"Vi er sterkere enn vi tror" av Jørgen Skavlan

Vi er sterkere enn vi tror
Jørgen Skavlan
Sakprosa
240 sider
Kagge Forlag
2016

Jørgen Skavlan har i mange år vært en ukonvensjonell og klar stemme i samfunnsdebatten om helse, livet og sykefravær. Han har blitt tildelt allmenlegeprisen og er en av landets mest brukte foredragsholdere. Dessuten har han blitt kåret til en av Helse-Norges mektigste. Gjennom ti år var han PULS-lege i NRK.

I denne boken deler Skavlan de erfaringer og samfunnsbetraktninger han har gjort gjennom et legeliv. Som lege (i 30 år) har han møtt tusener av mennesker som gjenspeiler livets hverdagslige utfordringer. Han håper at disse opplevelsene og utfordringene kan føre til lærdom, hjelp og refleksjon for leseren, slik de har gjort for han.

Skavlan har med "Vi er sterkere enn vi tror", ikke skrevet en helsebok som skal gi lærdom om hvordan man kan leve sunt eller bli gammel. Men om boken ikke gir svar på hvordan man kan leve til man blir hundre år, håper han den likevel skal kunne gi noen svar. Svar på hvordan man kan leve litt bedre, og på hvordan noen av de menneskene han

har møtt, har greid det.

I enhver leges yrkeshverdag står taushetsplikten sentralt. Den er lovregulert, men den er også en ikke-formell bærebjelke. Når han allerede i forordet lover å dele fragmenter av sin profesjonelle hverdag med leseren, undres man kanskje over hvorledes dette lar seg gjøre uten å måtte ty til lovbrudd? Skavlan skriver at han i samarbeid med forlaget har brukt mye tid på dette. De ulike historiene som blir fortalt i denne boken, har nemlig funnet sted. Men historiene er enten blitt grundig anonymisert og omskrevet, eller de er forevist den som omtales, for godkjenning.

Det klassiske bildet av legen med stetoskop, skalpell og reflekshammer er i dramatisk endring, mer enn selv mange leger åpenbart skjønner. Legerollen forandres, og helsebyråkrati og psykososiale problemer blir en stadig større del av deres hverdag. De tildeles roller de på mange måter ikke er skolert til, men som de har fått kompetanse på over tid etter som safunnets behov for profesjonalisering har tiltatt.

I Norge alene regner man med at millioner av legebesøk skyldes så enkle problemstillinger at pasientene kunne taklet det selv om de hadde riktig og kvalitetssikret informasjon. Evnen til egenomsorg synes å være på vikende front i vårt samfunn. Dette gir utfordringer som vil kreve nytenkning og utstrakt bruk av ny teknologi.
Behovet for å kunne ivareta oss selv og ikke måtte profesjonalisere alle utfordringer i livet, er økende. I dette ligger det også at man til syvende og sist selv har det endelige ansvaret for eget liv og egen helse.

Vi dyrker så til de grader illusjonen om det sykdoms- og lytefrie livet, og ikke minst jakten på den evige lykken. Det er som om vi mister av syne at det plettfrie livet, den livslange helsen eller det fullkomne mennesket egentlig ikke finnes.

For oss alle går livet ubønnhørlig mot slutten fra første dag. Verken flytende alger, pulsklokke eller grønnkåljucing kan forhindre det. Trender kommer og trender går, mens de traurige kostrådene fra legen og den virkelige vitenskapen stort sett består. Og hvorfor? Fordi det faktisk ikke er så vanskelig å leve sunt og godt som mange vil ha deg til å tro.

Skavlan skriver at vi er blitt en idrettsnasjon fremfor en kulturnasjon, og at vi setter individuell prestasjon høyere enn fellesskap. Vi applauderer rundetider og ikke tilstedeværelse. Vi synes det å få gode karakterer er viktigere enn det å ha god karakter. Alt dette, mener han, gjør at vi lever i et samfunn med feber.

Vårt helsevesen er et av verdens aller, aller beste. I forhold til de fleste andre samfunn har vi egentlig julaften hver dag. I fjor brukte vi 311 milliarder på helseutgifter alene. Det er nesten seksti tusen kroner per innbygger per leveår. Samtidig er vi så flinke til å fokusere på hva som ikke fungerer i stedet for det som faktisk virker. De aller fleste som blir ordentlige syke i Norge, møter et høykompetent helsevesen som både har evnen til omsorg, kur, lindring og trøst. Når media gir et motsatt inntrykk, gjør det noe med oss. Enkelte ganger kan vi få et inntrykk av at det er ren flaks om de tilfeldigvis skulle amputere riktig ben, en sen kveld oppe på A-hus.

Skavlan mener at helse ikke er så vanskelig å oppnå som mange synes å tro. Helse sitter nemlig ikke bare i kneet, men like mye i hodet. Om vi jager litt mindre, sitter lenger rundt middagsbordet og lever mer intuitivt, kan helsen og lykken komme helt av seg selv.

Når helse faktisk er en intellektuell opplevelse like mye som en fysisk tilstand, er det kanskje ikke så rart at vi er blitt en befolkning som stadig tåler mindre og som føler oss sykere enn det vi egentlig er.

Sykdom og død er en like naturlig del av det levende livet som det å være frisk. Sykdom har på en måte fått et ufortjent dårlig rykte, og alderdom skal utviskes. De fleste som blir syke, blir jo friske, helt av seg selv. Vi tror at om livet faller sammen, kan vi medisinere det. Og faller ansiktet sammen, kan vi glatte det ut. Det å søke etter diagnose og kur virker enkelte ganger viktigere enn å innse at motbakkene i prestasjonssamfunnet kan bli for bratte.

De fleste leger og sykepleiere vil nok si at noe av det vanskeligste de gjør i sitt arbeid, er å ta samtalen om døden.

En sykdom som er forbundet med død og bunnløs fortvilelse, er kreft. Dette på tross av det faktum at mer enn syv av ti som får kreft i Norge, fortsatt lever etter fem år. Og mange blir helt kurert for sin sykdom. Sjansen for at en kvinne får brystkreft her i landet før fylte 75, er nesten ni prosent. Det faktum får selvfølgelig et sterkt fokus i samfunnet og hos individet. At hele ni av ti kvinner lever etter fem år, og at Norge er blant de aller beste i verden på dette området, er vi mindre opptatt av. Her hjelper samfunnet oss til å helle mot det pessimistiske i stedet for den kjensgjerning at det nesten alltid er håp. På tross av at statistikken nå taler i vår favør, vil mange fortsatt oppleve det å få en kreftsykdom som å få en dødsdom. Dette må vi bevisst jobbe imot, men samtidig ha respekt for. Vi er jo i en tid hvor "den åpne og ærlige samtalen" skal være en målestokk. Er det dog slik at det alltid er det beste? Skavlan skriver at han har liten tro på at enhver samtale skal foregå ut fra en slags mal. Det er som å forutsette at vi alle har samme evne, ønske og behov for informasjon og prognose. Det har vi ikke.

Skavlan tror at det er svært få sykdommer i vårt hjemlige sykdomspanorama som ikke kan formidles med noe håp. Det kan være et lite håp om kur, en stor tro på lindring og nesten alltid et perspektiv av trøst.

I "Vi er sterkere enn vi tror" tar Skavlan leseren med inn i legens hverdag. Med kunnskap, spissformuleringer og humor deler han sine erfaringer, tanker og mulige løsninger på livets utfordringer.

Hvert kapittel innledes med små visdomsord. Disse innledende ordene forteller mye om kapitlets tematikk, som for øvrig også tituleres med en overskrift.

Skavlan er utvilsomt en kunnskapsrik skribent, og flink til å forklare på lettforståelig vis. Det hele fortalt på en vinnende og levende måte.

Man kommer til å smile, reflektere og man får mot til å se ting i et litt annet perspektiv.

Boken byr på svært mye, og står igjen som et tankevekkende og lærerikt formidlingsprosjekt.

Skavlan skriver at legegjerningen har hjulpet han til å se en annen dimensjon av livet, og gitt han anledning til å observere og dermed forstå samfunnet vi lever i. Det er nemlig en forutsetning for å kunne skjønne at for eksempel uro, ikke bare er uro, at slitenhet ikke bare er slitenhet og at smerter, ja, de kan være så mangt.

Ti tusener av pasienter og hundre tusener av konsultasjoner har nemlig lært han at i hverdagen er vi ofte selv våre beste leger. Han har også lært at helse ikke på langt nær er så vanskelig som en del ønsker at vi skal tro. Og til slutt - og aller viktigst - at vi er mye sterkere enn vi tror!

Jeg kan ikke annet enn anbefale alle å lese denne boken. Det er nærmere bestemt sjeldent man finner en formidler av et så komplekst stoff, som gjør det så spiselig og anvendelig for enhver. Takk Jørgen!