"Verdens verste bursdag" av Marius Horn Molaug

Verdens verste bursdag
Marius Horn Molaug
Illustrert av Kristoffer Kjølberg
Barnebok, 9-13 år
102 sider
Gyldendal Norsk Forlag
2016

Marius Horn Molaug er født i 1976. Han er Donald-redaktør, og er tilknyttet det kreative fellesskapet Dongery.

Kristoffer Kjølberg er født i 1980. Han er en prisvinnende illustratør, designer og animatør, og er tilknyttet det kreative fellesskapet Dongery.

"Verdens verste bursdag" er en ny, ellevill bok i den populære Verdens verste-serien med Kent og Ruben i hovedrollene.

Det er bare fem dager til Rubens bursdag, men han har hatt grusomme mareritt om den i flere måneder. Tenk hvis det ikke kommer noen på bursdagen hans. Tenk hvis ingen liker ham.

Hvordan kan Ruben forsikre seg om at de gjør det?

Ruben og Kent er nødt til å bli populære på en, to, tre, men ting går, som vanlig, ikke helt som planlagt.

For hva vet de to kameratene om mennesker som er populære?

De søker på nettet. Snart dukker det opp flere videoklipp av verdens rikeste mann.
Kent hevder at rike folk er populære, og at alle vil i bursdagen til en riking.
Men hvordan skal Ruben og Kent bli rike? 

Panting av tomflasker synes å være en god idé. Kent har nemlig hørt at en erfaren flaskepanter kan tjene minst 1000 kroner på en god dag.

Kanskje Ruben må bli kjent? Da blir han populær. Videre trenger man ikke å være rik for å bli kjendis. Ofte blir man rik først etter at man er blitt kjendis!

Derfor må Ruben gjøre noe som vekker oppmerksomhet. På nettet finner han en video med en dame fra Fredrikstad som spiser flått. Hun har til og med et eget tv-program der hun viser hvordan man kan lage flott flåttmat.
Ruben må spise noe som folk misliker. Da hjelper han samfunnet i samme slengen. Og jenter elsker gutter som prøver å gjøre verden til et bedre sted.

Det finnes et dyr som folk hater og vil bli kvitt; brunsnegler.
Ruben kan steke dem og tilberede dem på ekte fransk vis. Men brunsnegler smaker forferdelig og gjør ikke godt for magen.
Og neste dag står det om det mindre vellykkede stuntet i skoleavisen.

Kanskje popularitet har noe med utseende å gjøre?
Kent har et jentemagasin der det er bilder av alle de hotteste sveisene i moteverdenen for tiden. Han viser bladet til Ruben. Det er fullt av kjekkaser med latterlige sveiser.
Neste steg er tatovering. Siden de ikke har tatoveringsutstyr, må de bruke tusj.
Men, det er en ting til. Ruben må få seg litt brunfarge på kroppen. Han er nemlig hvit som et albinospøkelse, og i følge Kent er ingen interessert i å gå i bursdagen til et albinospøkelse. Dessuten er brune-Kris på skolen brun hele tiden, og jentene flokker seg rundt ham.

Hvordan skal Ruben klare å bli skikkelig populær på så kort tid?

"Verdens verste bursdag" er en forrykende morsom barnebok. Fylt til randen med både fortellerglede og scener som er genuint morsomme.

Historien er full av skjeve vinkler og rare innfall som er artige for både barn og voksne.
Jeg klarte ikke å holde smilene tilbake, og fant boken både fantasifull og riktig god.

Forfatteren er ikke ute i noe pedagogisk-moralsk ærend. Det handler bare om å underholde leseren og skape en lett tilgjengelig og upretensiøs atmosfære. Ikke mer. Ikke mindre.

Boken egner seg for høytlesning, eller som de litt eldre barna selv kan lese. De flotte illustrasjonene til Kristoffer Kjølberg hjelper lesingen på vei og er godt laget.

"Verdens verste bursdag" er en svært leseverdig bok, som habilt lesende barn i alderen 9-13 år kan lese, men som også voksne vil ha glede av å lese høyt for små og store barn.

Mine anmeldelser av "Verdens verste ferie" og "Verdens verste jul":

http://heartartpaintingandlyrics.blogspot.no/2015/07/verdens-verste-ferie-av-marius-horn.html

http://heartartpaintingandlyrics.blogspot.no/2015/12/verdens-verste-jul-av-marius-horn-molaug.html

"Når isen brister" av Camilla Grebe

Når isen brister
Camilla Grebe
Krim
476 sider
Oversatt fra svensk av Elisabeth Bjørnson, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2017

Camilla Grebe (f. 1968) vokste opp i Älvsjö utenfor Stockholm. Hun er siviløkonom og var blant annet med å starte lydbokforlaget Storyside. Hun leder i dag et konsulentfirma og bor i Stockholm med mann, to barn og en dalmatiner.
Sammen med søsteren Åsa Träff debuterte hun som forfatter høsten 2009 med kriminalromanen "En slags fred" (norsk utgave 2010), den første i serien om Siri Bergman. Den andre boken i serien, "Bitrere enn døden", ble utgitt våren 2011 og den tredje boken, "Før du døde", våren 2014.

"Når isen brister" er den første boken der hun ikke skriver sammen med andre.

En ung kvinne blir funnet drept, på et svært bestialsk vis, i Jesper Orres hus i den fasjonable Stockholms forstaden Djursholm. Jesper Orre er adminsterende direktør for Clothes&More, Nordens raskest voksende kleskjede. Han er en slags motebransjens badboy med rykte på seg for å være både hardhudet og skruppelløs. Men Orre selv, er sporløst

forsvunnet.

Drapet har flere likhetstrekk med en ti år gammel uløst sak, og som det ble gjort for ti år siden, søker politiet hjelp hos atferdsviter Hanne Lagerlind-Schön, med håp om å finne morderen. Hanne lider av begynnende demens, men velger likevel å delta i etterforskningen. Peter Lindgren hos Rikskriminalpolisen er en av de polititjenestemennene som blir satt til å etterforske drapet. Peter har tidligere hatt et forhold til Hanne, men han dumpet henne på en mindre pen måte. Nå skal de altså igjen jobbe sammen.

En annen av bokens hovedpersoner, er Emma Bohman. Hun jobber som ekspeditrise i en av Orres klesbutikker. I all hemmelighet har Emma og Orre et forhold, men da han ikke gir ord fra seg etter deres forlovelsesmiddag, begynner hun å lure på om alt er i orden. Har han fått kalde føtter, angrer han på forlovelsen?

Med "Når isen brister", har Camilla Grebe skapt en uhyre spennende roman, med en rekke interessante og troverdige karakterer.

Men dette er mye mer enn en tradisjonell kriminalroman. Det er også en bok som gir et unikt innblikk i tre hovedkarakterers sinn. For Grebe viser at hun har en eksepsjonell evne til å beskrive mennesker og deres psyke.

Sakens oppklaringsarbeid blir skildret av den resignerte, men rutinerte politimannen Peter Lindgren. Han er omtrent det man kan kalle en desillusjonert politimann. Peter er dyktig i sitt arbeid, men livet har ikke helt behandlet ham, slik han hadde ønsket seg.
En annen forteller er Hanne Lagerlind-Schön, som deltok i etterforskningen av en lignende sak ti år tidligere. Hun er 65 år gammel, og er i en fase med begynnende demens. På subtilt vis skildres det hvordan hun forsøker å takle tilværelsen, som absolutt ikke synes å være helt enkel. Forholdet mellom Peter og Hanne er et annet viktig element i boken.
Det siste fortellerperspektivet er gjennom Emma Bohman, som er ansatt i en klesbutikk og angivelig har et forhold til den forsvunnede eieren.

Emmas historie handler hovedsakelig om kjærlighetsforholdet til sjefen, den litt eldre Jesper Orre. Hun forteller om et stormfullt forhold, som dessverre for hennes del ender med et svik fra Jesper. Emma finner dette svært vanskelig å akseptere, og anstrenger seg derfor hardt med å finne ut hva som har skjedd?

Som leser, føler man virkelig med henne, og det er ikke lett å forstå hvorfor Jesper har sveket den stakkars jenta. I det hele tatt, har ikke livet vært så greit for Emma. ​​På skolen ble hun seksuelt misbrukt av en vikar. Videre har det sviktende forholdet til foreldrene også skapt store problemer for henne.

Felles for de tre hovedpersonene er at man liker dem, og at man føler med dem når problemene tårner seg opp for dem. Dette mener jeg er bokens styrke.

Dessuten beveger handlingsforløpet seg i flere interessante miljøer, som alle er godt beskrevet.

Peter, Hanne og Emmas historier flettes selvsagt sammen etter hvert som handlingen skrider frem. Selve oppbyggingen har jeg sett før i andre bøker, men jeg tror ikke at jeg tidligere har gjettet så mye feil som det jeg gjorde i denne boken.

Uten å røpe for mye, vil jeg si at selve løsningen var særdeles interessant og meget gjennomtenkt.

"Når isen brister" forteller en psykologisk spennende historie som blottlegges på en intens måte. Plottet et fengslende, det er flere handlingstråder, interessante karakterer og en overraskende slutt.

Dette er en bok som er vel verdt å lese!

"Naboparet" av Shari Lapena

Naboparet
Shari Lapena
Thriller
336 sider
Oversatt fra engelsk av Inge Ulrik Gundersen, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2017

Shari Lapena (f. 1960 i Canada) arbeidet som advokat og engelsklærer før hun begynte å skrive. Hun har tidligere publisert to skjønnlitterære romaner. "Naboparet" er hennes første spenningsroman.

"Naboparet" er en ny internasjonalt bestselgende psykologisk spenningsroman fra forlaget som ga ut "Piken på toget" og "Jeg er pilegrim".

Marco og Anne Conti, og deres seks måneder gamle datter Cora, bor i et teglsteinsrekkehus som er bygd på slutten av

attenhundretallet, i en mindre by i delstaten New York. Alle husene i rekken er like - italiensk stil, restaurerte, dyre - bortsett fra at huset til Anne og Marco ligger i enden av rekken, og at alle husene har litt forskjellig dekor etter smak. 

Da de blir invitert på middag til naboparet, Cynthia og Graham, tar de ikke med seg Cora.

Egentlig burde de tatt med seg Cora og lagt henne i den bærbare lekegrinden. Men Cynthia vil at det skal være en kveld for de voksne, i anledning Grahams bursdag.

Siden barnevakten måtte melde avbud i siste liten, hadde Anne tilbudt seg å bli hjemme med barnet - hun hadde uansett ikke lyst til å gå i middagsselskapet. Men Marco vil ikke høre snakk om det. Og etter en lengre diskusjon bestemmer Anne og Marco seg for å la babyen være hjemme. De lar babycallen være påslått og veksler på å gå hjem og se til henne hver halvtime.

Kvelden forløper med mye vin, og Anne blir ikke særlig glad av å se at Cynthia så åpenlyst flørter med Marco.

Da de kommer hjem på slutten av kvelden, står ytterdøren på gløtt, en åpning på sju-åtte centimeter.

Anne løper opp trappen og bortover gangen. Da hun kommer til barnerommet, ser hun den tomme barnesengen.

Cora er borte, og det er ingen spor etter en kidnapper.

Politiet blir tilkalt, og det komfortable hjemmet deres forvandles til et åsted. Som så ofte i slike tilfeller, er de hovedmistenkte foreldrene, men hvorfor? Har Cora blitt kidnappet fordi Annes foreldre er svært rike? Men hvis det er en kidnapper som har henne, hvorfor har de ikke da mottatt noe krav om løsepenger?

En storstilt jakt etter Cora og bortføreren starter. Etterforskningen ledes av førstebetjent Rasbach og hans kollega, førstebetjent Jennings. De er på alle måter sympatiske, men også skeptiske etterforskere.
Dessuten får saken stor oppmerksomhet i media, ikke minst fordi barnet ble bortført fra et hjem, der det hadde ligget helt alene hjemme.

"Naboparet" er en svært intens og nervepirrende thriller hvor sidene nesten vender seg selv.

Språket er lettflytende og beskrivende, og det er en fornøyelse å lese denne boken. 

Selve politiarbeidet beskrives godt, og bortsett fra noen detaljer, opplevde jeg det som ganske realistisk. Men like viktig er hva som foregår mellom foreldrene og skildringen av hvordan deres verden sakte brytes ned. Anklagene de retter mot hverandre - hvorfor tok vi ikke henne med inn til naboen - er du sikker på at hun var i god behold da du så etter henne den siste gangen - er du sikker på at du ikke glemte å låse døren - hvorfor kan du ikke huske hva slags klær hun hadde på seg?

Anne og Marco begynner å grave i hverandres historier.  Hva er det de skjuler for hverandre og for politiet? Videre er det skammen. Hva vil folk si om dem som foreldre, når de har latt sitt barn være alene hjemme, selv om det bare tok dem noen få minutter å se etter henne?

Gradvis må man konstatere at karakterene skjuler hemmeligheter, som andre absolutt ikke har kjennskap til, og etter som handlingen skrider frem, kommer disse uunngåelig frem i lyset.

Hovedpersonene, som for øvrig er bokens fortellere, er Anne, Marco og førstebetjent Rasbach. Førstebetjenten belyser saken fra sitt synspunkt, han gjør funn og har ulike teorier om hva som kan ha skjedd. Anne og Marco forteller om hendelsene, sett fra deres side. Slik blir saken belyst fra flere sider, noe som gjør historien mer nyansert. Siden persongalleriet er lite, er det også lettere å fordype seg i karakterenes indre. Noen av dem gjør desperate handlinger, forankret i naivitet. Andres handlinger er djevelske og utspekulerte, og noen har sin opprinnelse i et mentalt ustabilt sinn. Således er dette en historie som rommer alle de følelser, som er i mennesker under et voldsomt press.

En ting er i hvert fall sikkert, alt er ikke som det ser ut til å være ved første øyekast.

"Naboparet" er en særdeles habil thriller, der ingenting er svart eller hvit, alle er mistenkte, og hvor det konstant veksler mellom spenning, uhygge og ubehagelige overraskelser.

"UltiMatum" av Anders de la Motte

UltiMatum
Anders de la Motte
Krim
454 sider
Oversatt av Bodil Engen
Aschehoug
2017

Anders de la Motte (f. 1971) er en meget sterk stemme innen spenningssjangeren. Han regnes som en av Sveriges aller beste krimforfattere og bøkene hans leses og elskes av tilhengere over hele verden.

De la Motte var tidligere politi og sikkerhetssjef i et av verdens største IT-selskaper. Som forfatter slo de la Motte igjennom med [Geim]-triologien, som er oversatt til nærmere 30 språk. I 2010 fikk forfatteren Svenska Deckarakademiens pris for årets beste debut. "MemoRandom" (utgitt på norsk i 2016) er første bind i serien om David Sarac. For andre bind, "UltiMatum", vant han Svenska Deckarakademiens pris for beste kriminalroman i 2015. 20th Century Fox utvikler bøkene i David Sarac-serien for amerikansk tv.

"UltiMatum" er en skarpladd thriller om et Stockholm og et Sverige der alle midler tas i bruk for å skaffe seg makt. I 2015 ble boken kåret til Sveriges beste kriminalroman. Anders de la Mottes tilhengerskare blir bare større og større!

Hovedpersonen er den tretti år gamle førstebetjenten Julia Gabrielsson. Ikke ved å snakke, brøle ordrer eller kryssforhøre, men ved å lytte har hun bygd ryktet sitt i voldsavsnittet.

Når et partert lik, stykket opp i fjorten deler, kommer til syne i Mälaren like ved regjeringspartiets kurssted i Källstavik, får Julia og hennes nye partner, den mystiske Omar Amante (som ikke er en ordinær politimann, men en sivilt ansatt etterforsker), oppdraget med å undersøke saken.

Med tanke på likets tilstand er det ytterst tvilsomt om noen kan fastslå den dødes identitet. Hvorfor har gjerningsmannen rett og slett villet forsikre seg om at liket ikke på noen måte skulle være mulig å identifisere?

Politimannen David Sarac jages av demoner. Etter et voldsomt oppgjør som nesten kostet ham livet blir han nå tatt hånd om på en lukket psykiatrisk anstalt, fire timers bilkjøring fra den svenske hovedstaden. Han har gjemt unna tjueto sovetabletter som han har fått av pleierne. Det er på tide å få de anklagende stemmene i hodet til å tie stille for alltid, men han mangler tre piller for å være bombesikker. Så kan filmen om livet hans endelig ta slutt.

Men en liten hvit konvolutt, med en mystisk meddelelse får David til å sette døden på vent: "Hva sier du til å bytte? Din hemmelighet mot min? En sjanse til å skape rettferdighet."

Dette markerer starten på en morderjakt, som etter hvert vil bevege seg over flere plan, der politiske krefter, såvel som gangstere i Stockholms underverden, forsøker å stikke kjepper i hjulene for etterforskningen.

Man kan si mye om våre svenske naboer, men når det gjelder å skrive gode kriminalromaner, så leverer de til gangs.

Med "UltiMatum", viser Anders de la Motte at han behersker kunsten i å skru et stilsikkert og overraskende plott sammen, og skrive en overbevisende historie med driv og gode og troverdige karakterer.

Handlingen er lagt til Stockholm, og på sedvanlig vis, begynner det hele med et lik og et spor som leder feil vei. Men når handlingen skrider frem, og bitene faller på plass, kan man fornemme noe helt annet, nemlig et nett der grov kriminalitet og obskøniteter synes å være i førersetet.

Ingenting er hva det synes å være, og tidvis er det omtrent umulig å ane hvilken retning historien vil bevege seg i.

Det hele handler om skyld, hevn og makt. Og det er ikke så lett å vite hvem man skal stole på.

Hva er mennesker villige til å gjøre for å erverve seg makt? Det er pakter som blir opprettet og reforhandlet, og noen ganger brutt på grunn av svik. I den kriminelle verdenen er det kun forretninger som gjelder. Vinn eller forsvinn. Viser du noen tegn på svakhet, blir du eliminert. Om du er politi, politiker eller gangster, spiller ingen rolle. Alle er brikker i det samme spillet, og hvem som befinner seg på hvilken side er omsettelig.

Miljøene beskrives ikke så detaljert, men til gjengjeld synes jeg at det er noen fine personkarakteristikker, som viser hva karakterene tenker og føler.

Persongalleriet er stort, men forfatteren har på et smart vis gitt alle involverte spesielle karakteristikker og bakgrunner som gjør dem interessante.

Særlig tegner han et fint portrett av førstebetjent Julia Gabrielsson. Hun er et spennende bekjentskap, og fremstår meget autentisk.

Nathalie Aden er annen egenartet karakter. Hun er en tøff kvinne som forsøker å gjøre det rette, men på en litt ukonvensjonell måte.

Også handlingen er temmelig realistisk, noe som er viktig for meg. Historien er intens, tempofylt, og til tross for at det skorter litt på originaliteten, liker jeg den måten man følger oppklaringsarbeidet på.
Dessuten fortelles det hele i et språk som på alle måter er lettleselig og levende.

Selv om "UltiMatum" kan leses frittstående, kan det være en fordel å ha lest den første boken i serien, "MemoRandum". Det vil gi et mer helhetlig bilde av karakterene.

Det hersker i hvert fall ingen tvil om at Anders de la Motte er en fantastisk historieforteller, og at han har et unikt innblikk i Stockholms underverden.

Alt i alt er "UltiMatum" en effektiv og spennende roman, som vil holde deg limt på setekanten til siste side.

"Camille" av Pierre Lemaitre

Camille
Pierre Lemaitre
Krim
347 sider
Oversatt fra fransk av Christina Revold
Aschehoug
2017

Pierre Lemaitre er født i 1956 i Paris. Han har i mange år undervist i litteratur før han viet sin tid til å skrive skuespill og romaner. "Alex" var hans første roman på norsk. Siden kom "Iréne" og med "Camille" er Verhoeven-triologien komplett. I 2013 vant han den prestisjetunge Goncourtprisen for sin roman "Vi sees der oppe" (på norsk 2015).

Utrolig nok har Lemaitre vunnet den store britiske CWA's International Golden Dagger hele tre ganger, for "Alex", for "Irène" og for "Vi sees der oppe".

"Camille" er den siste boken i Verhoeven-trilogien, som begynte med "Irène", etterfulgt av "Alex".

Som tittelen ("Camille") antyder, peker handlingsforløpet mot hovedpersonen selv, men det går lang tid før Camille Verhoeven, den knivskarpe og litt vrange kriminalførstebetjenten fra Paris, til tross for sine eminente deduktive evner og

psykologiske innsikt, skjønner det.

Camille er femti år, nærmest skallet, men først og fremst bare én førtifem høy. Normalt sett er det størrelsen til en tretten år gammel gutt. Og selv om mange ikke liker å innrømme det, er Camille en kriminalførstebetjent de husker. Ikke bare fordi han er lav, men også på grunn av hans personlige bakgrunn, ryktet hans, alt sammen. For en del folk bærer han merkelappen "sett på TV". Han har gitt noen uttalelser som er blitt lagt merke til, fotografene elsker å filme ham skrått ovenfra, med det skarpe haukeblikket og den skinnende skallen i fokus.

Når du har nådd en viss alder, tror du kanskje at du er blitt immun. Slik er det med Camille. Hans første kone Irène ble drept, en tragisk historie, det tok ham årevis å stable seg på bena igjen. Når du har vært gjennom noe slikt, tror du at ingenting kan ramme deg mer. Det er fellen. Du er ikke lenger på vakt. Og for skjebnen, som har nese for slikt, finnes det ikke et bedre tidspunkt å gi deg en rak høyre. Og minne deg om med hvilken pålitelighet tilfeldighetene alltid slår til.

Når Camilles nye kjæreste Anne Forestier, som ingen vet han er kjæreste med, blir slått til det ugjenkjennelige av en bande, som er i ferd med å rane gullsmedbutikken Desfossés, i kjøpesenteret Galerie Monier nederst på Champs-Élysées, påtar han seg å løse saken, selv om han vet at det er galt.

Anne innlegges med livstruende skader, og hovedgjerningsmannen følger etter. Han vil henne åpenbart til livs.

Etter hvert tar Camille henne med til huset han arvet etter moren sin, i Montfort, et godt stykke unna Paris. Men uansett hva han gjør, synes den mystiske skurken fortsatt å være på sporet av dem. Er det en lekkasje i politiet? Og hvilken sammenheng er det egentlig mellom Anne, overfallsmennene, hans kollleger, Irènes drapsmann og ham selv?

"Camille" er en ypperlig fransk roman, med et språklig overskudd, som ved første øyekast kan minne om en konvensjonell kriminalroman, men som etter hvert utvikler seg i en overraskende retning.

Som alltid i Lemaitres mesterlig komponerte bøker, er ingenting hva det utgir seg for. Og nok en gang bryter han med de tradisjonelle sjangerkonvensjonene, slik at leseopplevelsen føles frisk og unik.

På samme tid er "Camille" en språklig godbit som gjør at krimklisjeene og karakterene fremstår autentiske. Dessuten er "Camille", på tross av alle ubehagelighetene, veldig morsom.

Men fremfor alt, er "Camille" en særdeles spennende bok, der sidene bare vender seg i et rasende tempo. Lemaitre lar til og med den intelligente, men svært så hensynsløse raneren, være jeg-fortelleren i store deler av boken. Det synes jeg er med på å gi en rekke menneskelige nyanser.

Selv om du ikke har lest de foregående bøkene i serien, kan denne likevel lett leses. De få tilbakeskuende referansene er nemlig så detaljerte at det ikke utgjør noen stor forskjell om du har lest dem, eller ikke.

"Camille" er ikke bare utrolig spennende, men meget velskrevet, i en grad som løfter den langt over de fleste kriminalromaner. Med andre ord: En av de beste kriminalromanene som har utkommet de senere år.

Boken er attpåtil full av plutselige og uforutsigbare hendelser som vrir og vender handlingen på hodet. Og det er nettopp det, som gjør den så god og vanskelig å legge fra seg.

Jeg vil så definitivt anbefale "Camille", men sett for all del dagen av, for når du først har kommet i gang, er det neimen ikke lett å komme seg opp av godstolen igjen.

Nå håper jeg bare at Lemaitre skriver flere bøker med Camille Verhoeven i hovedrollen.

"Ildjegerne" av Mons Kallentoft

Ildjegerne
Mons Kallentoft
Krim
354 sider
Oversatt av Kurt Hanssen
Kagge Forlag
2017

Mons Kallentoft har med sine krimromaner om Malin Fors blitt hyllet av både lesere og kritikere, og bøkene er oversatt til nærmere 30 språk. Mons er født i 1968, oppvokst utenfor Linköping i Sverige og bor i dag på Mallorca.

"Ildjegerne" er Kallentofts niende roman i serien om den nervøse, intuitive og dyktige kriminalinspektøren Malin Fors og den fjerde delen om de fire elementene. Denne gangen er det ilden som står i sentrum.

Det har begynt å brenne i Linköping. En eksplosjonsartet storbrann, som dekker hele byen med røyk og aske, har brutt ut i Flexus Färgfabrik i Tornbyområdet.

Samme dag, blir en ni år gammel gutt funnet død i en container ved avfallsstasjonen ute på Gärstadsverket. Myrdet. Han kom fra et ustabilt hjem, og det viser seg at han ofte har vandret alene omkring om kveldene. Dagen etterpå blir et

forkullet kvinnelik funnet i Rydskogen utenfor Linköping. Kriminalinspektør Malin Fors og hennes kolleger ved politiet i Linköping begynner å undersøke sammenhenger mellom de to drapene, men er det egentlig noen? Selv om det virker som en søkt tanke, aner Malin at det er en sammenheng mellom de to dødsfallene. På et eller annet vis hører gutten og kvinnen sammen.

