Asle Skredderberget
Sider: 336
Dokumentar
Gyldendal Norsk Forlag
2013
"Hegnar, outsider på innsiden" er en uautorisert biografi om pressemannen og forretningsmannen Trygve Hegnar.
Boken handler om Hegnars vei fra å være en anonym siviløkonom til å bli mediemagnat, rikssynser og forretningsmann i toppen av norsk samfunnsliv.
Skredderbergets mål har aldri vært en summarisk og fullstendig fremstilling av Trygve Hegnars liv år for år, men snarere å fortelle en sammenhengende historie som gjør det mulig for leseren selv å forstå, og gjøre seg opp en mening om ham.
Forfatteren har intervjuet nærmere hundre personer i arbeidet med boken. Han har snakket med Hegnars ekskoner, venner, konkurrenter og medarbeidere.
Svært mange har snakket under forutsetning om anonymitet. Den største utfordringen har vært å få folk i tale, og Skredderberget skriver i forordet at han har opplevd at mange av Hegnars venner har sagt nei til å la seg intervjue.
Han har hatt et ønske om å fortelle en usminket historie. Hegnar selv har ikke bidratt til boken, annet enn å besvare noen spørsmål på mail.
Trygve Hegnar (f. 1943) vokser opp i øvre middelklasse på Oslos beste vestkant, i en familie med til dels store relasjonsproblemer. Faren, direktør Per Hegnar som forøvrig er skipsreder Fred. Olsens høyre hånd, er fraværende og moren har alkoholproblemer. Likevel klarer Trygve seg godt. Men han er ingen ener på skolen, til tross for et klart hode og en skarp tunge. På idrettsbanen derimot gjør han det godt, og i 1963 debuterer han på landslaget i håndball.
I 1964 begynner Hegnar på økonomistudier i Mannheim, i Tyskland. Og syv år senere, i 1971 starter han opp Kapital med tyske Der Spiegel som forbilde.
Kapital blir etterhvert en pengemaskin, og en arena for noen av landets ledende økonomiske journalister. Takket være pengene og informasjonen bladet gir ham tilgang til, fungerer det som en finansiell maktbase, og gjør ham i stand til å tjene enda mer penger. Som eiendomsbaron, skipsreder og investor.
Kapital gjør Trygve Hegnar til en av Norges mest kjente personer.
Hegnar er en person som har en mening om alt. Han leverer sine lederartikler hver eneste dag, enten han er på hytta på Lyngør og må fakse dem inn til redaksjonen, eller han er i avisen og trekker seg tilbake en time etter redaksjonsmøtet og lar fingrene hamre på tastaturet. Skredderberget forteller at dette er ganske unikt i norsk pressehistorie.
Men historien har også vist at når det er noe eller noen som Hegnar ikke liker, så bruker han sine publikasjoner til å si klart ifra om det. Listen over personer som er blitt verbalt angrepet og forsøkt karakterdrept, ofte med hell, i Kapital og Finansavisens lederartikler, er nemlig svært så omfattende.
Hegnar er felt noen ganger i Pressens Faglige Utvalg for ærekrenkelse og for å blande roller, og boken minner stadig leseren om dette.
Trygve Hegnar har utvilsomt hatt suksess, det trenger man ikke en biografi for å slå fast. Men samtidig skriver Skredderberget at det ikke er nok bare å fortelle denne siden av historien. Til det har konfliktene vært for mange, og Hegnar selv for spesiell. For er det noe som kjennetegner ham, så er det dobbeltheten. Der noen vil beskrive ham som en gjerrigknark, vil andre trekke frem at han er raus. Der noen kaller ham angstbitersk, vil andre karakterisere ham som morsom. Mønsteret er uansett tydelig: Adjektivene befinner seg i ytterkant av skalaen - nesten aldri i midten.
Skredderberget skriver videre at Hegnar har hatt en utrolig teft, et vanvittig pågangsmot og en beint frem rå energi. Noe som gjør at han er en vinnerskalle, helt utenom det vanlige. Men samtidig er det tydelig at listen over personer han har å takke, er svært lang. Han første kone, Gro Nyquist som stod last og brast med ham i begynnelsen. Agentene (nettverket av kontakter Hegnar skaffet seg i Mannheim) som ikke bare tipset ham, men til og med fylte Kapital med artikler i utgave etter utgave, år etter år (til å begynne med uten betaling). Kloster-familien som tok ham inn i varmen, Kristian Siem som reddet formuen hans, Knut Ivar Skeid som var helt avgjørende for å lykkes med Finansavisen. For å nevne noen. Hegnar er dem alle en stor takk skyldig, og med noen få unntak har ingen av dem i følge forfatteren mottatt takken.
Vi blir fortalt at Hegnar taklet de trøblete forholdene i oppveksten ved å distansere seg, og ved å sette seg selv først. Noe han har fortsatt med siden. Med det resultat at han knapt har kontakt med sine søsken, og heller ikke klarer å få sine ekteskap og samboerforhold til å vare over tid.
Hegnar har gjort det han mener har vært nødvendig. Han har ikke har sett seg tilbake, og han synes i bunn og grunn de mange ødelagte vennskapene har vært en liten pris å betale for å lykkes.
Boken gir oss et bilde av en på mange måter outsider, delvis på grunn av hans personlighet og delvis fordi han bevisst har plassert seg selv på siden. Hegnar var det da han stadig markerte seg som en egoistisk toppspiller i håndball, og han var det definitivt da han startet Kapital: en outsider på siden av det etablerte næringslivet.
Og som Skredderberget skriver, har han fortsatt å være det. For på mange måter trives Hegnar i den posisjonen. Mannen som nærmest kan si og gjøre som han vil, og som ikke trenger å bekymre seg for om han tråkker folk på tærne.
Dessuten er han en mann som har vært på innsiden av ulike lukkede miljøer. På håndball landslaget var han på innsiden av miljøet som han deretter skrev om som journalist. I Kapital hadde han tilgang på skribenter og kilder som satt midt i smørøyet i finansmarkedet. Senere ble han en aktør i næringslivet, samtidig som Kapital kunne skrive negativt om konkurrenter og positivt om Hegnars ulike investeringsobjekter. Og som sjef i Kloster Cruise og styremedlem i Vard satt han på innsiden av et børsnotert selskap som forhandlet med storbanker og finansaktører, samtidig som Kapital anbefalte Vard-aksjen til sine lesere.
Med årene har Hegnar også sluppet til på innsiden av det kanskje mest lukkede miljøet av alle: finansfiffen.
Han er en outsider. Og en innsider. En outsider på innsiden.
Boken byr på noen store avsløringer. Det fremgår nemlig at Hegnar har hatt en dobbeltrolle. Han har hatt en dobbeltrolle som aksjeinvestor og som journalist, noe han ikke har vært åpen om. Han har hardnakket hevdet at han ikke har handlet aksjer i 20 år. Men Skredderbergets gjennomgang av årsregnskapene til selskapene hans viser at dette ikke er tilfelle. Og dermed reiser det seg noen presseetiske problemstillinger.
Kan man være hundre prosent trygg på at Hegnar er objektiv? Han eier en del hoteller, og skriver ganske kritisk om andre hoteller. Samtidig skriver han svært så positivt om sine egne.
Selv har Hegnar sagt at det er bra for en journalist og redaktør å eie aksjer, slik at man får mer innsikt. Men presseetisk er det svært så betenkelig å være en så aktiv investor samtidig som man er redaktør, fordi det sår tvil om uavhengigheten.
Bokens lesere vil nok også bli overrasket over hvor mye hjelp Hegnar har fått. Han har ikke vært en like selvhjulpen gründer som han har fremstilt seg som.
Denne uautoriserte biografien setter søkelyset på Hegnars rolle som investor, forretningsmann og redaktør. Det er ingen forsiktig eller snill bok, men mange vil sikkert også hevde at Skredderberget kunne ha vært tøffere. For han skriver nemlig mye positivt om Hegnar også.
Han har sagt at dette er en biografi som Hegnar er pent nødt til å akseptere. Når han nå har opptrådt mer enn fire tiår i rampelyset, som landets ubestridte meningsmitraljøse, og har bygd store deler av sin milliardformue på å skrive om andre, er det naturlig at også hans liv settes under lupen.
Dette er uansett godt lesestoff om en av landets mest beryktede sjefredaktører. Boken viser Hegnar fra alle sider, de positive, men særlige de negative.
Den omtaler også mer private forhold som Hegnars kreftsykdom.
Anbefales!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar