"De bergtatte" av Anders De la Motte

De bergtatte 
Anders de la Motte
Krim/Thriller
515 sider
Oversatt av Bodil Engen
Kagge Forlag
2022

Anders de la Motte (f. 1971) er tidligere politi, og har vært sikkerhetssjef i et av verdens største IT-selskap. Han har utgitt 12 kritikerroste kriminalromaner. og er en av Sveriges mestselgende krimforfattere. I Norge er han særlig kjent for Årstidskvartetten; "Sensommer", "Høstdåd", "Vinterild" og "Våroffer".

Avdeling Q møter Kastanjemannen, med et hint av Nattsvermeren.

Første bok i serien om Leonore Asker og Avdelingen for fortapte sjeler er en mørk politikrim av beste merke, en spenningsserie som utforsker det som er annerledes og avvikende.

Den egensindige politietterforskeren Leonore (kalt Leo) Asker har jobbet på Avdelingen for grov kriminalitet (på politihuset i Malmø) i snart fire år, kortere tid enn de fleste, men hun er allerede blitt gruppeleder. Innen et års tid regner hun med å lede hele avdelingen. Ikke alle kollegene hennes er begeistret for den tanken. Men midt i en høyprofilert kidnappingssak, blir hun omplassert til å midlertidig lede Ressursavdelingen - den såkalte Avdelingen for bortkomne saker og fortapte sjeler - en enhet for merkelige etterforskningssaker som holder til i kjelleren på politihuset.

Formelt sett er det et steg opp i karrieren, men egentlig er det en straff. 

Motvillig trekkes Asker inn i en av de særegne sakene hennes forgjenger etterforsket. Noen plasserer illevarslende små plastfigurer i et modelljernbanelandskap og en av disse viser seg å være den kidnappede unge kvinnen.

Sakens koblinger til forlatte og forfalte bygg gjør at Asker tar kontakt med Martin Hill, lektor i arkitektur (ved arkitekthøyskolen) med interesse for Urban Exploration. Snart mistenker Asker og Hill at bak det tilsynelatende banale lurer en uvanlig form for ondskap.

"De bergtatte" er en formidabel og suverent orkestrert kriminalroman med et vell av overraskende elementer og et atmosfærisk miljø.

Boken forteller en vanvittig spennende og samtidig motbydelig historie om menneskelig forfall og uforståelig ondskap, og er en av Anders de la Mottes absolutt beste kriminalromaner.

Det er en særdeles veldreid og nervepirrende thriller som overrasker til siste side. Romanen er rett og slett så spennende innimellom at man ikke klarer å legge den fra seg. 

Bakteppet for historien er to unge mennesker på nitten og tjueen år - Smilla Holst (datter av en kjent Malmø-forretningsmann) og Malik Mansur (MM) - som har et til-og-fra-forhold. Hobbyen deres er å utforske forlatte og forfalte hus, samt andre bygninger. De har dratt ut i skogen et sted i Nord-Skåne for å oppdage og utforske en stor betongbygning. Det er da de sporløst forsvinner.

Historien utspiller seg rolig med små ledetråder som pirrer din indre detektiv, men tempoet er likevel forholdsvis høyt gjennom hele boken. 

Romanen er velskrevet. Språket er flytende og beskrivelsene detaljerte, slik de skal være i en god krim, uten unødvendige og grove voldsbeskrivelser. 

Dessuten er de la Mottes noe annerledes tilnærming til plott og vendinger, både interessant og forfriskende.

Selve strukturen i historien er derimot relativt klassisk. Handlingen foregår primært i nåtiden og strekker seg over et tidsrom på en drøy uke, men det er episoder hvor man blir kastet noen år tilbake i tid (til Leo og Martins ungdomstid). Boken veksler mellom flere fortellere, hovedsakelig Leo Asker, Smilla Holst, Martin Hill og den anonyme Ombytteren. 

Persongalleriet er godt beskrevet og inneholder alt som bidrar til å krydre en god historie. Anders de la Motte har et solid grep om karakterene sine, som føles både levende og virkelige, og spesielt portrettet av hovedpersonen Leonore (Leo) Asker er godt skildret. Etter bare noen få sider av "De bergtatte" tegner det seg et bilde av henne som både sta og egenrådig, men likevel en intelligent etterforsker; en sjelden rase av fremadstormende polititjenestepersoner. Asker er en spennende heltinne med en mørk og uvanlig fortid 

I tillegg likte jeg samspillet mellom Leo og Martin Hill – det var tidvis befriende morsomt og ga alltid et smil om munnen, uavhengig av alvoret i handlingen.

For øvrig merkes det at forfatteren ikke bare har vært inspirert av virkelige hendelser, men han har også lånt fra annen skjønnlitteratur. Jeg vil ikke påstå at han har stjålet vilt og uhemmet fra andres bøker, bare vært inspirert. Det går selvsagt litt utover originaliteten, men hva gjør vel det? Anders de la Motte evner nemlig å gjøre denne romanen til sin egen. 

Jeg er spent på når den neste boken i serien utgis, og med denne sterke begynnelsen er den så absolutt noe å se frem til. 

"De bergtatte" er en strålende bok som tåler å bli lest flere ganger og som fortsatt vil romme overraskelser.

"Fugleburet" av Eve Chase

Fugleburet
Eve Chase
Roman
368 sider
Oversatt fra engelsk av Sigrid Grande, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2022 

Eve Chase skriver om store familier og ærverdige, gamle hus der hemmeligheter og løgner slår rot i veggene. Romanene "Tilbake til Black Rabbit Hall", "Sannheten om Audrey Wilde" og "Glasshuset" har toppet bestselgerlistene i Storbritannia og er solgt til et tosifret antall land verden over.
Eve Chase er bosatt i Oxford med mann og tre barn, og har også en hårete golden retriever som heter Harry.

"Fugleburet" er et fengslende og emosjonelt mysterium som tar leseren med til det dramatiske kystlandskapet i Cornwall, og viser hvordan én enkelt hendelse kan få dramatiske følger for flere liv.

Romanen følger de tre halvsøstrene Kate, Flora og Lauren Finch som ikke bare deler en kjent kunstmaler til far, men også en forferdelig hemmelighet. De lever tre vidt forskjellige liv og har ikke sett hverandre på årevis, men en invitasjon til Rock Point, sommerhuset i Cornwall med farens atelier, der de tilbragte barndommens somrer, og en gang satt for hans mest berømte maleri, Jenter og fuglebur, gjenforener dem.

Ingen av dem er i utgangspunktet noe lystne på å dra dit. De har ikke vært i huset siden den dramatiske sommeren i 1999 som endret alt - den sommeren de har brukt hele sitt voksne liv på å glemme.

Rock Point er et vakkert, forblåst sted, fullt av hemmeligheter, der hendelsene fra tjue år tilbake i tid ligger og ulmer i bakgrunnen. Hendelsene som halvsøstrene ikke tør å snakke om den dag i dag. 

Kort tid etter at de ankommer stedet, begynner uhyggelige ting å skje. For det er noen i skyggene som følger med på bevegelsene deres. Noen som husker jentene på maleriet – og hva de gjorde.

Med "Fugleburet" har Eve Chase skrevet enda en medrivende og storslått psykologisk spenningsroman om dramatiske menneskeskjebner, der fortid og nåtid veves sammen på kløktig vis.

Forfatterens evne til å rulle opp spennende og intrikate drama er svært imponerende. I denne romanen utforsker hun komplekse, dysfunksjonelle familieforhold og hemmeligheter som har vært begravd i et par tiår, og skaper en handlingsmettet, godt utformet og tilfredsstillende historie.

Chase skriver godt, og hun leder sine lesere på utsøkt vis gjennom denne tidvis så dystre historien. Karakterene og deres innbyrdes relasjoner presenteres kontinuerlig og de utvikler seg gradvis til interessante skjebner og helstøpte skikkelser.

Romanen spiller på mange strenger, der psykisk helse, depresjon, overgrep, omsorgssvikt, mobbing, traumer og sorg er blant temaene som tas opp.

Historiens omdreiningspunkt er de tre Finch-søstrene, Flora, Kat og Lauren, døtrene til den berømte kunstmaleren og kvinnebedåreren Charlie Finch, som alle har forskjellige mødre. 

Fortalt i to separate tidslinjer, fokuserer historien ikke bare på familiegjenforeningen og halvsøstrenes venting på farens store kunngjøring i den anledning, men også på hendelsene for tjue år siden, sommeren med den totale solformørkelsen i 1999, da en forferdelig tragedie drev dem fra hverandre.

Nåtidshistorien (dvs. 2019) veksler mellom perspektivene til de tre halvsøstrene. Sammenvevd med disse er Laurens førstepersonsfortelling om hendelsene i 1999. 

Spenningen stiger gjennom flyktige referanser og små detaljer om hendelsene som utspant denne augustdagen i 1999. Og det blir snart tydelig at ingen av dem har det helhetlige bildet av hva som egentlig foregikk denne skjebnesvangre dagen. Det er først når alle brikkene legges sammen at de tre søstrene – og vi som leser boken – får rede på den fulle og hele sannhet. 

Rock Point spiller på sin egen måte også en hovedrolle og danner et fantastisk bakteppe og en mystisk atmosfære rundt hendelsesforløpet. Huset er den perfekte setting for å skape en klaustrofobisk og urovekkende stemning. 

Det er kanskje litt rart å beskrive en psykologisk spenningsroman om å forsone seg med tidligere synder som hjertevarm, men "Fugleburet" er faktisk det, og den klarer å være spennende samtidig som at den er både følsom og sjenerøs overfor dens mangelfulle karakterer.

Chase har en levende og beskrivende skrivestil, og hennes karakterer er svært godt utviklet. Noen ganger kan de være nokså forutsigbare i sine tanke- og handlingsmønstre, men oftere vil de overraske deg. Jeg satt i hvert fall som klistret til denne romanen mens mysteriet gradvis utfoldet seg og alle hemmelighetene ble avslørt.

For øvrig er "Fugleburet" en av de bøkene som verken er avhengig av blod eller gørr for å drive handlingen fremover. I stedet rettes fokuset mot hvordan våre menneskelige svakheter iblant kan få forferdelige konsekvenser, og hvordan kjærlighet og medfølelse kan helbrede og hjelpe oss alle til å bli bedre mennesker.

"Fugleburet" er en psykologisk spenningsroman fra øverste hylle som jeg ikke vil nøle med å anbefale, noe som også gjelder for Chases øvrige forfatterskap.

"Til minne om minnet" av Maria Stepanova

Til minne om minnet
Maria Stepanova
Roman
455 sider
Oversatt fra russisk av Marit Bjerkeng, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2022

Maria Stepanova, født 1972 i Moskva, er poet, essayist, journalist og sjefredaktør for den uavhengige nettavisen Colta.ru. Hun har gitt ut ti diktsamlinger og tre essaysamlinger, og mottatt en rekke russiske og internasjonale priser for bøkene sine. "Til minne om minnet" har fått mye oppmerksomhet både i Russland og internasjonalt, og er nominert til flere priser, blant annet Den internasjonale Bookerprisen 2021. Boken er kåret til Russlands viktigste roman i 2017 av det russiske magasinet GQ og vant Den store boken i 2018. "Til minne om minnet" er Stepanovas første bok på norsk.

I "Til minne om minnet" går Stepanova i dialog med forfattere som W.G. Sebald, Marcel Proust og Susan Sontag, og skaper en vidtfavnende fortelling om minner og slektshistorie. Boken er en sjelden blanding av familiekrønike, memoar, essay, reiseskildring og historisk dokumentar.

Da Maria Stepanovas tante, Galja, dør i en alder av litt over åtti år, etterlater hun seg en leilighet med en myriade av små og store eiendeler: 

Som falmede fotografier, gamle postkort, brev og utallige bind med utskrevne dagbøker, daglige opptegnelser som en krønike. Dem hadde tanten skrevet i årevis, og det gikk ikke en dag uten at hun skrev noen linjer, like fast som at hun sto opp og vasket seg.

Stepanova begynner å sortere og rydde i slektens minner. Hun graver seg dypt ned i fortiden til sin tilsynelatende vanlige jødiske familie, som mot alle odds overlevde forfølgelsene og undertrykkelsene gjennom 1900-tallet, og hvis liv tilfeldigvis er intrikat knyttet til Russlands historie. Og som du helt sikkert kan forestille deg, nevnes alle relevante historiske personer og hendelser, som Josef Stalin, begge verdenskrigene og kommunismens fall. Men Maria Stepanova går enda et skritt lenger...

"Til minne om minnet" er en slags krysning mellom familiekrønike og kulturhistorie, med en essayistisk innfallsvinkel. Romanen undersøker også det menneskelige minnet. Hvordan setter vi sammen en kontekst fra ulike spor, historier som vi har hørt, og hva vi tror vi husker? 

På et vis er dette en svært personlig roman; en forfatters forsøk på å lage en familiekrønike. Stepanova forteller oss historien om hennes avdøde slektninger, som oldemoren, den formidable Sarra Ginzburg, som utdannet seg til lege i Paris før hun dro tilbake til Russland (eller rettere sagt Sovjetunionen). Etter hvert som sidene skrider frem, blir vi fortalt flere historier. Vi beveger oss sindig fremover i tid, og hører om forfatterens besteforeldre og foreldre i historier som tar oss fra den ene siden av Russland til den andre.

Men dette er ikke en ordinær familiekrønike, fordi Stepanova er først og fremst interessert i hullene i historien, stedene i historien hvor minnene ikke strekker til. 

Det å ikke kunne vite alt om familiens, og i forlengelsen av det sin egen fortid, er et av hovedtemaene i romanen.

I bokens siste del minner Stepanova oss om hvordan verden (og hele dens enorme historie) til syvende og sist er sammensatt av nokså vanlige, men også mange elskverdige mennesker.

Til å begynne med slet jeg faktisk en del med å akseptere at "Til minne om minnet" ikke var en ordinær skjønnlitterær roman - dette er nemlig en bok som ikke ligner på noe annet jeg har lest tidligere. Stepanova forsøker både å konstruere og dekonstruere en følelse av det lineære, kronologi og plott. Det er ikke så enkelt å forklare det, men hun sauser sammen en blanding av gjenstander, historier og mennesker, til noe som blir en slags skildring av minnet om historien. Likevel, og man skulle kanskje ikke tro det var mulig, klarer Stepanova å sy det hele sammen til en forbløffende roman.

Romanen har en litt kaotisk struktur. Den beveger seg mellom fortid og nåtid, frem og tilbake mellom ulike sjangere som fortelling, dagboknotater, memoarer og essay. 

Den er drøye 450 sider lang, og tar for seg tematikk så forskjellig som bildene til den amerikanske fotografen Francesca Woodman og skyggeboksene til den amerikanske billedkunstneren (og filmskaperen) Joseph Cornell, forfatterskapet til tyske W. G. Sebald, fotografiene av den franske dikteren Arthur Rimbaud, for å nevne noe. 

