"Mitt liv som middels langrennsløper" av Thor Gotaas

Mitt liv som middels langrennsløper
Thor Gotaas
Dokumentar
352 sider
Gyldendal Norsk Forlag
2016

Thor Gotaas (f. 1965) er folklorist, forfatter, kåsør og foredragsholder. Han har gitt ut mer enn 20 bøker, deriblant "Først i løypa" (2003), "Løping. En verdenshistorie" (2008), "Femmila. Skisportens manndomsprøve" (2013) og "Birken" (2015).

Thor Gotaas har skrevet ni skihistoriske bøker. I samtlige har han sanket skriftlig materiale, intervjuet mennesker og lagd en kulturhistorie basert på kildene. For en folkeminnegransker er nemlig det selve arbeidsmetoden. Selv om forfatteren har påvirket kildeutvalget og bestemt hva bøkene skal inneholde, er de basert på andre personers utsagn.

De fleste bøker om skiløpere eller andre idrettsutøvere handler om de virkelig gode, de som vant seirer internasjonalt og ble dyrket som helter. Personer som i ettertid kunne forklare hvorfor nettopp de fikk suksess. Det er interessant, det, og Gotaas skriver at han har lært mye av å prate med slike idrettsfolk. Men han vet ikke om en bok om en middels

langrennsløper.

Thor Gotaas er en av mange i skiløpernes grå mengde. Han vokste opp på 1970-tallets Hedmarken, der livet var kaldt, verden hvit og skogen nærmeste nabo. Skigåing var morsomt og berikende, i perioder en altoppslukende hobby. Han skriver at langrenn har vært glede og avkobling, kameratskap og svettedryppende slit. Og slik er det fortsatt.

"Mitt liv som middels langrennsløper" er en vandring gjennom hans eget skiløperliv. Boken handler ikke om alt Gotaas har vært med på, men er et destillat, gjengitt etter hukommelsen, skrevet med erindringens fabulerende kraft. Sitatene og uttalelsene er slik han husker dem, her er heller ingen konstruert dialog fra fortiden.

Interessen for langrenn dukket tidlig opp hos Thor Gotaas. Og allerede i svært ung alder, syntes han alt med ski og langrenn var artig. I 1971 flyttet familien Gotaas fra Elverum til Brummundal. Der tok det ikke lang tid før han fikk rede på at Ole Ellefsæter, femmilsvinneren i OL i 1968, bodde i Nybygda, bare noen få kilometer fra Brummunddal.

Thor og de to brødrene hans, Per og Lars, var lidenskapelig opptatt av langrenn og særlig langrenn på TV. For når det var langrenn på TV, rakk ikke brødrene å gå på do, de kunne jo gå glipp av et minutt eller tre med mellomtider og fin skigåing. Fra TV-stua til nærmeste do var det 25 meter (doen var nemlig i uthuset), en uoverstigelig lang distanse midt i sportssendinger. Derfor plasserte moren en bøtte i TV-rommet, slik at guttene kunne tisse samtidig som de glante. Det fungerte bra. Bøtta sto der og ga de frihet til å se hvert fraspark og stavtak på skjermen.

De tre brødrene var også aktive langrennsløpere. Sommeren 1979 meldte de overgang fra Brummundal Idrettslag til Veldre Idrettslag. Det var naturlig, for kameratene gikk i Veldre og de sognet til den lysløypa, som stadig ble mer populær. Dessuten var lysløypa i Brummunddal i ferd med å bli spist opp av fotballfolket, den gikk jo rundt tre baner, og de trente stadig mer om vinteren.

Sommeren 1980 dro unge løpere fra Veldre Idrettslag til Stryn, som de sa, enda det var ukorrekt, for skiløypene lå på Strynefjellet, drøye fire mil fra Stryn sentrum. Der får de øye på den den finske langrennsløperen Juha Mieto i full strekk, hundre kilo mannfolk i motbakke, som et lite, skigående tårn med to armer. For en skiløper! For en kar! Møtet gjør et sterkt inntrykk på den da 15 år gamle Gotaas.

På Strynefjellet treffer han også søte, helbrune juniorjenter, som så ut som de kom fra Heming, Njård eller en annen vestkantklubb i Oslo. De fineste jentene kom derfra. De smilte hele tiden, hadde perfekte tenner og snakket føyelsfint innimellom fnisingen.

Men Gotaas skriver også om andre ting enn begivenheter i eget liv. Denne boken er nemlig også et skråblikk på langrennshistorien de siste 50 årene. Thor Gotaas arbeider seg systematisk gjennom denne, og vi får bl.a. vite at han har feiret julaften i USA på rulleski i 35 effektive kuldegrader, finstudert leggmusklene til Bill Koch og løpt på glattisen med Petter Northug. Gotaas har vært minst like mye en observatør som deltaker i sporten.

Vi får også høre om gymnaslæreren som gikk best på rim, fåmælte skogsarbeidere og Marit Bjørgen i bakkeintervall, for å nevne noe. Derfor er dette også en humørfylt hyllest til langrenn og et forsøk på å beskrive dets sjel - sett fra en middels skiløpers ståsted.

Boken er lettlest, og den er krydret med flere bilder. Det merkes at Gotaas har nedlagt et stort arbeid med å fremskaffe disse, for her er det bilder av både offentlig og mer privat karakter.

Langrenn står sterkt i Norge, og er i følge mange vår nasjonalidrett. Gotaas har dokumentert dette gjennom en rekke bøker, noe han også gjør i "Mitt liv som middels langrennsløper".

Det blir sagt at nordmenn er født med ski på beina. Den eneste ulempen med langrenn er at man trenger snø. Dernest trenger man ski, staver og helst oppkjørte løyper og en kultur for å dra ut i skogen eller på fjellet uten annen hensikt enn å nyte naturen eller trene.

Men langrenn vil aldri bli en verdensidrett. Til det er både sporten og mosjonsaktiviteten for snøavhengig og for avhengig av tilrettelegging som krever store investeringer i teknologi og anlegg. Og det skal vi være glad for, vi som klorer oss fast på toppen av Europa og elsker nordiske grener. Noe skal også vi ha som særegenheter.

Det er noe ubeskrivelig godt og vakkert med langrenn. Hvorfor reiser så mange halve jorden rundt når paradis finnes i en skiløype? For vinterlykken finnes med ski på beina, i norske skoger og fjell.

"Mitt liv som middels langrennsløper" er en munter, men tankevekkende refleksjon, basert på Gotaas egne erfaringer og opplevelser. Han skriver godt, og resultatet har blitt en interessant, men også en engasjerende bok mange bør lese, spesielt de av oss som ikke tilhører skiløpernes fremste rekker.