her. Faktisk skjer det meg nesten aldri – i hvert fall ikke i denne grad. Men boken har merket meg på en måte som gjør at historien kommer til å sitte fast i både hodet og hjertet mitt i lang tid fremover.

Med en intens og fengslende fortellerstil klarer Mélissa Da Costa å skape levende bilder for det indre øyet på et blunk. Språket hennes er blomstrende, malerisk og detaljert, og beskrivelsene av de mange karakterene er både relevante og levende. Som i den forrige boken følger vi primært Ambre, og vi blir ledet dypt inn i hennes følelsesliv og den emosjonelle bagasjen hun bærer på. Gjennom godt plasserte tilbakeblikk får vi etter hvert en mye bedre forståelse av hvorfor hun i sin tid valgte å trekke seg unna vennene fra tiden i Arvieux.

Det som nok er spesielt imponerende, er hvor raskt jeg ble grepet av handlingen og karakterenes skjebne. Gjenforeningen med dem opplevdes veldig naturlig, og måten de omgås på er skildret så nært at avstanden mellom meg som leser og det som skjer i Arvieux, nesten ble helt borte. Det var lett å føle en dyp forbindelse med dem fordi historien opplevdes så ekte og gjenkjennelig. Jeg så tydelig hvordan de alle hadde forandret seg og modnet; livet hadde ikke vært like snilt mot alle sammen. Livets prøvelser og motbør hadde definitivt formet og preget dem, og de hadde alle blitt voksne nå. 

Egentlig synes jeg denne boken var bedre enn "Veien tilbake", fordi det lå en helt spesiell trøst og dybde i å se hvordan karakterene hadde utviklet og forandret seg i løpet av de fem årene som har gått. Sannheten er at jeg skulle ønske boken aldri tok slutt. Da Costa fanger relasjonene og menneskeskjebnene på en så oppriktig måte at historien krøp langt inn under huden på meg. Den traff meg dypt uten å bli overfladisk, og avslutningen rørte meg mer enn jeg hadde forventet.

"Det usynlige savnet" er for øvrig langt mer enn bare en koselig historie. Boken stikker nemlig dypt, og den tar opp de vanskelige utfordringene i livet som de fleste av oss må gjennom før eller siden. Samtidig er den så full av stoff til ettertanke og læring at jeg ikke kan unngå å bli imponert. Det er en rørende roman om vennskap, kjærlighet og det å finne sin egen plass i livet. Da jeg lukket boken, satt jeg igjen med en overveldende blanding av følelser – det føltes både vemodig og vakkert på samme tid. Fortellingen ble værende i tankene mine etterpå, og selv om den tar for seg tunge ting, etterlater den meg med en genuin følelse av håp og optimisme.

Det er en historie som treffer og som inviterer til å reflektere over valgene man selv har tatt i livet.

"Det usynlige savnet" fungerer godt på egne ben, men opplevelsen av gjenforeningen blir unektelig sterkere om du allerede har lest "Veien tilbake".

Hvis du vil oppleve en fortelling preget av ekte varme og dyp medmenneskelighet, kan jeg på det varmeste anbefale å bli med denne gjengen tilbake til Arvieux. Mélissa Da Costa har skrevet en sjeldent god roman om det å tørre å konfrontere fortiden, og om hvor mye det betyr å ha mennesker rundt seg som støtter en når livet slår sprekker. Dette er en bok som kryper under huden på meg, som vekker både refleksjon og smil, og som sitter igjen i kroppen som en vakker påminnelse om hva ekte vennskap faktisk betyr. Historien etterlater et varig avtrykk i hjertet, lenge etter at boken er lukket.

"Perlehviskeren" av Cathrine L. Wilhelmsen

Perlehviskeren
Cathrine L. Wilhelmsen
Illustrert av Petter Winther
Barnebok, fra 6 år
136 sider
Dreamscape AS
2024

Noen ganger kan voksnes ord være så store og vonde at et lite barnehode rett og slett ikke klarer å ta dem innover seg. Dette er utgangspunktet for den gjennomillustrerte barneboken "Perlehviskeren" av Cathrine L. Wilhelmsen, med tegninger av Petter Winther. Det er en usedvanlig vakker og dyptpløyende historie som tar barns vanskelige følelser på dypeste alvor.

Historien handler om sju år gamle Julius. Han elsker å tegne, og han elsker den faste tradisjonen med å feire jul i det store, koselige huset til mormor og morfar sammen med hele storfamilien. Det året man fyller sju, skjer det noe helt spesielt i denne familien: Da får man en helt egen og magisk glasskule av besteforeldrene. Julius får sin kule, men etter at høytiden er over og hverdagen melder seg, blir alt snudd på hodet.

Mamma er bortreist på jobb, slik hun ofte er, men denne gangen har hun vært borte uvanlig lenge. Hjemme i stua setter pappa seg ned med Julius for å fortelle ham noe. Julius forstår ikke ordene, han vil bare bort. Han blir sint på foreldrene sine, og han flykter inn på rommet sitt. 

Kort tid etter oppdager han noe skremmende: Fargeblyantene hans har helt sluttet å virke. De etterlater seg ikke en eneste strek på papiret, uansett hvor mye han kvesser dem. Gleden og fargene er borte. Samtidig oppdager Julius at det beveger seg fotspor inni snølandskapet i den magiske glasskulen, og før han vet ordet av det, suges han inn i kulen.

Inne i glasskulen våkner tøypapegøyen hans, Pappus, til live. Her møter de også den mystiske jenta So, som blir deres stifinner. For at Julius skal få fargene tilbake til blyantene sine – og for at han skal klare å huske og bearbeide de vonde ordene pappa sa i stua – må de legge ut på en farefull ferd for å finne tre magiske nøkler.

Reisen fører dem i møte med et fargerikt og symbolsk eventyrunivers. De møter Tåkegreven i Flammeskogen, hans niese Vulcana, den gåtefulle Diamenen i hennes hage, og til slutt den mystiske Perlehviskeren. Denne reisen følger et mønster vi kjenner igjen fra mange eventyr, men under overflaten er det noe langt mer realistisk som utspiller seg: Det er Julius’ indre reise gjennom sjokk, fortrengning, sinne og sorg over foreldrenes skilsmisse.

Når jeg sitter med "Perlehviskeren" mellom hendene, er det første som slår meg hvor gjennomført selve boken er som fysisk objekt. Den behagelige papirkvaliteten gir meg nesten lyst til å ta på papiret, og Petter Winthers myke, fargerike illustrasjoner i akvarell er som små kunstverk i seg selv. De fanger opp barns indre følelsesliv på en poetisk og tidløs måte som gjør at man får lyst til å dvele ved hver eneste side.

Wilhelmsen skriver i et vakkert og levende språk. Hun evner å fange det store i det små og skildrer hverdagens dramatikk gjennom et rikt bildespråk som både utfordrer og gir barna nye og spennende ord å tygge på. Kontrasten mellom den grå, fargeløse hverdagen og det glitrende, magiske universet inne i kulen fungerer utmerket som et bilde på hvordan et barn kan rømme inn i fantasien når virkeligheten blir for tung å bære.

Historien er til tider svært sår og melankolsk, men den tynges aldri helt til jorden. Det kan vi i stor grad takke den humørsyke og snakkende tøypapegøyen Pappus for. Han fungerer som en herlig fargeklatt og gir fortellingen akkurat den humoren og varmen som trengs for at det ikke skal bli for trist for de yngste.

Boken har et forholdsvis høyt tempo med mange magiske møter og gåter som må løses underveis. Jeg synes dette fargerike mylderet av karakterer og hendelser speiler det emosjonelle kaoset en sjuåring opplever når foreldrene skal skille seg på en utrolig fin måte. For Julius er verden plutselig blitt uforutsigbar og overveldende, og bokens struktur klarer å fange akkurat denne følelsen av at alt skjer på en gang, uten at historien mister den røde tråden.

Etter min mening er "Perlehviskeren" en usedvanlig klok bok som tar barn i en vanskelig livssituasjon på fullt alvor. Den egner seg aller best som høytlesningsbok for barn fra rundt 6 år og oppover, eller som litt eldre barn kan lese selv, og den inviterer til refleksjon og gode samtaler mellom voksen og barn. Boken gir god drahjelp til familier som står midt i et samlivsbrudd, og gjør det lettere å finne ordene for det som er vanskelig å snakke om. Jeg mener boken har en viktig verdi også for andre, fordi den viser hvor avgjørende det er med varme og trygge rammer når hverdagen blir snudd helt på hodet.

Dette er en bok man har lyst til å lese flere ganger, og den anbefales på det aller varmeste.

"Julian og Sebastian - På jakt etter det forsvunne godteriet" av Julian Auklend, Linda Halvorsen og Louise Rankin

Julian og Sebastian
På jakt etter det forsvunne godteriet
Julian Auklend, Linda Halvorsen, Louise Rankin
Barnebok, 3-6 år
55 sider
Calidris Forlag
2026

Boken er skapt av Linda Halvorsen og Louise Rankin sammen med Lindas barnebarn Julian Auklend. Den er basert på en ekte barnelek. Da Julian var 3,5 år gammel, lekte han en magisk lek med sin farmor, og denne leken har inspirert historien.

Fem år gamle Julian elsker to ting spesielt høyt: mysterier og godteri. Han passes ofte av farmor og farfar når pappa er på jobb, og i et skap på kjøkkenet deres har han en stor bolle med godterier. Men en dag er bollen tom, og Julian sitter igjen med tårer i øynene.

Herfra skyter handlingen fart på barnas egne premisser. Med oppmuntring fra en leken farmor tar Julian på seg detektivhatten og løper ut i hagen. Når han spretter en glitrende blå ball som hun har funnet under en busk, skjer det noe magisk: Den snakkende mesteragenthunden Sebastian dukker opp. Sebastian er utsendt fra Den magiske MesterAgentKlubben (MAK) for å hjelpe barn i nød – og han er det bare Julian som kan se. Ved hjelp av super-luktesans og et magisk kart spores tyveriet raskt til husmusa Nikoline.

Forskning viser at høytlesning styrker barns ordforråd, leselyst og empati. Det er derfor all grunn til å samles rundt gode bøker, selv etter at barna har begynt å knekke lesekoden på egen hånd. Med "Julian og Sebastian – På jakt etter det forsvunne godteriet" har Auklend, Halvorsen og Rankin levert en herlig og velskrevet høytlesningsbok som treffer målgruppen midt i blinken.

Historien tar utgangspunkt i en situasjon mange barn vil kjenne seg igjen i. Nettopp derfor liker jeg så godt hvordan boken tar barns følelser på alvor. For en tre- eller femåring kan nemlig verden snu kjempefort. Det ene øyeblikket er alt fint, og i det neste føles det som en stor krise fordi godteribollen er tom. Boken klarer på en veldig fin måte å vise hvordan slike små motganger kan føles helt enorme for et lite barn.

Jeg synes også det er herlig hvordan forfatterne klarer å pakke viktige lærdommer inn i en så fengslende og humoristisk ramme. Når det viser seg at husmusa Nikoline faktisk tok godteriet for en god sak – fordi hun måtte mette en flokk med små, reddede babymus – må Julian ta i bruk både hode og hjerte. Jeg blir oppriktig glad når han velger å vise mot og omsorg i stedet for å bli sint.

Jeg opplever språket som friskt og lett, med korte setninger som klarer å holde på de minste barnas oppmerksomhet. I tillegg er boken fylt med uttrykksfulle og fargerike illustrasjoner. Disse tegningene er alt annet enn kjedelige; de sprudler av liv og energi, og jeg merker hvordan de virkelig bidrar til å gjøre historien levende underveis.

I bunn og grunn synes jeg dette er hyggelig og tidsaktuell barnelitteratur der lek og læring går hånd i hånd. Boken er en flott hyllest til fantasien, men for oss voksne fungerer den vel så godt som et verktøy. Historien gir oss nemlig et ideelt utgangspunkt for de gode samtalene, enten det er i barnehagen eller på sengekanten – om det å dele, om å se en sak fra andres synsvinkel, og hvordan vi ønsker å være mot hverandre.

