"Oscar og den rosa damen" av Eric- Emmanuel Schmidt

Oscar og den rosa damen
Eric-Emmanuel Schmidt
Roman
95 sider
Oversatt av Christine Amadou
Pantagruel
2014

Eric-Emmanuel Schmitt, født 1960 i Lyon i Frankrike. Utdannet innen musikk, filosofi og teater, og har skrevet en rekke skuespill og bøker. På kort tid har Schmitt blitt Frankrikes mest leste forfatter og en populær dramatiker.
I februar 1989 hadde Schmitt en sterk åndelig opplevelse i Sahara-ørkenen. Han valgte feil vei og gikk seg vill. Da mørket falt på, ble det så kaldt at han måtte grave seg ned i sanden ettersom han ikke hadde tatt med seg noe. "Jeg burde vært redd, men følte faktisk det motsatte. Den samme setningen dukket stadig opp i hodet mitt: "Alt har en mening". Fra den dagen var han i stand til å skrive. "Den natten i ørkenen viste meg hva jeg var ment å gjøre: skrive."

Boken er kjent. Den har solgt i bøtter og spann, over 1 million eksemplarer! Etter mitt skjønn så berører den et meta - eksistensialisme og verdivalget - tro.

Tanken rundt dette, er krise. Det uskyldige barnet som får leukemi og blir syk. Fra side 7 - 80, kortromanen. Så følger et

intervju ned forfatteren, biografi, side 86 - 92. Hvorfor han ble forfatter. Brev til leseren, side 92 - 95. Deretter følger mange og gode anmeldelser, med teoretisk referanseramme og alt. Primær - sekundærkilder.

Jeg ble interessert i romanen fordi, hvorfor velger man å skrive om noe så betent? Og, jeg søker; mening og livet.
Er det noe som er sikker,t så er det klimaet i ørkenen som rommer; sol dagen lang. Og i natten øyner vi stjerneformasjonen. Da forfatteren var 29 år gammel, og dro på en ørkenvandring med et team fra universitetet, klarte han det mesterstykket å gå seg vill. Dagen var på hell og han var helt alene. I det golde landskapet begynte det å bli brutalt kaldt. Men, han gravde seg ned i sanden. Kan du forestille deg hvordan det var?
Men da får han tid og rom for refleksjon. Det var ikke mye å se på, og han søkte derfor innover i seg selv. Og han sier at han fant en ro, i sin stadige søken etter kjernen, om vi kan definere det slik. Dagen etter kom
teamet. De var bekymret, så forfatteren våget ikke å fortelle hvilken ro han hadde hatt. Når han overlevde dette, tolket han det dit hen at han måtte følge sin drøm. Han tok da yrkesbeslutningen. Å bli forfatter.
Å våge å satse! Han har gitt ut flere bøker, og er anerkjent i kulturelle kretser.

Historien favner et lite barn på ti år. Han heter Oscar og er enebarn. Oscar er diagnostisert med leukemi/blodkreft. Han får kurativ behandling, men så får han tilbakefall. Det går som regel bra, takket være stamcellebehandlingen. Men han er så veldig uheldig.
Vi følger dette lille uskyldige barnet, gjennom de siste dager. Han skriver dagbok hver kveld til Gud. Han skriver på et barns vis, med humor og vidd. Når du bor på sykehus og foreldrene ikke våger å tenke på at du er der, så er du helt alene. Og når forfatteren beskriver dette, så blir det så hjerterått. Når han er såpass
livstruende syk. Og kjenner kroppens signaler, feber og matthet. Og ser alle på avdelingen, som får besøk. Du forstår sikkert denne nakenheten.
Forfatteren forsøker å være humoristisk for å formidle sykdommens irrganger. Men, jeg lo jo med. Fantasien, kreativiteten. Bl.a. artige navn han gir de andre barna. Lyspunktet - hjertebarnet Peggy.

Historien søker å belyse tro, og håp i en særdeles tung prosess.

For meg er Oscar et old Soul barn. Han har betydelige livserfaringer i sin lille kropp. Disse barna er lynintelligente. De har ikke lenger store drømmer. De vet at dette ikke kommer til å gå. De forsoner seg. De lever sine liv løpende med et infusjonsstativ. Det er noen fine betraktninger av miljø. Som gir verdi! Når forfatteren har lagt handlingen til selveste jula, da blir det rått. Er det noe vi vet om fremtiden, er det at den ikke alltid er rettferdig!