"Nattfilm" av Marisha Pessl

Nattfilm
Marisha Pessl
Thriller
613 sider
Oversatt fra engelsk av Vibeke Saugestad
Gyldendal Norsk Forlag
2014

Marisha Pessl (f. 1977) er oppvokst i Asheville, North Carolina. Hun har studert filmproduksjon i Chicago og engelsk litteratur. Hun gjorde en kort karriere som skuespiller i New York før hun flyttet til London som finansiell rådgiver hos PriceWaterhouseCoopers. Nå bor hun på Manhattan.

"Nattfilm" er den etterlengtede oppfølgeren til braksuksessen "Utvalgte emner i katastrofefysikk". Boken har fått strålende mottakelse, gikk rett inn på The New York Times bestselgerliste og er under utgivelse verden over.

Boken starter med en svært skummel prolog, som legger opp til det som etterhvert vil komme.

Selve historien begynner en regnfull oktober natt i New York. Under en joggetur rundt reservoaret i Central Park har gravejournalisten Scott McGrath et nokså merkverdig møte med en ung kvinne.

Ikke så lenge etterpå blir Ashley Cordova, den tjuefire år gamle datteren til den Oscar belønnede filmregissøren Stanislas Cordova, funnet død i en forlatt lagerbygning i Chinatown på nedre Manhattan. Selvmord, blir det sagt, men hvorfor skulle en så rik, attraktiv og talentfull ung kvinne begå selvmord?

Scott McGrath er spesielt interessert i historien, ettersom hans egen karriere fikk en brå slutt etter at han forsøkte å skrive en historie om hennes far, den mystiske horrorregissøren, Cordova.
Med håp om å avsløre regissøren, ble han saksøkt, vanæret, arbeidsløs og skilt, og fikk etter det kun treffe sin da fem år gamle datter annen hver helg.
Dermed tvinger Ashleys død ham til å gjenåpne sine undersøkelser av Cordova, i håp om å få sin karriere, sitt omdømme og ikke minst sitt liv tilbake.

Med hevn, nysgjerrighet og higen etter sannheten som motiv begynner McGrath sammen med Nora, en ung jente som var den siste til å se Ashley i live, og Hopper som kjente Ashley som barn, å spore opp de som kan ha snakket med Ashley før hun døde, og å gå Cordovafamiliens liv nærmere i sømmene. McGraths undersøkelser avdekker mange ting, og tar leseren med på alt fra fordervede hemmelige fester til svart magi. For hva var det som forårsaket Cordova til å trekke seg bort i fra offentlighetens lys, og hva var det som drev Ashley til å ta livet av seg?

På smart og lekkert vis, har forfatteren gjennom hele boken benyttet nettsider og andre nyhetsartikler for å legge en viss dybde og realisme til historien, inklusive Blackboards, en hemmelig nettside. Her blir vi eksponert for den tilbaketrukne Cordova, som hverken har vist seg offentlig eller gitt noen intervjuer siden 1977. 

Dette er en berg- og dalbane av en roman, fantastisk skrevet (delvis thriller, delvis krim noir), og med karakterer jeg sympatiserte med og brydde meg om, i tillegg til Cordovas uhyggelige, hypnotiske verden. Pessl har i han skapt en mann, en myte og en smart konstruert verden som virker troverdig.

Dette er en strålende bok som holder deg på pinebenken til du er kommet til aller siste side, og kanskje for meg en av de beste bøkene så langt i år.

Jeg ser virkelig frem til å lese mer av Pessl - og håper bare at det ikke vil ta alt for lang tid før hun kommer med en ny bok, selv om denne absolutt var verdt å vente på .

"Overvåket" av Jón Óttar Ólafsson

Overvåket
Jón Óttar Ólafsson
Kriminalroman
447 sider
Oversatt av Tone Myklbost, MNO.
Kagge Forlag
2013

Jón Óttar Ólafsson har en doktorgrad i kriminologi fra University of Cambridge. Han har jobbet i politiet, og etterforsket mistankene om kriminelle handlinger i forbindelse med de islandske bankenes kollaps i 2008.
Overvåket er hans første roman.

