"Om mørke" av Josefine Klougart

Om mørke
Josefine Klougart
Roman
312 sider
Oversatt fra dansk av Trude Marstein
Gyldendal
2015

Den danske forfatteren Josefine Klougart (f. 1985) blir regnet som en av Skandinavias viktigste stemmer i dag.

Hun har studert kunsthistorie og litteratur ved Universitetet i Aarhus, og har studert ved skriveskolen i København, der hun for tiden også bor. For debuten "Stigninger og fall" (2010) ble hun nominert til Nordisk råds litteraturpris 2011, en pris hun også ble nominert til i 2013, da for sin forrige roman, "En av oss sover". Bøkene hennes er solgt til flere land.

Hennes siste roman, "Om mørke", høstet strålende kritikker da den ble lansert i Danmark, og ble den gang nominert til to av landets mest anerkjente litteraturpriser.

En utforskende stil, fokus på språk og utradisjonell omgang med romanformen kjennetegner Josefine Klougart som i løpet av få år markert seg som en sentral forfatter innenfor den nordiske samtidslitteraturen.

"Om mørke" handler om mørket i alt som er, ettermiddagen, døden. Den evinnelige undergang, kjærlighetens mørke, naturens skybrudd og sykdom. Boken er en moderne apokalypse og en protest mot noen helt grunnleggende forhold. Og så handler den om sol og lys og øyne.

Om mørke er både en undergangsfortelling og en skapelsesberetning. Det er jordskjelv, laviner, eksplosjoner, skybrudd, hesteulykker, øyeskader, en ung mann som mister sin far, en kjæreste som vil ha tilgang til både sorgen og til ham, det er muligens et mord, i hvert fall masser av død. Det er forelskelse, perler, vakre presanger fra en familie, en tur til Italia, en spasertur på stranden, alt sølvet du kan bære med hjem, og rav.

Boken "Om mørke" må forstås som en beskrivelse av de fall vi mennesker opplever til daglig: Vår konfrontasjon med døden i både smerte og sykdom, kroppen vår som endrer seg i takt med alderen, neglene våre som til stadighet må klippes, frukten på trærne som råtner, og høsten som kommer sigende inn over oss, enten vi vil det eller ei.
På samme tid er det også bok som insisterer på at det er ikke så enkelt; at det meningsløse faktisk kan være vel så livgivende. Der døden er en bekreftelse på livet, og der det vakre kan oppleves i så mangt, f.eks. i kjærligheten.

Boken kategoriseres som en roman, men språkdrakten bærer preg av lange lyriske passasjer, biter av tekst og diverse fotografiske fragmenter. Derfor velger jeg å kalle dette for lyrisk prosa.

For med sitt spesielle visuelle og assosiasjonsdrevne språk forsøker forfatteren å undersøke mørkets ulike nyanser. Både det som er konkret mørkt, altså det som er synbart, f.eks. natt og dag, og ulike årstider. Men også det mørket som finnes inne i oss alle sammen. Og ikke minst det mørket som vi forbinder med død, ødeleggelse, sykdom og separasjon.

Boken har en brutalt ærlig tilnærming til menneskelige fornemmelser. For hva det vil det egentlig si å leve? Forfatteren forsøker å beskrive våre sanser og erfaringer, og hvordan de til stadighet forandrer seg.

Tidvis blir det, dessverre, litt for mange metaforer og for mye symbolikk, noe som i mine øyne gir boken et nokså overbelastet uttrykk.
Jeg forstår selvsagt at forfatteren vil filosofere, men å skape god litteratur ut av det er ikke så enkelt, og i dette tilfellet blir det etter mitt skjønn litt for langstrakt.

Men noe positivt ved seg, har den definitivt. Og den er både gjennomtrengelig og umiddelbar. Kanskje forfatterens intensjon er ar dette er en bok som skal sanses fremfor å forstås (?), selv om 312 sider med denne type litteratur kan ta pusten fra enhver.

Men det er likevel nok her som selv bør interessere den gjengse leseren. Boken inneholder bl.a. noen spennende historier om sykdom i den nær familie og kløktige filosofiske tanker om hvordan verden henger sammen. Alt virker svært så gjennomtenkt. Og nettopp derfor er denne boken absolutt verdt å få med seg.

Men skal du ha noe utbytte av "Om mørke", bør du nok bli vant med forfatterens særegne stil, der hun hyppig skifter mellom å fortelle en historie, for deretter å gå over i en nesten diktaktig atmosfære.
Forfatteren skal for øvrig ha stor kred for at hun har fått det hele til å henge sammen på et rett så logisk vis.