Muligens er Malin for urolig til å kunne sortere ut noen sammenheng? Datteren Tove er nemlig i Katmandu og forsøker å gjøre noe for å hjelpe etter jordskjelvet, og kan bare nås sporadisk via Skype. Halvbroren Stefan orker hun ikke besøke på hjemmet i Ljusdal, uten Toves selskap. Og journalist kjæresten Daniel, ringer og tekster hun til, igjen og igjen, for å være sikker på at han virkelig lever. Etter det som skjedde med han, for mindre enn et år siden, blir hun urolig når han ikke gir lyd fra seg. Selv om hun vet hvor han er, hva han gjør, forstår at han er på et trygt sted, så hjelper det ikke, hun må ringe ham, høre stemmen hans. Samtidig strever hun med sitt alkoholproblem. Tidligere var Malins liv som balansegang på en stram line, mellom kvelder med sanseløs drikking av tequila og øl, og arbeidsdager i bakrus, hvor hun måtte kjempe for å få hjernen til å tenke klart. Selv om hun nå er en nykter alkoholiker, er suget fortsatt sterkt. Likevel er hun i bedre balanse enn vi tidligere har sett henne.

Med et omhyggelig tempo, som dog er noe lavere enn i de foregående bøkene, utfolder forfatteren en bred sosialrealistisk historie slik vi kjenner det fra de beste svenske kriminalromaner.

Mons Kallentofts bøker om Malin Fors har ofte en samfunnskritisk holdning og noe på hjertet. Det gjelder også for "Ildjegerne". Et budskap i boken er at alt henger sammen, at vi lever i en globalisert virkelighet der hendelser og mennesker andre steder på jorden også gir konsekvenser for oss.

Det som overfladisk sett synes å være en historie om politiets jakt etter en morder, får dermed en dybde. Dessuten vitner historien om forfatterens evne til å observere samtiden og fange den med ord.

På sedvanlig vis, byr Mons Kallentoft på flere parallelle historier. Mange av dem er relatert til relasjoner og påvirker politiet i etterforskningen, men også de mistenkte får bidra med glimt fra sine respektive liv.

"Ildjegerne" utspiller seg på flere nivåer og i en rekke land. Malins datter Tove, er i Kathmandu for å gjøre noe for å hjelpe. På samme tid får vi høre om nepalske gjestearbeidere som i slavelignende forhold er med på å bygge en fotballstadion i Doha for det kommende verdensmesterskapet i Qatar (i 2022). Til og med i Linköping dukker en rekke nepalesere opp.

Mons Kallentoft tar også i sine bøker opp ulike sosiale problemer. Tidligere har han vært kritisk til profiterende selskaper i velferdssektoren. Denne gangen retter han fokuset mot slavelignende arbeidsforhold i Qatar, og viser at det kan gi ringvirkninger som brer seg helt til Sverige.

Mons Kallentoft er et velkjent og etablert navn innenfor krimsjangeren. Jeg var svært begeistret for de foregående bøkene i serien, derfor var min forventning til hans neste bokutgivelse på norsk høy. For det meste innfrir han stort med "Ildjegerne".

Atmosfæren i boken er dyster, men Kallentofts miljøer og karakterer portretteres godt. Man blir godt kjent med hovedpersonene og du får klare bilder i hodet om hvordan det ser ut i omgivelsene der handlingen foregår, men uten at det blir for detaljert. Noe av det jeg liker best med Malin Fors-bøkene, er hvorledes han skildrer Malins tanker og indre liv. Særlig hvordan hun til stadighet kjemper mot alkoholismen, beskrives på ypperlig vis.

Som en del av en serie har boken den svakhet, som den for øvrig deler med mange andre, at man skal ha lest i det minste noen av de foregående bøkene for å forstå karakterene fullt ut og deres innbyrdes relasjoner.

Ellers synes jeg at den vanskelige balansen mellom privatliv og politiarbeide lykkes svært godt for Kallentoft, som her leverer en både sammensatt og sømløs fortelling. Jeg mener at boken inneholder alt man kan ønske seg både av spenning, underholdning og et godt språk. For Kallentofts unike måte å skrive på er trollbindende, og gjør det vanskelig å legge fra seg boken.

"Ildjegerne" er en velskrevet og spennende bok, som jeg kan anbefale på sterkeste.

"Rallskanken" av Aleksander L. Nordaas

Rallskanken
Aleksander L. Nordaas
Illustrasjoner av Sandra Steffensen
Barnebok
32 sider
Forlag Aleksander L. Nordaas

Aleksander Leines Nordaas (f. 1982 i Mosjøen) er en norsk filmregissør og manusforfatter, som jobber og er medeier i produksjonsselskapet Yesbox Productions. Aleksander har også utgitt roman, samt hatt flere foto- og kunstutstillinger.

"En Rallskank er en som vandrer og går, fra sted til sted, år etter år. Men når bjørk og bøk lar bladene falle, må han sove én natt før han igjen kan ralle. Flere tusen trask over fjell og jord. Det bratte året hadde satt sine spor. Knirk og knak fra matte kne. Nå ville de gjerne hvile et sted. Et sted å ta av seg vest og lue. Bare et krypinn, et tre, en tue. Fem timer fred før han fortsatte ferden, var alt han ønsket i denne verden."

Slik begynner "Rallskanken"; en merkverdig og gripende bok, hvor handlingen utspiller seg i en norsk, folkeeventyrisk skogsfauna.

Hovedpersonen er den noe rare og uflidde skapningen Rallskanken. Han har vært på farten i ett år, og nå leter han etter et krypinn for natten. Men ingen av skogens dyr later til å ville slippe ham inn.

"Rallskanken" er skrevet på rim og har en eventrylig fortellerstil. Den har også en herlig og subtil historie som vil appellere til voksne så vel som barn med sin fortelling om høyst aktuelle tema, som fremmedfrykt, inkludering, samhold og medmenneskelighet. Nordaas forteller med varme og hyggelig uhygge, og han putter mer enn ren underholdning inn i historien som kan leses på flere nivåer.

Og er historien god, så er illustrasjonene ikke mindre enn fantastiske! Sandra Steffensens store helsides fargerike illustrasjoner er fantasifulle og magiske, og kunne ha stjålet hele historien, om ikke Nordaas hadde vært en så dyktig forteller.

Aleksander L. Nordaas har nemlig en unik evne til å skape en sømløs, magisk og storslått fortelling. For "Rallskanken" byr på en stor leseopplevelse som både underholder og beriker.

Det er en bok som kan leses mange ganger, og for hver gang vil barna gjøre seg opp nye tanker om budskapet. Fortellingen legger opp til en god samtale og dialog med barn om følelser, valg og verdier.

Jeg vil selvsagt ikke avsløre for mye i denne anmeldelsen, men jeg kan varmt anbefale boken.

Med andre ord - "Rallskanken" fortjener en plass i enhver bokhylle med bøker for barn og barnlige sjeler.

"Djevelen i den hvite byen" av Erik Larson

Djevelen i den hvite byen
- Mord, magi og mani på verdensutstillingen som forandret USA
Erik Larson
Dokumentardrama
505 sider
Oversatt av Stian Omland, MNO
Font Forlag
2016

Erik Larson (f. 1954) er en amerikansk journalist og forfatter. Han har skrevet for bl.a. Wall Street Journal og Time, og har utgitt en rekke sakprosabøker av høy litterær kvalitet, bl.a. Isaac's Storm (1999), Thunderstruck (2006) og In the Garden of Beasts (2011, norsk utg. "I dyrets buk" 2013). "Djevelen i den hvite byen" kom på engelsk i 2003, og lå i over 350 uker på bestselgerlistene. Larson bor i Seattle.

Stian Omland (f. 1966) har vært skjønnlitterær oversetter siden 1995. Han har oversatt nærmere 90 bøker av blant andre David Mitchell, Michel Faber, Aravind Adiga, Lawrence Hill, Dan Winslow, Neil Gaiman, Gillian Flynn og John Green. Når han ikke oversetter, spiller han basketball, broderer og er turnéleder for The Rainmakers.

I 1893 ble  verdensutstillingen i Chicago avholdt. Denne begivenheten er et omdreiningspunkt i "Djevelen i den hvite byen".

Boken forteller den sanne historien om Daniel H. Burnham og Dr. H. H. Holmes.

Burnham var arkitekten bak verdensutstillingen. Han sto bak mange av datidens viktigste byggverk i USA, bl.a. Flatiron-bygningen i New York og Union Station i Washington D.C. Holmes var en av historiens mest produktive mordere, og en forløper for en amerikansk arketype, den urbane seriemorderen. Til tross for at de to aldri møttes, i hvert fall ikke formelt, var skjebnene deres forbundet av en magisk begivenhet; den store verdensutstillingen i Chicago, som i stor grad er falt ut av den moderne bevisstheten, men som i samtidens øyne hadde en forvandlende kraft som nesten kunne måle seg med Den amerikanske borgerkrigen.

Larson forteller historien om disse mennene og denne begivenheten. Uansett hvor underlige og makabre noen av hendelsene kan synes å være, er ikke dette et fiksjonsverk.

Denne historien skildrer i bunn og grunn en ubønnhørlig konflikt mellom godt og ondt, dagslys og mørke, Den hvite byen og Den svarte.

Selve utstillingsområdet ble kalt "Den hvite byen" siden alle de sentrale utstillingsbygningene ble malt hvite.

Burnham bygget opp verdensutstillingen på kort tid. Men å hamle opp med den foregående utstillingen i Paris i 1889, og overgå dennes største byggverk og symbol, Eiffeltårnet, ville bli vanskelig. Dessuten stod Chicagos stolthet på spill. Selv om byen på denne tiden var den nest største i USA etter New York, var det mange på østkysten som så ned på Chicago. Det var en kamp mot klokken og den dårlige verdensøkonomien.

Holmes, som var utdannet lege, brukte verdensutstillingen til å operere under dekke av hotelldrift. Til utstillingen hadde han bygd opp et tvers igjennom Ondskapens Hotel, kalt "World's Fair Hotel", komplett med lydtette rom uten vinduer, gasskamre, operasjonsstue, krematorium og andre fasiliteter, hvor han tok livet av, torturerte og til slutt begravde flere, men ikke alle sine ofre, som for det meste besto av yngre kvinner, men som over flere år også inkluderte en rekke menn, og barn, hvis foreldre intetanende hadde overlatt i psykopatens varetekt.

Chicago var en brutal by som hadde vokst på rekordtid. Det var her storfe og svin fra gårdene i Midtvesten ble slaktet og sendt ut, og stanken av blod og innvoller fra slakteriene var i stor grad med på å definere byen. Den var også et mekka for forretningsmenn og andre som søkte lykken; mennesker som håpet på en rask profitt.

Både skyskraperne, som Burnham var pioner for, og den forstyrrede massemorderen er ikoniske elementer for manges oppfatning av den moderne amerikanske metropolen. Samtidig var verdensutstillingen i 1893 en nasjonal manifestasjon med et gigantisk antall besøkende og et viktig vendepunkt i amerikansk historie.

"Djevelen i den hvite byen" er en vital og rystende bok med et driv og en historie som gjør den vanskelig å legge fra seg.

På den ene side forteller Larson oss historien om seriemorderen nærmest som en thriller, der lovbryteren til slutt får sin straff, med et oppklaringsarbeid som forøvrig var det største detektivarbeidet amerikanerne noensinne hadde vært vitne til, der jakten på morderen i årevis fylte spaltene i datidens aviser. Men samtidig forteller han en rekke andre historier, som eksempelvis om den eskalerende industrialiseringen, USAs rolle i verden på slutten av 1800-tallet, om økonomi, arkitektur og om den begynnende kvinnefrigjøringen - en utvikling som Holmes benyttet seg av med det tragiske utfallet for de kvinnene han møtte. Det var nemlig historisk helt nytt, at kvinner reiste rundt alene, uten følge av en mann.

I denne 505 sider lange boken hopper Larson elegant frem og tilbake mellom verdensutstillingens praktfulle arkitektoniske bedrifter, som viste noe av den mest utsøkte ingeniørkunst den tiden hadde sett, og Holmes' monstrøse, dødelige planer. Men det er ikke bare dette som endres underveis. Det gjør også forteller- og tidsperspektivet. Og Larson skriver uhyre godt.

Jeg synes det var et genialt grep av Larson å fortelle de to historiene parallelt, selv om de egentlig ikke hadde noe til felles, bortsett fra tid og sted. Bokens unike form gjør dessuten at man blir grepet av historien, og den føles ikke spesielt lang, til tross for sitt forholdsvis store omfang.

"Djevelen i den hvite byen" er en meget interessant bok som er vel verdt å lese.

"To komma åtte sekunder" av Jan Mehlum

To komma åtte sekunder
Jan Mehlum
Krim
395 sider
Gyldendal Norsk Forlag
2016

Jan Mehlum (f. 1945 i Tønsberg) debuterte med kriminalromanen "Gylne tider" i 1996. Han ble tildelt Rivertonprisen i 1998 for "Kalde hender", og han har også mottatt Vestfolds fylkes litteraturpris. Hans krimromaner om Tønsberg-advokaten Svend Foyn er oversatt til dansk, tysk, nederlandsk, svensk og albansk. Jan Mehlum er utdannet sosiolog fra Universitetet i Oslo.

"To komma åtte sekunder" starter med at Tønsberg-advokaten Svend Foyn, uten forvarsel, får besøk fra fortiden. Amanda Riley, en kvinne han tidligere har hatt et forhold til, og som han ikke visste om fortsatt var i live (alt han visste, var at hun hadde vært dypt nede i den mørke kjelleren), forteller at hun lenge har jobbet med et stort journalistisk prosjekt, og har kommet over noe virkelig hett stoff.

Amanda skal møte en informant i København, men føler seg utrygg, og vil derfor at Foyn skal være til stede på møtet,

som skal finne sted på DanHostel (på rom 1508 i femtende etasje).

Noe motvillig blir Foyn med henne til Kongens by, men der dukker ikke informanten opp som avtalt.

Foyn går ned for å sjekke om vedkommende kan befinne seg i resepsjonen. Da han kommer opp igjen etter et kvarters tid, er rommet tomt og vinduet vippet helt opp. Foyn tar noen skritt mot det åpne vinduet som beveger seg i den sterke vinden og lener seg ut. Synet som møter han er som et slag i ansiktet. På brosteinen, under gatelyset, på gårdsplassen, ligger Amanda død i forvridd stilling.

Siden Amanda hadde prøvd å ta livet sitt før, avskriver omsider politiet hendelsen som et selvmord, men Svend Foyn tror så absolutt ikke på den forklaringen. Han mener derimot at hun er blitt drept.

Da Amandas far, finansmogulen Christopher Riley, som hun for øvrig hadde et svært anstrengt forhold til, vil at Foyn skal granske saken helt til bunns, gir skyldfølelsen han ikke annet valg enn å nøste i sakene som Amanda arbeidet med.

Snart blir Foyn ført i retning av et kriminelt nettverk med kyniske aktører og vidtfavnende forgreininger. Det viser seg nemlig at Amanda var på sporet av et omfattende prostitusjonsnettverk, som også omfatter Norge, der både toppene i det internasjonale fotballmiljøet, samt andre ledende samfunnstopper er involverte. 

På en godt gjemt minnepinne, som tilhørte Amanda, ligger en bildesamling lagret. På et av bildene dukker Jan Wiborg opp. Han var sivilingeniør, ekspert på systemsikkerhet og kvalitetssikring. Wiborg kontrollerte målinger som var foretatt i forbindelse med lokalisering av storflyplass for Oslo, men døde i 1994, angivelig etter å ha hoppet ut gjennom et hotellvindu, også det i København. I lys av den betente diskusjonen om værmålingene og valg av beliggenhet for storflyplassen; ble det etter hvert reist tvil om at Wiborgs død virkelig var et selvmord. Til tross for mange løse tråder, ubesvarte spørsmål og den påfallende overfladiske opprinnelige etterforskningen, trakk Smith-kommisjonen (iverksatt av Stortinget) den konklusjonen at København-politiets vurdering hadde vært korrekt; Jan Wiborg begikk selvmord.

Likevel klarer ikke Foyn helt å la tanken være i fred: To nordmenn som er døde etter angivelig å ha falt fra hotellrom i København, virker for usannsynlig til å kunne være en tilfeldighet.

"To komma åtte sekunder" er den sekstende frittstående romanen i serien med Tønsberg-advokaten Svend Foyn i hovedrollen.

Selv om det ikke er Jan Mehlums beste roman, så er den dog spennende. Man blir også godt underholdt.

Handlingen er virkelighetsnær og sosialrealistisk. I tillegg klarer Mehlum å holde meg, som leser, fanget hele veien.

Generelt synes jeg Jan Mehlum har orden på sitt persongalleri og evner å skape et nyansert og interessant bilde av sine personer. Flere gamle kjenninger dukker også opp.

Noe av det som fungerer riktig godt for meg, er at den lunefulle Svend Foyn, som er historiens forteller og hovedperson, er en hel mann - på godt og vondt. Han gjør allting, så godt han kan - velvitende at det nødvendigvis ikke er godt nok.

Som i seriens andre femten bind, er Foyns nedslitte Jaguar og Hulda, hans trofaste Sankt bernhardshund, viktige ingredienser. Det samme er hans sans for utsøkt konjakk, kubansk tobakk og jazz.

I etterordet skriver Mehlum at "To komma åtte sekunder" er en kriminalroman med bruk av oppdiktede figurer, men at historien samtidig er forankret i et virkelig drama. Et dødsfall som offisielt er oppklart, men som fortsatt reiser ubesvarte spørsmål. Romanen er, med andre ord, en blanding av virkelighet og fantasi. Den presenterer ingen objektiv sannhet, men forteller i fiksjonsform om noe som kan ha skjedd, uten å rette beskyldninger mot virkelige aktører.

Dette er en bok som vil falle i manges smak, og den er et veldig godt alternativ til de alt for mange urealistiske og heseblesende krimromanene som finnes på markedet. Det samme kan for øvrig sies om Mehlums foregående bøker i serien om Svend Foyn. 

"To komma åtte sekunder" er en fremragende krimroman!

"Kaninjegeren" av Lars Kepler

Kaninjegeren
Lars Kepler
Krim
520 sider
Oversatt av Henning J. Gundersen
Cappelen Damm
2016

Lars Kepler er pseudonym for Alexander Ahndoril og Alexandra Coelho Ahndoril. Sammen har de skrevet seks bøker med kriminaletterforsker Joona Linna i hovedrollen. Den første boken i serien, "Hypnotisøren", har solgt over en halv million eksemplarer bare i Sverige, og er solgt til 40 land. I 2015 utga de den frittstående thrilleren "Playground".

"Kaninjegeren" er den sjette boken i serien om Joona Linna.

Det har gått tjuetre måneder siden kriminaletterforsker Joona Linna ble dømt til fire års fengsel i Stockholms tingrett for den voldelige fritakingen av en innsatt i Huddinge fengsel.

Siden den gang, har Linna bodd i en celle på seks kvadratmeter, med vinylgulv, vaskeservant og et lite vindu med gitter bak panserglasset, på avdeling T i Kumla fengsel, i stedet for på sikringsanstalten i Saltvik, der domfelte politifolk

vanligvis havner.

Når den svenske utenriksministeren blir myrdet på et særdeles brutalt vis i sitt hjem og det eneste vitnet er en prostituert kvinne som ministeren både voldtok og mishandlet, blir etterforskningssituasjonen så komplisert at politiet ikke klarer seg uten Joona Linna.

En innsatt, Salim Ratjen, fra fengselet i Hall kommer nemlig til å bli overflyttet til Kumla og plassert på Linnas avdeling. Det er mulig at han styrte de terroristene som angivelig utførte drapet på utenriksministeren. Politiet vil at Linna skal infiltrere Ratjen og organisasjonen hans inne fra fengselet. Dette for å forhindre at ytterligere mord skal begås.

Utenriksministeren hadde nylig tatt til orde for et europeisk samarbeid mot terrorisme, noe som gjorde ham til et naturlig mål for terrorister.

Men det tar ikke lang tid før dette terroristsporet ikke viser seg å lede fram, og en selsom og blodig jakt etter den gåtefulle morderen Kaninjegeren tar til. Den eneste koblingen mellom ofrene er at de alle hører et barn lese opp en regle om kaniner før de dør.

Joona Linna frigis for å hjelpe til med å fakke morderen. Med seg på laget får han Saga Bauer, den blendende vakre tjueni år gamle etterforskeren i det svenske sikkerhetspolitiet, og sin tidligere nærmeste medarbeider Anja, begge to velkjente karakterer fra de tidligere bøkene i serien.

Det skal etter hvert vise seg at alt har sin opprinnelse i en brutal gruppevoldtekt på en internatskole, tretti år tidligere.

Guttene som forgrep seg på en skolevenninne og dermed ødela livet hennes, kom seg unna takket være at de alle, utenom en, var sønner av svært så priviligerte mennesker.

Når hevneren, nå tretti år senere slår til, er resultatet mord på svenske og utenlandske samfunnsstopper.

Rex Müller, huskokken i et populært morgenprogram på TV4, skal for første gang, på egenhånd, ta hånd om sin tenåringssønn Sammy. Samtidig kjemper han med å holde seg nykter. Alt forverres av at han havner midt i jakten på den farlige morderen.

"Kaninjegeren" er en fremragende og spennende krim. Men det er også en meget barsk bok, med uhyggelige beskrivelser.

Med en bok fra forfatterparet Kepler kan man alltid være sikker på å få en tidsrøvende krim, som det nesten er umulig å legge fra seg.

Som leser tas man gang etter gang ved nesen og føres i stadig nye overraskende retninger. De korte kapitlene, det høye tempoet, det innviklede og medrivende plottet og de engasjerende personskildringene går alle opp i en slags høyere enhet. I så måte skiller ikke "Kaninjegeren" seg nevneverdig ut fra de fem første bøkene i serien.

Den alkoholiserte TV-kokken Rex Müller som for første gang skal ta hånd om sønnen Sammy, blir på sett og vis bokens røde tråd. Men de og mange andre av bokens karakterer kommer litt i bakgrunnen i en historie der alt går ut på at Joona Linna skal rekke å fange morderen før han slår til igjen. Men mye av det Joona gjør, skjer ved siden av loven.

Selv om man kan lese "Kaninjegeren" uavhengig av de foregående bøkene i serien om Joona Linna, så er det såpass mange referanser til tidligere begivenheter og personer, at man kun med et godt kjennskap til hele serien får den ultimative opplevelsen.

For god ordens skyld, må jeg nevne, at "Kaninjegeren" etter en forrykende start går litt i stå midt i boken, men kommer så sannelig tilbake på spenningssporet i den siste tredjedelen.

Men ellers er den ytterst velskreven, ekstremt spennende og voldsomt underholdende, og det er nå det viktigste ved en god krim.

For øvrig tyder bokens slutt på at vi ikke har hørt det siste fra Joona Linna. Nå håper jeg bare at jeg ikke behøver å vente så alt for lenge på fortsettelsen.

Jeg gleder meg så absolutt til å lese neste bok med Joona Linna i hovedrollen!

"Professor Astrokatt: Verdensrommet" av Dominic Walliman

Professor Astrokatt: Verdensrommet
Dominic Walliman
Illustrert av Ben Newman
Barnebok, 6-12 år
64 sider
Oversatt av Heidi Sævareid
Fontini Forlag
2016

Dominic Walliman har en doktorgrad i kvantefysikk og datateknologi. Han liker å undervise alle aldere og har et sjeldent pedagogisk talent. Walliman bor i Vancouver, Canada, hvor han jobber med utvikling av nye pedagogiske metoder for barn og læring, og å programmere kvantedatamaskiner.

Ben Newman er en prisvinnende illustratør og tegneserieskaper. Han bor og jobber i London, England.

Professor Astrokatt er den smarteste katten i gata - faktisk så klok at han har en doktorgrad i omtrent alt under solen! Og apropos solen: Han er tilfeldigvis ekspert på den også.

Hver natt, i det solen går ned bak horisonten, lager de siste solstrålene et nydelig fargespill på himmelen. Når natten kommer, forsvinner disse fargene til fordel for en mørk, dyp himmel som er oversådd av

funklende stjerner. Når du kikker opp på disse stjernene og mørket imellom dem, ser du det største som finnes: universet!

Men hvor blir solen av om natten? Hva er stjernene laget av, og hvor kom de fra? Er vi alene i universet, eller finnes det kanskje en annen jente eller gutt et eller annet sted på en fjern planet, som kikker opp på himmelen, og lurer på akkurat det samme?

Universet vårt er veldig komplisert, og mange forskere bruker hele livet på å komme til bunns i hemmelighetene som finnes der ute - og faktisk er mange av disse mysteriene uløste. Men ta det med ro! Professor Astrokatt er her for å hjelpe, og han er så godt som den smarteste katten i gata! Så skalk lukene og spenn fast setebeltene, det er på tide å fyke til værs i raketten og oppdage verdensrommet!

Noe vi vet helt sikkert om universet, er at det er veldig, veldig stort. Det er jo plass til alle stjernene på himmelen og mye, mye mer! Faktisk er verdensrommet så enormt at vi ikke engang er sikre på om det tar slutt noe sted. Så hvor skal man egentlig starte? Professor Astrokatt starter med begynnelsen, med big bang (det store smellet). Grunnlaget for alt som finnes i universet, ble nemlig skapt i det øyeblikket, for 13,7 milliarder år siden. Derfra, deler han en rekke fakta om verdensrommet, fra planeter til stjernetyper og galakser, til de første romferdene på 1960-tallet, til det elektromagnetiske spektrumet, til forskjellige typer satellitter, og til sist spekulasjoner om hvordan vi vil reise i rommet i fremtiden.

Professor Astrokatt forteller deg alt som er verdt å vite om stjernen vår, planeten vår, solsystemet, galaksen og universet. Han har sørget for å få med seg alt - han er et grundig lite kattedyr!

Boken presenterer en stor samling av informasjon, men Walliman, som for øvrig har en doktorgrad i kvantefysikk, gjør en brilliant jobb med å forklare komplekse konsepter for et yngre publikum.

Illustrasjonene er fargerike, kanskje litt retropregede i stilen, men likevel flotte å se på.

Dette er en glimrende faktabok om verdensrommet. Den er interessant og engasjerende, og skrevet på en barnevennlig måte, men tar med all informasjon som trengs for å være vitenskapelig korrekt.

Hvem vet, kanskje du en dag skal begi deg ut blant stjernene i ditt eget romskip, og løse mysteriene i verdensrommet!