For meg er "Julian og Sebastian – På jakt etter det forsvunne godteriet" en koselig, akkurat passe spennende og hjertevarm bok som jeg vil anbefale på det varmeste til alle nysgjerrige 3–6-åringer.

"Mika og Kuldetrollet" av Agata Loth-Ignaciuk

Mika og Kuldetrollet
Agata Loth-Ignaciuk
Illustrasjoner: Berenika Kołomycka
Barnebok, 2+
27 sider
Oversatt til norsk av Knut Inge Andersen
Andersens Forlag
2026

Mika er tilbake i sin trofaste tigerdrakt! Denne gangen må hun finne kreative måter å takle sommervarmen på i det tredje bindet om de skummelt fascinerende hjemmemonstrene.

I "Mika og Kuldetrollet" møter vi en intens og trykkende sommerdag. Varmen er nesten uutholdelig. Hverken en snurrende vifte eller det å ligge rett ut på det bare gulvet hjelper for den energiske vesle jenta. Redningen ser først ut til å være et glass saft fra pappa, men i det han åpner kjøleskapsdøren, kjenner Mika noe langt mer fristende: en strøm av herlig, iskald luft. Så fort pappa snur ryggen til, tar nysgjerrigheten overhånd. Mika åpner dørene til både kjøleskap og fryser for å sjekke ut det mystiske "kuldetrollet" som bor der inne. Men hva skjuler seg egentlig i mørket bak matvarene? Og er det flere i huset som sårt trenger litt avkjøling?

Det jeg liker aller best med denne serien, er hvordan forfatter Agata Loth-Ignaciuk klarer å fange den naturlige småbarnslogikken. Hele historien oppleves gjennom Mikas egne sanser, og samspillet mellom henne og pappa er utrolig fint fanget. Mika balanserer perfekt mellom å være tøff og usikker, oppfinnsom og sårbar på samme tid. Her blir de store hverdagsfølelsene tatt på dypeste alvor, helt uten at voksne hever en belærende pekefinger.

Tegningene til Berenika Kołomycka er som vanlig en fryd for øyet. De har en myk, fargesprakende letthet som formidler Mikas herlige ansiktsuttrykk og sprø påfunn på en måte som gjør meg genuint glad i hjertet. Dette er virkelig en tegneserie på barnas egne premisser. Siden det er lite tekst og veldig uttrykksfulle bilder, flyter historien helt av seg selv. Da blir det superenkelt for de minste å henge med på alt som skjer.

For meg er "Mika og Kuldetrollet" en tvers igjennom sjarmerende, morsom og hjertevarm bok som treffer blink hos målgruppen fra 2–3 år og oppover. Den inviterer til masse latter, og er perfekt for å starte gode samtaler mellom voksne og barn om gjenkjennelige situasjoner hjemme. Mika er et herlig bekjentskap, og jeg håper inderlig at denne duoen fortsetter å lage flere fargerike eventyr. Dette er rett og slett bunnsolid barnelitteratur!

"Bamses vinterdag" av Hege Vestheim

Bamses vinterdag
Hege Vestheim
Barnebok, 2-3 år
28 sider
Kantarell forlag
2025

Det er vinter og sannelig er det mye Bamse kan finne på da!

Etter en perlerekke med tre utgivelser er den elskelige bjørnen Bamse tilbake. I "Bamses vinterdag" tar forfatter Hege Vestheim de yngste leserne med ut i snøen, i en bildebok som spraker av lun sjarm, hjertevarme og ekte vinterstemning.

Historien starter en kjølig morgen der Bamse våkner og fryser på både snuten og potene. Men kulden glemmes fort når han titter ut av vinduet og ser at alt er dekket av hvit vintersnø! Etter en god frokost og påkledning skynder Bamse seg ut for å utnytte vinterdagen til det fulle.

Først lager han en snømann med gulrotnese og steiner til øyne og munn. Deretter bygger han en koselig snøhule, en snølykt, og lager en fin snøengel. Etter en fartsfylt aketur i bakken går turen videre inn i skogen. Her fungerer Bamse som en nysgjerrig veiviser for barna, og oppdager spor etter både hare, rev, jerv og en stor elg. Han passerer en nedsnødd maurtue der maurene sover søtt, og konstaterer at siden andre bjørner ligger i vinterhi, er det bare hans egne bjørnespor å se. Dagen avrundes på perfekt vis med vafler og varm saft i snøhulen mens mørket faller på.

"Bamses vinterdag" preges av et herlig og fargerikt bildespråk som umiddelbart fanger blikket til de minste. Ved å smelte sammen ekte bilder med lune tegninger, får boken et særpreg som skaper en fin ekthetsfølelse. Det gjør det lett for barna å drømme seg bort og føle at de blir med Bamse ut i den virkelige snøen.

Der mange andre barnebøker kan oppleves som hektiske, skildres Bamse med en egen ro, empati og oppfinnsomhet. Han er energisk og full av gode idéer, men formidlingen har en lun og trygg tone. Historien klarer på en pedagogisk og lettfattelig måte å flette inn kunnskap om naturen og årstidene, samtidig som den tar opp hverdagssituasjoner og følelser som målgruppen på 2–3 år garantert vil kjenne seg igjen i.

Vestheim bruker korte, fengende setninger som treffer målgruppens oppmerksomhet uten å overvelde dem. Selve boken er fysisk lagd for ivrige småbarnslesere. De holdbare sidene og den hendige størrelsen innbyr til at barna selv kan sitte og bla, noe som gir en herlig mestringsfølelse. Denne kombinasjonen av en slitesterk utforming og et nært språk gjør utgivelsen til en ideell samtalestarter om vinteraktiviteter.

"Bamses vinterdag" holder definitivt samme høye kvalitet som de forrige bøkene. Dette er en trygg, lærerik og opplagt høytlesningshit som anbefales på det varmeste til alle barn som vil komme i riktig vinterstemning!

