"Evig din" av Karen Swan

Evig din
Karen Swan
Roman
448 sider
Oversatt av Kjersti Lunnan Aass
Apropos
2016

Karen Swan har studert ved Exeter University, og jobbet som journalist for blant annet Sunday Times, Financial Times og magasinene Tatler, Vogue og YOU. Hun bor nå i Sussex med mann og tre barn, og skriver bøker i et trehus med utsikt over elven Downs.

 "Evig din" er en frittstående oppfølger til "Bringebærpiken" (som ble utgitt i 2013).

Handlingen er satt til London, New York (romanen starter med en tilstelning der) og Cornwall.

Henry og Cassie, som begge er i begynnelsen av tredveårene, har vært forlovet i halvannet år. De bor minimalistisk i en liten, 74 kvadratmeter stor leilighet, sentralt i London. Henry er profesjonell oppdagelsesreisende, Cassie er medeier i Eat'n'Mess, et vintage piknikfirma som setter sammen gammeldagse matkurver for arrangementer hos fiffen. Hvis en av

dem hadde hatt vanlige jobber, ville de fått sparken minst ti ganger hittil.

Med en ring fra Tiffany's på fingeren, er det kun bryllupsplanleggingen som gjenstår. Så enkelt og likevel så vanskelig, for da Henry vil sette en dato, får Cassie kalde føtter. Hun er livredd for å gjenta tabben fra sitt første ekteskap.

Når Henry drar på en forskningsekspedisjon i Stillehavet, gir han Cassie et ultimatum: Når han er tilbake om tre måneder skal hun ha satt en dato for bryllupet, hvis ikke går han videre alene.

Cassie reiser til Cornwall hvor hun må bestemme seg for hvordan hun skal gå videre med livet sitt, og hva hun egentlig ønsker.

Henrys kusine, den tyve år gamle viltre Gemma (eller Gem som hun blir kalt), er den rake motsetningen til Cassie. Hun er fast bestemt på å gifte seg i den samme korniske kirken som foreldrene hennes gjorde, så snart som mulig. Henrys mor, som er vergen hennes siden Gems foreldre døde i en husbrann da hun var tolv, liker ikke at Gem skal gifte seg. Cassie, som tross alt har erfaring fra et mislykket ekteskap, tar på seg oppgaven å få Gem på andre tanker.

Men Cassies ankomst til Cornwall skjer ikke uten dramatikk, og snart tvinges hun til å ta noen livsendrede beslutninger.

"Evig din" er enda en velskrevet og underholdende roman fra Karen Swan. På overflaten er den kanskje lett og luftig, men nede i lagene er den deilig tung og tankevekkende. Og til tross for bokens lengde (på hele 448 sider), kjedet jeg meg ikke et sekund!

Karen Swan har en helt formidabel evne til å mane troverdige scener og levende mennesker frem. Hun skaper slike velkonstruerte karkaterer at det gir leseren mulighet til å komme inn under huden på den enkelte, noe som gir en større forståelse for dem.

Jeg lot meg fange fra første side. Det jeg likte aller mest, var hvor "ekte" historien føltes, og hvor uforutsigbar den var. Vi blir godt kjent med Cassie, og bevitner at hennes forhold til Henry er alt annet enn perfekt. Livet etter forlovelsen har bragt dem snarlig ned på landjorda, der de må kjempe mot hverdagens mas og jag. Jeg tror mange lesere vil kunne relatere seg til Cassie.

Historien beveger seg i et adekvat tempo. Den er likevel full av overraskelser, og man kan aldri være helt sikker på hvor handlingsforløpet vil bevege seg eller hvordan det kommer til å ende - Swan holder nemlig sine lesere i uvisshet til siste side!

Den andre delen av boken er satt til Cornwall, et sted som virkelig høres eventyrlig ut, spesielt for noen som aldri har vært der før. Og måten Swan skildrer det nydelige strandhuset der på, samt det omkringliggende landskapet er fantastisk.

"Evig din" er en skjønn bok som varmt kan anbefales til alle, som vil lese en god historie. Her er både underholdning og innhold, og det er alltid en god kvalitet for en roman.

Min anmeldelse av "Bringebærpiken":
http://heartartpaintingandlyrics.blogspot.no/2014/10/bringebrpiken-av-karen-swan.html

"Tre ønsker" av Liane Moriarty

Tre ønsker
Liane Moriarty
Roman
478 sider
Oversatt av Einar Blomgren, MNO
Pantagruel Forlag
2017

Liane Moriarty (f. 1966) er født i Sydney, Australia.

Så lenge hun kan huske har hun skrevet eller lest bøker. Hun husker ikke hvilken bok som var den første hun skrev, men hun husker godt den aller første bokavtalen hun inngikk. Det var en avtale med hennes far, om at hun skule skrive en roman, og han betalte 1 dollar i forskudd. Romanen ble en episk triologi - The Mystery of Dead Man's Island.

Etter endt skolegang gikk hun inn i reklamebransjen, og etter hvert jobbet hun lenge som frilans tekstforfatter for alt fra reklamefilmer til hjemmesider. Nå er hun forfatter på heltid, og har gitt ut seks bøker for voksne, i tillegg til en hel haug med barnebøker.
Bøkene hennes er oversatt verden rundt, og da "Ektemannens hemmelighet" gikk rett inn som nummer én på New York Times bestselgerliste, ble det feiret med MYE champagne.

"Tre ønsker" er en varm og medrivende bok om de båndene som holder søsken sammen; et bånd sterkere enn noe annet.

Lyn, Cat og Gemma Kettle er ikke som andre søsken. De er trillinger, og stjeler oppmerksomheten hvor enn de går. Sammen deler de latter og drama, men på privaten er det slett ikke alt de kan dele med hverandre...

Boken følger dem gjennom deres trettifjerde år: Et stormfullt år, der de må hanskes med utfordinger som søsken rivalisering og hemmeligheter, avsløringer og relasjoner, utro ektemenn og utenkelig beslutninger, og det flotte, men tidvis så utrolig frustrerende livet der man for alltid vil være en del av en trio.

"Tre ønsker" handler om de tre trilling-søstrene Lyn, Cat og Gemma Kettle, men dette er også tre individuelle historier, sett fra hver tre ulike synspunkt, derav tittelen "Tre ønsker". Handlingen er satt til Australia, og begynner med en forferdelig krangel under en bursdagsmiddag på en av Sydneys populære fiskerestauranter. Trillingene er der for å feire sin 34 års dag, men godt bevarte hemmeligheter kommer frem i lyset, og middagen som skulle være en hyggelig feiring ender i katastrofe. En av søstrene blir nemlig opprørt og kaster en gaffel, som treffer rett i magen på søsteren som er gravid. For de andre tilstedeværende i restauranten ser det hele fullstendig absurd ut. Hun som kastet gaffelen besvimer, og den tredje søsteren bare sukker og rister på hodet som om det ikke er noe å hisse seg opp over, og ringer etter ambulanse.

For når alt kommer til alt, hvor godt kjenner de hverandre, egentlig?

Deretter beveger handlingen seg ett år tilbake i tid: Fra dette tidspunktet følger vi søstrenes individuelle liv frem mot den dramatiske bursdagen. De tre søstrene er svært forskjellige, noe som er med på å gjøre deres historier interessante. Cat som er den hissige av dem, prøver å få barn, men får rede på at hennes mann har vært utro. Gemma, den mer frisinnede av søstrene, som ikke engang har et eget sted å bo, faller for en ny mann. Samtidig får vi vite at hun de siste ti årene har hatt hele fjorten kjærester. Lynn, derimot er den målbevisste søsteren. Hun ønsker å gjøre noe fint for sin 15 år gamle stedatter, Kara, mens hun prøver å holde tritt med sin halvannet år gamle datteren Maddie, og være daglig leder for bedriften Gourmet Brekkie Bus. Dette er imidlertid bare utgangspunktene for de tre søstrenes ulike historier. Jeg vil ikke røpe mer, eller fortelle deg om de mer lystige øyeblikkene i livene deres, for da vil jeg ødelegge for de mer morsomme delene av denne boken.

"Tre ønsker" er en velskrevet bok med en rørende historie, samt flere sterke elementer.

Det sterkeste av disse, er kanskje hvor godt Moriarty portretterer sine karakterer. Og i sentrum av hennes historie står trillingene. Alle tre har en svært distinkt personlighet, og Moriarty baserer seg ikke utelukkende på det faktumet at de er trillinger. Lyn og Cat er identiske, men ikke Gemma, som selvsagt har en viss innvirkning på henne. Men de tre søstrene er hovedsakelig formet av sin bakgrunnshistorie og det de opplever i denne boken. Det er for øvrig lett å identifisere seg med dem. Til og med de sekundære karakterene, som f.eks. trillingenes foreldre, andre implisertes parter og bestemoren kommer til liv.

På dyktig vis, har Moriarty strukturert denne romanen slik at man som leser nærmest suges inn i åpningsscenen og tilbringer de neste tre fjerdedeler av romanen med å komme tilbake til dette punktet. Da oppleves det derimot ikke som et tilbakeblikk  - i stedet, er det omtrent som gå fra en scene som sees gjennom et vindu, til å gå gjennom døren og inn på scenen selv. Jeg fryktet at den siste fjerdedelen skulle bli en liten nedtur. Men Moriarty bruker denne delen av boken til å bryte opp med resten av historien, og får den til å føles frisk ut, og ikke som en gjentakelse. Hun tar seg også tid til å tegne hver av karakterene mot en meget tilfredsstillende konklusjon.

Moriarty er dessuten flink til å gi sine lesere fragmenter av informasjon i minneverdige scener, for siden å sirkle tilbake til dem på en måte som får oss til å innse, at det var nettopp derfor dette skjedde. For øvrig er løsningene hun benytter for å nå dit, uforutsigbare, men likevel realistiske.

Moriarty utforsker tematikk som søsken- og familie relasjoner, ekteskap og moderskap med ferdigheter som ingen andre. Hun har så definitivt skrevet en god bok.

Selve historien kunne faktisk ha foregått hvor som helst. Det er deilig befriende, og nettopp det, tror jeg er grunnen til at Moriarty har en så stor fanskare.

Jeg kan også godt forstå hvorfor samtlige av hennes romaner er bestselgere. Det er virkelig velkomponerte romaner med solide portretter av mennesker, når livet rammer dem.

Jeg lot meg i hvert fall underholde fra første til siste side, og hadde store problemer med å legge denne boken fra meg, som ble lest i rekordfart.

"Kjemikeren" av Stephenie Meyer

Kjemikeren
Stephenie Meyer
Thriller
527 sider
Oversatt fra engelsk av Inge Ulrik Gundersen, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2017

Stephenie Meyers fire ungdomsbøker Twilight (Evighetens kyss), New Moon (Under en ny måned), Eclipse (Formørkelsen) og Breaking Dawn (Ved daggry) har alle ligget kontinuerlig på bestselgerlistene i USA siden de utkom.

Bøkene i Twilight-sagaen er solgt i over 155 millioner eksemplarer verden over, og oversatt til 47 språk. Twilight-sagaen er allerede i ferd med å oppnå litterær udødelighet. Stephenie Meyer bor med sin mann og tre sønner i Arizona.

"Kjemikeren" er en skarpskodd thriller fylt med action og dramatikk, tilført en dose romantikk. Som thriller er dette en svært vellykket bok, selv om plottet skorter litt på originalitet.

Hovedpersonen heter Juliana Fortis. Hun er særdeles begavet innen medisinske- og naturvitenskaplige fag. Hennes kunnskaper har vært svært nyttige for en meget spesiell og hemmelig enhet i den amerikanske etterretningstjenesten.

Opprinnelig var det Julianas teoretiske forskning på monoklonale antistoffer som hadde vekket deres interesse for henne. Som ekspert på kjemiske stoffer fikk hun som nyutdannet en rask ansettelse i CIA. Hun ble satt til å utvikle ikke-detekterbare stoffer og medikamenter som skulle brukes i avhør av terrorister eller andre potensielle trusler mot amerikanske interesser. Hun var den beste kjemikeren de noen gang hadde hatt og deres beste forhørsagent.

Ingenting fikk nemlig fart på byrået som terrorisme. Hun var blitt rekruttert før det følelsesmessige støvet hadde lagt seg rundt hullet der Tvillingtårnene engang sto. Å forhindre terrorisme hadde alltid vært den viktigste delen av jobben hennes - det var det som forsvarte den. Men terrortrusselen hadde også blitt manipulert, vendt og vridd på, til hun omsider mistet troen på at hun faktisk drev med patriotisk arbeid.

Juliana hadde arbeidet på et hemmeligstemplet laboratorium sammen med sin mentor, dr. Joseph Barnaby. Én dag ble han drept av en eksplosjon i laboratoriet. På dette tidspunktet befant Juliana seg tilfeldigvis ikke på sin vante plass, men på toalettet.

Grunnet tidligere hendelser fikk Juliana raskt mistanke om at eksplosjonen hadde vært et bevisst forsøk på å drepe dem begge. Hun forsto også at hun selv var en sikkerhetstrussel, og at hennes liv var i fare. Derfor kom hun seg unna, så snart det lot seg gjøre.

Nå oppholder hun seg sjelden lenge på samme sted, og bytter stadig navn slik at den tidligere arbeidsgiveren ikke skal finne henne.

Hun bruker ofte navnet Alex. Hun lever et hemmelig liv, er stadig årvåken og i alarmberedskap. Hun har opplevd gjentatte drapsforsøk, men det skarpe sinnet hennes og ferdighetene som kjemiker, har gang på gang hjulpet henne med å overliste angriperne.

Én dag får hun imidlertid en e-post fra en tidligere overordnet i byrået. Han tilbyr henne en utvei. Juliana skjønner at det er hennes eneste mulighet til å unnslippe dødsdommen de har felt over henne. Men det innebærer samtidig at hun må gjøre en siste jobb for dem, og at hun må benytte sine unike evner på en måte hun aldri tidligere har gjort.

Oppdraget er nemlig komplisert og hennes ferdigheter vil bli testet til det ekstreme. Det dreier seg om å beskytte tusenvis av sivile liv. Juliana har ikke noe annet valg enn å stole på dem, men det hele kompliseres ytterligere når hennes veier krysses med en som ikke gir henne de store oddsene for å overleve, men en forsmak på hvordan livet kunne ha vært hvis hun ikke hadde vært på rømmen, og alene.

"Kjemikeren" er en spennende pageturner fylt med dramatikk, kjærlighet og humor.

Hovedpersonen, Juliana Fortis, eller Alex (hun skifter som nevnt navn hyppig) er altså på rømmen. Vi følger hennes daglige rutine som hovedsakelig består av å forsøke å være så lite synlig som mulig, noe hun de tre siste årene har klart godt. De daglige sikkerhetstiltakene er mange, men faktisk fascinerende å lese om. Vi får vite hvorledes hun rigger til dusinvis ulike feller ved inngangsdøren for uvelkomne besøkende, der den ene fellen er mer dødelig og sofistikert enn den andre. Hvordan det kan være å sove med en gassmaske i et badekar, og hvorfor man alltid skal alltid må en back up-plan, blir endog forklart. Det vises tydelig at Meyer gjort god research, for alt føles både ekte og troverdig.

Ispedd de analytiske detaljene, får vi også fartsfylt action. Og en overraskende riktig mengde humor. En vidunderlig tørr og sarkastisk humor som supplementerer alvoret i det som vedrører spion-tingene på utmerket vis, og som innbyr til høy leseverdighet. Balansen mellom detaljene, humoren og spenningen er meget god, nesten. For tidvis føles det litt som at Meyer har anstrengt seg litt for hardt som debuterende spion-forfatter. Det kan nemlig bli alt for detaljert, selv for den mest ihuga og lojale leseren av denne type litteratur. Dette kunne derfor godt ha vært noe nedtonet. Men for all del, dette er kun en bagatell, og påvirker i liten grad det totale inntrykket.

Romantikken, som Meyer lar blomstre i løpet av romanen, er også på det ujevne, men den berører en så liten del av historien at det ikke betyr noe særlig. Faktisk er det med på å tilføre en sjarme som føles nødvendig for å balansere de mer analytiske delene, samt alle slagsmålene som fyller handlingsforløpet.

Jeg synes at boken er velskrevet, men terminologien kan tidvis være svært så komplisert. Historien er godt utformet, og innimellom satt jeg med tanken om dette var virkelighet eller fiksjon. De detaljerte beskrivelsene bidrar nemlig til å gjøre historien autentisk og gjennomtenkt. Starten er noe langdryg. Kanskje det hadde med alle de tekniske beskrivelsene å gjøre. Ettersom det er mye av dette i begynnelsen, og at man må venne seg til all den kjemiske terminologien. Selve historien er derimot svært god.

For øvrig likte jeg hovedpersonen Juliana (Alex) og flere av de andre karakterene. Jeg syntes at de utfylte hverandre godt.

"Kjemikeren" er en intelligent thriller med en utmerket plot. Den kan virke litt tung i starten, men gi den for all del tid, den vinner seg raskt, og spenningen holder hele veien.

Og selv om boken er hele 527 sider lang, syntes jeg ikke at det tok lang tid å lese den ferdig.

Jeg ble i hvert fall begeistret! "Kjemikeren" er en svært god og intelligent spionroman som jeg utvilsomt kan anbefale videre.

"Jeg vet hvor du er" av Claire Kendal

Jeg vet hvor du er
Claire Kendal
Thriller
351 sider
Oversatt fra engelsk av Bente Rannveig Hansen
Bazar Forlag
2016

Claire Kendal er født i California og utdannet i England, der hun har bodd hele sitt voksne liv. "Jeg hvor du er" er hennes første roman. Seks engelske forlag konkurrerte om rettighetene, og boken er oversatt til 22 språk.

Claire Kendal underviser i engelsk litteratur og forfatterstudier, og bor sørvest i England med familien. For tiden arbeider hun med sin neste psykologiske thriller.

"Jeg vet hvor du er" er en nervepirrende og spennende psykologisk thriller om stalking og sykelig besettelse.

Den 10. november begikk den 38 år gamle Clarissa Bourne sitt livs største feiltakelse; en kveld som fikk fatale konsekvenser. På en fest tok hun imot et glass vin fra kollegaen Rafe. Ikke bare voldtok han henne senere på kvelden, men sørget også for å kvitte seg med alle bevis for ugjerningen.

Siden har Rafe vært fullstendig besatt av henne. Nå befinner Clarissa seg i en situasjon hvor han er overalt. På jobben. Der hun bor. I parken. Beskjedene hans fyller telefonsvareren hennes, han overøser henne med oppmerksomhet og uønskede gaver. Det er sjofelt og ytterst ubehagelig. Rafe trenger seg inn på henne, han tar ikke et nei for et nei, Og han har gjort det klart: Han slipper henne aldri.

Handlingen følger Clarissa tre måneder etter den skjebnesvangre kvelden. Hun er paranoid, tør nesten ikke å gå ut og knapt å gå på jobb av frykt for å møte ham. Og han er der - hele tiden, overalt hvor hun er. Hvis det var opp til henne, hadde han bare forsvunnet og aldri kommet tilbake.

Clarissa prøver å gjøre omverdenen oppmerksom på at Rafe stalker henne, men ingen vil høre på henne, siden Rafe er en godt likt og populær lærer ved universitetet der de jobber.

Parallelt med sin egen situasjon, blir Clarissa innkalt som jurymedlem i en rettsak som vedrører en mishandlet og voldtatt kvinne.

Det viser seg at denne saken har visse likhetstrekk med hennes egen. Med skrekk og gru går det opp for henne at hun må være i stand til å bevise at Rafe stalker henne og at han har voldtatt henne.

For hvis hun skal anmelde Rafe, er det nemlig hun selv som sitter med bevisbyrden. Politiet kan nemlig ikke foreta seg noe uten at det foreligger adekvate bevis på at en kriminell handling er begått. Så hun begynner å gjemme på alle de tingene han sender henne.

Da hun forelsker seg i et av de andre jurymedlemmene, tar Rafe for alvor fatt. Til slutt går Clarissa til politiet, men har hun gode nok bevis, og i så fall er de gode nok til å få Rafe til å innse at han må la henne være i fred? Det ser ut til å fungere, inntil en natt da det går helt galt og Clarissa ser seg tvunget til å ty til ekstrem vold.

"Jeg vet hvor du er" er en ung kvinnes opptegnelser over hennes stalker, hans stadige tilnærmelser, brev, gaver og hvordan hun gjentatte ganger avviser ham. Opptegnelser som viser hvordan hennes avvisninger, gang på gang, preller fullstendig av ham. Opptegnelser som viser hvordan han isolerer henne fra venner og bekjente fordi hun frykter at de skal bli skadet. Opptegnelser som forårsaker forfrysninger langt nedover ryggraden på oss lesere.

Clarissa skriver alt ned i en dagbok, og romanen kryssklipper mellom nåtid, fortid og dagboksnotater.
For dette er på mange måter en skrekkelig historie, ikke blodig eller motbydelig, men klaustrofobisk og svært så klam.

Clarissa vil for alt i verden bare få Rafe til å holde opp, men siden hun ikke har håndfaste bevis på at han faktisk har gjort henne noe, vil det kun være hennes ord mot hans.

Romanen er primært skrevet i jeg-form, og man er i hovedsak plassert inne i hovedpersonens tanke- og følelsesliv, noe som gjør at man omtrent befinner seg inne i hodet på Clarissa. Man føler hennes frykt og maktesløshet, og man kan nesten føle når hjertet hennes banker hardt. Det er ulidelig spennende og nesten uutholdelig, når man venter spent på det neste trekket fra stalkeren Rafe. Alt mens man holder fingrene krysset og håper på at Clarissa slipper fra det hele med livet i behold.

For øvrig er det fascinerende å lese hvor mye Clarissa utvikler seg i løpet av denne boken, fra å være alt for redd til å foreta seg noe som helst, til faktisk å ta saken i egne hender og stå frem overfor politiet. Det krever mot!

"Jeg vet hvor du er" er en annerledes og velskrevet debutroman av Claire Kendal.

Les den for all del hvis du er på jakt etter en spenningsroman du ikke kan legge fra deg.

Med stor forventning, ser jeg frem til Claire Kendals neste roman.

Anbefales!

"De forsvunne" av Caroline Eriksson

De forsvunne
Caroline Eriksson
Krim
221 sider
Oversatt av Heidi Grinde
Cappelen Damm
2017

Caroline Eriksson (f. 1976) er sosialpsykolog og forfatter. Hun bor i Stockholm med mann og to barn.
"De forsvunne" er hennes tredje bok, og hennes store internasjonale gjennombrudd. Rettighetene er hittil solgt til 25 land.

"De forsvunne" er en spennende og uforutsigbar psykologisk spenningsroman der ingenting er som det først ser ut til. Eriksson skriver presist og uhyggelig om tillit, kjærlighet og svik.

Én solrik sensommerkveld tar Greta, Alex og deres fire år gamle datter Smilla båten fra hytta til den lille øya midt i den sagnomsuste innsjøen Maran.

Vel fremme, går Alex og Smilla i land, mens Greta blir sittende i båten.

Alex gjør noen halvhjertede forsøk på å få Greta med på oppdagelsesferd, men hun rister på hodet.

Så glipper hun med øynene og sovner. Da hun våkner, kjennes det som å komme ut av en dvale, som om hun nærmest har mistet grepet om tiden.

Men Alex og Smilla har ennå ikke har kommet tilbake. Greta går derfor i land for å lete etter dem.

Stillheten henger tung og illevarslende mellom trærne. Hun ser hverken Alex eller Smilla noen steder.

Er historien om Maran og innsjøens onde krefter sann? Hun går fort videre mens hun sier til seg selv at det bare er tull, overnaturlige skrekkhistorier basert på gammel overtro, ikke noe mer.

Greta sliter med å forstå hvordan de bare kan ha forsvunnet. Det beste hun kan gjøre er å ringe Alex, for å bli beroliget om at Smilla har det bra, eller å ta kontakt med politiet. Det er vel det første man gjør når man kommer vekk fra hverandre. Men mobiltelefonen ligger ikke i lommen, som den pleier. Den ligger antakelig igjen på hytta. Dermed er det bare én ting å gjøre.

Likevel føles det ikke riktig. Hvordan kan hun forlate øya uten å ha funnet Alex og Smilla? Hvordan kan hun bare overlate dem til sin egne skjebne? Det er noe ved selve tanken som skurrer. Dette stemmer ikke. Noe er galt, noe er veldig galt.

Heller ikke på fastlandet ser hun noe til Alex og Smilla.

Tilbake i hytta, finner hun telefonen gjemt under sengetøyet. Er det hun selv som har lagt den der? Kan det ha vært noen andre i hytta? Men hvem, og hvorfor? Eller har hun, rett og slett, mistet fullstendig grepet om virkeligheten?

Den mystiske forsvinningen fører Greta skritt for skritt ned i en avgrunn av forvirring og mørke. Det blir snart klart at Alex og Gretas forhold ikke har vært av de beste. I tillegg har en katastrofal hendelse i barndommen satt dype spor i Greta. Spørsmålet er hva som er sannhet og virkelighet og hva som er løgn og fantasi?

"De forsvunne" er en meget velskrevet og spennende roman der Caroline Eriksson skaper et ubehag som omtrent er til å ta og føle på.

Jeg hadde følelsen av en konstant underliggende uhygge, mens jeg leste denne spennende historien. Handlingen er så intens at boken er vanskelig å legge fra seg. Stadig lurer dette udefinerbare mørket mellom linjene. Dette er en slik historie som får meg til å se under sengen før jeg legger meg til å sove.

I denne mørke psykologiske spenningsromanen, der vendingene kommer mer uventet enn de gjør i en labyrint, og der de andpustne øyeblikkene er flere enn i en berg og dalbane, må hovedperson og jeg-forteller Greta, konfrontere det hun alltid har holdt skjult, om hun i det hele tatt skal lære sannheten å kjenne.

For det er liten tvil om at Eriksson tegner et medrivende, men uhyggelig portrett av henne.

Dessuten evner hun å holde på spenningen, slik at det underveis er vanskelig å regne seg frem til noe som helst. Det er en psykologisk thriller, som er velskrevet, med en febrilsk og forvirrende atmosfære, ikke altfor beskrivende, men likevel slik at man fornemmer all spenningen.

Historien har mange lag, der alt det vi som mennesker er så opptatte med å skjule, eller feie vekk under teppet, tvinges frem i lyset. Den er riktig godt skrudd sammen, og det er så mange vendinger i løpet av boken, at den aldri blir forutsigbar eller kjedelig. Plottet holder til aller siste side, og avslutningen er overraskende. Språket er lettlest og flytende, i det hele tattt er dette en psykologisk thriller av de bedre. Den kan virkelig anbefales til lesere som er glade i spenning og uhygge. 

"De forsvunne" er en svært god bok, som på relativt få sider gir en fantastisk leseopplevelse.

"Dødsmerkene" av Veronica Roth

Dødsmerkene
Veronica Roth
496 sider
Fantasy/Ungdomsbok
Oversatt av Hilde Lyng, MNO
Vigmostad & Bjørke
2017

Veronica Roth (f. 1988) har skrevet de internasjonale bestselgerne "Divergent", "Opprøreren", "De lojale" og "Four - Tobias' historie". Roth og mannen er bosatt i Chicago.

"Dødsmerkene" er Veronica Roths praktfulle portrett av vennskapet - og kjærligheten - kraft, i en galakse fylt av fascinerende gaver. Boken er den første i en ny serie.

I galaksens ulike planetnasjoner flommer kraften gjennom alt som har liv, og viser seg på himmelen i alle mulige farger. Alle får en kraftgave, som fortoner seg som en spesiell egenskap, når de blir eldre. Noen ganger arver man en gave, andre ganger ikke. Og noen ganger oppleves den slett ikke som en gave, men en forbannelse.

Teknisk sett er alle planetnasjonene uavhengige, men Forsamlingen, som består av de ni største og viktigste

planetnasjonene, regulerer handel, våpen, avtaler og reiser, og håndhever loven i de uregulerte delene av verdensrommet.

Den fjorten sesonger gamle Akos kommer fra den iskalde, men fredselskende planetnasjonen Thuvhe. Faren hans er bonde og moren et orakel. Han har to eldre søsken, broren Eijeh og søsteren Cisi. Akos er grenseløst lojal overfor familien.

Eijeh, Cisi og Akos har alle ulike skjebner. Men de vet ikke hva de er, enda moren er et av menneskene som har sett dem. Hun sier alltid at hun ikke behøver å fortelle dem om det, for det kommer verden til å gjøre for henne.

Siden får Akos en kraftgave som beskytter ham.

Én dag blir Akos og broren Eijeh tatt til fange av soldater fra Shotet, fiendens land. Shotet er et folk, ikke en planetnasjon, og de er kjent for å være voldsomme, brutale. De risser inn fargede streker i armene for hvert liv de tar, og lærer barna sine opp i krigskunst. Og de bor på Thuvhe, den samme planeten som Akos og familien - men Shotet kaller ikke planeten "Thuvhe" eller seg selv "thuvhesitter".

Til sin store overraskelse, oppdager Akos at han nesten føler seg mer hjemme blant de fiendtlige shotetene enn blant sitt eget folk. Men den brutale tyrannen Ryzek Noavek, som regjerer Shotets folk, har en ondsinnet plan med Eijeh, og Akos må kjempe med nebb og klør for å redde broren - koste hva det koste vil. For å overleve, påtar Akos seg rollen som oppvarter for Ryzeks søster, Cyra. Hun er på Akos alder, og har evnen til å påføre andre uutholdelig smerte. En grusom evne som Ryzek hensynsløst har utnyttet, ved å bruke henne til å torturere hans fiender, med det som formål å gjøre han til eneveldig hersker over planeten Thuvhe. Men Cyra er mye mer enn et våpen i brorens hånd...

Så kastes Akos inn i Cyras verden, og fiendskapen mellom landene og familiene deres føles som en uoverstigelig hindring. Vil de hjelpe hverandre å overleve, eller vil de ødelegge hverandre?

"Dødsmerkene" forteller en spennende og episk historie, og til science fiction/fantasy roman å være, er den både tankevekkende og interessant.

Bokens omdreiningspunkt er de to hovedpersonene, Akos og Cyra, hvor pespektivet kapittelvis skifter mellom de to. Dette fungerer godt, men det betyr samtidig at handlingsforløpet, under visse sekvenser, kan bli litt for overforklarende og dermed falle i tempo, siden diverse begivenheter og tidligere hendelser skal forklares gjennom to svært så ulike karakterers perspektiv, for å gi noen mening. Men det betyr langt derifra at det skorter på action eller dramatikk. Tvert imot brettes det ut en svært spennende historie, og den innehar mange lag.

Med "Dødsmerkene" viser Veronica Roth at hun har et forfattertalent utenom det vanlige.

Ikke bare skriver hun godt, men hun bruker også mye tid på selve karakterutviklingen, for dette er i tillegg en bok som handler om hvordan det kan være å vokse opp under utålelige forhold.

Dessuten har Veronica Roth utformet en særdeles grundig og intrikat verden, selv om de mange navnene sikkert vil kunne forvirre noen og enhver. Men hvorledes hun håndterer denne unike verdenens ulike religioner, trossystemer og språk, kan ikke karakteriseres som noe annet enn svært imponerende. Jeg lot meg i hvert fall begeistre.

For øvrig er bokens omslag utrolig flott og typografien helt i topp, det er i det hele tatt en meget lekker bok.

Helt klart anbefalelsesverdig for de som liker science-fiction/fantasy!

"Atten grader minus" av Stefan Ahnhem

Atten grader minus
Stefan Ahnhem
Krim
638 sider
Oversatt av Henning Kolstad
Aschehoug
2017

Stefan Ahnhem (f. 1966) har jobbet som manusforfatter for film og tv i over tjue år. Hans første bok, "Offer uten ansikt", ble Sveriges mestselgende debut i 2014, og vant også Crimetime Specsavers Award. "Den niende graven" vant den tyske krimprisen MIMI for 2016. Nordisk film har kjøpt tv-rettigheter til de fire første bøkene om Fabian Risk.
Ahnhems bøker utgis i 20 land. Forfatteren bor i Stockholm.

"Atten grader minus" er den tredje frittstående delen i serien om Fabian Risk etter de internasjonale suksessene "Offer uten ansikt" og "Den niende graven".

Det er vår og nesten to år har gått siden hendelsene i "Offer uten ansikt".

Etter en voldsom biljakt kjører en BMW over bryggekanten i Helsingborgs havn. Når føreren obduseres, reagerer

rettsmedisinerne på hvor uskadd kroppen ser ut. Særlig med tanke på at bilen måtte ha truffet vannflaten i forholdsvis høy fart. Det er ikke engang noe merke etter bilbeltet over venstre skulder, noe som nesten alltid oppstår etter kraftige kollisjoner, særlig i tilfeller hvor airbagen av en eller annen grunn ikke har løst seg ut. I motsetning til kroppen har ansiktet store skader. Da identiteten på føreren blir tilkjennegitt, kommer det frem at avdøde er en av Sveriges ledende it-entreprenører, en mann som har blitt steinrik på mobilspill. Undersøkelsene av liket har dessuten avdekket at mannen ikke døde samme dag, men for omtrent to måneder siden, og siden da vært i dypfrosset tilstand. Men hvordan kan en død mann kjøre en bil over en bryggekant? Ingen spor tyder på at det kan ha vært noen andre i bilen. Heller ikke politifolkene som jaget den så noen andre enn avdøde i BMWen.

Saken havner på politietterforsker Fabian Risks bord. Sammen med kollegaene i Helsingborgs kriminalavdeling, finner han spor som peker i retning av identitetstyveri, og at det høyst sannsynlig er flere ofre som har vært utsatt for lignende forbrytelser.

De må kjempe mot tiden i en undersøkelse der ingenting viser seg å være som det ser ut. Snart tør han ikke lenger stole på sin egen dømmekraft. Vil Fabian og hans team være kapable til å stoppe gjerningsmannen før neste offer havner i fryseren?

Rett over sundet har Dunja Hougaard måtte sette på seg uniformen igjen, i sin nye jobb som ordenspoliti i Helsingør, i Danmark. Dunjas tidligere sjef, er fast bestemt på å gjøre alt han kan for å sette kjepper i hjulene på hennes karrieremuligheter i politiet. Men når en hjemløs blir mishandlet til døde, kan hun ikke annet enn å sette i gang sin egen etterforskning. Sporene leder henne til Helsingborg. Vil hun klare å stanse de som så brutalt leter opp, misbruker og myrder hjemløse, før de kaster seg over det neste forsvarsløse offeret?

"Atten grader minus" er en uhyggelig og spennende kriminalroman om jakten på en bestialsk og kynisk morder.

Man kan undre seg over om en så tykk bok som denne kan holde på spenningen. Jeg kan avsløre at jeg ble godt underholdt hele tiden. Plottet holder til aller siste side, og spenningskurven er jevnt stigende, hele veien.

Historien er sammensatt, men den flyter godt og virker troverdig.

"Atten grader minus" forteller en mørk historie, og jeg synes ikke at Stefan Ahnhem tegner noe spesielt sympatisk bilde av det svenske politiet. Likevel forsvinner ikke det menneskelige i fortellingen, noe som gjør at mørket ikke blir for overveldende.

Karakterene er godt skissert. Fabian er en sterk hovedperson og de rundt ham er interessante å lese om. Likeså er Dunja.

Selv om dette er en tøff krim, med nokså grove forbrytelser, greier forfatteren å linje opp og skildre – uten å bli hverken overdetaljert eller grafisk.

Stefan Ahnhem lar synsvinkelen skifte mellom ulike hovedpersoner og avslutter hvert kapittel med en cliffhanger. Det gjør boken, nær sagt, umulig å legge fra seg.

"Atten grader minus" kan leses uavhengig, men jeg ville likevel foretrekke å lese de foregående bøkene i serien først, hvis du ikke allerede har gjort det.

Før jeg satte i gang med å lese, var forventningene til denne boken skyhøye. Ahnhem innfrir. Jeg hadde nemlig ikke drømt om en pageturner av dette kaliberet. Selv om boken er hele 638 sider lang, er tempoet høyt fra start til slutt, og ikke én eneste gang, er den langtrukken eller kjedelig. Jeg kunne nesten ønske at den hadde vært enda lenger.

"Atten grader minus" er krim av høy klasse. Den er godt skrevet og effektivt komponert. Plottet er raffinert, slik som personskildringene er overbevisende. Dette er en av de bedre bøkene jeg har lest på lang tid.

De av dere som ennå ikke kjenner til svenske Stefan Ahnhem, har virkelig noe å se frem til. Med denne, hans tredje kriminalroman, viser han igjen at han mestrer kunsten å skrive fascinerende, foruroliggende og ødeleggende for nattesøvnen.

"Det er noe som ikke stemmer" av Martina Haag

Det er noe som ikke stemmer
Martina Haag
Roman
197 sider
Oversetter: Kari Wille Rekdal
juritzen forlag
2016

Martina Haag (f. 1964 på Lidingö, Sverige) er en svensk skuespiller og forfatter. Hun debuterte som forfatter i 2004, og året etter kom hennes roman "Underbar och älskad av alla". Den ble senere filmatisert med Martina selv i hovedrollen. Filmen ble kritikerrost, og nominert til Publikumsprisen.

"Det er noe som ikke stemmer" gikk rett inn på bestselgerlistene i Sverige, og har solgt over 200 000 eksemplarer. Den er nominert til Årets bok i Sverige med begrunnelsen: "Ærlig, sterkt og ladet om mistanker, tvil, utroskap og smerten i å bli valgt bort. Forfatteren balanserer godt mellom nattsvart sorg og befriende humor i denne fortellingen om en kvinnes krevende vei tilbake."

"Det er noe som ikke stemmer" er en roman om å overleve når familien din rives i biter av utroskap og ekteskapsbrudd. Om tiden som står så ulidelig stille. Og mest av alt om å reise seg, når du tror du aldri vil orke å reise deg igjen.

Fofatteren Petra Wallin er gift med tv-personligheten Anders Wallin. Sammen har de to sønner, Sigge og Nisse. Det synes å være et lykkelig ekteskap, som er i ferd med å gå inn i sitt sekstende år. Petra mener i hvert fall det. Men én dag forandrer alt seg. Med Anders. Han er innesluttet og kjølig, men hevder at det ikke er noe galt.

Petra blir hyperstresset. Det er noe som ikke stemmer. Hjernen hennes går som en tørketrommel på superhastighet.

Hun leter etter tegn på landstedet i Ingarö. Hvorfor står messinglysestaken ved siden av dobbeltsengen på soverommet, og ikke der den pleier å stå? Har Anders en elskerinne?

Petra gjør sitt ytterste for å få forholdet til å fungere, til tross for uroen som ulmer. Hun gir klemmer, og er flørtende. Hun vil at dagene skal gå smidig. Være den perfekte hustru. Og alt som Anders vanligvis irriterer seg over, er hun villig til å endre. Hun ringer til forlaget og sier at hun dessverre ikke kommer til å bli med til bokmessen, sier opp kontoret hun leier, og gjør hva som helst for å lege det som ikke fungerer.

Men til tross for familieterapi, den iherdige innsatsen, og søket etter naturlige forklaringer, raser alt sammen en dag. Anders sier han vil skilles.

Det er åpenbart ikke en ny tanke for ham. Bruddet synes ferdig planlagt og klart for hans del. Nå skal bare det praktiske løses. For Petra derimot, er det som å dø innvendig.

Alene gjør Petra hva hun kan for å takle angsten og å få tiden til å gå. Hun blar et halvt år frem i kalenderen. Setter en dato for når hun må fungere igjen. Hvordan skal hun klare å overleve i seks måneder? Hun begynner å skrive hvert kvarter på et ark om morgenen, og så stryker hun over etter hvert som kvarterene går. Hun avventer livet, et kvarter om gangen, til tross for at det er ødelagt. Hun river ut alle bildene fra alle fotoalbumene og kjøper nye stoffalbum i friske farger og limer omhyggelig bildene inn igjen. Kaster omtrent en tredjedel, bare de fineste fotografiene får bli igjen. Det er hundrevis, kanskje tusenvis av bilder. Tiden må gå. De søvnløse nettene går med til å spille Candy Crush. Fotoalbumene og de andre meningsløse aktivitetene, får hjernen til å holde det gående. Gir en illusjon av at tiden går.

Historien kretser omkring hovedpersonen Petra, som opplever en maktesløshet når hennes ekteskap er i ferd med å gå i oppløsning. Ektemannen Anders, som jobber i tv, bryter opp fra familien for å være sammen med sin nye kjærlighet, programleder-kollegaen Klara Boman.

Boken utspiller seg i to tidsperspektiv, dels mens samlivsbruddet pågår og rett etterpå når skilsmissen gradvis blir et faktum, og dels på avstand, etter omtrentlig ett år, da Petra reiser til fjells for å jobbe som hyttebestyrer i området rundt Ráhnukka ved de lapplandske fjellene. Der vil hun forsøke å komme til hektene igjen, og kanskje skrive en bok.

Petra er ikke fjellvant. Hytta ligger avsidesliggende til, og det er nesten fem mil til nærmeste hytte. I tyve dager, frem til den 21. september, skal hun leve isolert fra resten av verden og kun ha kontakt med sporadiske fjellvandrere som vil besøke hytta. Da er nemlig sesongen over, og hun skal stenge hytta, for deretter å bli hentet av helikopteret som fraktet henne dit.

Det er sjelden man opplever en bok der sorgen er så naken som den er i "Det er noe som ikke stemmer".

For denne romanen er en brutal beskrivelse av hvorledes det kan være å leve med angst og hvor traumatisk et samlivsbrudd kan være for den som blir etterlatt mot sin vilje.

I en bok full av følelser, tvil og frustrasjoner, formidles livet til hovedpersonen på smertelig vis.

Martina Haag forteller med mye empati og skildrer følelser på en utmerket måte. "Anders. Faen. Hvorfor gikk ekteskapet vårt til helvete? Hvorfor sa du ikke noe?"

Historien dveler ved akutte smerter. Petra elsket virkelig Anders. Og hun elsker ham fremdeles. Hun ønsker ikke annet enn at han skal komme tilbake.

Man kan ikke unngå å bli berørt. Men Petra Wallins beretning blir aldri selvmedlidende eller sentimental, selv om man tydelig merker hennes smerte.

"Det er noe som ikke stemmer" er litterært interessant i sitt direkte og sanselige språk som gjør sorg og tap til en nesten fysisk manifestasjon som skal merkes. Som leser, kan man føle, høre og smake på det hele, tett på.

En sterk leseopplevelse jeg sent vil glemme!

"Jeg vet hvor du bor" av Unni Lindell

Jeg vet hvor du bor
Unni Lindell
Krim
400 sider
Aschehoug
2016

Unni Lindell, født 1957, er en av Norges mestselgende forfattere. Kriminalromanene om Cato Isaksen og Marian Dahle er oversatt til en rekke språk og er solgt i nærmere 4 millioner eksemplarer bare i Norge.

"Jeg vet hvor du bor" (2016) er den første romanen der Marian Dahle er hovedperson. Lindell har også skrevet dikt, noveller og bøker for barn og ungdom. Lindell har fått flere høythengende priser for sitt forfatterskap, og bøkene hennes er oversatt til en rekke språk.

Unni Lindell tar gjerne utgangspunkt i det hverdagslige og nære, og alt etter genre kan dette utvikles i retning mystikken, surrealismen - eller marerittet. I kriminalromanene er etterforskernes turbulente privatliv av vesentlig betydning, og bøkene utmerker seg også ved at karaktertegningene er gjort med stor psykologisk innsikt og i et språk som skiller seg fra det vante i genren.

For ett år siden ble den 37 år gamle politiførstebetjenten Marian Dahle tvunget inn i en krematorieovn på et nedlagt psykiatrisk sykehus av en galning hun var i ferd med å arrestere. Cato Isaksen (Dahles mangeårige partner) reddet henne i siste sekund. Siden den tid har Marian vært sykemeldt grunnet dårlig psyke og en brannskade.

Hun har også flyttet inn i toppetasjen i et dragehus i Sophus Lies gate på Frogner, sammen med den tretten år gamle boxeren sin, Birka.

Marian har ikke snakket med Cato på en god stund. Helst vil hun tilbake i full jobb, men de vet begge at det ikke er mulig.

Én dag ringer Cato Isaksen henne og tilbyr henne en liten cold case-jobb, som han kaller det. Det er en gammel forsvinningssak han vil hun skal se på. Kripos har nemlig opprettet en ny cold case-enhet og Voldsavsnittet har fått instruks om å stille med noen etterforskere.

Den seks år gamle jenta Thona Ormberg Johansen ble borte i en parsellhage midt i byen for femten år siden. Hun har siden vært antatt drept, men aldri blitt funnet.

Til å hjelpe seg får Marian den joviale politipsykiateren Karsten Tønnesen som har vært pensjonist i noen år.

Duedamen, som hun ble kalt, var bestyreren i parsellhagen der Thona forsvant. Sønnen hennes, Glenn Haug, var lenge mistenkt.

Samtidig, i et øde hus utenfor Oslo har en hevnplan blitt satt i verk. Noen kidnapper menn, som senere blir funnet brutalt myrdet. Ingen skjønner den grusomme sammenhengen, før det nesten er for sent.

Men når Marian finner spor som binder den gamle forsvinningen med de nye mordene, blir hun oppringt fra et skjult nummer:

- Hold deg unna Thona-saken. Den er farlig. Jeg vet hvor du bor.

Og en natt er han der, i huset hennes...

Jeg er svært begeistret for Unni Lindells romaner. De har en dybde og psykologisk spenning som sjeldent oppleves i andre norske kriminalromaner. "Jeg vet hvor du bor" føyer seg fint inn i denne rekken.

Karakterbeskrivelsene er presise og skarpe. Boken har ingen overflødige ord eller handlingsspor, og er grunnleggende spennende, slik en god krim skal være. Dessuten er det så mange fine finesser i boken og mye menneskelighet, på tross av det tidvis så voldsomme handlingsforløpet.

Lindell har stor innlevelsesevne, og er usedvanlig god til å skildre den menneskelige natur på godt og vondt, og å beskrive menneskers tanker og følelser i en krisesituasjon. Hun også god til å endre synsvinkel mellom forskjellige personer uten at man mister oversikten.

Hovedpersonen, Marian Dahle, er en komplisert, men fascinerende karakter. Hun ble traumatisert etter hendelsene som ble beskrevet i Lindells forrige bok, "Brudekisten" fra 2014, og har siden da vært sykemeldt. Gradvis er hun i ferd med å vende tilbake til sitt gamle jeg, selv om hun ikke har fått bukt med sitt alkoholproblem. Cato Isaksen derimot, er denne gangen henvist til en birolle.

"Jeg vet hvor du bor" kan leses uavhengig av Lindells foregående bøker, men det vil være en fordel å ha kjennskap til karakterene (Marian Dahle og Cato Isaksen) og deres tidligere innbyrdes relasjoner.

Uansett, denne boken er et godt stykke håndverk med gode person- og miljøskildringer og et svært godt plott, med en spenning som øker jevnt og trutt underveis, samt det obligatoriske privatlivsrotet, som alle norske litterære politifolk tilsynelatende blir utsatt for.

"Jeg vet hvor du bor" er velskrevet og fengende helt til siste setning. Nå venter jeg i spenning på hva som kommer fra Unni Lindell neste gang.