"Hver morgen kryper jeg opp fra havet" av Frøydis Sollid Simonsen

Hver morgen kryper jeg opp fra havet
Frøydis Sollid Simonsen
Sjanger: poetisk roman
88 sider
Gyldendal Norsk Forlag
2013

Frøydis Sollid Simonsen (f. 1986) er oppvokst på Nesodden, bor i København og går på tegneserieskole i Malmø. "Hver morgen kryper jeg opp fra havet" er hennes første bok.

"Fordi du kyssa meg og spurte: Er du med? Fordi du bodde rett over gata fra festen. Det var praktisk. Fordi noen har det verre. Minst fem av pinnedyrartene formerer seg ved selvkloning. Det vil si at alle er helt identiske, det vil si at de ikke har hatt sex på over en million år. Noen har det verre."

Det første som slo meg var tykkelsen på boken. Den er kun 88 sider lang. Men erfaringen tilsier at det ikke trenger å være noen sammenheng mellom sidetallet og dybden i det skrevne ordet.

På mange måter er dette en spesiell bok. Jeg oppfatter den som svært personlig, der hovedpersonen er ingen ringere

enn forfatteren selv.
  
På nysgjerrig vis utforsker forfatteren verden hun lever i. Mellom fakta om dyreriket, fotosyntese i blader, evolusjon og det uendelige universet finnes mennesket. Og mennesket er en del av det hele. Vi kan ikke høre like godt under vann som over, men vi kan hviske hemmeligheter til hverandre og skille ut en enkelt stemme i et stort lokale der alle drikker øl. Et slik tankespinn der paralleller og tilfeldigheter blir gjort om til tekst som beveger seg mellom fakta og fiksjon.
Dette er en bok der disse tankene eller betraktningene er samlet sammen til mange små avsnitt, og det hele danner en roman.

«Hver morgen kryper jeg opp fra havet» er en bok som forteller om mennesket i naturen, eller om naturen i mennesket. Om evolusjonen i det å stå opp om morgenen, om andre menneskers hud som bakterier mot sin egen. Om å leve i en uhåndgipelig verden, og om å leve i et liv man ikke helt klarer å gripe om. Menneskets åndelighet settes i perspektiv, og betraktes ved hjelp av naturvitenskapen.

Boken består av korttekster, eller små dikt, som kombinerer naturvitenskapelige fakta med personlige betraktninger.
Forfatteren har ingen utdannelse i naturvitenskapelige fag. Faktaene i boken har hun hentet fra en rekke ulike kilder. Disse nevnes bakerst i boken.
"Hver morgen kryper jeg opp fra havet" er en fest å lese. Forfatteren skriver drivende godt, og med en helt egen poetisk stemme. Det er både sårt, humoristisk og reflektert, nærmest en meditasjon over meningen med livet. Som forlaget skriver: "Hos Frøydis Sollid Simonsen brytes poetens blikk mot den naturvitenskapelige optikken."
Boken vil nok ikke favne de brede massene, men likevel er dette er en flott debutroman, som forhåpenligvis ikke kommer til å drukne i bokflommen.
Anbefales!

"Carmen Zita og døden" av Karin Fossum

Carmen Zita og døden
Karin Fossum
Krim
Cappelen Damm
2013

Noen ganger er det riktig å skrive om en bok du har lest, samme dag som den er lest. I går så jeg et forfatterintervju av forfatteren på TV. Kanskje så du det selv?
Omtalen og Coveret på romanen forteller sitt..
Jeg omtaler den slik:
De var unge da de fant hverandre, giftet seg og fikk barn, Carmen Zita og Nicolai. I en alder av 19 år burde lykken vært komplett. Det er 12 august, og de
bor gratis i en villa, eid av Carmens mor. Hun er hjemme med deres førstefødte; 1 år og 4 måneder gamle Tommy. Det skal hun være i 2 år. Faren jobber i sin svigerfars hamburgerbar, Zita Quick.
Men dette er ikke en skjønnlitterær roman av Danielle Steel.
Dette er psykologisk triller, men samtidig en krim. Denne sommerdagen blir først politibetjent Skarre med vakthavende oppringt. Det verste som kan skje foreldre har hendt. Deres eneste barn har forulykket. Han blir funnet i en svart liten

dam like ved huset. Livløs. Da ambulansen kom frem til huset, møttes de av foreldre i sjokk.
Ambulansepersonell iverksetter avansert gjenoppliving i 45 minutter. Da må de bare gi seg, en av ambulansepersonelllet tar til tårene. Et lite barn dør så altfor tidlig av en hjemmeulykke.
Magefølelsen forteller politibetjent Skarre, at noe ikke stemmer. Og han ringer sin overordnede politiførstebetjent Konrad Sejer for å rådføre seg. Men politiet kan også ta feil i sine antakelser.
Tidsforløpet i romanen strekker seg til ti måneder. Handlingen går tildels retrospektivt.
Forfatteren går rett til kjernen med å informere leseren hva som skjer ved drukning.
Og du glemmer ganske så raskt både tid og sted. Noe så forferdelig tenker jeg etter å ha lest de to første setningene. Da klarer jeg ikke mer og hopper over forordet og går rett på kapittel 1. Historien fortelles både i jeg-form og i tredjeperson. Dette er særdeles krevende! Det som først slår meg, ganske langt inne i romanen er forfatterens fremragende språk. Det er som vi kjenner henne, renskåret, korthugget og meget godt språk med mange fasetter og nyanser.
Karin Fossum må ha gått i dybden av sin sjel, da hun satt med den.
Handlingen berører etikk på flere plan. Hun tar opp mange sentrale tema i livet.
Jeg gir den terningkast 6.

"Lengselens labyrint" av Maria Dueñas

Lengselens labyrint
Maria Dueñas
Sjanger: Roman
512 sider
Originaltittel: Misión Olvido
Oversatt fra spansk av Kari og Kjell Risvik
Gyldendal Norsk Forlag, 2013

María Dueñas (født i Spania i 1964) har en doktorgrad i engelsk fra universitetet i Murcia. Hun har undervist ved nord-amerikanske universiteter og har et langt faglitterært forfatterskap bak seg. Hennes første roman, Syersken fra Madrid, er oversatt til over 30 språk og har solgt mer enn én million eksemplarer verden over.
Lengslenes labyrint er hennes andre roman.






Forlagets omtale:
"Blanca Perea må bort. Bort fra Madrid, ektemannen og den unge kvinnen han venter barn med. Hun flykter til et bittelite universitet på California-kysten, der hun tar på seg å organisere arkivet til Andrés Fontana, en professor som døde for 30 år siden.
Men møtet med Santa Cecilia-universitetet gir ikke Blanca det følelsesmessige pusterommet hun sårt trenger. I stedet blir hun revet med av historiene hun finner i Fontanas etterlatte papirer, og av alle menneskene som sto ham nær. Og ikke minst av en forførende hemmelighet som Fontana snublet over rett før han døde i en tragisk ulykke.
Men for å løse professorens mysterium må Blanca konfrontere alt det hun rømte fra i Madrid og mange av sine mest skjebnesvangre valg tidligere i livet."

Suksessforfatteren av Syersken fra Madrid følger opp med en storslått roman om svik, eksil og nye begynnelser.
Blanca Perea må bort. Bort fra Madrid, ektemannen og den unge kvinnen han venter barn med. Hun flykter til et bittelite universitet på California-kysten, der hun tar på seg å organisere arkivet til Andrés Fontana, en professor som døde for 30 år siden. Men møtet med Santa Cecilia-universitetet gir ikke Blanca det følelsesmessige pusterommet hun sårt trenger. I stedet blir hun revet med av historiene hun finner i Fontanas etterlatte papirer, og av alle menneskene som sto ham nær. Og ikke minst av en forførende hemmelighet som Fontana snublet over rett før han døde i en tragisk ulykke. Men for å løse professorens mysterium må Blanca konfrontere alt det hun rømte fra i Madrid og mange av sine mest skjebnesvangre valg tidligere i livet.

"Det hender at livet ramler ned og treffer oss på tærne med samme tyngde og kulde som en blykule." Slik begynner denne romanen. Disse ordene tilhører hovedpersonen Blanca Perea. Hun er 45 år, universitetsprofessor, med en etablert karriere og en god CV. Året er 1999.
Dette er en roman der historien spenner fra et sted midt på 50-tallet og til slutten av det tjuende århundre, og som krysser både grenser og destinasjoner.
Professor Blanca Perea innser at hun er ute av stand til å gjenoppbygge sitt liv i Spania. Hennes ekteskap (og professoriat ved universitetet, som følge av et uferdig langtekkelig prosjekt) har kollapset, og hun står tilbake som en forvirret og herjet sjel. En reise til California og det ubetydelige, bittelille universitetet i Santa Cecilia blir hennes redning.

Romanen er delt inn i 45 kapitler som veksler mellom tre historier. De oppstår på ulike tidspunkter og tilhører Blanca Perea, Daniel Carter og Andrés Fontana.

Den kronologisk lengste historien tilhører Andrés Fontana, en professor som døde for 30 år siden. En mann vokst opp i fattigdom, men som likevel kom seg til Madrid, der han studerte ved universitetet. Et stipend brakte han videre til USA, hvor han opprinnelig skulle tilbringe et år, men valgte å bli værende da den spanske borgerkrigen brøt ut. Han bodde i Santa Cecilia (California), hvor han var direktør for avdelingen for moderne språk ved Universitetet, til sin tragiske død i en bilulykke i 1969.

Mellompartiet er en historie om Daniel Carter, en student og venn av Fontana, og kanskje den egentlige hovedpersonen i denne romanen.  En mann som til tross for en velstående og kultivert bakgrunn har jobbet hardt. Hans foreldre godtok aldri de valgene han tok, og derfor trakk de sin økonomiske og følelsesmessige støtte.
Carter er college professor i Santa Barbara, men nyter nå et sabbatsår, slik at han kan bli ferdig med å skrive en bok om spansk fortelling innen århundrets omme.

Og den siste historien, om protagonisten Blanca Perea, som ankommer fra Madrid til Santa Cecilia, på flukt fra en uholdbar situasjon som hun ikke vil, eller vet hvordan hun skal håndtere.

Karakterene i boken er svært godt utviklet, noe som gjør dem høyst troverdige. De er så godt skildret at man blir glad i dem. Med sine motsetninger, sine fordeler og sine onder, fremhever de alle av sin menneskelighet. Dueñas skriver forbløffende naturlig, uten jåleri, og hun er en ekspert i å trekke ut kraften i de mellommenneskelige relasjonene.
Situasjonene beskriver også forfatteren på en svært detaljert måte, noe som viser hennes kjærlighet, spesielt når hun snakker om Cartagena, eller livet i den lille og rolige byen Santa Cecilia.

Dette er en storslått, frodig og svært velskrevet historisk roman. Jeg rett og slett elsket den. Den holdt på min interesse til siste side. Det var god flyt i språket og bra driv i handlingen.
Jeg vil anbefale denne boken på det varmeste!
Nå venter jeg bare med lengsel etter Maria Dueñas' neste mesterverk

"Etter ildstormen" av Rhidian Brook

Etter ildstormen
Rhidian Brook
Sjanger: Roman
Oversatt av Ragnhild Eikili
Antall sider: 317
Aschehoug
2013

Rhidian Brook (f. 1964) er en prisbelønnet forfatter, manusforfatter og skribent. "Etter ildstormen" er hans tredje bok og bygger på hans egen families historie.
"Etter ildstormen" utgis i 25 land og skal filmatiseres.
Forlagets omtale:

Vi er i Hamburg i 1946. Oberst Lewis Morgan har ansvar for britenes del av de alliertes gjenoppbygging av byen som er totalt ødelagt av krigshandlinger. Han installeres i et
herskapshus på bredden av elven Elbe og gjenforenes med sin sørgende kone og deres gjenlevende sønn. Oberst Lewis er ikke helt som andre seierherrer. Han jager ikke ut de som eier huset, men insisterer på at de to familiene kan dele bolig. Rachael er ikke enig. I den trykkede, klaustrofobiske atmosfæren som oppstår tvinges alle til å møte sine egne fordommer. Fiendskap og sorg, lidenskap og svik er ingrediensene i en dynamisk og annerledes krigsroman tuftet

på virkelige hendelser.

I Hamburg like etter krigen, var det avgjørende spørsmålet, hvis du var tysk, om du var hvit eller svart.  Denazifiserings prosessen utført av okkupasjonsmaktene innebar utfylling av et spørreskjema (bestående av 133 spørsmål) som ville fastslå graden av en tysk statsborgers samarbeid med regimet.  "Fra dette de ble kategorisert i tre fargekodede grupper - svart, grå eller hvit, med mellomliggende nyanser for klarhet - og sendt tilsvarende." Som et middel til sondering i sjelene til sine undersåtter, var spørreskjemaet en stump gjenstand, og det var endeløs mistanke om den virkelige fargen på de tyske innbyggerne. 

Oberst Lewis Morgan kommer til denne verden av knuste bygninger og ødelagt brennevin. Han pålegges å føre tilsyn med gjenoppbygging i den britiske sonen.  Han har en idealistisk, tilgivende natur, og ser tyskerne som et folk som først ble knust av Hitler, deretter av de alliertes bombing.  Da han rekvirerer et fint herskapshus på bredden av elven Elbe,  jager han ikke ut eieren, den tidligere arkitekten Herr Lubert. I stedet lar Lewis mannen og datteren forbli i boligen.  Dette er en beslutning som forvirrer og støter noen, ikke minst Lewis kone Rachael.  Hun kommer senere, fortsatt i dyp sorg over tapet av sin eldste sønn, drept av en bortkommen bombe som hadde «kastet henne bortover gulvet i stuen som en filledukke". Kanskje er det fordi hun har vært vitne til sin sønns død at hun er dypere berørt enn ektemannen av lokalbefolkningens lidelser. 

Likevel aksepterer Rachael situasjonen, så lenge tyskerne forblir i sin del av huset, og ikke "fraternise" - et ord som hennes overlevende sønn Edmund undres over når han leser en guide om hvordan man skal håndtere befolkningen. "Ikke prøv å være snill - dette regnes som svakhet Hold tyskerne i deres sted Ikke vis hat: tyskerne vil bli smigret..."  Rachaels tolkning av den tyske befolkningen er enda mindre tilgivende - "Når alt er sagt og gjort, tyskerne er dårlig." 

Det blir raskt klart at huset på Elbe vil være et område der fordommer vil bli testet, følelser vekket og synspunkter endres. Det er beslektet med Hamlet 's Helsingør - undertrykkende, klaustrofobisk, hjemsøkt av skygger og mistenksomhet. Lubert familien avspeiler Morgans.  Faren mistet sin kone i et raid og er i langvarig sorg.  Datteren, Freda, 15 år gammel med musefletter i håret, er en sydende masse av bitterhet, som om all energien i det falne regimet hadde tatt bolig i kroppen hennes. Hun gjør øvelser ved hjelp av The Magic Mountain som en motvekt ("Du bør prøve Shakespeare, eller kanskje Atlas", er hennes fars bemerkninger).  Hun blinker med sine truser som et tegn på dominans
overfor den uskyldige Edmund, og som når et dyr markerer sitt territorium, setter hun en potte full av varmt piss inn på rommet hans.

Gradvis, gjør huset sitt arbeid.  Lewis og Rachaels seksuelle avholdenhet snur stadig mot den verdige og siviliserte Lubert.  Men er han så hvit som han virker?  På veggen er det et omriss av et maleri som har blitt fjernet, og en av Rachaels engelske venner antyder at det har hengt et portrett av der Führer der. "Du tror alt dette kommer uten kompromiss?" sier hun til det praktfult møblerte huset.  Når Lewis blir sendt bort til øygruppen Helgoland for å jobbe med ødeleggelse av ammunisjon, har han nesten bevisst latt Lubert og Rachael få den plassen som trengs for å nyte sin økende fascinasjon for hverandre.  Selv Freda begynner å mykne mot Edmund, og det synes mulig at huset kan
være et sann sted for forsoning.  Men det er flere nivåer av lojalitet og svik å forhandle med før noen nærmer seg en løsning som kan nås.