Stepanova skriver også om en rekke andre forfattere, diktere, kunstnere som jeg ikke hadde kjennskap til fra før av, flere jeg knapt hadde hørt om (men som jeg nå vet litt mer om).

Stepanova imponerer med sine refleksjoner over tid og hukommelse. En rød tråd i boken synes å være å skildre hvordan minnene våre ofte er knyttet til tidsbundne ting som musikk eller ulike gjenstander.

"Til minne om minnet" er en bok som vil appellere til den som er interessert i historie, litteratur, memoarer og som ikke har noe imot å lese en utfordrende roman. Før man tar fatt på lesingen, vil det nok være en stor fordel å ha kjennskap til russisk historie. Men den som ikke har det, bør benytte seg av google underveis, noe jeg til gagns gjorde.

Jeg likte romanen godt. Den leker med tanken om minnet. Hvilke elementer er det som utgjør et minne? Dette fikk meg til å dvele over min egen identitet, mitt liv og ikke minst min forbindelse til andre mennesker.

"Til minne om minnet" er en fascinerende og svært god roman, mye takket være Marit Bjerkeng sømløse oversettelse.

Jeg er spent på hva det neste blir fra Maria Stepanova.

"Dorthea Bjørk" av Bjørn Bottolvs

Dorthea Bjørk
Bjørn Bottolvs
Krim
215 sider
Liv Forlag/Forlagshuset i Vestfold
2022

Bjørn Bottolvs, født i 1946, bosatt i Bærum. Forhenværende førstebetjent ved Oslo politidistrikt. Han debuterte med kriminalromanen "Kometen" i 1999 og har til sammen skrevet ti kriminalromaner med den patruljerende politibetjenten Jo Kaasa i hovedrollen. Han har også skrevet den skjønnlitterære romanen "Drolsum stasjon", samt bøker for barn og ungdom.

Hovedpersonen Dorthea Bjørk i Bjørn Bottolvs' roman, "Dorthea Bjørk", er en kvinne som har mistet mye.

Sønnen hennes Robert har vært savnet siden før jul, året i forveien. Alt tyder på at han druknet i et vann i Sørkedalen, rett ved der de hadde hatt hytte tidligere. At han gikk gjennom isen. Selv om dykkere lette etter han, har han aldri blitt funnet. Deres konklusjon etter omfattende søk, var at han neppe kunne være i det vannet. Men hvor skulle han da befinne seg? Det var nemlig et stort råk ute på isen, og sekken hans sto igjen inne på land.

Dorthea er enke. Hun hadde vært gift med Oscar i nærmere tjue år, før han døde for snart halvannet år siden, ihjelfrossen på fjellet. Han var også faren til Robert. En gang var Oscar en mann hun hadde elsket.

Noen år før han døde, anmeldte Dorthea ektemannen for vold. Han hadde tatt kvelertak på henne, og hun ble slått i ansiktet flere ganger med flat hånd. Men etter to uker trakk hun anmeldelsen tilbake. Oscar angret seg og sa han aldri skulle gjøre noe sånt igjen.

Edel hadde vært Dortheas bestevenninne siden de var barn. De hadde alltid støttet hverandre, men så hadde hun såret Dorthea så dypt noe menneske kunne såre. Selv om Oscar også hadde såret henne, var det annerledes, nesten som om hun etter hvert ikke brydde seg.

En misforståelse får fatale følger da Edel én dag uventet dukker opp hjemme hos henne. Etter en dramatisk hendelse ved Monolitten i Frognerparken, er det som om Dorthea forsoner seg med sin skjebne.

Nå har hun ikke mer å miste...

Med "Dorthea Bjørk" har Bjørn Bottolvs nok en gang skrevet en roman som gjør et stort inntrykk – og som fortjener mange lesere.

Bjørn Bottolvs sine kriminalromaner ligner ikke på så mange andre kriminalromaner. De er skrevet i en unik stil.

Jeg har alltid vært svak for hans skrivestil, som er dvelende, men som likevel driver historien fremover i et tempo som gjør at du bare må lese neste side.

"Dorthea Bjørk" er en velfortalt roman, men det er en roman som krever at du gir deg selv litt tid til å synke inn i fortellingen. Strukturen i historien er forholdsvis klassisk. Handlingen foregår primært i nåtid (i Oslo), men et avsnitt hvor man blir kastet noen år tilbake i tid, til en snøstorm på fjellet, fungerer som et bakteppe.

Karakterene står levende frem på papiret, fordi Bjørn Bottolvs har en evne til nøyaktig å skildre en hel personlighet med svært få detaljer, og til å komme under huden på karakterene sine. Dessuten gjør han det ofte med et glimt i øyet.

Dorthea Bjørk er fortelleren, men fordi Bjørn Bottolvs har et finurlig narrativt triks i ermet, får vi likevel anledning til å vurdere henne fra utsiden.

Dorthea er et spennende bekjentskap. Hun er en stille og forsiktig middelaldrende dame. Selv om hun har måttet gå igjennom mange traumatiske situasjoner, kan hun være både vittig og skarp. Men hun har også en mørk side, og ubehaget kommer krypende etter hvert som hennes mørke side kommer mer og mer til syne.

På et vis går alt alltid galt for Dorthea Bjørk, men samtidig er det en nerve og tillit til henne som person, som får meg til å lese videre. 

Det som er bra med denne romanen, er at du som leser er i tvil hele tiden.

Det er noen overraskelsesmomenter i boken, men jeg vil ikke snyte dere for gispene jeg selv ga fra meg mens jeg leste. 

Beskrivelsene av miljøet er troverdig. Handlingen er bra, men jeg synes at Bottolvs godt kunne ha skrevet en litt lenger bok. Men likevel, jeg gleder meg til neste bok fra hans hånd.

"Dorthea Bjørk" er en svært ettertenksom bok, så hvis du er på jakt etter action må du nok lete andre steder. Handlingen er ikke det viktigste i romanen, men den innfølte kjennskapen til menneskesinnet og den dype solidariteten med menneskelige følelser.

Jeg er veldig glad i Bjørn Bottolvs sine romaner, og denne levde helt opp til mine forventninger. Både fordi handlingen er uforutsigbar og fordi han klarer å gi meg sympati for mennesker man vanligvis ikke hører så mye om.

Når du er ferdig med denne romanen, får du lyst til å lese den igjen!

"Besøk fra fortiden" av Kathrine Webb

Besøk fra fortiden
Kathrine Webb
Roman
448 sider
Oversatt fra engelsk av Jan Chr. Næss, MNO
Gyldendal Norsk Forlag
2022

Kathrine Webb (f. 1977) er en anerkjent og kritikerrost forfatter av historisk underholdningslitteratur. I 2010 brakdebuterte hun med "Arven" (på norsk i 2011) og har siden solgt 350 000 bøker i Norge. Bøkene hennes, blant annet "En sang fra fortiden" (2013), "Italienske netter" (2015), "Den engelske piken" (2016) og "Skjulestedene" (2018) har alle funnet veien inn i norske leseres hjerter. Kathrine Webb vokste opp i landlige Hampshire og har studert historie ved Durham University. Siden har hun hatt tilhold i London og Venezia, men er nå bosatt utenfor Bath.

Et intens og tankevekkende mysterium fra fortiden, fra den bestselgende forfatteren Kathrine Webb. Perfekt for fans av Lucinda Riley og Eve Chase.

Når sorgen blir for stor og virkeligheten for vond, hva skal til for å finne tilbake til gleden i livet?

Nåtid:
Olivia (Liv) Molyneaux er 26 år gammel og bor i Bristol. For seks måneder siden fødte hun en dødfødt gutt og sørger fortsatt over dette forferdelige tapet. En stund etterpå hadde hun tatt sovepiller, men de hadde fått henne til å gli inn i en drømmeløs bevisstløshet som hun måtte kjempe seg ut av hver morgen. I tillegg har faren hennes, som har vært psykisk syk en god stund, forsvunnet sporløst. Politiet tror at han har dratt frivillig, trolig med den hensikt å ta sitt eget liv. Liv er imidlertid ikke helt overbevist om det. I håp om å finne noen ledetråder, flytter hun inn i leiligheten hans. Den ligger over et antikvariat der faren med kjærlighet restaurerte gamle bøker. Men hun får ikke den hvile son hun trenger der, for om natten vekkes hun gjentatte ganger av merkelige lyder fra en baby som gråter. Hun blir redd for at hun er i ferd med å miste fatningen. Er dette bare en del av fantasien, eller er det noe mer? Noe som ikke kan forklares? Og om morgenen pleier den hjemløse Adam å ligge foran inngangsdøren til antikvariatet og spørre etter to kvinner, som for øvrig er helt ukjente for Liv.

1831: 
Den 56 år gamle Bethia Shiercliffe jobber som frivillig på et fattighus i Bristol, som ektemannen hennes Edwin så sjenerøst finansierer. Når hun lykkes med å gi rom til en eldre hjemløs kvinne som har bodd i en høystakk utenfor landsbyen Bourton, omtrent seks engelske mil sørvest for Bristol, i toogtyve år, kan ikke Bethia legge skjul på en viss stolthet og håper det vil gi hennes arbeid der anerkjennelse. Men hennes engasjementet på fattighuset utvikler seg snarlig i en helt motsatt retning.

I romanens to første tredjedeler, endrer den narrative tråden seg, kapittel for kapittel, mellom "nåtid", der Liv er hovedperson, og 1831, der Bethia er i fokus. I den siste tredjedelen er handlingen lagt til 1791. I denne blir forholdet mellom de to stesøstrene Bethia og Ellen skildret; et forhold som til syvende og sist er ansvarlig for hendelsene 40 år senere. Katherine Webb fletter på smart vis de ulike handlingstrådene sammen, og fortid med nåtid. Den hjemløse Adam, som pleier å ligge foran antikvariatets inngangsdør om morgenen, representerer en slags kobling mellom disse.

Han spør eksempelvis til stadighet om to kvinner som er nevnt i historiene fra fortiden, og han nevner også en mann. Men hvem er egentlig Adam, hva slags relasjon har han til hendelsene for lenge siden om Bethia og Ellen, og hvorfor ligger han alltid foran antikvariatets inngangsdør om morgenen?

"Besøk fra fortiden" er en litt annen type roman enn de jeg har lest av Katherine Webb så langt, men ikke desto mindre interessant, engasjerende eller underholdende.

Handlingen er fengslende fra første til siste øyeblikk. Og både spenning og usikkerhet holdes ved like hele veien.

Selv om forfatteren gradvis kaster mer lys over mysteriet, er det først helt mot avslutningen at hun avslører det sammenhengende helhetsbildet; et som for øvrig også er med på å forklare selve boktittelen. 

Hendelsene fra 1791 og 1831 blir fortalt på en klar og realistisk måte - også når det gjelder de historiske fakta. 

Tematisk er det enkelte likheter mellom fortid og nåtid, som forholdet til en farget person og tapet av et barn ved fødselen. 

For øvrig gir "Besøk fra fortiden" en skikkelig fin leseopplevelse, og det fungerer perfekt at handlingen utspiller seg i både nåtid og fortid. Det er i tillegg flere overraskelser underveis, samt mange interessante historiske aspekter som bl.a. gir et lite innblikk i datidens kvinnesyn, klasseskillene og fattigdommen. 

Karakterene er godt tegnet – både hovedpersonene og de med litt mindre roller. I det hele tatt tror jeg det med karakterbeskrivelser er en av Kathrine Webbs store styrker – hun er flink til å gjøre dem levende og autentiske. Man kan ikke unngå å fordype seg i deres følelser og tanker. Det er faktisk flere av dem som jeg kunne tenke meg å lese mye mer om, og det er fordi de berører noe i meg på en eller annen måte.

Språket er godt og svært beskrivende. Kathrine Webb skriver flytende på et blomstrende og forførende vis, og romanene hennes blir aldri for langdryge. Jeg gleder meg alltid til en ny bok fra hennes hånd og ble så absolutt ikke skuffet over denne. Jeg er nemlig svært glad i blandingen av historie og spenning, noe det alltid er i Kathrine Webbs romaner.

Jeg kan anbefale Katherine Webbs bøker på det varmeste, både "Besøk fra fortiden" og hennes tidligere utgivelser.

"Brenn meg en sol" av Christoffer Carlsson

Brenn meg en sol
Christoffer Carlsson
Krim
432 sider
Oversatt fra svensk av Inge Ulrik Gundersen
Gyldendal Norsk Forlag
2022

Christoffer Carlsson, født 1986 i Halmstad, har doktorgrad i kriminologi og er forfatter. Hans gjennombrudd kom med romankvartetten om Leo Junker. For boken "Den usynlige mannen fra Salem", ble han tildelt Svenska Deckarakademins pris for årets beste svenske kriminalroman i 2013.

"Brenn meg en sol" er en kriminalroman om sannhet, skyld og ansvar, i en tid da Sverige går igjennom ugjenkallelige endringer.

Fredag ​​morgen, den 28. februar 1986, legger politimannen Sven Jörgensson merke til en linerle utenfor hjemmet, før han drar på jobb. Egentlig er det alt for tidlig på året for en slik observasjon, men han ser fuglen tydelig, og ikke minst er den svarte flekken den har på det lille brystet sitt klart synlig, noe som for øvrig er et varsel om kommende ulykke og sorg. Kl. 23.21, samme kveld, blir Olof Palme skutt og drept på Sveavägen i det sentrale Stockholm. Omtrent samtidig blir den tjue år gamle Stina Franzén funnet voldtatt og drept i en bil i Tiarp, utenfor Halmstad. Det er morderen selv som ringer til politiet og varsler. "Jeg har voldtatt en kvinne i en bil. Den står i nærheten av Tiarp gård. Jeg kommer til å gjøre det igjen. Ha det." Franzén blir det første offeret i en rekke av flere.

For Sven Jörgensson og sønnen hans Vidar er dette en avgjørende tid. Landet er i sjokk etter drapet på Olof Palme. Mens Vidar prøver å finne sin egen vei inn i voksenlivet, synker Sven inn i et mørke i sin jakt på Tiarpsmannen. Hvem er han? Hvem blir hans neste offer? 

Flere år etterpå, i 2019, returnerer en forfatter til hjemstedet (Tiarp) for å overta barndomshjemmet ved Toftasjøen. Som ung forlot han området, flyttet til Stockholm for å studere ved universitetet, og gjorde siden karriere som en anstendig og nokså suksessrik forfatter. Han har nå ambisjoner om å skrive en ny roman, men etter en opprivende skilsmisse i Stockholm, lider han av skrivevegring. Han orker heller ikke å vedlikeholde huset.

En kveld drar han til den lokale puben. Der treffer han en gammel skolekamerat, nemlig Sven Jörgenssons sønn Vidar. Som sin far, ble også Vidar politimann, men han forlot etter hvert yrket for en mer triviell jobb på flyplassen. De innleder en samtale, og gjennom denne ledes vi 35 år tilbake i tid. For hva skjedde egentlig i Tiarp, i deres felles barndom?

Nok en strålende krim av Christoffer Carlsson! 

"Brenn meg en sol" er en særdeles velskrevet krim, hvor det ene ordet tar det neste, og sidene nærmest vender seg selv. Boken er dessuten spennende og den har aktuell tematikk. Mye av dens styrke ligger også i skildringen av tidsånden. 

Historien fortelles i mange ultrakorte kapitler (117 stk!) og med en stram og kortfattet språktone, som på sett og vis underbygger hovedpersonenes hektiske og desperate jakt etter en morder.

Jeg liker hvordan Carlsson har inkorporert høyaktuelle spørsmål og samfunnskritikk i handlingen. Romanen har også et levende og nåværende persongalleri, og dette gjelder for både hovedpersoner og bipersoner. Alle har en plass å fylle, og alle har holdninger som hver enkelt handler etter.

Carlsson er nemlig en forfatter som bryr seg om karakterene sine. De fremstår som svært sammensatte individer. Og som lesere kommer vi nær de forskjellige menneskene, vi får muligheten til å forstå dem, bry oss om dem.

Carlsson unngår klisjeene, men likevel kan man tydelig se ham som en del av en stadig sterkere skandinavisk krimtradisjon med noen hovedpersoner som befinner seg på grensen til en midtlivskrise. Om romanen er troverdig, eller virkelighetsnær, må andre vurdere. Men for meg er "Brenn meg en sol" i det minste overbevisende og på mange måter også usedvanlig.

Historien beveger seg mellom to ulike tidsplan. Det ene begynner i slutten av februar 1986 og beveger seg gradvis fremover, i takt med etterforskningen, i den langvarige jakten på Tiarp-morderen. Det andre starter i (bokens) nåtid, i 2019, når en forfatter (som for øvrig er jeg-forteller) returnerer til hjemstedet

Det første drapet fant sted samme natt som Palme ble myrdet, og sannheten viser seg å bli like vanskelig å spore som Palmes morder.

Politiets etterforskning går etter hvert i stå, det samme gjør forholdet mellom Sven Jörgensson og sønnen Vidar. Først mer enn tretti år senere, får drapene en uventet løsning.

"Brenn meg en sol" er ikke bare en bare en ordinær krimroman, men også en historie om samfunnsendringene som har funnet sted Sverige (i likhet med en rekke andre vestlige land) siden 1980-tallet. 

Palme-drapet har i ettertid blitt et slags symbol på slutten på en tid og begynnelsen på en annen. Sven Jörgensson kan ses på som et bilde av datidens tillitsfulle samfunn, en slags klippe, som siden forvitret i den lange og resultatløse søkenen etter en oppklaring. 

Siden 1980-tallet har nemlig tilliten i det svenske samfunnet blitt kraftig svekket, forskjellene har økt betydelig og landets plasseringer på internasjonale rangeringer har falt. 

"Brenn meg en sol" er til dels en krim, men samtidig er det en roman om hvordan et drap kan påvirke en nasjon og kaste en mørk skygge over livet til dets innbyggere i flere år.

Christoffer Carlssons bøker skiller seg markant ut fra hovedstrømmen av både gode og dårlige krimromaner som oversvømmer markedet. De er velskrevne, karakterene er troverdige og handlingen spennende på et svært realistisk nivå.

Det finnes kriminalromaner som leses på grunn av et godt plott og en spennende historie, og så finnes det kriminalromaner som i tillegg har det lille ekstra, som et virkningsfullt og interessant tidsbilde av en historisk periode. "Brenn meg en sol" er et godt eksempel på det sistnevnte.

"Brenn meg en sol" er en velfortalt roman som vil appellere til den som liker gode personskildringer og ønsker å lese en litt dypere krim. Anbefales!

"Mellom linjene" av Johanna Schreiber

Mellom linjene
Johanna Schreiber
Roman
352 sider
Oversatt fra svensk av Ingrid Greaker Myhren
Gyldendal Norsk Forlag
2022

Johanna Schreiber (f. 1986) er forfatter og journalist. Hun har blant annet jobbet i Expressen, Dagens Industri og tidsskriftet Frida. I 2020 ble hun utnevnt til Årets kulturlöfte av Göteborgs-Posten. "Mellom linjene" er hennes tredje roman og den første i en trilogi med handling fra forlagsbransjen og det fiktive forlaget Schantz. Hun har tidligere utgitt "Det bästa som har hänt mig" og "Tolv veckor med dig". Johanna Schreiber skriver underholdende relasjonsromaner og har et enestående blikk for detaljer, en skarp humor og et stort hjerte for karakterene sine.

"Mellom linjene" er første del i en trilogi som utspiller seg i forlagsverdenen, og er en herlig fortelling om varmt vennskap og det å yte alt for jobben og kjærligheten.

Den nyskilte Emily har ennå ikke vendt seg helt til sin nye hverdag som singel og med delt omsorg for sønnen Theo. Hun har forlatt et trygt, men litt kjedelig ekteskap og nyter nå sin gjenvunnede frihet. Imidlertid er savnet etter sønnen stort de dagene han bor hos faren Petter. Emily er travelt opptatt som PR-strateg på det ærverdige familieeide forlaget Schantz i Stockholm, hvor hun planlegger storslåtte lanseringsfester, ivaretar selvopptatte forfatterdivaer og har det hyggelig med trivelige kolleger.

Emily har også andre problemer å hanskes med: Hun har vanskeligheter med å planlegge, tar på seg for mange oppgaver og det er alt annet enn ryddig i privatøkonomien hennes. 

I tillegg er evnene hennes til å organisere, samt kontrollere impulser og følelsesutbrudd, mangelfulle, noe som leder til en utredning for ADHD.

Men Emily er både omsorgsfull og kjærlig, og hun ønsker kun det beste for andre mennesker.

Etter en forlagsfest innleder hun et lidenskapelig forhold til den karismatiske tegneserieskaperen Herman. Han oppmuntrer hennes sprø ideer og spontanitet, mens folk rundt Emily prøver å holde henne tilbake. Det intense forholdet til Herman får Emily til å miste fotfestet på en måte hun aldri har opplevd før. 

Når Emily tar en beslutning som i verste fall kan ødelegge hele karrieren hennes, befinner hun seg plutselig i en situasjon som potensielt kan endre både hennes eget og mange andres liv.

Lever hun det livet hun alltid har drømt om, eller er hun i ferd med å miste seg selv?

Med "Mellom linjene" har Johanna Schreiber skrevet en solid bok med ingredienser som drama, humor, intriger, vennskap og kjærlighet. 

Handlingen byr på en svært underholdende, men også interessant skildring av forlagsbransjen og menneskene i og rundt Schantz.

Her er det mye å le av, og mange små morsomme detaljer bidrar til å gjøre leseopplevelsen svært god.

Persongalleriet er kanskje ikke det aller største, men til gjengjeld blir vi veldig godt kjent med mange av karakterene. De virker å være troverdige. Dessuten er de fleste av dem veldig enkle å like. 

Når handlingen tar til har forlagets sjef Otto Schantz nylig gått bort. Han har overlatt forlaget til sine to barn. Datteren Bea er konservativ anlagt kvinne som har lite til overs for de nye strømningene i bokbransjen. Sønnen Jack er derimot framoverskuende, men likevel mer uforutsigbar. De to halvsøsknene har ikke overraskende lite til overs for hverandre. 

Striden dem i mellom danner dessuten grunnlaget for mye av dramatikken som foregår i og rundt forlaget Schantz, og den vil helt sikkert få en fremskutt posisjon i seriens to neste bøker. 

For øvrig er Emily en svært tiltalende hovedperson. Hun skiller seg ut fra mengden og er ikke helt så lett å sette i bås, som mange, især menn, godt kunne tenke seg.

Dessuten har hun mange flotte attributter. Hun er full av idéer, snartenkt og smart. Men i et arbeidsmiljø preget av struktur og faste rammer, sliter hun tidvis. Denne utfordringen er særdeles godt beskrevet i boken, det samme er alle de fordommene som følger med.

Emily får nemlig en ADHD-diagnose. Johanna Schreiber har en nøktern og objektiv måte å skildre Emilys forhold til diagnosen, og hvilke utfordringer som følger med denne, noe som blant annet kan føre til uheldige omstendigheter.

For å handle i nuet som Emily av og til gjør, kan nemlig få fatale konsekvenser, både gode og dårlige.

 Men noen ganger må man bare våge og bli ledet av strømmen og se hvor man ender opp. Kanskje er den røde tråden i boken nettopp at vi alle burde være mer impulsive og la oss forføre mer av nuet, selv om det ikke alltid kommer noe godt ut av det. Vi må lære oss å ta det søte med det sure hvis vi vil ha et meningsfylt liv. Lære å kaste oss ut i strømmen.

Romanen er ellers velskrevet og vil garantert appellere til mange lesere. Jeg tror også at flere vil kunne kjenne seg igjen i hovedpersonen Emilys lengsel etter å finne den store kjærligheten, men samtidig finne hvile i seg selv. 

Johanna Schreiber skriver flytende og lett, med mange gode og presise dialoger. Jeg liker også at hun fletter inn viktig samfunnsproblematikk. Det gir nemlig romanen litt mer substans enn mange andre bøker i denne sjangeren.

Schreiber har en morsom penn, men vet å gripe alvoret når livet ikke går i den retningen Emily forventer eller har planlagt – og det er faktisk helt greit, for livet er ikke alltid en dans på roser.

Jeg tror dette er en roman som de fleste vil kunne forholde seg til i en eller annen grad. Jeg likte i hvert fall godt å være i selskap med Emily og alle de andre, og jeg ser allerede frem til den neste boken i serien.

Jeg vil anbefale "Mellom linjene" til lesere av feelgood-romaner og til alle som liker en velskrevet fortelling om mennesker og deres liv på godt og vondt.