Bjørn Erik Thon
Dokumentar
304 sider
Gyldendal
2014
Thon ble utdannet cand.jur. i 1989 og har jobbet som seksjonssjef i Forbrukerrådet, advokat- og dommerfullmektig, og har vært politisk rådgiver for Odd Einar Dørum i Justisdepartementet (1999–2000). Han har skrevet flere kriminalromaner og bøker om forbrukerspørsmål.
Lille julaften 1998 sto historien om Anna og Olga Wilson på trykk i avisen Øvre Smaalene. De var mor og datter. Olga hadde da vært død i syv år, og hennes kusine hadde overtatt en mengde brev, bilder og andre papirer fra henne. Kusinen sto frem i lokalavisen og fortalte en historie som ga sindige hærlendinger noe å snakke om. Olga var nemlig en kvinne de færreste på Hærland kjente godt, men som de fleste visste hvem var og hadde en historie om.
I 1892 besluttet Anna Wilson fra Hærland i Indre Østfold, å søke lykken i Amerika. I flere årtier hadde folk utvandret til USA, og den viktigste kilden til informasjon om det nye landet kom gjennom brev. Disse brevene vakte stor interesse i bygdene, og Anna hørte trolig beretninger om det store landet på den andre siden allerede fra hun var en liten jente. Den dragende kraften fra Amerika må derfor ha virket sterkt på henne.
Overraskende nok valgte ikke Anna USA, men Canada, nærmere bestemt Winnipeg. Hvorfor hun gjorde dette, er usikkert. Visst fantes det nordmenn der, både bønder som hadde slått seg ned og vanlige arbeidsfolk, men særlig mange var de ikke.
Men allerede i 1893 reiste hun fra Winnipeg til USA, og leide seg en bolig i Chicago.
I løpet av sommeren dette året oppdaget Anna at hun er gravid, og nokså umiddelbart begynte hun å planlegge returen tilbake til gamlelandet.
I Norge, den 13. april 1894 føder hun en jente som heter Olga Marie.
Det er oppgitt et navn på barnefaren. Han het Henry Roland og var visstnok en kavalerist fra Chicago. Han var angivelig født i Frankrike, og muntlige overleveringer forteller at han hadde falt i kamp. Men Henry Roland er en ren fantasi. Anna må vel ha tenkt at skammen ble litt mindre sett med øynene til bygdas menn og kvinner dersom barnefaren var en navngitt mann fra et annet land og attpåtil en død kriger.
Men Anna visste godt hvem Olgas far var, og i hennes hode var det ingen tvil om at det var mannen som i 1909 ble tatt i ed som USAs president.
Mannen, som for øvrig ble USAs 27. president, var William Thaft. Han var utdannet jurist, og hadde tidligere vært dommer, guvernør på Filippinene og krigsminister.
Likevel våknet bygdedyret opp på Hærland og spekulasjonene startet.
Datteren Olgas ansikt var nemlig rundere enn morens og haken spissere. Men håret var like svart og fletten like tykk og svart som morens, og som sin mor bar hun alltid skaut, sommer som vinter. De som så Olga smile, ville dessuten se at øynene hennes ble til små streker, akkurat som hos president Taft, og den fyldige nesen og de markerte munnvikene var nærmest en tro kopi av trekkene hos ham.
Folket på Hærland hadde med andre ord en ekte presidentdatter i sin midte.
Senere mente de at mange av uklarhetene i Anna og Olgas liv ble oppklart: Hvordan Anna og Olga kunne ha penger til å bygge en låve når de knapt hadde inntekt, og hvordan de klarte å finansiere sine stadige turer over Atlanterhavet. Og hvorfor økonomien deres ble forverret i 1930 da William Taft døde.
Forfatteren, Bjørn Erik Thon, har selv røtter til grenda Hærland i Eidsberg kommune. Moren hans var nemlig naboen til Anna og Olga frem til 1960, besteforeldrene hans enda lenger.
Men det var først når avisartikkelen i Øvre Smaalene kom på trykk, at interessen hans for denne historien ble pirret.
I boken har Thon forsøkt å finne ut så mye som over hodet mulig om Anna og Olga. På samme tid har han testet ut holdbarheten i ryktene om Olgas far.
Han skildrer historien om Anna og Olga Wilson, med president William H. Taft i birollen.
Thon forteller også grundig om Tafts liv og noen av hans etterkommere.
Når det gjelder farskapet, tar han ikke noe bestemt standpunkt. Noen entydige bevis finnes ikke, men det går selvsagt an å spekulere.
Det som kanskje tyder mest på dette, er at Anna ga denne forklaringen til Olga, selv om det i ettertid kan høres meget søkt ut, for å si det forsiktig.
Uansett, har forfatteren definitivt lykkes i å gi kunnskap om Anna, Olga og William H. Taft, men også hvordan omstendighetene rundt deres historie var.
Det er både interessant og spennende, og faktisk svært så leseverdig.
Thon har en god og engasjerende stil.
Innimellom blir det kanskje noe oppramsende og statisk. Dette trekker selvsagt helhetsinntrykket litt ned.
Men for all del, "Den amerikanske presidentens norske datter" er en god bok, som til tross for noen svakheter likevel er opplysende lesning.
Alltid spennende med slike historier. Litt "sladder" frisker opp. Historisk er den sikkert bra også.
SvarSlett