"Jordmoren fra Hope River" av Patricia Harman

Jordmoren fra Hope River
Patricia Harman
Roman
383 sider
Oversatt av Guro Dimmen, MNO
Bazar Forlag
2015

Patricia Harman har over 30 års erfaring som jordmor. Hun har også gitt ut fagbøker om jordmorkunsten. "Jordmoren fra Hope River" er hennes første skjønnlitterære roman, og er solgt til flere land.

USA, høsten 1929.
"Jordmoren fra Hope River" handler om jordmoren Patience Murphy, og forteller historien om hennes liv, hennes tragedier, hennes kall til jordmoryrket og ikke minst historiene til de mange kvinnene som hun hjelper.
Hun arbeider i Appalachia, i Vest-Virginia, blant ulike typer kvinner; fattige og rike, hvite og svarte, enslige og gifte, lykkelige og ulykkelige.

På et nærmest uforskyldt vis, blir Patience Murphy jordmor når ektemannen dør og hun flytter inn hos to kvinner som gir henne husrom. En av disse kvinnene, som senere dør, lærer henne jordmorfaget.

Dermed ender Patience opp som den eneste jordmoren i det landlige Vest-Virginia.

Hittil i Patiences trettiseks år lange liv, har døden vært en hyppig gjest. Hun har mistet både familie, venner, de to mennene hun har elsket, så vel som sitt eneste barn.
Så det å kunne hjelpe andre kvinner, blir for Patience det samme som å hjelpe seg selv.

Tiden etter forbudstiden er vanskelig og for en forholdsvis ung enke er det ikke lett å klare seg på egenhånd.

Det er heller ikke lenge siden børskrakket, noe som betyr at økonomien i landet er inne i en allvorlig nedgangsperiode. De færreste har jobb og kan derfor ikke betale en jordmor for hennes tjenester.
Høner, kull eller kanskje et lappeteppe er det beste Patience kan håpe på å få betalt.

Etter forespørsel, blir den unge afroamerikanske kvinnen Bitsy, Patiences jordmor-assistent.
Men samfunnet rundt dem ser ikke på denne ordningen med stor forlystelse, og Ku Klux Klan blir snarlig dannet i Vest Virginia.

Kan en som forsvarer de svartes rettigheter og kvinners rett til likestilling, ikke bare overleve i dette tøffe miljøet, men også finne tilfredshet i det?

Dessuten har tidligere ugjerninger brakt Patience til Vest-Virginia i skjul fra lovens lange arm. Men kan hennes hemmeligheter forbli trygge i dette kullgruvesamfunnet?

"Jordmoren fra Hope River" er en sterk og rørende roman om å leve i et lite samfunn i trange tider, om vennskapet mellom sort og hvit, og om å finne kjærligheten igjen, selv om hjertet er fylt av sorg.

Vi møter Patience sine pasienter, blir kjent med hennes fortid og får et glimt av fødslene hun bevitner gjennom de journalene som hun flittig skriver.
Menneskene hun møter er av forskjellig rase og mange av dem dessuten svært fattige, noen av dem har nylig blitt fattige som følge av børskrakket, mens andre igjen har levd hele livet i fattigdom.
Det som likevel binder dem sammen, er deres rikdom i tro og vennlighet, og måten de sørger for hverandre på.

Forfatteren har en levende og varm fortellerstil, og hun har noen gode fortellertekniske grep som gjorde at jeg holdt på interessen boken igjennom.

"Jordmoren fra Hope River" forteller en fascinerende historie og er full av interessante karakterer.
Rase, fattigdom og et gruvesamfunn på randen av ruin etter en økonomisk katastrofe, var faktorer som Patience måtte forholde seg til når hun besøkte familier som trengte hennes hjelp.

Historien som fortelles er realistisk og håpefull. Selv om det for oss er vanskelig å forstå hvordan det kan være håp i noen av disse forholdene, er dette en jordnær fortelling om denne tidens amerikanske
arbeiderklasse og om en kvinnes overlevelse og lykke mot alle odds.

Hovedpersonen Patience er en flott og særdeles interessant karakter som jeg fant uhyre inspirerende. Det var ingen tvil om at hun hadde opplevd stor sorg i livet. Likevel ga hun aldri opp. Patience holdt det hele gående på iherdig vis. Og enda viktigere, var hun meget dedikert i å hjelpe de som var mindre heldigstilte, selv om hun visste at hun ikke ville få betalt for sitt arbeide.

Jeg også likte de historiske aspektene ved denne boken svært godt. Selv om jeg i utgangspunktet var mer interessert i hvordan det gikk med Patience og alle de vordende mødrene hun hjalp, ble jeg positivt overrasket over all informasjonen som ble inkludert i historien. Det var bl.a. detaljerte beskrivelser av depresjonen, fagforeningene, kullgruvene og Klu Klux Klan som jeg fant uhyre interessante. Og det syntes tydelig at forfatteren hadde gjort et godt stykke research på denne tidsperioden.

"Jordmoren fra Hope River" var en meget inspirerende bok, og den fortalte en vakker historie som både underholdte meg og rørte ved mitt hjerte.

Anbefales varmt!

"Alltid Amber" av Kathleen Winsor

Alltid Amber
Kathleen Winsor
Roman
651 sider
Oversatt av Andreas Hoell
og bearbeidet av Kari Wærum
Silke Forlag
2012

Kathleen Winsor (1919-2003) lagde seg tidlig en liste over hva hun ville oppnå her i livet. Ett av punktene var å skrive en bestselgende bok, og med "Alltid Amber" lyktes hun til overmål. Ifølge henne selv ble interessen for 1600-tallets England vekket da hun hjalp ektemannen med en universitetsavhandling da begge studerte ved Berkeley-universitetet i California i USA. Mannen, som var fotballstjerne, var kanskje ikke så interessert i europeisk historie, men Kathleen Winsor ble derimot helt fengslet og fortsatte å lese om perioden. Hele 356 fagbøker skal hun ha pløyd gjennom før hun begynte å skrive "Alltid Amber".
Boken tok henne fem år å skrive. Den er svært historisk korrekt, og tross mange forsøk var det ingen historikere som klarte å finne faktafeil. Man måtte derimot nøye seg med å fordømme boken på et moralsk grunnlag. Kathleen Winsor forsvarte seg med at tiden hun beskrev, var preget av overdådig livsførsel, og at hun bare hadde skrevet to skikkelige sexscener, som begge ble strøket av redaktøren.
"Alltid Amber" ble filmatisert i 1947. Det ble like stor ståhei da hovedrollen gikk til Linda Darnell, som da Vivien Leigh ble

valgt til å spille Scarlett O'Hara i "Tatt av vinden". Det ble nødvendig å sensurere flere avsnitt fra boken i filmmanuset for å berolige kritikerne, blant andre den katolske kirken.
Kathleen Winsor levde et liv i rampelyset takket være denne bestselgeren. Hun giftet seg fire ganger og skrev en rekke bøker - men ingen av dem like suksessfulle som "Alltid Amber".

"Alltid Amber" skapte skandale i utgivelsesåret 1944. Boken solgte i 100 000 eksemplarer første uken, og 14 amerikanske delstater forbød den. Siden da er det solgt over tre millioner eksemplarer. Nå sjarmerer Amber St. Claire nye generasjoner av lesere!

"Alltid Amber" finner sted i 1660-årene, ikke lenge etter at Charles II (kjent som "den glade monarken" både i referanse til hans livlighet og hans dekadente hedonisme ved hans hoff og den generelle lettelse ved hans styre etter et tiår med styret til Cromwell og hans puritanisme) ble gjeninnsatt på den engelske tronen.

Hovedpersonen er Amber St. Claire, en ung kvinne vi første gang møter som en seksten år gammel landsens jente, med et litt naivt syn på verden. Hun møter nærmest umiddelbart Bruce Carlton, en ung rytter, som hun får et lidenskapelig kjærlighetsforhold til (et forhold som for øvrig går periodevis i løpet av handlingen). De får to barn sammen, men Bruce vil ikke av den grunn gifte seg med henne, og han forteller sin gode venn Lord Almsbury, at Amber ikke er den type kvinne man gifter seg med.

Hun følger likevel Bruce til London, men det tar ikke lang tid før han drar til Virginia i USA, og forlater Amber, som nå, mer eller mindre, må klare seg selv.
Det som deretter følger er en serie med affærer og fire ekteskap, pågående samtidig med at Bruce kommer tilbake fra Amerika med jevne mellomrom.
Ambers fire ekteskap er ikke blant de kloke slagene. Hennes første ektemann er en gambler, den andre en gammel tulling, den tredje låser henne inne i huset i dagesvis uten å slippe henne ut, og den siste er en selvopptatt fyr som vet at hun bedrar ham.

Deretter ender Amber i fengsel pga. en ubetalt gjeld. Når hun slipper ut derfra begynner hun livnære seg som tyv. Og etter det går ferden videre til teateret der hun settes til å underholde unge menn blant publikumet.
Fra og med dette øyeblikket øker virkelig ambisjonene hennes. For det tar ikke lang tid før hun begynner å ligge med noen av Englands mest innflytelsesrike menn.

Og til sist følger Amber sin største ambisjon, og for å nå den benytter hun seg av sine to store fordeler, nemlig personligheten og skjønnheten, og hun ender opp som elskerinnen til selveste kong Charles.

Den siste delen av "Alltid Amber" tar for seg skandalene rundt hoffet på denne tiden, ikke minst de som var av seksuell karakter.
Forfatteren er varsom med detaljbruken og skyr elegant forbi alle grafiske beskrivelser, og plasserer i stedet mesteparten av fokuset på klærne som folk i London hadde på seg på denne tiden. Og her derimot er detaljene både overdådige og nydelige, og de fikk meg nærmest til å ønske at jeg selv levde i denne tidsperioden.

Hovedpersonen Amber er nok ikke ment, fra forfatterens side, å skulle være en spesiell sympatisk karakter. Hun har trolig flere karakterbrister en noen andre i denne boken.
Hennes desperate kjærlighet for Bruce er på et vis kjernen i historien, men Amber synes slik jeg ser det å være nesten alt for desperat. Selv om hun gang på gang forsikrer han om at hun ved neste møte skal opptre reservert, kaster hun seg over ham som en hundevalp.
Når hun finner ut av at Bruce har en kone, som han har truffet i Amerika, blir Amber, mildt sagt, hysterisk rasende. Og når hun og Lady Carlton omsider blir kjent ved hoffet, ender det selvsagt ikke godt.

Når kong Charles er ferdig med en av sine elskerinner, gir han henne aldri opp. Det vil si at han ikke kaster henne ut av Whitehall Palace (som på den tiden var monarkens hovedresidens). Amber blir raskt en av disse elskerinnene, men hun blir svært dårlig likt ved hoffet. Likevel fortsetter hun å være der.
Men etter hvert legges det planer om å bli kvitt henne en gang for alle, noe som i hvert fall etterlot meg med hjertet i halsen gjennom bokens siste sider.

"Alltid Amber" sies å ha vært ekstremt sjokkerende på det tidspunktet den ble utgitt. Men etter dagens standarder kan den knapt betraktes som relativt mild. Det er nemlig ingen grafiske beskrivelser av seksuell utfoldelse i boken. Likevel er mange av karakterenes oppførsel fortsatt svært sjokkerende, selv for en moderne leser som meg selv.

Forfatteren har en enestående presisjon i sin skildring av miljøene, der særlig beskrivelsene av den store bybrannen og pesten i London er gjort på et spektakulært vis. Forfatteren har virkelig evnet å fange terroren, smerten, for ikke å snakke om stanken av død, og hun beskriver virkningene av dette på det britiske folk gjennom Amber og menneskene rundt henne.

Den dekadente livet til de rike blir også ypperlig kontrastert med det mer miserable livet til de fattige.

"Alltid Amber" er en svært godt skrevet bok, med en briljant detaljert historie. Den gir dessuten en ypperlig innsikt i livene til menneskene ved Charles hoff.

Fortalt på episk vis, er "Alltid Amber" en lystig historie uten noe form for moralsk sentrum. Likevel bør denne boken være et definitivt must for alle de som liker denne tidsperioden eller historiske romaner generelt.

"Om mørke" av Josefine Klougart

Om mørke
Josefine Klougart
Roman
312 sider
Oversatt fra dansk av Trude Marstein
Gyldendal
2015

Den danske forfatteren Josefine Klougart (f. 1985) blir regnet som en av Skandinavias viktigste stemmer i dag.

Hun har studert kunsthistorie og litteratur ved Universitetet i Aarhus, og har studert ved skriveskolen i København, der hun for tiden også bor. For debuten "Stigninger og fall" (2010) ble hun nominert til Nordisk råds litteraturpris 2011, en pris hun også ble nominert til i 2013, da for sin forrige roman, "En av oss sover". Bøkene hennes er solgt til flere land.

Hennes siste roman, "Om mørke", høstet strålende kritikker da den ble lansert i Danmark, og ble den gang nominert til to av landets mest anerkjente litteraturpriser.

En utforskende stil, fokus på språk og utradisjonell omgang med romanformen kjennetegner Josefine Klougart som i løpet av få år markert seg som en sentral forfatter innenfor den nordiske samtidslitteraturen.

"Om mørke" handler om mørket i alt som er, ettermiddagen, døden. Den evinnelige undergang, kjærlighetens mørke, naturens skybrudd og sykdom. Boken er en moderne apokalypse og en protest mot noen helt grunnleggende forhold. Og så handler den om sol og lys og øyne.

Om mørke er både en undergangsfortelling og en skapelsesberetning. Det er jordskjelv, laviner, eksplosjoner, skybrudd, hesteulykker, øyeskader, en ung mann som mister sin far, en kjæreste som vil ha tilgang til både sorgen og til ham, det er muligens et mord, i hvert fall masser av død. Det er forelskelse, perler, vakre presanger fra en familie, en tur til Italia, en spasertur på stranden, alt sølvet du kan bære med hjem, og rav.

Boken "Om mørke" må forstås som en beskrivelse av de fall vi mennesker opplever til daglig: Vår konfrontasjon med døden i både smerte og sykdom, kroppen vår som endrer seg i takt med alderen, neglene våre som til stadighet må klippes, frukten på trærne som råtner, og høsten som kommer sigende inn over oss, enten vi vil det eller ei.
På samme tid er det også bok som insisterer på at det er ikke så enkelt; at det meningsløse faktisk kan være vel så livgivende. Der døden er en bekreftelse på livet, og der det vakre kan oppleves i så mangt, f.eks. i kjærligheten.

Boken kategoriseres som en roman, men språkdrakten bærer preg av lange lyriske passasjer, biter av tekst og diverse fotografiske fragmenter. Derfor velger jeg å kalle dette for lyrisk prosa.

For med sitt spesielle visuelle og assosiasjonsdrevne språk forsøker forfatteren å undersøke mørkets ulike nyanser. Både det som er konkret mørkt, altså det som er synbart, f.eks. natt og dag, og ulike årstider. Men også det mørket som finnes inne i oss alle sammen. Og ikke minst det mørket som vi forbinder med død, ødeleggelse, sykdom og separasjon.

Boken har en brutalt ærlig tilnærming til menneskelige fornemmelser. For hva det vil det egentlig si å leve? Forfatteren forsøker å beskrive våre sanser og erfaringer, og hvordan de til stadighet forandrer seg.

Tidvis blir det, dessverre, litt for mange metaforer og for mye symbolikk, noe som i mine øyne gir boken et nokså overbelastet uttrykk.
Jeg forstår selvsagt at forfatteren vil filosofere, men å skape god litteratur ut av det er ikke så enkelt, og i dette tilfellet blir det etter mitt skjønn litt for langstrakt.

Men noe positivt ved seg, har den definitivt. Og den er både gjennomtrengelig og umiddelbar. Kanskje forfatterens intensjon er ar dette er en bok som skal sanses fremfor å forstås (?), selv om 312 sider med denne type litteratur kan ta pusten fra enhver.

Men det er likevel nok her som selv bør interessere den gjengse leseren. Boken inneholder bl.a. noen spennende historier om sykdom i den nær familie og kløktige filosofiske tanker om hvordan verden henger sammen. Alt virker svært så gjennomtenkt. Og nettopp derfor er denne boken absolutt verdt å få med seg.

Men skal du ha noe utbytte av "Om mørke", bør du nok bli vant med forfatterens særegne stil, der hun hyppig skifter mellom å fortelle en historie, for deretter å gå over i en nesten diktaktig atmosfære.
Forfatteren skal for øvrig ha stor kred for at hun har fått det hele til å henge sammen på et rett så logisk vis.

"Silber: Drømmenes første bok" av Kerstin Gier

Silber: Drømmenes første bok
Kerstin Gier
Ungdomsbok
399 sider
Oversatt av Rune R. Moen
Gyldendal
2015

Kerstin Gier, f. 1966, begynte å skrive i 1995, som mer eller mindre arbeidsløs diplompedagog. Suksessen kom nesten umiddelbart, og de første voksenromanene hennes havnet raskt på de tyske bestselgerlistene. De er senere blitt oversatt til mange språk.

I 2010 kom hennes første bok for ungdom; på norsk "Rubinrød". Den ble etterfulgt av "Safirblå"  (2011) og "Smaragdgrønn" (2012). Denne triologien ble også raskt en internasjonal suksess. Bøkene er senere blitt filmatisert.

Nå foreligger "Silber: Drømmenes første bok" på norsk, første bok i Silber-triologien.

Kerstin Gier bor sammen med mann, sønn og katt i en landsby i i nærheten av Bergisch Gladbach.


Hovedpersonen i "Silber: Drømmenes første bok" er den 15 år gamle Olivia Silber, eller Liv som hun blir kalt.
Foreldrene hennes er skilt, og hun har en yngre søster som heter Mia.
Moren som er professor i litteraturvitenskap reiser mye i forbindelse med sitt arbeide, noe som har ført den lille familien, land og strand rundt. Liv har nemlig gått på seks forskjellige skoler i løpet av de siste åtte årene. Og hun har bodd i seks forskjellige land på fire ulike kontinenter.

Men nå har Livs mor har fått drømmejobben som foreleser ved universitetet i Oxford, og de to søstrene ser frem til å flytte inn i et lite hus fra 1700-tallet utenfor byen.
Imidlertid har moren en overraskelse: Hun har truffet en mann, Ernest Spencer, og de kommer i stedet til å flytte inn til London, i nærheten av der han bor sammen med de to barna sine, Florence og Grayson. De er tvillinger, og litt eldre enn Liv. De går dessuten på den samme privatskolen, Frognal Academy, i den fornemme bydelen Hampstead, hvor også Liv og Mia skal begynne.

Likevel er ikke Liv så sikker på om dette er hele forklaringen på at drømmene hennes, den senere tid har gått fra å være rare til å bli nærmest bisarre. De nattlige timene har nemlig vært fylt med snakkende steinfigurer, rare korridorer og uhyggelige, mystiske ritualer utført av fire gutter på en gravplass.
Men det merkeligste, er at Liv kjenner igjen disse guttene. De er alle klassekamerater fra den nye skolen. Men når hun treffer dem (i våken tilstand), synes de å vite ting om henne som de umulig kunne ha visst... med mindre de selv har vært deltakere i drømmene hennes.
Kan det virkelig være sant? Hvordan gjør de det? Og ikke minst - hva kan hun gjøre med det?
Heldigvis, er Liv en jente som ikke klarer motstå mysterier. Dessuten er de fire guttene ganske kjekke...

Andre interessante ting hender også i skolehverdagen. En av elevene er en mystisk blogger. Vedkommende vet om all sladder, og kaller seg for Secrecy.
Både Liv og Mia er fast bestemt på å avdekke denne personens identitet...

"Silber: Drømmenes første bok" er en spennende ungdomsroman. Den er godt skrevet og har en frodig detaljrikdom. Historien er dessuten følelsessterk og omhandler bl.a. tematikk som kjærlighet og vennskap.

Hovedpersonen Liv er en modig, nysgjerrig, spenstig og ikke minst sympatisk jente.
Hun har en tydelig fortellerstemme, og det er flott å se hvordan historien utvikler seg fra hennes perspektiv.
Noe som faktisk slo meg var den lunefulle humoren. Jeg likte godt hvordan forfatteren hadde gjort Liv litt keitete, men søt, og litt sarkastisk, men likevel på en morsom måte.
Forfatteren har også evnet å skape gode birolleinnehavere, og de synes alle å inneha unikhet og en viss dybde.

De fire guttene som opptrer i Livs drømmer, består bl.a. av hennes tilkommende stebror Grayson. Han prøver febrilsk å fraråde Liv fra å bli involvert i deres aktiviteter. Men hun er altfor nysgjerrig til å gi akt på hans gode råd, og hun blir snarlig blandet opp i et mystisk ritual.
En annen av disse guttene er for øvrig Henry. Han blir Livs venn og etter hvert kjæreste.

Jeg syntes historien var meget god, selv om det gikk litt treg til å begynne med. Men når det først begynte å skje ting, må jeg virkelig si at sidene føk avgårde!

Totalt sett, syntes jeg at "Silber: Drømmenes første bok" var en god bok, og at den definitivt bør appellere til en ungdommelig målgruppe.
Handlingen var unik og morsom, selv om den også var svært alvorlig, og tidvis på grensen til skremmende. Den var i tillegg spennende, og full av mysterier, og jeg syntes at konseptet bak Liv og de andres drømmer var særdeles interessant.

Dette er forøvrig den første boken i en trilogi. Mange av de ubesvarte spørsmålene som dukket opp underveis, vil nok derfor bli besvart i de to neste bøkene.

Jeg vil så absolutt anbefale "Silber: Drømmenes første bok", kanskje spesielt til ungdommer med en viss interesse for mystikk, overnaturlighet, og romantikk.
Jeg ser i hvert fall frem til oppfølgeren.

"Jeg gir deg sola" av Jandy Nelson

Jeg gir deg sola
Jandy Nelson
Ungdomsbok
422 sider
Oversatt av Hilde Stubhaug
Gyldendal
2015

Jandy Nelson (f. 1965) er en amerikansk forfatter og litterær agent.
Hun debuterte som skjønnlitterær forfatter i 2010. Bøkene hennes er oversatt til en rekke språk, og hylles av lesere verden over.
Jandy Nelson bor i San Francisco, California.

Fram til de er tretten, er forholdet mellom Jude og tvillingbroren Noah usedvanlig nært. Noah er en einstøing som tegner konstant og forelsker seg i den karismatiske nabogutten, mens Jude er våghalsen som stuper fra klipper, går med rød leppestift og snakker for dem begge.

Men tre år senere, når de er seksten, snakker Jude og Noah nesten ikke sammen lenger. Noe har skjedd, og det er i ferd med å ødelegge dem begge...

Det er Noah som forteller om de første årene, Jude om de senere. Det tvillingene ikke er klar over, er at de hver for seg bare har halve historien, og hvis de bare kunne finne sammen igjen, ville de hatt en sjanse til å gjenskape det livet de hadde sammen.

Handlingen i "Jeg gir deg sola" finner sted nord i delstaten California og utforsker ulike tema som kunst, kreativitet og søskenrivalisering.

Det narrative veksler mellom den tretten år gamle Noah og tvillingsøsteren Jude, tre år senere. I mellom disse to fortellingene, dytter morens plutselige død livene deres i hver sin retning, og fremmedgjør de en gang så nære søsknene.
Jude er den typiske tenåring med sine litt nesevise vittigheter og særegne overtro, mens Noah har et litt mer ukonvensjonelt perspektiv. Han ser emosjonelle øyeblikk som malerier og klarer ikke å uttrykke sine ekte følelser i ord.

Noahs historie foregår når de to er 13 år gamle og fokuserer på hans strev med å befinne seg i søsterens skygge, sosial isolasjon, spirende seksualitet og et ønske om å komme inn på en prestisjefylt kunstskole i California.

Judes historie finner sted tre år senere da de to er 16 år gamle. Hun er nå ikke lengre den uredde, livlige jenta som var elsket av alle, men er både overtroisk og ensom, og elev ved den samme kunstskolen som broren søkte på (men uten ham) og dypt plaget med skyldfølelse etter morens død.

Dualiteten i denne søskenrivaliseringen kontra lojalitet legger til rette for en uhyre interessant dynamikk dem i mellom.

"Jeg gir deg sola" er en bok som presser grensene for hva man egentlig kan forvente av skjønnlitteratur for ungdom, uten helt å bryte dem.

Jude er forelsket i kunststudenten Oscar fra Storbritannia. Han flørter tilbake fordi han først tror at den seksten år gamle Jude er på hans egen alder. Hun derimot er ung nok til å tro at hennes potensielle sjelefrende vil overvinne sin lange historie med rusmisbruk og skjørtejakt. Men Judes ungdommelige naivitet er tvert imot med på å forsterke at aldersforskjellen mellom dem vil bli svært problematisk.

De sterke følelsene mellom Noah og hans nye bestevenn er nok mer passende for denne bokens primære målgruppe. Det er fint å se at et homoseksuelt forhold blir behandlet som en romanse i stedet for en tragedie, selv om det også her var barrierer og ingen enkle løsninger.

"Jeg gir deg sola" er både vakkert og konsist skrevet. Forfatteren har på dyktig vis flettet sammen en svært intrikat historie og pepret den med poetiske metaforer. Dette har i mine øyne gitt en særdeles ærlig skildring av to komplekse, for ikke å si ufullkomne tvillinger.

Den ikke-lineære måten historien ble fortalt på fungerte også godt, og ga et svært så levende perspektiv på hvordan tvillingene håndterte sine problemer og etter hvert reparerte forholdet seg i mellom.
Jeg hadde ingen problemer med å skille de to tvillingenes fortellerstemmer, og følte at jeg fikk et nokså godt tak på deres personligheter og det som drev dem.

Familieforhold kan være særdeles kompliserte. Og få bøker for ungdom setter fokus på søskenrelasjoner. Derfor er "Jeg gir deg sola" i så måte et sårt velkomment tilskudd.

Det nyanserte og komplekse forholdet mellom Noah og Jude fortelles detaljert. Det er preget av både kjærlighet og hat, samt konkurranse og medfølelse. Begge har også et trøblete forhold til foreldrene.
Disse konfliktene er viktige for selve handlingen.
Enda mer sjeldent, er det at foreldrene også ble behandlet som egne karakterer, med sine egne liv, konflikter og angrer, og ikke bare var tiltenkt roller som skulle legges til rette for handlingen rundt de to hovedpersonene, Noah og Jude.
Familiedynamikken ble dessuten portrettert som svært naturtro, men likevel velorganisert, noe som etter mitt skjønn kan være en vanskelig balansegang for enhver forfatter.
Det hele er lagdelt, men likevel sammenvevd, og jeg likte godt hvordan forfatteren fikk alle bitene i dette litt spesielle familie-puslespillet til å passe sammen.

"Jeg gir deg sola" var en flott bok som virkelig snakket til meg. Jeg kunne faktisk se glimt av min egen ungdom i både Jude og Noah.
Jeg ville definitivt ha likt denne boken som tenåring, og jeg likte den utmerket som voksen.

"Jeg gir deg sola" er en vakker bok, så full av kjærlighet og tap, og liv, at det nærmest er bemerkelsesverdig at historien ikke var lengre enn 422 sider lang. Dette var nemlig blant de sjeldne bøkene som bosatte seg dypt inn i mitt hjerte og minnet meg på hvorfor jeg elsker bøker.

"Istvillingene" av S. K. Tremayne

Istvillingene
S. K. Tremayne
Thriller
351 sider
Oversatt av Bodil Engen
Font Forlag
2015

S. K. Tremayne er et pseudonym for en kjent britisk forfatter.  Denne psykologiske thrilleren utgis på en lang rekke språk i 2015.

Bodil Engen (født 1950), er cand.mag. fra UiO og har vært oversetter på heltid siden 1977. Hun har oversatt mer enn 300 titler, bl.a. bøker av Per Olov Enquist, Kerstin Ekman, Siri Hustvedt, Louis de Berniéres og Harry Mulisch. I 1998 mottok hun Kulturdepartementets oversetterpremie, og i 2008 Bokklubbenes skjønnlitterære oversetterpris.

"Istvillingene" er en elegant psykologisk thriller.

Sarah og Angus Moorcroft lever det perfekte liv i London. De har den perfekte familie, og de møter misunnelse fra alle de møter.

De har begge gode jobber, og de har to nydelige eneggede tvillinger, 6 åringene Lydia og Kirstie. Tvillingjentene har lyst blondt hår og isnende blå øyne, noe som har gitt dem kallenavnet Istvillingene.

Men en dag rammer tragedien den lille familien. På ulykksalig vis faller nemlig Lydia ned fra en balkong og dør.

Deretter møter vi dem igjen fjorten måneder senere, og det går naturlig nok ikke så veldig bra.
Sarah har vært deprimert etter Lydias død, Angus har begynt å drikke nokså hardt og Kirstie er nærmest et skall av sitt tidligere jeg.

Både Sarah og Angus tror at en forandring vil gjøre dem godt, og de forsøker etter beste evne å overbevise Kirstie om at ting vil bli bedre.

Angus har etter sin bestemor arvet et hus på en avsidesliggende liten øy på Hebridene utenfor den skotske kysten. Å flytte dit synes å være det de trenger for å kunne klare å lappe sammen sine ødelagte liv og komme seg på fote igjen.

Men, når de er i gang med pakkingen, forteller plutselig Kirstie moren at de har forvekslet hennes identitet - at hun faktisk er Lydia, og at det var Kirstie som døde året før.

Sarah holder Kirsties påstand skjult fra Angus, som hun ikke tror vil klare å håndtere enda et sjokk. Men når de kommer til øya blir Kirsties oppførsel stadig mer bisarr, og Sarah blir mer overbevist om at hun faktisk kan være Lydia.

Og når vinteren trenger seg på, og Angus blir tvunget til å reise bort fra øya for å arbeide, får Sarah en fornemmelse av å være isolert, og Kirstie (eller Lydia?) blir bare mer forvirret.
Og når et voldsomt uvær etterlater Sarah og datteren i fullstendig isolasjon, blir Sarah bare enda mer hjemsøkt av fortiden. For hva var det som egentlig skjedde den skjebnesvangre dagen den ene av hennes to døtre døde?

"Istvillingene" er en usedvanlig spennende bok, men en bok der det er vanskelig å fortelle om handlingen uten å røpe for mye.

Stort sett skildres historien fra Sarahs perspektiv (men med noen sekvenser fra Angus sitt perspektiv).

Sarah er en meget interessant hovedperson, og jeg synes at forfatteren har gjort en utmerket jobb med å forsikre seg om at vi som leser boken vil forstå hennes motiver og hvorfor hun forsøker å forstå hva som skjer med sin familie.
Jeg følte i hvert fall dyp sympati med henne, og funderte ofte over hva jeg ville ha gjort om jeg var i hennes sko.

Forfatteren gjør dessuten ypperlig bruk av de øde omgivelsene på øya om vinteren, og det han beskriver er med på å skape både en uhyggelig og dyster atmosfære.

Settingen er nærmest perfekt, særlig med tanke på den historien som utspiller seg: En kald vinter på en øy utenfor Skottland. Det er grått, bitende kaldt, vind- og regnfullt, men likevel billedlig på en svært uhyggelig måte.

Boken kan nok kategoriseres som en psykologisk thriller, men med et snev av overnaturlighet.
Historien som fortelles er av det skumle slaget, men den er også gripende.
Samtidig er den uhyre intens.
Spenningskurven er i tillegg bratt, og gradvis mater forfatteren oss med fragmenter av informasjon som kan være med på å løse mysteriet, men som også vil åpne opp for enda flere spørsmål.
Historien har dessuten en strålende og ikke minst tankevekkende avslutning.

Jeg vil definitivt anbefale "Istvillingene". Den er mesterlig utført, og jeg lot meg forføre fra aller første side.
Boken er forøvrig lettlest, men ikke på en slik måte at det forringer kvaliteten. Faktisk tvert imot!

"Istvillingene" er nemlig ikke noe annet enn en fantastisk, atmosfærisk, intens og spennende bok.

"Pondus anbefaler! - Kampen park - 100 shades of grey" av Stein Arne Hove

Pondus anbefaler!
Kampen park - 100 shades of grey
Stein Arne Hove
Egmont Publishing
2015

"Pondus anbefaler" er et adelsmerke som blir spesielt utvalgte tegnere til del i en ny albumserie fra Egmont. I denne albumserien vil Frode Øverli vise fram de beste norske serietegnerne og rutesmedene.

Henning og Flemming minner mistenkelig om noen andre fiktive gnagere. Stikkordene er Disneys jul på tv, to av Donalds mange irriterende plageånder, den ene med rød snute, den andre med et litt hissig temperament.

Henning og Flemming er selvsagt Norges svar på Snipp og Snapp. Men her til lands trenger de ikke gjemme seg i designskapet sitt inne i hullet, for her til lands synes vi åpent homofile ekorn er søte. Særlig dem som får oss til å le.

Serieskaperen Stein Arne Hove fører pennen som tryller fram disse to fargerike ekornenes turbulente samliv. Også han boende på Kampen. Men i et ekte hus, med en ekte felle (en kone) og to barn.

Den derre 50 shades-historien kan forresten ta seg en bolle. Det er i "Kampen park - 100 shades of grey" du får presentert virkeligheten til de fleste par. Uansett hvilket kjønn man deler hi med.

Ingen kunne ane at når to homofile endelig fikk utdelt hovedroller i en norsk tegneserie, så skulle det være i form av to ekorn. Som bor i et tre. I et tre(nd)strøk i Oslo.