Styrken i denne romanen ligger i dens suverene ledelse i de ulike linjene i den narrative spenningen, sammen med et smertelig klart portrett av et Tyskland i nederlag, besvergelse, overraskelse etter overraskelse da det viser hvordan krefter i politikk og historie trenger selv de mest intime øyeblikkene av sine karakterers emosjonelle liv. 
Ved slutten av romanen synes de så utsatt, som om de omfavner skjeletter, og det nye Tyskland er et glimt, bare synlig utover endeløse hauger av steinsprut.
Anbefales!

"Magnhild" av Guri Idsø Viken og Inger Johanne Sæterbakk

Magnhild
- En roman om sex, fyll & offentlig forvaltning
Guri Idsø Viken og Inger Johanne Sæterbakk
Sjanger: Roman
Sider  205
Aschehoug
2013

Boken Magnhild er skrevet av Guri Idsø Viken og Inger Johanne Sæterbakk.

Guri Idsø Viken er skribent, kommunikasjonsrådgiver og litteraturviter.  Hun er webredaktør i Norsk Form. Hun kommer fra Overhalla.

Inger Johanne Sæterbakk er kommunikasjonsrådgiver og journalist.  Hun jobber for tiden som prosjektleder for Språkåret 2013. Hun kommer fra Orkanger.

Begge forfatterne bor i Oslo.





Forlagets omtale:
En gang i livet vil du lese den perfekte kjærlighetsromanen om et magisk møte mellom to mennesker. Dette er ikke den romanen. I denne boka møter du Magnhild. Med et glass bourbon i handa, en statlig mellomlederjobb på CV-en og en barista under skjørtet klarer hun seg godt alene. Hun har jo også kollegene med sitrusallergi, ei høykulturell venninne i Morgenbladet og en litt for forelska partysvenske. Bli med inn i en verden der menn er objekter, kultureliten blir kastrert og hverdagslykka er kjemisk fri for lavendelduft.? Magnhild? er en chick lit-roman for deg som hater chick lit.

Forfatterne har brukt hverdagslivet sitt som utgangspunkt, og satt det inn i Magnhilds karakter. De har fortalt at det både er en blanding av dem og andre i henne.
Hovedpersonens navn er hentet fra Bjørnstjerne Bjørnsons roman "Magnhild" fra 1877. De andre karakterene i boken, har også hentet sine navn fra Bjørnsons univers.
Guri Idsø Viken og Inger Johanne Sæterbakk har skrevet under Magnhilds navn i flere år, både i trykte og elektroniske medier (bloggen Magnhilds antiblogg og twitterkonto).

I boken blir leseren kjent med Magnhild fra Møre og Romsdal. Hun er singel, barnløs og bor i Oslo. Hun er utdannet økonom fra både BI og UiO, og jobber som mellomleder i Direktoratet for forvaltning og IKT. En jobb hun ikke trives i.
Magnhild er på mange måter et bilde på sin generasjon. Hun er i opposisjon til folk som mener de vet best hvordan andre bør leve. Både familie og venner rundt henne forventer at hun skal gifte seg og få barn, leve det såkalte A4-livet.

I boken møter leseren Magnhild på hennes 30-årsdag, og følger henne derfra i en detaljert beskrevet hverdag som hovedsakelig består av jobb, sex og frustrasjon over etablerte venninner. Og det er nøyaktig slik Magnhild vil ha det.

Magnhild har forøvrig en storebror som heter Øyvind. Han tjener mye penger. Nå dater han Magnhilds tildligere småblubbete barndomsvenninne (hun jobber som hudpleier).

Magnhild er frustrert over sine satte venninner. Hun derimot er opptatt av karriere, sex, og stilige sko. Gjerne Christian Louboutin sko som ikke er så praktiske, men som til gjengjeld er med på å vekke interesse hos det motsatte kjønn.
Magnhild er stor røyker, og på byen drikker hun brunt brennevin. Hun drikker gutta under bordet. Dessuten ligger hun så å si med gud og hvermann.

Når en av hennes mest trofaste, selveste Partysvensken, begynner å bli forelsket i henne, stritter hun imot for alt hva det er verdt.

I boken forteller Magnhild om livet sitt. Hun forteller alt fra sin synsvinkel. Språket er både nådeløst og frekt. Sarkasme og ironi er noe som Magnhild vet å mestre.

Det er faktisk befriende å lese om Magnhild! Hun er svært selvsikker, kompromissløs, og synes stort sett at alle andre burde skjerpe seg. Hun bryter med omtrent alle de klassiske kjønnsrollemønstrene. Hun bryr seg lite om interiør, kos, hygge, hjemmebakst, barn, familie eller hudpleie.
Magnhild er en kvinne som tar for seg, men som ikke vil ha mann og barn.

"Magnhild" var en bok jeg smålo av, og som jeg til og med kunne kjenne meg litt igjen i. Jeg tror alle har litt av Magnhild i seg, uten at man av den grunn helt tør å være henne.
Jeg likte humoren i boken, men jeg hadde helst sett at ting var litt mindre stereotypt. Flere av karakterene er nemlig svært så karikerte.

Dette var en velskrevet og lettlest roman, full av gode replikker som fikk meg til å riste på hodet og vri meg i latter. Dette var underholdning på høyt nivå, noe jeg svært gjerne vil se mer av i tiden fremover.

 

Denne Sex og singelliv-aktige boken er både lettlest og underholdende. En bok jeg har ingen problemer med anbefale.
"Magnhild" er som forlaget påpeker; en chick lit-roman for deg som hater chick-lit.

Møt Magnhild. Fordi du fortjener det!

"BRUCE" av Peter Ames Carlin

BRUCE
Peter Ames Carlin
Sjanger: Biografi
518 sider, eksklusiv 16 sider med fotografier.
Oversettelse: Lars Lenth.
Gyldendal Norsk Forlag
2013

Det  er en sterk bokhøst som kommer oss i møte. Og hvilken glede, er det ikke for Gyldendal Norsk Forlag å kunne annonsere at biografien om Bruce Springsteen, er å få kjøpt på norsk, på selveste fødselsdagen til Bruce Springsteen.
Boka er solid oversatt fra amerikansk til norsk av vår egen, Lars Lenth, født, 22.07.1966. For øvrig utgiver av flere romaner, programleder, fluefisker og musiker.
Bruce – som den heter på originalspråket også,  kom ut i USA i november i fjor. Og der er ingen ringere enn forfatteren av bestselgende biografier av Paul Mc Cartney og Brian Wilson, som har har forfattet denne. Peter Ames Carlin. Han har vært seniorskribent hos People i New York og tv-kritiker i The Oregonian i Portland.
Til tross for at noen amerikanske kritikere er noe delte om biografien, må man bare konstatere ut i fra brorparten av anmeldelsene samt salgstallene at dette har vært nok en kritikerrost biografisuksess. Da er det verdt å vente på denne, oversatt til glimrende norsk, knapt et år etter at den kom ut på Touchstone Forlag i USA.


Dette er det man på fagspråket kaller en autorisert biografi.  Bruce Springsteen har selv medvirket. Forfatteren har hatt fri medvirkning til hovedpersonen, familie, bandmedlemmer inkludert
Clarence Clemons i hans siste store intervju av Springsteen. Der fremkom han som forbausende intim og levende portrett av rockeikonet.. Det er første gang på 25 år at dette skjer.

Med tekster som snakker rett til hjertet, og musikk som snakker rett til kroppen, har Bruce Springsteen fylt stadioner verden rundt og solgt 120 millioner album siden 1970-tallet. I mer enn fire tiår har han på en bunnløs og ærlig måte, reflektert hjertet og sjelen til Amerika i sangene sine. Men han har vært svært så hemmelighetsfull når det gjelder sitt eget liv.

Carlin tegner et portrett av en mann, som både kjemper med sin egen berømmelse og som ofrer alt for publikum. Bruce Springsteen har i tillegg to Golden Globes og en Oscar.
Han har blitt en innflytelsesrik stemme innen amerikansk kultur og politikk, til og med nåværende nåværende president Barack Obama innrømmer: « Jeg er president, men han er sjefen».

