- Om å miste den man elsker
Ingvild Hurlimann-Lindseth
Dokumentar
Kagge Forlag, 2013
Hun tror kvinnen, tyske Dorothea og den barske, kjekke mannen, er kjærester, siden de kun presenterer seg med navn. At broren Gard to ganger rett før, har advart vennen, Roland om å la søsteren hans være i fred, kommer frem senere.
Han står der, i hennes barndomshjem, og lager mat, som om han bor der. Ingvild sender en sjalu tanke til kvinnen i dusjen. At hennes eldste bror har holdt denne fantastiske skatten skjult for henne, er nesten utilgivelig. Men en eldste bror av to, i en tett sammenvevd familie, der søskenenes far, er død - vet å ta ansvar.
Dette er opptakten til en fem år, og hundre dager lang, kjærlighetshistorie.
Forfatteren er i dag privatpraktiserende psykolog. At boken er skrevet såpass mange år i ettertid, er jo ikke vanskelig å forstå. Tiden måtte få sin tid til å lege åpne sår.
Vi møter den totalt blinde forelskelsen som leder til den dypeste kjærlighet, to kan oppleve. Lammelsen da Roland ved en tur må innse at noe ikke stemmer.
Roland er det jeg kaller et lysmenneske. I likhet med sin familie i Sveits. Han har alltid hatt en agenda, men med sitt vinnende vesen, har han venner over hele verden. Familien er rike. Etter et studieopphold i Norge, beslutter han å komme tilbake.
Han forelsker seg totalt i naturen og tar utdannelsen her. Han trener orienteringsløp på høyt nivå, med samlinger over hele verden. Det er i denne sammenheng han møter Ingvilds bror, Gard.
Ingvild har tilbrakt mesteparten av sitt voksne liv i utlandet. - Studier i Australia, og senere i København. Da hun møter sitt livs kjærlighet, har hun kun ett år igjen av profesjonsstudiet.
Som nevnt, møter vi de store veier i livet. Jeg vil påstå livets realitet!
Det som gjør boken så enestående, er den nyvunne skjøre kjærlighetshistorien, sykdom, utredningsfasen, hvordan livet arter seg. For tro du meg, her skjer det mye, men det vil jeg jo ikke frarøve deg som skal lese boken.
Det aller sterkeste, mener jeg, er forfatterens begavelse som forfatter. Hun skriver sjeldent reflektert og intet er utelatt.
Etter mitt skjønn, må dette være den ultimate blanding av skjønnlitteratur, for sidene bare fyker avgårde som en pageturner. Men vent: Dette har hendt. Her skrives det fra den innerste sjel om sorg, sorgfase , hvordan i all verden skal livet bli?
Jeg avslutter med forordets fire første strofer:
Prolog!
If I lay here
If I just lay here
Would You lay with me and just forget the world?
"Chasing cars" av Snow Patrol.
Livets realitet. - Måtte boken berike deg kjære leser, slik den gav meg Fred!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar