"I sjuende himmel - NOT!" av Mari Kjetun

I sjuende himmel - NOT!
Mari Kjetun
Barnebok, 9-13 år
304 sider
Gyldendal Norsk Forlag
2014

Mari Kjetun (f. 1966 i Bodø) er bosatt på Østerås utenfor Oslo. Hun er utdannet økonom, arbeider som skribent og interiørjournalist. Hun debuterte med "Tyver, trøbbel og en lysende komet", manuset hun vant Norlis og Gyldendals barnebokkonkurranse med, i 2008.

Utgivelser på Gyldendal:
I sjuende himmel – NOT! (2014)
Helt Max fallskjermsjiraff (2014)
Helt Max fyrtårnflaks (2013)
Helt Max i Afrika (2012)
Helt Max i dyreparken (2011)
Røre, rabaler og en sulten sjiraff (2010)

Tyver, trøbbel og en lysende komet (2009)

Mari Kjetun skriver også interiørreportasjer og reiselivsartikler i norske ukeblader og magasiner.

Ungdomsromanen "I syvende himmel – not!" handler om 12 år gamle Lind som skal begynne i 7. klasse.

Hun bor sammen med mamma, pappa og storesøster. Mamma er pianolærerinne. Pappa er psykolog.

Lind er skikkelig nerd. En lav jente, uten pupper, ikke mensen, hun har tannregulering og kort hår, og hun er bare 1.36 meter høy.

I løpet av sommerferien har bestevenninnen Heidi vokst fra henne. Hun er opptatt av kjæresteting og jentegreier, mens Lind liker fysikk, morellsteinspytting og forskning (spesielt i fysikkens verden).

Sommerferien er over og det er skolestart. Det blir en tøff start for Lind siden Hilde har bestemt seg for å bli bestevenninne med en annen i klassen.

Nå står Lind helt alene, utenom gjengene. Hun bestemmer seg for å bli ny. Bli mer feminin og vinne hjertet til en av klassens gutter.

Da læreren forteller at det skal komme en ny elev i klassen, er det Lind som får i oppgave å vise Janne til rette.

"I sjuende himmel - NOT!" er en særdeles velskrevet bok. Forfatteren er flink til å formidle følelser, omgivelser; ja om det å være 12 år gammel.

Det er en humoristisk, varm og spennende historie om å prøve å passe inn, om å bli bestevenn og om konkurranse, fysikk og kjærlighet.

Denne boken burde ha vært en del av skolepensumet.

Den forteller bl.a. om at ting ikke alltid er slik de ser ut. Og den gir et meget godt innblikk i mobbing, og hvordan dette kan håndteres.
Forfatteren har sagt at hun vil mobbing til livs, og at hun hater mobbing.

En  svært klok bok som jeg vil anbefale på det sterkeste!

"Billie Ve" av Julia Lossius Kahrs

Billie Ve
Julia Lossius Kahrs
Barnebok, 6-9 år
384 sider
Gyldendal Norsk Forlag

Julia Kahrs (f. 1985) kommer fra Son utenfor Oslo. Hun jobber i dag som lærer, men har en allsidig bakgrunn og er blant annet tidligere norgesmester i duathlon to ganger.
Hun har skrevet hele livet og er spesielt inspirert av grandonkelen som var lektor. Kahrs finner inspirasjon til bøkene sine overalt, i andre bøker, fra film og fra fantasien hennes som av og til løper løpsk.

Hun debuterte som forfatter i 2009 med eventyrromanen "Sølvrevene".

Utgivelser på Gyldendal Norsk Forlag:
Billie Ve (2014)
Øst for Dunkelpiggen (2012)
Sølvrevene (2009)

Billie Ve er en litt redd og følsom jente. Men foreldrene hennes har fortalt at hverken spøkelser, monstre, varulver eller julenissen finnes.
Moren, Britt, har sagt at hun må slutte å være så redd hele tiden.
De bor på et sted som heter Klanten.
Klanten er et kaldt sted der den sure vinden kan være sur til langt ut i juli.
Dessuten er det lite som skjer der.

I Klanten spiller alle jentene håndball og alle guttene fotball.
Billie også, men hun liker det ikke noe særlig. Faktisk hater hun håndball.
Men noe må man drive med på fritiden, og det er greit nok, men Billie skulle ønske det var noen som drev med noe annet.
Billie går på småskolen.