Du kan også lese min anmeldelse av "Bamses sommerdag", "Bamses vårdag" og "Bamses høstdag".

"Døden er bittersøt" av Anne-Marie Schjetlein

Døden er bittersøt
Anne-Marie Schjetlein
Krim
303 sider
Oversatt av Aleksander Melli
Cappelen Damm
2026

Anne-Marie Schjetlein har fengslet svenske lesere med sine spenningsromaner i over ti år. Hun debuterte med "Døden bryr seg ikke", første del i den populære Halmstad-serien, og har siden skrevet ytterligere sju romaner. Hun har etablert seg som en solid forfatter av nervepirrende og realistiske thrillere fra sykehusmiljø.

Schjetlein er utdannet sykepleier og har lang erfaring innen helsevesenet, noe som gir historiene hennes en unik autentisitet.

Schjetlein har norske foreldre, men er vokst opp i Sverige. I dag kombinerer hun forfatterlivet med deltidsarbeid innen kompetanseheving i helsevesenet. Hun brenner for å sette fokus på mangler i pasientsikkerhet og arbeidsforhold – noe som ofte preger historiene hennes.

"Døden er bittersøt" er andre bok i den psykologiske spenningsserien om kirurgen Andreas Nylund på sykehuset i Halmstad. Her flettes grusomme mord og mørke hemmeligheter sammen med hverdagsliv og relasjonsdrama. Boken hevder å være en frittstående fortsettelse av "Døden bryr seg ikke", og selv om krimsaken i seg selv er avsluttende, vil jeg sterkt anbefale å starte med den første boken. Forfatteren refererer nemlig en del til tidligere hendelser, og du får en langt bedre leseopplevelse hvis du kjenner forhistorien og relasjonene fra start.

I denne boken møter vi en preget Andreas. Kona Katrin har vært død i ett år, og det har vært et tøft år for ham og de to små sønnene, Alex og Fabian. Ekteskapet var aldri enkelt, og nærhet var ikke det som best beskrev samlivet deres. Nå prøver han å få hverdagen i luksusvillaen i Tylösand (en knapp mil utenfor Halmstad) til å gå rundt med barnehagehenting og en hektisk jobb som kirurg, godt hjulpet av naboen Stina.

Men idyllen slår sprekker. Halmstad er plaget av rykter om pedofili, og som kirurg får Andreas flere skadde gutter inn til behandling på sykehuset. Uroen hans vokser og er i ferd med å ødelegge ham helt. Han frykter for sine egne sønner, samtidig som en annen trussel gnager i ham: Petra. Hun er søsteren til hans avdøde kone, og bærer på mørke hemmeligheter som bare Andreas vet om. Han har ikke turt å gå til politiet, fordi Petra har truet med at det vil gå hardt utover sønnene hans dersom han sladrer om det hun har gjort.

"Døden er bittersøt" er bygget utrolig godt opp. Karakterene har dybde og fremstår som lys levende. Forfatterens teft for psykologiske skildringer og portretter fornekter seg altså ikke.

Andreas er kanskje ikke den typiske, sterke krimhelten; han fremstår til tider som en litt svak person som har lett for å la seg kontrollere og manipulere av andre. Men nettopp dette gjør ham menneskelig og realistisk. I denne boken tvinges han endelig til å våkne litt, ta grep og ta ansvar.

Det er et sterkt, forferdelig og modig tema Schjetlein berører denne gangen. Det å lese om overgrep mot barn er tøft, og i enkelte kapitler får vi oppleve tankegangen til overgriperen selv. Det gjør historien både gripende og barsk, og sensitive lesere bør kanskje være forberedt på at dette er sterk kost.

Det at handlingen utspiller seg i et sykehusmiljø gir boken en ekstra nerve, og det merkes godt at forfatteren har bakgrunn som sykepleier. Detaljene sitter, og hverdagen på akuttmottaket føles helt autentisk. Hvis du er litt lei av tradisjonelle krimbøker der alt kretser rundt en sliten politietterforsker, er denne sykehusnisjen et herlig og forfriskende avbrekk.

Med sine korte kapitler og en konstant, murrende spenning som kommer fra flere kanter samtidig, er boken ekstremt lettlest og umulig å legge fra seg. Sidene blar seg nesten selv. Anne-Marie Schjetlein skriver med et skarpt øye for detaljer i et flytende og underholdende språk. Det er ingen løse tråder, og historien vil garantert ryste deg underveis. 

"Døden er bittersøt" er en solid og spennende psykologisk thriller som gir meg skikkelig lyst til å lese flere bøker i Halmstad-serien.

"Bamses vårdag" og "Bamses høstdag" av Hege Vestheim

Bamses vårdag
Hege Vestheim
Barnebok, 2-3 år
28 sider
Kantarell forlag
2025

Bamses høstdag
Hege Vestheim
Barnebok, 2-3 år
28 sider
Kantarell forlag
2025

"Bamses vårdag" og "Bamses høstdag" er en del av Bamsebøkene-serien.

Gode høytlesningsbøker for de aller minste vokser ikke på trær, men med bokserien om Bamse har forfatter Hege Vestheim truffet blink. Dette er hjertevarme, sjarmerende og helt særegne bøker som inviterer to- og treåringer med ut i skog og mark for å utforske naturens små og store mirakler.

Gjennom historiene om Bamse flettes lek og lærdom sammen på en forbilledlig måte. Bøkene både underholder og informerer, og de fungerer som en herlig inspirasjonskilde til egne turer og kreative prosjekter for hele familien.

I "Bamses vårdag" våkner Bamse til en lyd som minner om regn, men som viser seg å være den herlige sildringen fra snøen som smelter. Våren har kommet! Bamse suser ut i skogen, der vinteren er i ferd med å slippe taket. På sin vei legger han merke til hvordan maurene har våknet til liv i tua, og han lærer raskt at det er klokt å holde litt avstand så man ikke blir bitt.

Videre oppdager han smeltevannet som fosser i bekken, de lysende gule hestehovene i søla, og en hel eng av hvitveis som blir til en vakker bukett. Selv om skogen fortsatt er litt naken og trærne bare har knopper, blomstrer seljen til stor glede for sultne humledronninger. Bamse finner også friske nesleskudd, henger opp en romslig fuglekasse til en fremtidig fuglefamilie, og runder av dagen hjemme på kjøkkenet. Der tryller han frem en supergod og næringsrik neslesmoothie med banan, honning og yoghurt. Våren er sannelig en herlig tid!

Når kalenderen viser høst, tar Bamse oss med ut på en ny skogstur i "Bamses høstdag". Kornåkeren er ferdig tresket, noe som betyr at han kan ta en etterlengtet snarvei over halmstubbene. Høstlufta er kjølig, og på vanndammene har det lagt seg en tynn, fristende hinne av is. Bamse tråkker forsiktig, og fryder seg over den deilige, knasende lyden når isen brister under potene.

I skogen har blomstene visnet og sluppet frøene sine, men Bamse synes de er fine likevel. Løvtrærne har kledd seg i gult, oransje og rødt, og bakken er dekket av fargerike blader som er perfekte å base i. Kontrasten er stor til de eviggrønne grantrærne, mosen og tyttebærlyngen. Ved maurtua er det nå helt stille. Mauren har nemlig lagt seg for vinteren. Bamse fantaserer om musefamilien under stubben som samler vinterlager, studerer fersk elgmøkk, og plukker både frostknepne tranebær og robuste traktkantareller. Etter en pust i bakken med dampende varm saft på en stein, reiser han hjem og raker løv i hagen. Den store haugen lar han ligge, slik at små, husløse dyr kan finne et lunt gjemmested for vinteren.

Det som gjør Bamsebøkene-serien til noe helt for seg selv, er det unike visuelle uttrykket. Ved å smelte sammen fotografier fra ekte natur med varme, tegnede illustrasjoner, skapes et levende univers der Bamse fremstår som en helt reell figur for barna. Bildene og teksten drar i nøyaktig samme retning, noe som gjør det veldig lett for de minste å følge handlingen.

Vestheim skriver i et imøtekommende, nært og lettfattelig språk som treffer målgruppen på en prikk. Setningene er korte, avsnittene er oversiktlige, og formidlingen av naturkunnskap skjer helt uten pekefinger. I stedet smitter Bamses nysgjerrighet over på leseren.

Bøkenes utforming er skreddersydd for små hender. Det kvadratiske, solide formatet med slitesterke sider som tåler barnehender, gjør at barna fint kan bla og utforske bøkene på egen hånd uten at de blir ødelagt. Dette innbyr til aktiv bruk og gjentatte lesestunder.

"Bamses vårdag" og "Bamses høstdag" er to bunnsolide, trygge og pedagogiske perler av noen barnebøker. De fungerer utmerket som samtalestartere i sofakroken eller på sengekanten, og de gir massevis av motivasjon til å kle på seg og komme seg ut. Bøkene anbefales på det varmeste til både barnehager og barnefamilier med nysgjerrige småtasser fra rundt 2 år og oppover. Ta med barna, kos dere med bøkene, og kom dere ut i skogen!

Du kan også lese min anmeldelse av "Bamses sommerdag".

"Jernblomst" av Frida Skybäck

Jernblomst
Frida Skybäck
Krim
384 sider
Oversatt av Aleksander Melli
Cappelen Damm
2026

Frida Skybäck har solgt over 1 million bøker i hele verden, og blitt nominert til flere priser. Hun bor i Skåne med mann og to barn. "Jernblomst" er andre frittstående bok i serien om Fredrika Storm.

Det kan være skremmende å vende tilbake til fortiden. Skjeletter velter ut av skapene, og det som var glemt kommer frem i lyset. For meg ble møtet med Frida Skybäcks krimroman "Jernblomst" en rystende reise til utkanten av Lund, der fortidens synder bokstavelig talt ligger gjemt i veggene.

Historien sparkes i gang på en nedlagt psykiatrisk institusjon, i en eldre murbygning som tilhørte Sankt Lars sykehus. Den ligger nå halvt skjult av viltvoksende vegetasjon. Avdelingen ble lagt ned på begynnelsen av nittitallet, og har siden stått tom. På det meste huset den 1600 pasienter.

Skybäck er utrolig dyktig på å sette stemningen, og som leser kjente jeg nesten lukten av forfall på kroppen når hun beskriver de gule sykehusveggene med den fargerike grafittien, spindelvevet i hjørnene og det skitne gulvet. Det er hit to tenåringer på tur drar for å finne et usjenert sted for litt romantikk, men i stedet gjør de et oppsiktsvekkende funn inne på det nå nedlagte sykehuset. Bak noen ødelagte gipsplater ligger det noe klemt fast mellom stenderne: Et lik, pakket inn i plast og gjemt i veggen.

Dette makabre funnet blir starten på en intens etterforskning av en gammel gåte. To pasienter forsvant høsten 1987, og det vakte mye oppstyr den gangen. Men ikke alle tror at de rømte. En av pasientene, Marie-Louise Sparre, var bare sytten år, og familien hennes var sikker på at hun var blitt utsatt for en forbrytelse. Den gangen hevdet personalet at de hadde rømt, men det var tilsynelatende ingen spor etter dem. De bare forsvant i løse luften.

Saken ble raskt farget av dype klasseskiller. Sparre-familien var overbevist om at hun var blitt bortført av den andre pasienten som forsvant, Tommy Svensson. Han var i tyveårene. Siden de var rike og hadde mange kontakter, brukte de mediene aktivt. Søsteren Greta utga til og med boken "Marie-Louise-saken", og i offentlighetens lys ble fattige Tommy forhåndsdømt. Men politietterforskningen pågikk i årevis, uten at den førte fram til noe, før saken ble henlagt.

Nå må politietterforskerne Fredrika Storm og Henry Calment rydde opp i fortidens rot. Men det blir en kronglete vei å gå, for etterforskningen avdekker raskt at sykehusområdet skjuler langt mørkere hemmeligheter enn noen kunne forutse.

Persongalleriet er levende skildret, og Skybäck skaper noen utmerkede karakterbeskrivelser som gir god innsikt i karakterenes tanker og handlinger. Jeg falt pladask for dynamikken mellom etterforskerne. De er som natt og dag: Fredrika er utålmodig, kjapp og velger ofte utradisjonelle løsninger for å få resultater. Henry fungerer som den perfekte motsatsen – en elegant, rolig og kunnskapsrik type som balanserer henne perfekt. Romanen bruker mye plass på å bygge dem opp som ekte mennesker, og vi får også et dypere innblikk i Fredrikas private jakt på sannheten om sin egen mor.

Noe av det som traff meg aller mest, er bokens historiske bakteppe. Skybäck tar oss med inn i de mørkeste krokene av svensk psykiatrihistorie, med skremmende metoder som elektrosjokk, lobotomi og tvang. Det er rystende å lese om hvordan samfunnet før i tiden behandlet sårbare, utstøtte mennesker og barn som ikke passet inn i flokken. Det er umulig å ikke bli både sint og trist av å tenke på at deler av dette er hentet fra vår virkelige historie, selv om det heldigvis viser hvor langt vi har kommet i dag. En av bokens største styrker er nettopp hvor respektfullt forfatteren skildrer disse skjebnene.

Forfatteren har gjort et genialt grep ved å holde etterforskningen til nåtid. Jeg satte utrolig stor pris på at jeg slapp slitsomme hopp frem og tilbake i tid. I stedet fikk jeg avdekke mysteriet bit for bit sammen med politiet gjennom samtaler med gamle vitner og pårørende. Det gir en herlig flyt. 

Historien er svært god og har et bra driv, noe som tidvis gjør det vanskelig å legge boken fra seg. Miljø- og stedsbeskrivelsene er gode, og naturen som spiser opp de gamle sykehusveggene gir en fantastisk, krypende stemning.

Plottet er smart og spenningsfaktoren er høy, selv om man som leser må svelge en og annen logisk kamel. Etterforskningen går litt trått i midtpartiet fordi ingen vil snakke, men mot slutten drar det seg skikkelig til. Det hele rundes av med en skikkelig cliffhanger som gjør at jeg garantert må kaste meg over neste bok i serien.

"Jernblomst" er en velskrevet, gripende og samfunnsaktuell krim som jeg anbefaler på det varmeste!

"Ugress" av Thomas Enger

Ugress
Thomas Enger
Krim
474 sider
Cappelen Damm
2026

Thomas Enger (f. 1973) er utdannet journalist og jobbet i en årrekke i Nettavisen. I 2010 brakdebuterte han med "Skinndød", den første, frittstående boken i serien om krimjournalist Henning Juul. Bøkene har oppnådd stor internasjonal anerkjennelse og er oversatt til 35 språk. "Ugress" er den sjette krimromanen om Henning Juul.

Thomas Enger har også skrevet flere bestselgende krimbøker med forfattere som Jørn Lier Horst og Johanna Gustawsson, og han står bak fire ungdomsromaner – der to av dem har vunnet den ettertraktede Uprisen. I 2023 startet Enger sin egen krimfestival på Jessheim. Ved siden av forfatterskapet komponerer han musikk. Han bor i Oslo.

I sin nyeste krimroman "Ugress" tar Thomas Enger oss med inn på en rystende reise der urett, savn og personlige tragedier tvinger karakterene ut i det dypeste mørket.

Handlingen starter med en uoppklart tragedie fra noen måneder tilbake. Da den 19 år gamle Sunniva Vinje ble funnet druknet under isen nedenfor familiens hytte i februar, konkluderte politiet raskt med at det var en ulykke. Sunnivas mor, Ada Vinje, nektet imidlertid å slå seg til ro med dette. Drevet av bunnløs sorg og en voksende bitterhet startet hun sin egen etterforskning. Her rettet hun mistankene mot mediemogulen Martin Raa, som hadde vært på nabohytta den aktuelle helgen. 

Adas jakt på sannheten satte i gang en livsfarlig dominoeffekt. Snart forsvant Martin Raa sporløst, og hans forretningspartner Gabriel Hellevik tok sitt eget liv. Da Aftenposten-journalist Nora Klemetsen mottok et anonymt tips som anklaget Raa for drap, begynte hun å grave i saken. Men det ble raskt farlig; etter å ha kommet i kontakt med noen som visste hva som skjedde med Sunniva, ble Nora funnet i leiligheten sin etter en mystisk overdose av det beroligende middelet Somnirel. Politiet antok at det var et selvmordsforsøk, men sannheten er langt mer illevarslende.

Dette dramaet tvinger seriens kjære hovedperson på banen. Den tidligere journalisten Henning Juul bor nå i København. Der driver han podkasten Musikalske Mirakler, som tar for seg verdens små og store musikalske underverker. I tillegg jobber han som sykkelbud for Lones blomster. Én dag blir han kontaktet per telefon av sin venn og tidligere samarbeidspartner i politiet, Bjarne Brogeland. Bjarne forteller at Hennings ekskone, Nora Klemetsen – som han deler sorgen over deres felles, avdøde sønn med – er innlagt på sykehus. Hun ligger i kunstig koma etter et tilsynelatende selvmordsforsøk. Beskjeden tvinger Henning til å vende hjem til Oslo umiddelbart. Overbevist om at hans livs store kjærlighet aldri ville ha forsøkt å ta sitt eget liv, starter Henning sin egen, private etterforskning.

Thomas Enger tar leseren med inn i sitt solide krimunivers med en sikker handling og levende beskrivelser. Enger skriver som alltid godt, og spenningskurven er høy. Selv om flere historier er flettet sammen, synes jeg ikke at det går på bekostning av overskueligheten. Romanen er strukturert rundt rystende hendelser i februar, som gradvis innhenter nåtiden når vi skriver november. Fortellingen veksler elegant mellom de ulike månedene og belyser saken fra flere perspektiver, der blant annet et hemmelig digitalt nettverk for voldsutsatte kvinner spiller en nøkkelrolle. Denne dynamiske fortellerstrukturen bidrar til å holde intensiteten oppe gjennom hele boken.

Det er tydelig at Enger skriver med stor kjærlighet til karakterene sine, og kanskje er det nettopp derfor de alle fremstår solide, tilstedeværende og interessante. Samtidig har de psykologiske portrettene nå fått mer dybde, og Juuls tvil og demoner river og vrir hardt og realistisk. Det emosjonelle planet i boken treffer sterkt, og historien formidler en sår og mørk stemning fylt med bunnløs sårhet og melankoli.

Et av bokens anliggender er hvordan tap og bitterhet fungerer som katalysatorer som kan drive ellers ressurssterke eller "normale" mennesker til å krysse grenser de aldri trodde de ville nærme seg. Gjennom karakterer som Ada Vinje viser Enger oss på en ubehagelig, men realistisk måte hvordan rettmessig sorg og urett kan viske ut moralske kompass, inntil målet helliger alle midler.

"Ugress" er både velskrevet og spennende, men det er en del detaljer om mange av karakterene som gjør at leseren må holde tungen rett i munnen. Enger er dyktig til å skape en urolig og illevarslende atmosfære, delvis fordi han vet å overlate mye til leserens egen fantasi. Men han er også grundig i å introdusere og portrettere de mange menneskene som er inkludert i boken, og dette tøyer historien litt for langt. Nesten 474 sider er mye, spesielt når noen av sidehistoriene føles en smule unødvendige.

Dette bør imidlertid ikke avskrekke krimfans fra å kaste seg over boken. Det intrikate puslespillet løses til slutt på en imponerende måte, og avsløringen byr på en uforutsigbar og intens finale. 

Thomas Enger er tilbake i toppform. Selv om dette ryktes å være siste bok i serien, er det lov å håpe at han ombestemmer seg og gir oss flere bøker om Henning Juul. Jeg har registrert at enkelte aviser ikke har vært like begeistret for boken, noe jeg har vanskelig for å forstå. For en forfatter skriver vel tross alt ikke for profesjonelle kritikere, men for leserne sine. Her blir du nemlig ikke bare svært godt underholdt, du får også med deg stoff til refleksjon og ettertanke. Jeg har i hvert fall ingen problemer med å anbefale boken videre!

"Døden bryr seg ikke" av Anne-Marie Schjetlein

Døden bryr seg ikke
Anne-Marie Schjetlein
Krim
303 sider
Oversatt av Øyvind Lysebo Ekelund
Cappelen Damm
2026

Anne-Marie Schjetlein har fengslet svenske lesere med sine spenningsromaner i over ti år. Hun debuterte med "Døden bryr seg ikke", første del i den populære Halmstad-serien, og har siden skrevet ytterligere sju romaner. Hun har etablert seg som en solid forfatter av nervepirrende og realistiske thrillere fra sykehusmiljø.

Schjetlein er utdannet sykepleier og har lang erfaring innenfor helsevesenet, noe som gir historiene hennes en unik autentisitet.

Schjetlein har norske foreldre, men har vokst opp i Sverige. I dag kombinerer hun forfatterlivet med deltidsarbeid innenfor kompetanseheving i helsevesenet. Hun brenner for å sette fokus på mangler i pasientsikkerhet og arbeidsforhold - noe som ofte preger historiene hennes.

"Døden bryr seg ikke" er første bind i en serie på seks bøker om kirurgen Andreas Nylund på sykehuset i Halmstad. En psykologisk spenningsserie som er både realistisk og uhyggelig.

For meg fungerer "Døden bryr seg ikke" vel så mye som en psykologisk relasjonsroman som en tradisjonell krim. Du kan bare glemme den klassiske etterforskeren som bærer historien fremover; her er politiet tonet helt ned. Spenningen ligger i stedet i menneskene og de mørke skyggene fra fortiden, noe som grep meg fra første stund.

Handlingen kretser rundt kirurgen Andreas Nylund ved Halmstad sykehus. En kveld tar livet hans en brutal vending når en kvinne bringes inn med ambulansen etter en alvorlig påkjørsel i sentrum. Skadene i buken er store, og hun blør kraftig. Men idet Andreas skal operere og ser de røde krøllene falle over kanten på båren, stopper hjertet hans fullstendig. Pasienten er nemlig Therese (Tess) – operasjonssykepleieren som også er hans hemmelige elskerinne og livs store kjærlighet.

Fra dette øyeblikket revner den polerte fasaden i Andreas’ tilsynelatende perfekte liv i Tylösand (cirka syv kilometer vest for Halmstad). Der bor han i en stor, flott villa med kona Katrin og sønnene Alex og Fabian, men plutselig er ingenting som før.

Schjetlein er selv utdannet sykepleier, og det merkes – hun bruker sykehusmiljøet på en helt flott måte. Jeg fanget raskt opp karakterenes fascinasjon for arbeidet, og hun skildrer sykehuset som et eget samfunn i miniatyr, med alt fra kirke til frisør. De lange korridorene og mørke kulvertene blir en perfekt, uhyggelig ramme for ensomhet, sjalusi og brå død.

Gjennom korte, fengende kapitler og smarte tilbakeblikk skiftet sympatien min stadig mellom karakterene. Vi får et rått bilde av et ekteskap som skranter, en utro ektemann som har funnet ny kjærlighet, og en kone som desperat prøver å holde på fasaden. Andreas er på ingen måte feilfri; han er suksessrik, men egentlig en ganske viljeløs mann som ikke liker å ta avgjørelser og lar kvinnene ta valgene for seg. Parallelt flettes det inn hjerteskjærende glimt fra oppveksten til en liten, sviktet jente. Vi skjønner raskt at hun er nøkkelen til mysteriet, men Schjetlein er utrolig flink til å skjule hvem av kvinnene rundt Andreas hun har vokst opp til å bli. Det holdt meg spent gjennom hele boken!

Selv om boken bærer litt preg av å være en debut, er den likevel svært godt skrevet. Karakterene oppleves både levende og mangefasetterte. At forfatteren lar karakterene definere og observere hverandre fra ulike perspektiver, gir historien en ekstra dimensjon. Jeg synes også det er forfriskende at boken ikke er fordømmende, men lar en utro ektemann også få lov til å være en kjærlig far.

Hvis jeg må pirke på noe, synes jeg at boken mister litt fart og sporer noe av mot slutten. Den siste delen føles både litt forhastet og overdrevet, og historien etterlater en del ubesvarte spørsmål. Likevel satt jeg igjen med en snikende følelse av at noe ikke stemmer psykologisk sett med karakterene, og slutten er akkurat passe åpen til at jeg ble nysgjerrig på fortsettelsen i serien.

Alt i alt er "Døden bryr seg ikke" en absolutt leseverdig og annerledes krimroman, og en sterk debut. Den utgir seg ikke for å være noe dypere enn den er: en skikkelig god, spennende og underholdende bok som jeg kan anbefale videre.

"Gutta i trehuset med 52 etasjer" av Andy Griffiths og Terry Denton

Gutta i trehuset med 52 etasjer
Praktutgave i farger
Andy Griffiths
Illustrert av Terry Denton
Barnebok, 6-12 år
336 sider
Oversatt av Hege Mehren
Fontini forlag
2026

Andy Griffiths (f. 1961) er Australias mest populære barnebokforfatter. Han har skrevet over 50 bøker. I løpet av de siste 15 årene har Andys bøker vært på New York Times bestselgerliste, vunnet over 50 priser, vist som tegnefilm på TV, satt opp som teater - bl.a. på Sydney Opera House - og solgt over fem millioner eksemplarer over hele verden.

Andy Griffiths samarbeider tett med illustratør Terry Denton og de har laget mange populære serier sammen. Serien om gutta i trehuset ble raskt en favoritt blant leserne, og vant i tillegg den australske bokhandlerprisen i 2012. De to har siden vunnet bokhandlerprisen i Australia ti ganger, og blitt tildelt prisen Children’s Choice Award hele 80 (!) ganger.

Andy Griffiths jobber også med leselyst hos barn som ikke leser så mye. Han er ambassadør for The Indigenous Literacy Foundation som hjelper barn på barnehjem og i fosterfamilier.

Forfatteren og illustratøren har samme navn som hovedpersonene i bøkene, og har gitt ut flere bøker om Andy og Terry sammen i Gutta i trehuset-serien.

"Gutta i trehuset med 52 etasjer" ble første gang utgitt på norsk i 2015. 

(Gutta i det du-tror-det-ikke-før-du-får-se-det-store trehuset med med 52 etasjer)

Nå har den blitt nyutgitt i praktutgave i farger av Fontini forlag.

Dette er den fjerde boken i Gutta i trehuset-serien om Andy og Terry, som bor i verdens kuleste trehus.

Andy og Terry bor i et tre. Og når jeg sier "tre", mener jeg egentlig en trehytte, og med "trehytte", mener jeg ikke bare en hvilken som helst hytte i et tre, men et 52-etasjes trehus! Det var 39 etasjer før, men nå har de bygd på med 13 etasjer til.

"Gutta i trehuset med 52 etasjer" leverer nok en gang en ellevill reise inn i Andy og Terrys grenseløse fantasi. Trehuset har vokst seg enda større, fylt med de mest usannsynlige og morsomme rom man kan tenke seg. Akkurat når man tror de ikke kan toppe seg selv, finner de på noe enda mer absurd og gøyalt. Denne gangen blir historien drevet fremover av et mysterium som tvinger våre to venner ut på et uventet oppdrag, og det blir en skikkelig spennende jakt.

Boken er en perfekt blanding av humor, spenning og ren glede. Andy Griffiths' fortellerstil er lett og fengende, full av kvikke replikker og situasjonskomikk som garantert vil få deg til å le høyt. Terry Dentons illustrasjoner er, som alltid, en stor del av sjarmen. De fanger perfekt den kaotiske og fantastiske verdenen gutta lever i, og gjør historien enda mer levende og underholdende. Det er nesten umulig å ikke smile når man blar gjennom sidene.

Dette er en bok som beviser at fantasien ikke har noen grenser. Den er full av kreative påfunn og uforglemmelige karakterer som holder på leserens oppmerksomhet fra første til siste side. Enten du er en langvarig fan av trehuset eller ny i serien, vil denne boken garantert gi deg en herlig leseopplevelse.

Nå har altså trehuset strukket seg over hele 52 etasjer, og gutta har heldigvis skaffet seg toppmoderne detektivutstyr. Det viser seg nemlig å komme svært godt med. Forleggeren deres, Gerhard Grevenset, har nemlig blitt kidnappet og forsvunnet sporløst midt under bokskrivingen. Dermed må Andy og Terry rykke ut som etterforskere i et hus som nå blant annet er møblert med en kjempehårføner som er så kraftig at den faktisk blåser håret av hodet på deg, en lag-din-egen-pizza-sjappe og en livsfarlig platting hvor man kan sjonglere motorsager. I tillegg rommer de nye etasjene et døgnåpent dukketeater, en rakettdrevet gulrotkanon, en bølgemaskin og et eget treningssenter for ninjasnegler (som for øvrig var Terrys idé).

Dette er en utpreget morsom og underholdende bok som, i likhet med de forrige i serien, har en tullete og særegen tilnærming til historien, der handlingen er full av tempo og fart. Et hovedelement i boken er de visuelle skildringene. Det er derfor ekstra viktig at illustrasjonene blir en aktiv del av historien dersom boken skal leses høyt.

Med denne oppgraderte praktutgaven vekkes universet til live på en helt ny måte, der de spreke fargene løfter leseglede og lekelyst til et nytt nivå. Boken stråler i sin nye drakt, og de fargesprakende sidene gjør den til en perfekt gave som garantert vil fenge både trofaste tilhengere og nysgjerrige nykommere. Dette er rett og slett en visuell fest som inviterer leseren inn i en verden der det aldri er kjedelig, og som minner oss på hvor magisk og morsomt det er å gå seg vill i en god historie.

For alle barn (og voksne) som trenger et avbrekk i hverdagen og elsker å drømme seg bort med en god latter, er "Gutta i trehuset med 52 etasjer" en innertier som anbefales på det varmeste.