torsdag 4. januar 2018

"Silkeveiene" av Peter Frankopan

Silkeveiene
- En ny verdenshistorie
Peter Frankopan
Sakprosa
672 sider
Oversatt av Gunnar Nyquist
Gyldendal Norsk Forlag
2017

Peter Frankopan (f. 1971) er historiker ved Oxford University, der han leder Senter for bysantisk forskning. Frankopan arbeider særlig med historiefaget i områdene Middelhavet, Russland, Midtøsten, Persia og Sentral-Asia, og med forholdet mellom kristendom og islam. "Silkeveien - En ny verdenshistorie" ble kåret til Årets historiebok av The Daily Telegraph i 2015 og lå på Sunday Times Non Fiction Topp 10 i ni måneder. Boken har også vært på toppen av listene i flere andre land. Peter Frankopan har blitt beskrevet av The New Statesman som "vår tids historie-rockestjerne" på grunn av sin unge alder og briljante karriere.

I århundrer førte jakten på makt og penger menneskene mot den nye verden i Amerika. I dag er det Østen som lokker de som søker rikdom og eventyr: fra Sentral-Asia og dypt inn i Kina og India. Regionen som en gang var sentrum for begivenhetene, er igjen på vei mot dominans innen global politikk, handel og kultur.

I "Silkeveiene" setter Frankopan verdenshistorien i nytt lys med Østen som dreiepunkt. Silkeveiene er en strålende utforskning av kreftene som har ført til rikers vekst og fall og varsler en ny æra i internasjonal stormaktspolitikk. Boken regnes som et nytt standardverk og er rikt illustrert med et høyt antall oversiktskart.

Det finnes alternative måter å betrakte historien på, der man ikke ser fortiden gjennom brillene til den senere tids seierherrer.

I dag er det mange som er opptatt av ringvirkningene av den raske økonomiske veksten i Kina, der etterspørselen etter luksusvarer er spådd en firedobling det neste tiåret, og av å studere samfunnsendringene i India, der flere mennesker har tilgang til mobiltelefon enn til vannklosett. Men ingen av disse stedene representerer det beste vinduet mot historien og samtiden. I flere tusen år var det regionen som lå mellom øst og vest og forbandt Europa med Stillehavet, som var aksen kloden dreide seg rundt.

For mange fremstår disse landene som usiviliserte, men de er ingen avkrok, ingen obskur ødemark. Broen mellom øst og vest er selve sivilisasjonens veikryss. Disse landene ligger slett ikke i storpolitikkens utkant, men i dens sentrum - som de har gjort siden tidenes morgen. Det var her sivilisasjonen ble født og mange mente at de første menneskene ble skapt - i Edens hage, "plantet av Herren Gud" med "alle slags trær...forlokkende å se på og gode å spise av" - som ifølge en utbredt oppfatning måtte være de fruktbare markene mellom Eufrat og Tigris.

Det var i denne overgangen mellom øst og vest at de første metropolene ble etablert for nesten 5000 år siden.

Dette er regionen der verdens store religioner oppsto, der jødedommen, kristendommen, islam, buddhismen og hinduismen brynte seg på hverandre. Det er heksegryta der språksamfunn konkurrerte, der indoeuropeiske, semittiske og kinesisk-tibetanske tungemål ble talt side om side med altaisk, tyrkisk og kaukasisk. Dette er en del av verden der store riker oppsto og falt, der ettervirkningene etter sammenstøt mellom kulturer kunne merkes flere tusen kilometer unna.

Rystelsene forplantet seg langs et nett av veier som gikk i alle retninger, veier der pilegrimer og krigere har tatt seg frem, der varer og markens grøde er blitt kjøpt og solgt og ideer blitt utvekslet, tilpasset og foredlet. De har ikke bare formidlet velstand, men også vold og død, sykdom og ulykker. På slutten av 1800-tallet fikk dette vidt forgrenede nettet av ferdselsårer et navn av den tyske geologen Ferdinand von Richthofen som har festet seg for ettertiden: på tysk Seidenstrassen - Silkeveiene.

Disse veiene fungerer som verdens sentralnervesystem og knytter mennesker og steder sammen, men ligger under huden, usynlig for det blotte øye. Slik anatomien forklarer hvordan kroppen virker, hjelper disse forbindelsene oss å forstå hvordan verden fungerer. Men enda så viktig denne delen av verden er, er den langt på vei blitt glemt av historieskriverne. Det skyldes delvis det som er blitt kalt orientalismen - et overveiende negativt syn på Østen som underutviklet og Vesten underlegent og derfor ikke verdig seriøse studier. Men det skyldes også det faktum at fortidens narrativ er blitt så dominerende og veletablert at det ikke er plass til en region som lenge har vært betraktet som perifer i forhold til historien om Europas og vestlige samfunns fremvekst.

Det er gode grunner til at kulturene, byene og folkene som bodde langs Silkeveiene utviklet seg og ble mer avanserte. De handlet og utvekslet ideer med hverandre, lærte og lånte av hverandre og inspirerte hverandre til videre fremskritt innen filosofi, vitenskap, språk og religion.

Men fremskrittet antok nye former i den tidlige moderne tid, som resultat av de store ekspedisjonene til sjøs på slutten av 1400-tallet. I løpet av seks år på 1490-tallet ble grunnlaget lagt for avgjørende brudd i syklusene til lenge etablerte utvekslingssystemer. Først krysset Columbus Atlanteren og åpnet forbindelsen mellom Europa og to store kontinenter som til da hadde vært urørt. Bare noen få år senere greide Vasco da Gama å seile rundt sørspissen av Afrika og videre til India og åpnet dermed nye sjøveier. Oppdagelsene endret mønster for handel og øvrig samkvem og førte til store forandringer i verdens politiske og økonomiske tyngdepunkt. Plutselig ble Vest-Europa forvandlet fra en regional bakevje til navet i et vidt forgrenet kommunikasjons-, transport- og handelssystem. Med ett slag ble Europa det nye midtpunktet mellom øst og vest.

Europas oppsving utløste en intens maktkamp - og en kamp om kontroll over fortiden. Mens konkurrenter tok mål av hverandre, ble historien omskrevet til å vektlegge hendelser, temaer og ideer som kunne brukes i de ideologiske kampene som raste parallelt med kampen om ressurser og om kontrollen med handelsrutene til sjøs. Det ble laget byster av ledende politikere og generaler i toga for at de skulle ligne gamle romerske helter. Det ble reist praktfulle byggverk i klassisk stil som fremhevet forbindelseslinjene tilbake til antikkens storheter. Historien ble vridd på og manipulert for å skape en påståelig fremstilling der Vestens fremvekst ikke bare var noe naturlig og uunngåelig, men en videreføring av det som hadde gått forut.

For ikke lenge siden delte europeerne Asia inn i tre store soner - Det nære Østen, Midtøsten og Det fjerne Østen. Men når forfatteren i oppveksten hørte eller leste om våre dagers problemer, lot det til at Midtøsten hadde endret seg i både betydning og beliggenhet. Det ble brukt om Israel, Palestina og omegn, og av og til om Den Persiske gulf. Han skjønte ikke hvorfor han stadig fikk høre om Middelhavs-regionen som sivilisasjonens vugge, når det virket så innlysende at det ikke var der sivilisasjonen hadde oppstått. Den egentlige smeltedigelen, jordens midte (Middelhavet på engelsk er the Mediterranean, kommer av det latinske medius, i midten, og terra, jord), var ikke havet mellom Europa og Nord-Afrika, men hjertet av Asia.

Forfatterens håp er at han kan oppmuntre andre til å studere folk og steder som er blitt ignorert av forskere i generasjoner, ved å åpne for nye spørsmål og forskningsfelter. Han håper å stimulere til at det blir stilt nye spørsmål om fortiden, og at gamle sannheter blir utfordret og gransket. Fremfor alt håper han å inspirere sine lesere til å betrakte historien på en ny måte.

"Silkeveiene" er en velskrevet, gjennomresearchet, interessant og original bok. Den er overbevisende, men også utfordrende.

Å gjenfortelle 3000 års historie på 668 sider, kan umulig være en lett oppgave. Men det mest ekstraordinære ved denne boken, er at den forteller oss historien vi tror vi kjenner, men fra et annet perspektiv.

Den allment aksepterte og slappe fremstillingen av sivilisasjonens historie, skrev antropologen Eric Wolf, er en der "det gamle Hellas ble opphav til Romerriket, Romerriket ble opphav til det kristne Europa, det kristne Europa ble opphav til renessansen, renessansen til opplysningstiden, opplysningstiden til det politiske demokratiet og den industrielle revolusjonen. En krysning av industri og demokrati ga så opphav til USA, som representerte retten til liv, frihet og streben etter lykke."

Dette var også den historien jeg ble fortalt på skolen: mantraet om Vestens politiske, kulturelle og moralske triumf. Men denne fremstillingen er skjev. Det er nemlig alternative måter å betrakte historien på, der man ikke ser på fortiden gjennom brillene til den senere tids seierherrer. Gjennom denne boken forsøker Frankopan å vise dette ved å plassere historiens tyngdepunkt i øst, hvor byene Babylon, Persepolis, Pasargadae og Susa i en svunnen tid lå, og der handelsfolk beveget seg langs silkeveiene. Fra Darius til Alexander den store, fra zoroastrismen til fremveksten av kristendommen og senere islam, fra Rus-vikingenes herjinger til korstogene, fra de mongolske erobringene til svartedauen, fra den portugisiske og spanske okkupasjonen av territorier i Afrika og Amerika til det britiske imperiets vekst og fall, til oppdagelsen av de enorme oljeforekomstene i Midtøsten og revolusjonene og krigene som deretter fulgte.

Jeg vil anbefale "Silkeveiene" på det sterkeste, spesielt til de av dere som er interesserte i historie, men som føler at dere kanskje ikke har fått en mangesidig fremstilling av dens store begivenheter.

"Silkeveiene" er en meget leseverdig bok, og et betimelig avvik i den Eurosentriske måten å skue inn i fortiden på.

1 kommentar:

  1. Flott omtale! Jeg har boken liggende, men har ikke helt fått fingeren ut. Kanskje jeg skal sette den på leseplanen snart :) Ha en strålende fredag Beate!

    SvarSlett