En dag, på vei hjem fra skolen, legger hun (i Flueveien) merke til at det henger en plakat på en lyktestolpe. Det er et bilde av noe mørkt, og under bildet er det trykte bokstaver. Først synes hun at det ser ut som et bilde av en varulv. Men det er ikke en varulv, men noe som kanskje er det verste Billie noen gang har sett. Ikke engang på film har hun sett noe så stygt og skummelt. Det er et vesen med spisse tenner og korte sorte hår over hele kroppen. Under bildet står det:
"Etterlysning! Tre grimarer på rømmen. Dusør utloves til den som fanger dem levende. Myndighetene oppfordrer alle til å vise varsomhet. Grimarene kan være farlige for mennesker."

Men det er noe kjent med den sorte pelsen, som for øvrig ligner på stri hundepels. Og da kommrt hun på det. De tre sorte hårene som hun fant liggende i loftstrappen hjemme. Og så kommer hun til å tenke på den spisse tannen hun har i lommen.

Billie synes ikke det er noe særlig moro med plakaten, men nå faller jo alle bitene på plass. Dunkingen hun har hørt på loftet, hårstråene i trappen og den lille tannen hun har funnet i skolegården. Det må ha noe med disse grimarene å gjøre.

Hun forteller foreldrene om opplevelsen når hun kommer hjem.
Faren blir med henne ut, og sammen går de til Flueveien. Men når de kommer dit, er plakaten borte vekk.
Dagen etter, som for øvrig er fredag den 13. april, bærer det på klassetur til Marrabekktjern.
Billie er ikke overtroisk, men likevel er det noe med fredag den trettende hun ikke helt liker.

Men på klasseturen skjer det noe rart: Det blir plutselig mørkt, og Billie er alene igjen i skogen. Det er noe som biter henne i hånden, kan det være... en grimare?

Litt senere i historien, dukker en av grimarene opp. Billie blir faktisk god venn med den. De to har nemlig en del til felles, bl.a.så føler de seg begge utilpasse.

Det viser seg også at grimaren har tre venner. Altså er de totalt fire grimarer.

Men grimarene er sjeldne og myndighetene er interessert i å fange dem. De har til og med utlovet en belønning på 10000 kr for hver og en av dem.

Med Billie vet råd. Og bl.a. med god hjelp fra et ektepar samt mormor, får hun dem i trygghet.

"Billie Ve" er en flott barnebok.

Forfatteren skriver godt, og er flink til å skildre både karakterer og miljøer, uten å bruke for vanskelige ord, slik at barna forstår
.
Dette er en klok, varm, underholdende og ikke minst spennende fantasyroman for barn. Historien tar for seg ulike tema som mot, vennskap og om tro på det utrolige.

Anbefales!

"Den ene pluss en" av Jojo Moyes

Den ene pluss en
Jojo Moyes
Roman
450 sider
Oversetter: Elisabeth Haukeland
Bastion Forlag
2014

Jojo Moyes (f. 1969) er født og oppvokst opp i London. Etter en variert karriere blant annet som blindeskriftskriver og skribent for brosjyren Club 18-30, gjorde hun en grad ved Royal Holloway og Bedford New College, London University. I 1992 vant hun en pengepremie finansiert av avisen The Independent og tok videreutdanning ved City University. Etter dette arbeidet hun i avisen The Independent i ti år,  bortsett fra i 1994, da hun jobbet i Hong Kong for Sunday Morning Post.

Siden 2002, da hennes første bok, "Sheltering Rain", ble publisert, har hun vært forfatter på heltid. "Et helt halvt år" ble en voldsom suksess her til lands med et salg på over 250.000 eksemplarer. På verdensbasis snakker vi flere millioner.
Filmrettigheten er kjøpt, innspillingen er i gang og premieren er satt til 2015.
Hennes siste bok, "Den ene pluss en", ble lansert 25. august 2014 og er allerede i sitt 3 opplag, med godt over 50.000 solgte eksemplarer. I den forbindelse var Jojo på Oslo Bokfestival i høst, ble grundig intervjuet av rikspressen og gjestet

God Morgen, Norge på TV2. "Den ene pluss en" la seg rett inn på førsteplass på bestselgerlisten i Norge.

Jojo Moyes bor på en gård i Essex med sin mann, journalisten Charles Arthur, og deres tre barn.

"Den ene pluss en" er en svært rørende, morsom og fengslende historie om den kjærligheten og vennskapet som kan oppstå under de mest usannsynlige omstendigheter.

Jess Thomas har to jobber og to barn, men aldri nok penger. Hun er likevel en evig optimist.
Når livet i blant går henne i mot, gjør hun sitt ytterste for å få det på rett kjøl. Men det er noen utfordringer som selv hun ikke kan møte på egen hånd.

Ed Nichols er en god mann som det har gått dårlig med. Han hadde alt, men en dum feil har kostet ham mye. Nå er han villig til å gjøre hva som helst for å rette opp i dette.

Ed har ingen planer om å redde noen, og Jess vil ikke, på noe som helst vis, la seg bli reddet.
Men kan de likevel klare å finne sammen?

"Den ene pluss en" er en hjertevarm historie om den hardtarbeidende alenemoren Jess, hennes ti år gamle datter, Tanzie (som for øvrig er litt av et matematisk geni), hennes plagede stesønn, tenåringen Nicky, og Ed Nichols, en vanæret bedriftseier som feilaktig har blitt anklaget for innsidehandel.

Selvsagt kan det virke litt usannsynlig at to så ulike karakterer finner sammen, og etter hvert blir vitne til stormende episoder i hverandres svært så forskjellige liv.
Men jeg synes ikke at det ødelegger for magien i historien.

Selve plottet er nemlig så elegant satt sammen med lystige hindringer mellom de to hovedpersonene. Og det hele er så djervt fengslende at det tidvis kan være svært så vanskelig å legge boken fra seg.

Moyes skriver med hjertet. Hun tar tak i reelle problemstillinger, og ikke minst så evner hun å få sine lesere til å bry seg om karakterene.

"Den ene pluss en" er en bok som treffer hardt og som ikke unnskylder seg for hva den er; nemlig en historie som foteller om styrker og utfordringer i en alene-forelder familie.

Forfatteren takler også sensitiv tematikk som fattigdom, det å være alene forelder og mobbing på et følsomt, men også humoristisk vis. Dette gjør hun både med et herlig og gledelig utfall, der omgjengelige og genuint sympatiske karakterer får være i hovedrollene.

Faktisk, så er det karakterene som gjør denne boken til en fantastisk leseopplevelse. Både sentrale og perifere karakterer er så godt beskrevet at man nærmest ikke skulle tro at de var en del av fiksjonens verden.

"Den ene pluss en" har en forholdsvis eventyrlig slutt, og den er temmelig forutsigbar.
Men magien i boken er selve reisen karakterene begir seg ut på, ikke hvordan det hele ender.

Dessuten injiserer forfatteren mer enn nok realisme i historien til at boken tilfredsstiller på ypperlig vis.

For meg var dette en stor leseopplevelse. Og forfatter Jojo Moyes fortsetter i sporet fra sin forrige bok med å bevege meg.

"Den ene pluss en" er ikke annet enn en perle av en bok, og den gir en vakker, sofistikert, men likevel uanstrengt og gjennomborende leseopplevelse.

Anbefales på det varmeste!

"Lyden av asfalt" av Yngve Kveine

Lyden av asfalt
Yngve Kveine
Roman
310 sider
Tigerforlaget
2014

Yngve Kveine (f. 1978) er kommunikasjonsdirektør ved BI. "Lyden av asfalt" er hans første roman.

Tigerforlaget (etabl. 2014) er et imprint i Aschehoug-konsernet, med fokus på å arbeide frem bestselgere og skape entusiasme rundt ny litteratur i Norge.

"Lyden av asfalt" er en gripende, men også en underholdende bok, og den kan tidvis kan være svært så vanskelig å legge fra seg.

Boken følger en guttegjeng, fra Linderud på Oslo øst, fra barneskolealder på midten av 80-tallet til 2012.
Historien tar for seg hele området på Linderud i Groruddalen, fra Bredtvet skole til Linderud senteret (på 80- og 90-tallet het bygget EPA-senteret).

De møter utfordringer av ulike slag gjennom livets opp- og nedturer.

Hovedpersonen (som for øvrig leseren aldri får vite navnet til) sliter både med relasjonen til foreldrene, lærere og det motsatte kjønn. Han opplever også mobbing og desillusjon.

De andre i kameratgjengen har det ikke stort bedre.

Det er brutalt og ærlig. Men det er ikke bare elendighet. Det er også en god del humor og vittigheter som dukker opp underveis.

Historien beveger hele følelsesregisteret. Her formidles  (som nevnt) både gleder og sorger. Og alt virker så ekte, så rått.

Som skillsmisse barn veksler hovedpersonen ukentlig med å bo hos moren og faren. Foreldrene bor i mursteinsblokk på hver sin side av Trondheimsveien, men ikke lengre unna hverandre enn at han blinke god natt til faren når det er leggetid hos moren.
Han har også en eldre bror, men de er ikke spesielt like, tvert imot.

De fleste av kameratene bor også i blokk.

Musikk interesserte vil nok fort legge merke til at bokens kapitler har navn etter låtene til bandet Jokke & Valentinerne.

Jokke & Valentinerne har nemlig en fremtredende plass i historien.

En dag i kjellerstua hjemme hos Slegga, oppdager kameratgjengen musikken til Oslo bandet Jokke & Valentinerne.
I Jokke & Valentinerne finner de noen som kan sette ord på en meningsløshet som de selv ofte kjenner på. For dem er Joachim Nielsen Oslos eneste sanne stemme.

Tekstene hans var enten bekreftende, trøstende eller motiverende, og gjør dem til en mer sammensveiset gjeng.

Disse tekstene dukker opp med jevne mellomrom igjennom bokens handling, både i ord og handling.

Selv om jeg aldri har vært noen stor fan av bandet, kjenner jeg selvsagt til det og ikke minst Joachim Nielsens tragiske skjebne.
Jeg har også fått med meg at tekstene hans ofte handlet om mennesker på livets skyggeside.

Tiden går, og etter at hovedpersonen er ferdig med russetiden, vet han ikke helt hva han skal gjøre med livet sitt.
Alt virker så rotløs. Ikke bare skuffer han seg selv, men også sine aller nærmeste.

Han forsøker å skrive for å få tiden til å gå. Sette ord på det han tenker.
Skrivingen blir hans terapi.

Klarer han å finne et fotfeste i livet sitt, eller kommer det bare til å fare forbi?

"Lyden av asfalt" er en oppvekstroman om både de positive og negative sider ved livet, og om det å finne seg selv.
Hva skjer med oss i brytningstiden til å bli voksne, når de drømmene vi har viser seg å være uoppnåelige?

Boken vil nok appellere mest til de som er vokst opp i Oslo på 80- og 90-tallet, men også andre vil kunne ha stor glede av den. De fleste vil nok kunne kjenne seg igjen i noe, på godt og vondt. Historien handler nemlig om å vokse opp, om voksenlivet som ikke ble helt slik man hadde tenkt, og hva som skjer når man ikke passer helt inn.

Forfatteren skriver godt og imponerer stort, særlig med tanke på at han er debutant. Han er dyktig til å skildre både miljøer og følelser, og det gjøres selvsagt på bred østkant dialekt. Selv om historien er en fiksjon, har han brukt kulisser fra sitt eget liv. Jeg blir heller ikke overrasket om forfatteren har funnet inspirasjon i Ingvar Ambjørnsens bøker. Likevel synes jeg at han står trygt på egne ben.

Anbefales!

"Bringebærpiken" av Karen Swan

Bringebærpiken
Karen Swan
Roman
543 sider
Oversatt av Helene Limås
Apropos Forlag
2013

Karen Swan bor i Sussex i Storbritannia, sammen med mann og tre barn. Når barna lar henne få lov, skriver Karen bøker hjemme i familiens tømmerhus. Herfra har hun utsikt over det vakre landskapet i South Downs.

Karen Swan begynte sin karriere som motejournalist og har jobbet for Tatler, Vogue og YOU magasin. Hun valgte å slutte i jobben for å oppdra sine barn og oppfylle drømmen om å bli forfatter på heltid.

"Bringebærpiken" er en fengslende, romantisk og hjertevarm roman om det å følge sine innerste drømmer.
Når Cassie (32) giftet seg med tenåringskjæresten var hun altfor ung. Nå, ti år senere har ekteskapet hennes havarert. Mannen har bedratt henne i flere år. Livet til Cassie er sønderknust. Likevel er hun fast bestemt på å finne lykken igjen.

Dette tar henne fra den beskyttede overklassetilværelsen i det landlige Skottland til New York, Paris og London.

Bestevenninnene fra skoledagene, Kelly, Anouk og Suzy, bestemmer at hun skal bo flere måneder hos hver av dem, i de tre respektive byene.

I hver av byene forsøker Cassie å finne det livet hun er ment å skulle leve, og kanskje til og med den mannen som hun er ment å skulle elske.

Det blir en utfordrende og eventyrlig reise, der Cassie treffer mennesker som får henne til å se seg selv i et helt nytt lys. Sakte, men sikkert finner hun fotfeste i sin nye tilværelse.

Selv om denne historien hverken er spesiell unik eller original i litteraturens verden, innrømmer jeg likevel dens sterke appell til meg. Kanskje det hadde noe å gjøre med hvordan Cassie fra en tilværelse i sorg og sjokk, tross alt klarte å reise seg igjen (bl.a. ved å bruke et år på å utforske fremmede steder og på samme tid finne seg selv).

Jeg fant det særdeles tilfredsstillende å lese om Cassies eventyr i New York, Paris og London. Jeg fikk et umiddelbart ønske om å være i stand til å gjøre den samme reisen selv.

Jeg likte nok best å lese om New York, som for øvrig får det meste av fokuset i boken.

Dessuten fikk forfatterens vittige humor meg til å le, mens intensiteten av Cassies følelser nesten fikk meg til å gråte.

Karakterene er slike morsomme kvinner som jeg umiddelbart skulle ønske at jeg kjente. Kelly og Anouk er stilige, sofistikerte kvinner, som synes å ha alt de noensinne kunne ønske seg. Min favoritt blant Cassies venninner er Suzy, hvis liv kanskje er det mest realistiske av de tre kvinnene. Hun er lykkelig gift og med et barn på vei.

Selv om Cassie tidvis kunne være i overkant naiv, som fremmed i hver by, hadde jeg likevel den dypeste medfølelse for henne igjennom hele boken. Jeg ble virkelig rystet over måten mannen hennes hadde bedratt henne på og de følelsene hun måtte hanskes med som medfølgende resultat.

Selv om jeg likte Cassies tre venninner, var Henry, Suzys bror, min favoritt karakter i boken.
Han var både vittig, spennende og ikke minst hadde han bena godt plantet på jorden, særlig i forhold til mange av bokens andre karakterer.

Boken er både velskrevet og engasjerende, og jeg lot meg tiltrekke av Cassies selvoppdagende reise og de ​​ulike kulturene hun møtte.

Jeg vil anbefale boken "Bringebærpiken" på det sterkeste. Karen Swans skriver på vakkert vis og den måten som dykker hun inn kvinnelige vennskap på og hvor dype disse båndene er, finnes det knapt maken til i denne type bøker.
Hennes deskriptive måte av New York, Paris og London transporterte meg nærmest direkte til hver av disse tre storbyene.

"Bringebærpiken" kaster lys over både gleder og sorger i livet, samt vennskap og kjærlighet, i noen av de mest glamorøse byene på jorden. Hvis du liker bøker med temaer som reise, mote, vennskap og romantikk så bør du definitivt gå til anskaffelse av denne boken. En ting som i hvert fall er sikkert; boken appellerer til alle de av dere som er håpløse romantikere.

Jeg kommer definitivt til å være på utkikk etter flere bøker fra Karen Swan i tiden fremover.

NB. "Bringebærpiken" er tilgjengelig i pocket!

"Gutta i det enorme trehuset med 39 etasjer" av Andy Griffiths

Gutta i det enorme trehuset med 39 etasjer
Andy Griffiths
Illustrert av Terry Denton
Barnebok, 6-12 år
356 sider
Oversatt av Hege Mehren
Fontini Forlag
2014

Andy Griffiths (f. 3. sept. 1961) er Australias mest populære barnebokforfatter. Han har skrevet over 50 bøker. I løpet av de siste 15 årene har Andys bøker vært på New York Times bestselgerliste, vunnet over 50 priser, vist som tegnefilm på TV, satt opp som teater - bla på Sydney Opera House - og solgt over fem millioner eksemplarer over hele verden.

Andy Griffiths samarbeider tett med illustratør Terry Denton og de har laget mange populære serier i sammen. Serien om gutta i trehuset ble fort en favoritt og den vant den australske bokhandlerprisen i 2012.
Andy Griffiths jobber også med leselyst hos barn som ikke leser så mye. Han er ambassadør for The Indigenous Literacy Foundation som hjelper barn på barnehjem og i fosterfamilier.

"Gutta i det enorme trehuset med 39 etasjer" er den tredje boken i denne serien, og de er alle utgitt på norsk av Fontini Forlag.

Fontini er et uavhengig, norsk forlag, etablert i 2013. Forlaget konsentrerer seg i hovedsak om utgivelse av bøker for unge lesere. De første utgivelsene fra forlaget kom våren 2014.

De to kameratene Andy og Terry bor i et tre. Men med "tre" mener jeg egentlig en trehytte, og ikke en hvilken som helst hytte i et tre, men et 39-etasjes trehus! (Det var 26 etasjer før, men nå har de bygd på med 13 etasjer til.)

Trehuset er hjemmet deres, men det er også der de lager bøker sammen. Andy skriver ordene og Terry lager tegningene. Dette har de holdt på med en god stund, men det er ikke så enkelt å konsentrere seg når man bor i et trehus med 39-etasjer - det er jo bare så mye å gjøre... likevel klarer de alltid å lage ferdig bøkene.

Når Terry finner opp en "Det-var-en-gang-maskin", den største oppfinnelsen som Terry - eller noen andre - noensinne har funnet opp, kan de to guttene bruke tiden sin på å gjøre akkurat hva de vil.  Maskinen som befinner seg i trehusets 39 etasje, er nemlig kapabel til å både skrive og tegne bøker for de to kameratene.

Men uforutsette problemer melder seg. Maskinen vil ikke slippe Andy og Terry inn igjen i trehuset, etter en dag de to har vært ute og hatt det bare moro. De blir regelrett kastet ut fra hjemmet sitt.

Det skal visstnok være en mann som har evner til å bistå våre to helter, nemlig professor Stupido, den beste bortfinneren i hele verden. Problemet er bare at han befinner på baksiden av månen.

Andy og Terry blir dermed nødt til å finne en metode som de kan kontakte han på. De lager (eller tegner!) en rakett, og kommer seg avgårde i retning månen.

Men vil den sinnsyke professoren gi dem den hjelpen de så sårt trenger? Og kan de klare å redde seg selv, trehuset og att på til hele universet?

Forbered deg på å hoppe på verdens høyeste trampoline, grille marshmallows i en aktiv vulkan (som ikke får utbrudd), bade i sjokoladefossen, kose med babydinosaurer, møte en boksende elefant med navn Snabelator (som kan slå deg rett ut med ett treff fra den sterke snabelen), gå på et diskotek med et lysende dansegulv og en gigantisk speilkule, fly i en kontorstol med jetmotor, kjøre i verdens skumleste berg- og dal-bane og møte den berømte bortfinneren, professor Stupido.

Det begynte opprinnelig med Andy og Terrys eventyr i et 13-etasjes trehus. Deretter reiste det seg til 26 etasjer, og nå i denne siste boken, har det blitt til et forbløffende 39-etasjers trehus.

"Gutta i det enorme trehuset med 39 etasjer" er en godt skrevet barnebok med episodiske og korte kapitler.
Noe av det mest underholdende i boken, er de artige illustrasjonene i ren tegneserie-stil. Disse gjør en utmerket jobb med å formidle historien.

Selv om boken har en noe kaotisk fortellerstil, er det likevel et orden i kaoset.
Det merkes også lett at fortellergleden er på topp, noe som unektelig skyldes den sømløse koblingen mellom forfatter Griffiths og illustratør Denton.

Karakterene er både unike og morsomme (for øvrig er det artig at Andy og Terry er oppkalt etter forfatteren og illustratøren).

Historien som fortelles når nærmest manisk-humoristiske proporsjoner.
Og jeg må virkelig si at dette har blitt en av mine desiderte favoritter innen barnebok-litteraturen.

"Gutta i det enorme trehuset med 39 etasjer" vil nok passe best for de som befinner seg i alderen 6 til 12 år, ettersom den er lettlest, men tidvis kan by på noen små utfordringer i ortografien.

Jeg vil karakterisere denne boken som superb moro!

Og ja - det skal visstnok komme en ny bok med et 52-etasjes trehus snart.
Kan ikke si noe annet enn at jeg gleder meg til den!

 

De to første bøkene i serien: