"Beckomberga - Ode til min familie" av Sara Stridsberg

Beckomberga - Ode til min familie
Sara Stridsberg
Roman
341 sider
Oversatt av Monica Aasprong
Aschehoug
2015

Sara Stridsberg (f. 1972) debuterte i 2004 med "Happy Sally" (på norsk i 2014). Hun har skrevet drama og oversatt SCUM-manifestet forfattet av den amerikanske feministen Valerie Solanas. Solanas er også hovedpersonen i Strindbergs andre roman, "Drømmefakultetet" (på norsk i 2008). Med denne romanen fikk hun sitt store gjennombrudd og ble tildelt Nordisk råds litteraturpris 2007. Nabokovs roman "Lolita" er inspirasjonskilden til "Darling River" (på norsk i 2010).

Sara Stridsberg har også skrevet flere teaterstykker, blant andre "Medealand" (på norsk i 2013).

Hennes nye og visstnok mest personlige roman, "Beckomberga - Ode til min familie", handler om Jackie hvis far er innlagt på Beckomberga, og forteller en vakker historie om et barn som undersøker de voksnes svakhet.
Dette er også en bok hvor det rent språklige ikke bare vil berøre, men reise noen viktige spørsmål.

Handlingen i "Beckomberga" finner sted innenfor murene på et større psykiatrisk sykehus, der det sentrale temaet er den lille manns kamp for å holde håpet og viljen oppe.

Jackie er en 14 år gammel jente. Når moren forlater henne og reiser til Svartehavet, begynner hun å besøke mentalsykehuset Beckomberga der faren hennes, den alkoholiserte og karismatiske Jimmy Darling, er innlagt.
Beckomberga var et psykiatrisk sykehus som lå i utkanten av Stockholm. Det ble åpnet i 1932 og lagt ned i 1995.

Men boken "Beckomberga" er ikke Jimmys historie, men Jackies. Hun er hovedperson og forteller. Historien fortelles av både barnet, ungdommen og den voksne Jackie.

Gjennom Jackies øyne og fantasi, får vi møte de andre pasientene, sykepleieren Ingrid Vogel, legen Edward og den tatoverte og bøllete Paul.
Vi blir også godt kjent med Beckombergas historie, helt frem til sykehuset legges ned på midten av nittitallet.

I prologen møter vi en av Beckombergas siste pasienter, Olof, når han nettopp har sluppet ut i samfunnet igjen etter at sykehuset har blitt nedlagt. Forvirret i den ufrivillige friheten, begår han selvmord ved å hoppe fra en radiomast, senvinteren det samme året. Deretter, i bokens hoveddel, blir vi bedre kjent med ham og hans 63 år lange opphold på Beckomberga.
Men selve prologen stiller også noen betimelige spørsmål:
For hva skjer med de som ikke passer inn hverken ute i friheten eller på institusjonen?
Og hvor ble det av alle dem som slapp ut i samfunnet når sykehuset ble lagt ned i 1995? Hvor er de i dag?
Disse spørsmålene ligger kamuflerte innenfor den narrative rammen igjennom hele boken.

Boken byr også på et litt annerledes far-datter forhold, der Jimmie Darlings destruktivitet, men brutale ærlighet, skaper en trist, men likevel vakker historie. Kjærligheten fra Jackie blir desto mer virkelig når den egentlig aldri blir besvart av faren og når hun senere, ved enhver anledning hun får til å besøke ham, trer inn i en verden som både er et fengsel og et fristed for de involverte.
Fordi det er slik Beckomberga var. Innenfor murene kunne de innlagte puste ut, motta omsorg og få være som de var, men samtidig var de også fanget og levde på andres nåde.
Disse kontrastene skaper en litt merkverdig dynamikk, men også en mystikk rundt det hele.

Karakterene i boken er ømt beskrevet, fra et barns perspektiv. Jackie ser ikke på dem som pasienter. I hennes øyne er alle bare mennesker, og mange av dem blir hennes venner.
Dette er en av bokens sterke sider. En annen er det flotte språket, som både er tydelig, enkelt og vakkert.

Forfatteren har dessuten klart å formidle stemninger og skape noe vakkert i omtrent alt, til og med det som er mørkt eller skittent.
Hun er også dyktig på å tegne interessante karakterer, og har virkelig evnet, på troverdig vis, å formidle hvordan mennesker med psykiske lidelser ofte blir stigmatisert.

Dessverre går det tidivs litt fort i svingene. Kapitlene er forholdsvis korte og de kunne gjerne, etter min smak, ha gått litt dypere inn i materien.
Likevel var dette en bok som rørte meg dypt, og da særlig den historien som omhandlet Olof, som ikke ville ut i den "virkelige" verdenen.

"Beckomberga - Ode til min familie" er en bok som definitivt er verdt å lese. Historien kan være både smertefull og tung, men gir en fin skildring av et forhold mellom en forelder og et barn.
Dessuten gir den et verdifult innblikk i psykiatriens historie og stiller kritiske spørmål vedrørende den politiske endringen i psykiatrien (som også berørte Norge); der alle skulle ut i samfunnet igjen.