"Djevelen i den hvite byen" av Erik Larson

Djevelen i den hvite byen
- Mord, magi og mani på verdensutstillingen som forandret USA
Erik Larson
Dokumentardrama
505 sider
Oversatt av Stian Omland, MNO
Font Forlag
2016

Erik Larson (f. 1954) er en amerikansk journalist og forfatter. Han har skrevet for bl.a. Wall Street Journal og Time, og har utgitt en rekke sakprosabøker av høy litterær kvalitet, bl.a. Isaac's Storm (1999), Thunderstruck (2006) og In the Garden of Beasts (2011, norsk utg. "I dyrets buk" 2013). "Djevelen i den hvite byen" kom på engelsk i 2003, og lå i over 350 uker på bestselgerlistene. Larson bor i Seattle.

Stian Omland (f. 1966) har vært skjønnlitterær oversetter siden 1995. Han har oversatt nærmere 90 bøker av blant andre David Mitchell, Michel Faber, Aravind Adiga, Lawrence Hill, Dan Winslow, Neil Gaiman, Gillian Flynn og John Green. Når han ikke oversetter, spiller han basketball, broderer og er turnéleder for The Rainmakers.

I 1893 ble  verdensutstillingen i Chicago avholdt. Denne begivenheten er et omdreiningspunkt i "Djevelen i den hvite byen".

Boken forteller den sanne historien om Daniel H. Burnham og Dr. H. H. Holmes.

Burnham var arkitekten bak verdensutstillingen. Han sto bak mange av datidens viktigste byggverk i USA, bl.a. Flatiron-bygningen i New York og Union Station i Washington D.C. Holmes var en av historiens mest produktive mordere, og en forløper for en amerikansk arketype, den urbane seriemorderen. Til tross for at de to aldri møttes, i hvert fall ikke formelt, var skjebnene deres forbundet av en magisk begivenhet; den store verdensutstillingen i Chicago, som i stor grad er falt ut av den moderne bevisstheten, men som i samtidens øyne hadde en forvandlende kraft som nesten kunne måle seg med Den amerikanske borgerkrigen.

Larson forteller historien om disse mennene og denne begivenheten. Uansett hvor underlige og makabre noen av hendelsene kan synes å være, er ikke dette et fiksjonsverk.

Denne historien skildrer i bunn og grunn en ubønnhørlig konflikt mellom godt og ondt, dagslys og mørke, Den hvite byen og Den svarte.

Selve utstillingsområdet ble kalt "Den hvite byen" siden alle de sentrale utstillingsbygningene ble malt hvite.

Burnham bygget opp verdensutstillingen på kort tid. Men å hamle opp med den foregående utstillingen i Paris i 1889, og overgå dennes største byggverk og symbol, Eiffeltårnet, ville bli vanskelig. Dessuten stod Chicagos stolthet på spill. Selv om byen på denne tiden var den nest største i USA etter New York, var det mange på østkysten som så ned på Chicago. Det var en kamp mot klokken og den dårlige verdensøkonomien.

Holmes, som var utdannet lege, brukte verdensutstillingen til å operere under dekke av hotelldrift. Til utstillingen hadde han bygd opp et tvers igjennom Ondskapens Hotel, kalt "World's Fair Hotel", komplett med lydtette rom uten vinduer, gasskamre, operasjonsstue, krematorium og andre fasiliteter, hvor han tok livet av, torturerte og til slutt begravde flere, men ikke alle sine ofre, som for det meste besto av yngre kvinner, men som over flere år også inkluderte en rekke menn, og barn, hvis foreldre intetanende hadde overlatt i psykopatens varetekt.

Chicago var en brutal by som hadde vokst på rekordtid. Det var her storfe og svin fra gårdene i Midtvesten ble slaktet og sendt ut, og stanken av blod og innvoller fra slakteriene var i stor grad med på å definere byen. Den var også et mekka for forretningsmenn og andre som søkte lykken; mennesker som håpet på en rask profitt.

Både skyskraperne, som Burnham var pioner for, og den forstyrrede massemorderen er ikoniske elementer for manges oppfatning av den moderne amerikanske metropolen. Samtidig var verdensutstillingen i 1893 en nasjonal manifestasjon med et gigantisk antall besøkende og et viktig vendepunkt i amerikansk historie.

"Djevelen i den hvite byen" er en vital og rystende bok med et driv og en historie som gjør den vanskelig å legge fra seg.

På den ene side forteller Larson oss historien om seriemorderen nærmest som en thriller, der lovbryteren til slutt får sin straff, med et oppklaringsarbeid som forøvrig var det største detektivarbeidet amerikanerne noensinne hadde vært vitne til, der jakten på morderen i årevis fylte spaltene i datidens aviser. Men samtidig forteller han en rekke andre historier, som eksempelvis om den eskalerende industrialiseringen, USAs rolle i verden på slutten av 1800-tallet, om økonomi, arkitektur og om den begynnende kvinnefrigjøringen - en utvikling som Holmes benyttet seg av med det tragiske utfallet for de kvinnene han møtte. Det var nemlig historisk helt nytt, at kvinner reiste rundt alene, uten følge av en mann.

I denne 505 sider lange boken hopper Larson elegant frem og tilbake mellom verdensutstillingens praktfulle arkitektoniske bedrifter, som viste noe av den mest utsøkte ingeniørkunst den tiden hadde sett, og Holmes' monstrøse, dødelige planer. Men det er ikke bare dette som endres underveis. Det gjør også forteller- og tidsperspektivet. Og Larson skriver uhyre godt.

Jeg synes det var et genialt grep av Larson å fortelle de to historiene parallelt, selv om de egentlig ikke hadde noe til felles, bortsett fra tid og sted. Bokens unike form gjør dessuten at man blir grepet av historien, og den føles ikke spesielt lang, til tross for sitt forholdsvis store omfang.

"Djevelen i den hvite byen" er en meget interessant bok som er vel verdt å lese.