Biografien er bygget på flere års forskning og som tidligere nevnt, enestående tilgang til hovedpersonen og hans indre sirkel. Bruce Springsteen har hatt en fullastet livserfaringskonto lastet med mange nært avslørende tragedier innen sin familie i sin oppvekst. Han har en enorm dedikasjon til sitt artisteri, en besettelse for å lykkes, og en altoppslukende lidenskap for berømmelse og innflytelse til sitt Amerika. Med denne biografien, våger han å blottlegge overfor The E Street Band sine medlemmer, følelser som rådet ved den bråe avskjeden i 1989, og hvordan Bruce Springsteens ambivalens nesten kantret ved gjenforeningen i 1999. Carlin sporer behendig Springsteens ofte
opprivende personlige liv: Fra hans lavere arbeiderklasse barndom i Freehold, New Yersey, gjennom sin sta klatring til berømmelse og flokete romantiske liv, og til slutt, hans forsøk på å erobre demoner som nesten ødela hans far.

I boka "Bruce" tegner forfatteren Carlin bredden i Springsteens forbløffende karriere, og utforsker den interne driften i en mann, som klarte å redefinere generasjoner av musikk.
De ville påfunnene, de innerste historiene, eller saftige om du vil... om rockehistorien.
Biografien representerer det jeg vil kalle en omhyggelig granskning av en av de mest komplekse og fascinerende artistene innen amerikansk musikk.
Boka er et must for alle ensvorne fans.
Anbefales!

"Hånden" av Henning Mankel

Hånden
Henning Mankel
Sjanger: Krim
141 sider
Gyldendal Norsk Forlag
2013

Henning Mankell er født i 1948 og bosatt i Sverige og Mosambik. Han er Sveriges mest leste forfatter. Mest kjent i Norge er han for sine kriminalromaner; samtlige bøker i seren om førstebetjent Kurt Wallander i Ystad er utgitt på norsk.
Henning Mankell har mottatt en rekke priser for sine bøker, bl.a. Astrid Lindgren-prisen, Glassnøkkelen, The Gold Dagger Award og Rivertonklubbens internasjonale ærespris.
Bøkene om Wallander er oversatt til 40 språk, og solgt i mer enn 40 millioner eksemplarer.
Denn nye boken om Wallander, "Hånden", skiller seg likevel ut fra de foregående bøkene i serien. Dette er nemlig ikke en nyskrevet historie som starter der forrige bok sluttet. Nei, historien i "Hånden" utspiller seg kronologisk i tiden før "Den urolige mannen" (fra 2009).

Kurt Wallander er sliten. Han har arbeidet i politiet i over 30 år og strever med motivasjonen. Nå vurderer han å ta en tur til Mallorca, men innser at han ike får fred i sjelen selv om solen skinner.

Tidlig en søndag ringer hans kollega Martinsson og vil selge ham et lite hus på landet. Motvillig går Wallander med på å ta en kikk. Kanskje det er dette skiftet av omgivelser han trenger.
Han får nøklene og drar av sted til eiendommen. Han går inn hageporten og står blant epletrær, bærbusker og høstløv. På vei inn i huset snubler han i noe. Først tror han det er en trerot eller en gammel rive, men det viser seg å være skjelettet av en hånd som stikker opp av jorden.
Hånden er en kort og intens fortelling om Kurt Wallander. Den har ikke vært utgitt på norsk etterpå.

Jeg var ikke klar over at denne boken er en novelle, så jeg ble nok litt skuffet over at historien ikke var lengre. Men samtidig så er jo dette en historie om Wallander, den eneste politimannen som jeg kan tilgi for å være sur og hissig, eller for å drikke whisky og høre på opera. Så til sist var jeg likevel fornøyd. Hånden var et trivelig gjensyn med Wallander. Boken vil nok passe best for de som tidligere har lest hele serien.

Jørn Lier Horst har skrevet etterordet til Hånden. Horst skriver at han leste den første boken om Wallander, "Morder uten ansikt" når han studerte på Politihøgskolen:
"En slik politimann ville jeg også bli. En etterforsker med samvittighet, integritet og menneskelighet og med tro på at han kan være med å skape en bedre verden. Slik sett var det Kurt Wallander som var med på å stake ut min karrièrevei i politiet."

Anbefales!