Mange har forsøkt å skrive om finanskrisen på Island som krim, uten å lykkes. Da har jeg bare gitt meg underveis. Hvem husker ikke fet typede overskrifter som vedrørte Glitnir eller Kaupthing i diverse finansaviser?

Det er like før jul. Vi befinner oss i Reykjavik. En kvinne blir funnet død i et naust. Da den kjemiske obduksjonen avdekker forgiftning relatert til heroin, henlegges saken. Ved nærmere undersøkelse viser det seg at liket er flyttet på. Kvinnen er myrdet. Saken etterforskes av politimannen David.
Samtidig er et narkotikakartell med forbindelse med de konkursrammede islandske bankene under opprulling. Det er

ved en ren tilfeldighet at han kommer over et opptak gjort i hjemmet til en rik narkolanger som er under politiovervåkning. Dette opptaket styrker han i troen på at han må komme til bunns i saken, om at kvinnen er tatt av dage.

Det hele skildres på en svært realisitsk måte. Da blir det ekte, ja autentisk for meg. Ingen ting skjer lettvint her. Vi følger etterforskerens tankegang hele tiden. Hva koster det å bevise et drap på en tidligere narkoman? Opp mot en annen avdelings prioritering innen økonomisk juss? Man er på leting etter et pengefjell. Vi følger altså to parallelle etterforskninger. Miljøet skildres nakent og ekte. Budsjettet er knapt, helsa prøves. Familiekrise oppstår. Du forstår hva en utredning koster på alle fronter. Du utfordres rent etisk.

Språket og den erfaringsbaserte kompetansen, samt skildring av den islandske natur, med sitt iskalde karrige klima en vinterdag som går over til natt. Den psykologsike innsikten i menneskets sanne natur. Det intelektuelle aspekt fører til at jeg her og nå har lest min beste krim noensinne.
Det er bare å løpe og kjøpe, for bedre enn dette blir det ikke!

"Viridians blod" av Lene Kaaberbøl

Viridians blod
- Villheks
Lene Kaaberbøl
164 sider
Barnebok - fantasy
Fra 10 år
Oversatt av Øystein Rosse
Samlaget
2012

"DU MÅ! Det er ingen andre som kan. Eller vil." Villheksa Shanaia er fortvilet og hardt såret, og det hun ber Clara om å gjøre, er livsfarlig. Clara vil helst si nei - men det får hun ikke lov til...

Viridians blod er andre bok i serien om Clara, hennes kjærlighet til dyr og hennes kamp for å overleve som villheks i en verden hvor magi ikke akkurat er barnemat.

I "Viridians blod" kommer Clara ut for enda et eventyr som villheks. Heldigvis har hun tante Isa, som også er villheks, og vennen Oscar. Men denne gangen er det ikke tante Isas evner det er behov for.
Nå avhenger alt av Clara og hun kan ikke lenger skjule seg bak at hun er ny i villheksfaget.


I den første boken, "Ildprøven", i Lene Kaaberbøls fantasyserie Villheks, fikk Clara vite at hun er en villheks og hun stiftet for første gang bekjentskap med den ville verdenen. Nå har det gått et halvt år og Clara har siden da passet på skolen sin. Faren hennes har nylig flyttet til byen, og bor nå i en splitter ny og dyr leilighet i det nye havnebygget.
Han blir ikke så lite overrasket når en tårnfalk flyr inn igjennom et åpent vindu i leiligheten og lander på Claras hånd. Den har et brev med seg, hvor det er rablet ned en kort beskjed fra Claras villheks venninne, Shanaia. Slik begynner Claras andre eventyr som villheks. Sammen med vennen Oskar finner hun Shanaia i parken. Shanaia er nesten død og helt kald, men Clara vet råd. Med hjelp fra tante Isa får de varmet henne opp. Når Shanaia kommer til hektene, spør hun Clara om hjelp.
Hun må få tilbake Vestmark, hennes barndomshjem, som nå besittes av den utstøtte og onde villheksen, Kimæra.
Det er ingen andre som verken kan eller vil hjelpe Shanaia. Men Clara blir først redd og tror hun ikke har de evnene som trengs for en slik oppgave.
Men det hele endrer seg den dagen Oscar forsvinner. Clara forstår straks at politiet ikke vil klare å finne ham. Og derfor må hun dra av sted, med sin uberegnelige villkatt ved sin side. Det blir en livsfarlig oppgave...

Dette er en svært god fortsettelse av "Ildprøven". Leseren får gradvis vite mer om Clara og villheksverdenen, og det på en spennende og fengslende måte.
Til daglig er Clara en helt normal jente, hun går på skole og trives i lag med vennen Oscar. Foreldrene er skilt. Hun bor hos moren, men faren har nylig flyttet til byen for å komme nærmere henne.

Clara er en forsiktig jente, men i "Viridians blod" utvikler hun seg og blir mer selvstendig. Greit nok at hun ikke har noe valg, men når det først kommer til stykket, er hun ikke av den typen som gir opp. Tvert i mot tar hun saken i egne hender, for å redde dem hun er glad i.

Lene Kaaberbøl har nok en gang skrevet en fantastisk bok, og det er en fornøyelse a la seg oppsluke av hennes univers. Det er vanskelig å slippe tak i hennes bøker når man først har begynt å lese dem.
Karakterene er som vanlig beskrevet på et svært levende vis, og Kaaberbøl får Kimæra nærmest til å virke akkurat like fryktelig og grusom som det verste monsteret i et mareritt.
Det er passelig med spenning, men også hverdagsproblemer som bekymrede foreldre og mobbing.
Intet annet enn en svært velskrevet og god bok.

Anbefales!

"Ildprøven" av Lene Kaaberbøl

Ildprøven
- Villheks
Lene Kaaberbøl
147 sider
Barnebok - fantasy
Fra 10 år
Oversatt av Øystein Rosse
Samlaget
2013

Lene Kaaberbøl (f. 24. mars 1960 i København) er en dansk forfatter. Hun er utdannet cand.mag. i engelsk og dramaturgi ved Århus Universitet. Kaaberbøl har undervist i videregående skole, arbeidet
som tekstforfatter, forlagsredaktør og ridelærer. Hun er medeier og kreativ direktør i det danske forlaget Phabel.
Kaaberbøl fikk utgitt sine første bøker allerede som femtenåring. Hun har bl.a. skrevet prisbelønnede barne- og ungdomsbøker og romaner for voksne. I 2009 mottok hun sammen med Agnete Friis
Harald Mogensen-prisen for beste danske kriminalroman utgitt i 2008. Bøkene hennes er oversatt til et tyvetalls språk. Mange av hennes bøker for barn og ungdom er fantastisk litteratur lagt til mytiske middelalderuniverser. Bak dette gjemmer seg fine personskildringer og meget jordnære problemstillinger omkring å vokse opp og bli voksen.

"Ildprøven" er den første boken i Lene Kaaberbøls fantasyserie Villheks. Den ble kåret til beste barnebok av danske barn i 2012!

Villheks-serien handler om Claras kjærlighet til dyr, og den harde kampen hun kjemper for å overleve som villheks, i en verden hvor magi ikke akkurat er barnemat.

Den 12 år gamle Clara Ask mener selv at hun er en helt vanlig jente, og det er hun kanskje også inntil en dag, da hun blir angrepet av en svart gigantisk katt. Hun blir klort i ansiktet, og hendelsen setter i gang en rekke merkverdige opplevelser, som skremmer både Clara og moren hennes. Ingenting er lenger som det var, og i all hast pakker moren bilen og tar Clara med til et hus langt ut i skogen der den mystiske tanten hennes, Isa bor.
Tante Isa har evner som kan kaste lys over det som har skjedd med Clara, men samtidig avslører hun en familiehemmelighet: Clara er (som henne) en villheks. En villheks er en heks som kan kommunisere med naturen og alle de vesener som bor i den. Clara vet ingenting om trolldom, og for hvert mislykkede tryllekunstforsøk føler hun seg sikrere på at hun bare er en vanlig jente.
Men en ond villheks med navn Kimæra ønsker å gjøre skade henne. Hvorfor vet ikke Clara, så hun må dra ut på en reise for å få Kimæra dømt ved et ravneråd. Men der er det Clara selv som ender opp
med å bli anklaget...
Det blir en kamp på liv og død.

Denne boken er en god blanding av det overnaturlige og det virkelige, og den berører emner som vennskap og idéen om at vi som regel kan mye mer enn det vi selv tror.
Hovedpersonen Clara, lærer å akseptere hvem og hva hun er, samt å stole på seg selv og de ferdigheter hun besitter. Men som 12 åring, langt hjemmefra, og ikke helt vet hva man vil, er
ting ikke alltid så enkle som de utgir seg for.

"Ildprøven" er en velskrevet bok. Lene Kaaberbøl har skapt en verden man har lyst til å gå på oppdagelsesferd i, og hun presenterer sine lesere for personer, man har lyst til å bli mer kjent med. Karakterene er beskrevet på et svært levende vis, og det er lett å forestille seg Claras beskyttende mor eller hennes mystiske tante Isa, med alle sine heksekunster.

Historien er godt oppbygget, satt til nåtid, og har et språk som gjør den forholdsvis enkel å lese.
Den dyreglade og modige Clara er det umulig å ikke bli glad i, og jeg gleder meg allerede til å følge henne på flere spennende og morsomme eventyr.
Det finnes forøvrig et sterkt underliggende budskap i boken om å vise omtanke for naturen.

Dette er en bok jeg vil anbefale alle barn og voksne (særlig de som har det litt barnlige og magiske i seg).

"Gravrøys" av Johan Theorin

Gravrøys
Johan Theorin
Krim
464 sider
Oversatt fra svensk av Kari Bolstad (medlem av Norsk Oversetterforening)
Gyldendal Norsk Forlag
2014

Johan Theorin (f. 1963 i Göteborg) er forfatter og journalist, og vokste opp i Nora og på Öland. Han debuterte i 2007 med den første av fire kriminalromaner fra Öland. Bøkene hans er oversatt til 30 språk.
Han har solgt over 300 000 bøker i Norge.
Theorin arbeidet som journalist før han debuterte med "Skumringstimen" i 2007, som ble tildelt Svenska Deckarakademins pris for beste krimdebut 2007 og The CWA John Creasey (New Blood) Dagger 2009. "Nattefokk", som er den andre boken i serien, fikk Glassnøkkelen for beste nordiske kriminalroman 2008. Den tredje boken, "Blodleie", utkom sommeren 2010.

I Johan Theorins fjerde bok fra Öland, "Gravrøys" (2014), forenes fortid og nåtid i en særdeles velskrevet og ubehagelig krim.


Det er sommer, Öland yrer av tusenvis turister og mange av dem strømmer til familien Kloss' kunstige sommerlandsby Ölandic Resorts. Ölandic er et sted der sommergjestene samler seg i solen, på badestranden, på golfbanen, på hotellet og på nattklubben. Hit kommer den 12-årige Jonas med sin far, Kloss familiens sorte får.
Blant alle sommergjestene som kommer, er også Aaron Fredh. I sin alderdom, har han nå vendt tilbake til sin fødested etter at han som elleve årig arbeidersønn forlot sin mor og søster, og forlot øya med sin stefar, i troen på at reisen derfra ville føre han til Amerika. Men stefaren var kommunist, og brakte ham i stedet til Sovjetunionen, samtidig som den store utrenskningen, igangsatt av Josef Stalin, begynte. For den unge Aaron fikk dette ødeleggende konsekvenser.

"Gravrøys" er fjerde frittstående bok i Johan Theorins prisbelønte serie på fire kriminalromaner fra Öland – én for hver årstid. Serien begynte med "Skumringstimen" (lagt til høsten), og fortsatte med "Nattefokk" (lagt til vinteren) og "Blodleie" (lagt til våren).
Akkurat som sine forgjengere finnes det innslag av overnaturlige elementer i Gravrøys. Boken begynner i 1930, med begravelsen av en av Kloss brødrene. En begravelse som verken Aaron Fredh eller den pensjonerte fiskeren Gerlof Davidsson, med det første kommer til å glemme - da de begge hadde sommerjobb på kirkegården og plutselig hørte banking fra kisten når den ble sunket i jorden.
Under en kveldstur på en gummiflåte møter Jonas på et mørkt skip som har døde sjømenn om bord. Et spøkelsesskip, konstaterer han i panikk. Men når Gerlof Davidsson begynner å nøste i saken, innser han at gutten i stedet ved et uhell har blitt vitne til noe han ikke skulle ha sett.

De overnaturlige elementene i Theorins foregående bøker i serien, spesielt "Nattefokk", krøp under huden min og ga meg frysninger langt nedover ryggen. I "Gravrøys" derimot er de ikke fullt så skremmende. I stedet bygges mye av spenningen opp ved at leseren parallelt, i historiske tilbakeblikk, følger Aaron Fredh og livet i Sovjetunionen, og det som med tiden begynner å ligne en hevnaksjon rettet mot familien Kloss.
Gerlof Davidsson synes å være den eneste som forstår at Aaron Fredhs tilbakekomst og det som skjer med Kloss familien har noe med hverandre å gjøre.

Johan Theorin er en mester i å fortelle en underholdende historie og holde sine lesere på tå hev med svært uventede vendinger. Som vanlig har han også lagt mer vekt på det ufruktbare og kalkhvite landskapet og hva det gjør med menneskene på Öland, deres personlige relasjoner og følelser. Det handler om sorg, tap og de gjenlevendes behov for oppreisning, og betydelig mindre om blodige, grafiske detaljer .
Theorin er også dyktig i å fange sine karakterer, og har et absolutt øye for dem, enten det gjelder den 12-årige Jonas, hans onkel eller Gerlof Davidsson.
Gerlof Davidsson er en mann av den gamle skolen, med hjertet på rett sted og sunn fornuft. Han vet verdien av å kjenne folk, miljøene de tilhører og øyas lokalhistorie. Og han gir seg ikke med noe før han har forstått hvordan saker og ting henger sammen.
Alt i alt er "Gravrøys" en særdeles verdig avslutning på en kvartett av kriminalromaner som definitivt skiller seg ut i mengden av den skandinaviske krimfloraen, og jeg kommer til å savne det Ölandske landskapet, med alle sine tusser og troll, som Gerlof Davidsson.

Johan Theorin gjør et meget godt håndverk med sin fjerde roman fra Öland. Den er helt i klasse med "Skumringstimen", romanen som innledet serien. Det skumle og overnaturlige, person portrettene og de eventyraktige miljøbeskrivelsene har gjort boken til fornøyelig lesestoff. Det finnes en varme i Johan Theorin sin fortellerstemme som aldri forsvinner, uansett hvor uhyggelig det han beskriver er.
Og som svært få forfattere levendegjør han sine karakterer, og gir dem både dybde og ekthet.

Anbefales!

"De uønskede" av Yrsa Sigurðardóttir

De uønskede
Yrsa Sigurðardóttir
Thriller
380 sider
Oversetter: Tiril Theresa Myklebost
Kagge Forlag
2014

Yrsa Sigurðardóttir (f. 1963) er en islandsk forfatter. Hun skriver både kriminalromaner og barnebøker. Hun debuterte som forfatter i 1998, og skrev barne- og ungdomslitteratur de første 7 årene. Hennes første kriminalroman ble oversatt til norsk i 2006 av Tone Myklebost. Yrsa Sigurðardóttir har ved siden av skrivingen en karriere som sivilingeniør.

Bokens handling foregår i to ulike tidsperioder; nåtid og 1974.

Det andre kapittelet tar leseren med tilbake til januar 1974. Der presenteres han/hun for den snart tjueto år gamle Aldís, hushjelp på en barnevernsinstitusjon for syv gutter i alderen tretten til seksten år.  



1974:
Krók er en bortgjemt gård i den sørvestlige delen av halvøya Reykjanes, en drøy time unna Reykjavik. Det er tre hus på gården, i tillegg til et fjøs og to små skur som holder på å falle sammen. Den siste bonden hadde strevd og litt der med noen få krøtter, og da ekteparet Veigar og Lilja tok over, hadde de to valg: å legge inn årene eller skaffe flere ben å stå på. Dermed ble det barnevernsinstitusjon med litt landbruk.

Reglene for de syv unge guttene på Krók, som alle har vært i konflikt med loven, er svært strenge. De må arbeide ulønnet på gården. Av og til blir de hyret inn for å jobbe på andre gårder, og da får de beholde lønnen selv. Men de får skammelig lite lønn, det harde arbeidet tatt i betraktning.
De har ingen kontakt hverken med familie eller omverdenen. Ingen kommer for å besøke dem, og de får ingen brev.
Vanligvis ankom de Krók støyende og fulle av sinne, men hovmodet rant raskt av dem. Selv de mest opphissede og voldsomme ga opp for håpløsheten.
Aldís synes det er ubehagelig å kjenne hvordan guttene måler henne med øynene. Aldersforskjellen spilte ingen rolle for dem, hun var kvinne og det var nok.
Ikke så lenge etter at Lilja og Veigar får et vanskapt og dødfødt barn, blir de vanskeligere å omgås. Samtidig begynner Aldís å se og høre mystiske, uforklarlige ting på Krók.
Etter hvert ønsker hun å finne seg en annen jobb i Reykjavik. Men samme dag hun skal dra derfra, dør to av guttene under brutale omstendigheter.

Nåtid:
Óðinn har nylig fått jobb som byråkrat.  Han har eneansvaret for sin 11 år gamle datter Rún, og sammen har de flyttet inn i ny leilighet. Ekskona Lára døde på tragisk vis etter å ha falt ut av kjøkkenvinduet der hun bodde.
Datteren har slitt med traumer, sorg og netter fulle av mareritt etter at moren døde, og Óðinn gjør det han kan for å skaffe til veie de beste barnepsykologer, i håp om å hjelpe datteren.
Samtidig topper det seg med utfordringer på jobben.
Óðinn får i oppgave å fullføre en sak den avdøde kollegaen Róberta arbeidet med. Róberta døde av et hjerteinfarkt, og det hadde hun gjort på kontoret etter at de andre kollegaene hadde gått hjem for dagen.
Óðinn må ferdigstille en rapport om institusjonen Krók, et sted som hadde blitt drevet som hjem for problemungdom på 1970-tallet. Det som skulle undersøkes var om guttene som hadde bodd der hadde fått varige mén som følge av mishandling eller vold, og i så fall: om de i dag hadde rett til erstatning. Uvanlig stor taushet omga institusjonen Krók, og fremdeles hadde ingen søkt om erstatning. Ingen hadde uttalt seg om saken i mediene - forhåpentlig fordi ingenting uregelmentert hadde foregått der.
På veggen i arbeidsbåsen til Óðinns avdøde forgjenger Róberta, henger det et falmet fotografi. Bildet viser to gutter på en gressplen, i dongeribukser med oppbrett og ganske slitte, fillete gensere.
Da Óðinn noe senere kommer over en perm med materiale som har med Krók å gjøre, oppdager han på første side en kopi av det samme bildet. Nedenfor det har Róberta skrevet to mannsnavn og satt kors bak de begge, noe som ikke kan bety noe annet enn at de var døde.
Av en eller annen grunn likte ikke Óðinn at guttene på bildet stirret på ham med sine årvåkne øyne. Kanskje hadde det en sammenheng med at de også hadde fulgt med på Róbertas dødskamp, uten å forandre ansiktsuttrykk. Kanskje var de glade for å få henne over til seg og dermed endelig ha muligheten til å fortelle noen om det som foregikk på Krók.
Mens Ódinns etterforskning skrider frem, introduseres leseren for de grusomme hendelsene som skjedde på Krók. Dessuten innser han gradvis at ekskonas død slett ikke var en ulykke, slik de hittil har trodd. Og mens han desperat forsøker å finne svar på sine spørsmål, blir ondskapen som omgir ham bare sterkere.

De faktiske forbindelsene mellom hendelsene i 1974 og Óðinns etterforskning avdekkes mot slutten av boken. Og jo dypere  Ódinn graver i fortiden, dess flere paralleller finner han til sitt eget liv og andre uforklarlige hendelser i nåtid.

"De uønskede" begynner med slutten. En forholdsvis ekstraordinær måte å starte en roman på, og en måte som legger opp til mye spenning. Jeg vil anbefale leseren som ønsker å holde seg lengst mulig på pinebenken, om å hoppe over det første kapittelet, og i stedet lese det til sist.
Med tanke på den uvanlige begynnelsen, hadde jeg forestilt meg en real pageturner. Nå lever dessverre ikke boken helt opp til premissene som legges til og begynne med, men jeg var likevel ikke skuffet etter de 380 sidene.

Forfatteren skriver godt og språket er flytende, det er lettlest.
Sigurðardóttir evner å skape fargerike skikkelser, og vekker fortidens mennesker til live i et språk som er både melankolsk og poetisk. Karakterene beskrives med alle sine skavanker og lyter.
Historien inneholder flere uventede vendinger, og det er minimalt med forutsigbarhet.

Det er neglebitende spenning, men dette er ikke en kriminalroman i ordinær forstand. Den bærer et mer thriller-, ja kanskje til og med et skrekkpreg, og er definitivt ikke for sarte sjeler.
Handlingen utspiller seg i grenselandet mellom tilsynelatende uforklarlige fenomener og en ødslig, gråblek virkelighet.
Yrsa Sigurðardóttir har skrevet en skummel og svært spennende thriller som kun bør leses når dørene er låst og vinduene lukket.
Og med denne boken befester hun sin posisjon som Islands ubestridte krimdronning.
Anbefales!

"Sannheten om Harry Quebert-saken" av Joël Dicker

Sannheten om Harry Quebert-saken
Joël Dicker
Thriller
619 sider
Oversatt av: Gøril Eldøen
Pax Forlag
2014

Joël Dicker (f. 1985) er fra Genéve, i Sveits. "Sannheten om Harry Quebert-saken" er hans andre bok.
For hans første bok "Les Derniers Jours de Nos Pères", ble Dicker tildelt den viktige prisen Prix des Ecrivains Genevois (Geneves forfatterpris), allerede før den ble utgitt.
"Sannheten om Harry Quebert-saken" har handling fra USA, et land Dicker kjenner godt etter å ha tilbragt alle sine barndoms somre i New England. Boka har fått eventyrlig mottakelse.
Den har solgt nesten 2 millioner eksemplarer internasjonalt, og har vunnet  høythengende priser i flere land. Til sammen er den under utgivelse i rundt 45 land, blant annet USA, hvor den er en storsatsning for Penguin våren 2014.

USA, tidlig 2008. Marcus Goldman er en ung forfatter hvis debutroman har solgt to millioner eksemplarer og gjort han til den nye yndlingen i amerikansk litteratur. Boken har blitt en døråpner til et helt nytt liv for Marcus. Med ny, fancy leilighet i The Village, en flunkende ny, svart Range Rover med sotede vinduer, og en behagelig tilværelse fri for økonomiske

bekymringer, har han trådd inn i de unge kjendismillionærenes liv. Men omtrent halvannet år etter utgivelsen av debutromanen blir han rammet av en forferdelig skrivesperre. Et syndrom som visstnok ikke er uvanlig blant forfattere som opplever umiddelbar braksuksess.
Han tar kontakt med sin gode venn, lærer, tidligere universitetsprofessor og fremfor alt en av Amerikas mest leste og anerkjente forfattere, Harry Quebert. De har hatt et nært forhold i ti år, siden Marcus var student hos ham på Burrows-universitetet i Massachussetts. Harry mener at Marcus mangler gunstige omgivelser å skrive i, og at New York er altfor bråkete. Han inviterer Marcus hjem til seg, til stillheten i Aurora, New Hampshire.
Aurora er en liten by ved kysten, omtrent et kvarters kjøring fra grensen til Massachussets. Det er et eget lite Amerika, der innbyggerne aldri låser ytterdøren, et av disse stedene man bare finner i New England, så fredelig at man tenker at her kan intet ondt hende.
Å reise til småbyamerika og hente inspirasjon til å skrive en ny bok i selskap med sin gamle læremester virker å være et fornuftig valg. Marcus setter dermed kursen mot Aurora med håp om at Harry i løpet av noen uker kan forvandle han til en forfatter igjen og vise hvordan han skal overkomme skrivesperren. Men Marcus får ikke tilbake inspirasjonen ved å søke tilflukt i Aurora, men oppholdet gør han unektelig godt.
En av dagene der oppdager han ved en tilfeldighet at Harry har hatt et forhold til en femten år gammel jente da han selv var trettifire, på midten av 1970-tallet. I et skrin, skjult bak noen bøker finner han en bunke fotografier og avisartikler. Fotografiene viser en yngre utgave av Harry, og ved siden av ham en ung jente. Det ligger også et utdatert brev i skrinet som uttrykker jentas sterke følelser overfor Harry.
Alle avisartiklene handler om den mystiske forsvinningen til en viss Nola Kellergan en augustkveld 1975, og Nola på avisbildene er den samme Nola som på bildene til Harry.
Harry forteller Marcus at Nola aldri er kommet til rette, og at ingen vet hva som har skjedd med henne. Han bedyrer samtidig at han ikke har hatt noe med forsvinningen å gjøre, men ber Marcus om å holde dette for han selv. Hvis noen i Aurora får vite om hans kjærlighetsforhold til Nora Kellergan, kan det nemlig være ute med han.
I slutten av mars, etter seks uker, drar Marcus tilbake til New York. 
Kun tre måneder etterpå, i juni, finner politiet i Aurora liket av en ung jente nedgravd i hagen til Harry, og han pågripes for mord.  Han innrømmer å ha hatt et kjærlighetsforhold til den unge jenta, men nekter for at det er han som har drept henne. Saken får stor oppmerksomhet i mediene.
Marcus er overbevist om at Harry er uskyldig, og drar tilbake til småbyen for å finne ut mer om hendelsene fra 1975.
Han starter sin egen etterforskning og begynner å skrive en ny roman - om Harry Quebert-saken. Det er mange som har hemmeligheter i den lille byen Aurora i New Hampshire. Lag på lag avdekkes et komplisert nett av hemmeligheter, og mange uventede og nervepirrende hendelser inntreffer før den dramatiske sannheten til slutt kommer for en dag.

Dette er, i første omgang, en thriller. Det er spennende og gjennom de 619 sidene er plottet i kontinuerlig forandring, noe som gjør det hele lite forutsigbart.
En av romanens sterke sider er karakterene, og etter hvert som leseren introduseres for dem, blir han/hun kjent med deres historier, relasjonene deres til Nola og selve regionen der ugjerningen har funnet sted. Dette levendegjør hendelsene sommeren 1975. Og det er flere av karakterene som ikke har rent mel i posen.
Kan det være Nolas foreldre som står bak? De pleide å slå henne! Eller Elijah Stern, mannen som til og begynne med eide huset som Harry bodde i, og som betalte henne for å posere naken! Eller sjåføren Luther Caleb som pleide å følge Nola omkring og som var kjent for å ha mishandlet unge jenter. Til og med Pratt, mannen som ledet saken på den tiden, hadde tvunget Nola til å utføre seksuelle handlinger med ham. Det danner seg et bilde av en mulig gjerningsperson, men i det øyeblikket alt synes klart, drar forfatteren nærmest underlaget vekk fra føttene på leseren...

I sentrum av historien er det en tilsynelatende idealisert og uslokkelig kjærlighet mellom Harry Quebert og Nola, og sannsynligvis det eneste som er konstant i gjennom hele romanen.
Men dette er også en historie om vennskap, om å skrive (hvert kapittel begynner med råd som Harry tidligere har gitt Marcus), berømmelse, barndom, psykiske problemer, lykke, mord, rettferdighet og sannhet.

Totalt sett, likte jeg denne boken godt. Den er lettlest og omhandler forholdsvis enkle menneskers liv i en gjennomsnittlig liten by. Det var dessuten befriende å, for en gangs skyld, lese en nokså vanedannende kriminalroman som ikke tyr til rettsmedisinsk vitenskap og teknologi, men som heller stoler på karakterenes enkelhet for å belyse mysteriet.

Dette er en bok du garantert vil glede deg å komme hjem til. Et pusterom i en ellers travel hverdag.