"Vi ba aldri om vinger" av Vanessa Diffenbaugh

Vi ba aldri om vinger
Vanessa Diffenbaugh
Roman
380 sider
Oversatt av Bente Klinge
Aschehoug
2015

Vanessa Diffenbaugh debuterte med "Blomstenes hemmelige språk" (på norsk i 2012) som raskt ble en bestselger. I Norge har boken solgt i 80 000 eksemplarer og ligget 60 uker på bestselgerlisten. "Vi ba aldri om vinger" er Diffenbaughs andre bok.

Handlingen finner sted i San Franciscos nabolag, og sentrerer rundt Letty Espinosa, en middelaldrende kvinne som står overfor flere vanskelige valg når hennes foreldre returnerer til Mexico.

Letty Espinosa er en hardt arbeidende alenemor som må sjonglere mellom tre ulike jobber. Hun behøver ikke å være hjemme med barna, Alex (15 år) og Luna (6 år), som for øvrig ikke vet hvem fedrene deres er, siden moren hennes mer enn gjerne tar hånd om barnebarna.


Letty har aldri klart å være den moren hun ønsker for sine barn, men når foreldrene flytter hjem til Mexico, får Letty for første gang eneansvaret for barna. Og med ingen hjemme som kan passe dem, må Letty ta datteren Luna med seg på jobb.

Når arbeidsdagene er omme, går Letty alltid igjennom kjøkkenskapene i håp om at det er nok mat igjen til dem, frem til neste lønnsslipp.

Én dag kommer hun opp med en plan som kanskje kan få sønnen Alex ut av den forferdelige skolen som han går på, og som vil gi dem alle en sjanse til et bedre liv. Men alt må gå nøyaktig etter planen, ellers vil den lille familien være i mer alvorlig trøbbel enn noen sinne.

"Vi ba aldri om vinger" er en sterk, gripende og fengslende bok.

Uten å være belærende på noe vis, har "Vi ba aldri om vinger" mye på hjertet som vedrører innvandringen til USA, og landets utdanningssystem. Den forteller en aktuell historie om papirløse mennesker som lever i usikkerhet, og om deres forsøk på å skape seg en ny tilværelse i et annet land.

Forfatter Diffenbaugh, beretter bl.a. om Lettys foreldre som flytter tilbake til Mexico etter å ha bodd en del år i USA. Og om Alex som forelsker seg for første gang, men klassevenninnen (Ysenia) han er forelsket i, har også problemer. Ysenia blir nemlig mobbet. Dessuten er hun bekymret for at moren vil bli deportert. Vi får i tillegg rede på at Alex er en smart gutt som faglig sett ikke blir nok utfordret på sin mindre gode skole. Når han en dag skjønner hvem hans egen far er, settes mye på spill i den lille familien.

I en historie fylt til randen med dynamiske karakterer, gripende observasjoner og grenseløst håp, er kjærligheten det som virkelig holder fortellingen sammen. Samtidig utfordrer forfatteren, på fryktløst vis, ideer om klassetilhørighet og rettferdighet, og stiller spørsmål om hvorfor noen ansvarlige, arbeidende mennesker skal være mindre verdt enn andre. Hennes forsiktige håndtering av betimelige spørsmål om innvandring og sosioøkonomiske ulikheter gir dessuten boken dybde. Men det er Diffenbaughs kraftige skildringer av kjærligheten som gjør denne romanen til en bok som bare må leses.

Jeg setter i hvert fall stor pris på en forfatter som får meg til å vurdere ulike tema uten at jeg får en følelse av å ha blitt (følelsesmessig) manipulert eller overlesset med fakta.
Dette er ikke noe annet enn en velskrevet historie med en usentimental tone og overbevisende karakterer. Karakterer som må handskes med både fattigdom, problemer knyttet til innvandring og mangel på utdanning.

For øvrig er boken velskrevet og språket flytende. Oversettelsen er dessuten av prima kvalitet.

Selv om jeg foretrakk noen karakterer fremfor andre, og syntes at noen elementer i historien fint kunne ha vært utelatt, vil jeg likevel på det varmeste anbefale "Vi ba aldri om vinger".
Jeg likte nemlig boken særdeles godt, og ser nå med spenning frem til å høre mer fra Vanessa Diffenbaugh.