Jon Hustad
204 sider
Debattbok
Dreyer Forlag
2013
Med boken "Farvel Norge - Velferdsstatens fremtidige kollaps" kaster Hustad en ny brannfakkel inn i en allerede pågående debatt.
Han ønsker å ta et tydelig oppgjør med det oljefete Norge og de sjenerøse trygdeordningene som han mener ikke er bærekraftig politikk for fremtiden.
Hustads hovedbudskap er at kombinasjonen av høy oljepengebruk, høye overføringer til ikke- arbeidende, eldrebølge og innvandring skaper økonomiske problemer som ikke er bærekraftige og som på sikt vil kreve store politiske endringer og innsparinger.
Forlagets omtale:
"Den norske velferdsstaten står foran enorme utfordringer. Holder den nåværende veksten bare i helse- og omsorgsutgiftene frem, er staten konkurs i løpet av tyve til tredve år. Samtidig går arbeidstiden ned og ned og uføreratene opp og opp. Stadig færre mennesker må bære en stadig større stat. I tillegg vokser innvandringen og de fleste innvandrerne tar ut langt mer av velferdsgodene enn de betaler inn for de samme godene. Norge er i dag verdens fremste innvandringsland. Staten bruker i tillegg 150 milliarder kroner i året, nesten seks forsknings- og høyere utdanningsbudsjett, bare for å betale trygd og sykepenger til folk i arbeidsfør alder. I faste priser har denne utgiftsposten blitt tredoblet i løpet av de siste tredve årene. Norge må gå gjennom store reformer i de kommende årene eller gå konkurs. Oljen berger oss ikke. Den utgjør bare 4 % av nasjonalformuen. Den nåværende norske velferdsstaten er en fiasko."
Hustad skriver at ingen andre land i verden bruker så mye på overføringer til folk i arbeidsfør alder.
Det blir flere eldre, de lever lenger enn før, og som konsekvens vil pensjonsutbetalingene øke. Økt etterspørsel etter en rekke tjenester, spesielt innen helse og omsorg, vil også medføre større utgifter.
Befolkningen har økt med to millioner siden 1950, og langt flere kvinner er i arbeid. Likevel arbeider vi mindre enn før. Men det samlede antallet timer vi arbeider, ligger omtrentlig på samme nivå, fordi vi pensjonerer oss tidligere, arbeider deltid, og generelt arbeider kortere dager og uker. Med høyt kostnadsnivå, må vi opprettholde en svært høy produktivitet for å hevde oss i konkurransen.
Allerede i kapittel 1 skriver Hustad "Hva gikk galt med Norge? Vi fant olje". Oljen får dermed skylden.
Men han glemmer nesten helt at norske politikere har vedtatt mye som er bra, bl.a. etableringen av oljefondet og handlingsregelen som gjør at vi foreløpig greier oss godt. Dette kunne Hustad godt ha viet mer plass, og faktisk gitt ros for. Hans mening er at oljen gjør nordmenn ignorante og lite løsningsorienterte.
Hustad bidrar fint lite med konstruktive løsninger. Han foreslår bl.a. å melde Norge ut av EØS, noe som kanskje vil være populært blant noen, men som vil bety kroken på døra for all konkurranseutsatt næring.
Derimot er hans forslag om reduksjon av oljepengebruken godt. Dette har flere andre fremmet tidligere. Det er nemlig liten tvil om at bruken av mer oljepenger vil medføre et kostnadsnivå som gjør at en rekke små og mellomstore bedrifter går dukken, for å nevne noe. Allerede nå går nasjonen på oljedop der staten er pusheren. Å slippe oljepengene løs, vil ikke skape vekst, det vil tvert imot være ødeleggende for veksten.
Norge er et godt land å leve i, men i flere år har vi sluppet å gjøre viktige og vanskelige valg, men vi kan ikke fortsette slik. Vi står foran dramatiske utfordringer, og jeg støtter opp om at det vil være farlig å utsette alle viktige omstillinger.
Hustad har en skarp penn. Det er liten tvil om det. Men mye av det han hevder i boken er høyst diskutabelt (for å si det litt forsiktig), og han liker å gjenta påstander om velferdsstatens manglende bærekraft. Budskapet om at "den nåværende norske velferdsstaten er en fiasko", står nemlig i skarp kontrast til nærmest all tilgjengelig fakta og statistikk.
De senere år har vært preget av mye sutring og misnøye. Problemer finnes, og det er en oppgave for myndighetene å gjøre sitt ytterste for å iverksette forbedringer. Men jeg mener det er skivebom å lukke øynene for helheten, for det store bildet. Det strider mot de faktiske forhold som er fastslått i rapport etter rapport om hvordan tilstandene er i Norge. Dessuten synes det å være i strid med hvordan mange nordmenn opplever sitt liv.
Sutrekulturen trenger motstand; den bidrar ikke til en positiv utvikling.
Hustad skriver at latskapen blant nordmenn har vart lenge nok. Han har rett i at nordmenn jobber kortere dager enn noen andre i Europa, men nevner ikke med et ord at vi er blant de mest produktive i verden.
Velstandsutviklingen i Norge har vært så formidabel at knapt noen i 1950 kunne ha den fjerneste anelse om hvordan det ville se ut hos oss 60 år senere. Vi har god grunn til å være takknemlige for hva som har skjedd. Mange er da også det. Men enkelte mener tydeligvis at de kan sanke meningsfeller ved å svartmale situasjonen. Det er godt at de verste sutrerne ikke lengre får så stort gjennomslag når de roter i fargeskrinet etter de mørkeste fargene.
Selvsagt skal vi ikke slå oss til ro og si at det ikke er noen grunn til forbedringer. Men det finnes en sutrekultur i Norge der det er fritt fram for å bringe til torgs de mest hårreisende påstander.
"Farvel Norge - Velferdsstatens fremtidige kollaps" har allerede blitt en svært omdiskutert debattbok.
Likevel er dette en viktig og tidvis underholdende bok, til tross for at den er noe dyster.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar