"Je m'appelle Agneta" av Emma Hamberg

Je m'appelle Agneta
Emma Hamberg
Roman
336 sider
Oversatt av Eli-Ann Tandberg, MNO
Aschehoug 
2023

Emma Hamberg er forfatter, illustratør, matkreatør, manusforfatter og programleder. "Je m'appelle Agneta" er hennes niende bok for voksne, og har blitt en stor suksess på svensk. Boka vant Storytel Awards og ble nominert til Adlibris-prisen.

"Je m'appelle Agneta" er en gjennomarbeidet og relevant roman om en kvinne midt i livet som er i ferd med å miste fotfestet.

49 år gamle Agneta Strömberg har alltid vært tilbakeholden og forsiktig. Hun er gift, har to voksne barn, og jobber som registrator på Trafikkontoret i Stockholm. 

Agnetas to barn kommuniserer med henne kun når de trenger penger, og ektemannen Magnus har kastet seg hodestups ut i den sunne livsstilen. Han har innført ekstreme helsefremmende kostholdsregler hjemme, og er lite interessert i annet enn fuglekikking og trening. Både sexlivet og samtalene deres har forduftet. Når Magnus er borte, snakker hun høyt, når han er hjemme, er hun litt mer stille. Ikke fordi hun føler seg usikker, mer fordi Magnus ikke skjønner hva hun snakker om. Det har han for øvrig aldri gjort.

I kjelleren har Agneta gjemt både vin og deilige oster, som hun koser seg med i smug - mens hun ser på oppussingsprogram hvor de renoverer vakre franske gårder.

Hun er på mange måter en tilskuer til sitt eget liv. Hvordan ble livet sånn?

Når hun én dag ser en annonse i avisen som på dårlig google translate-språk ber om hjelp til en «eldre gutt» i byen Saint Carelle i Provence, slår hun til. 

Når Magnus får rede på planene hennes, blir han ikke noe spesielt glad. Han forsøker å fortelle Agneta hvor naiv hun er. Men Agneta har bestemt seg for å dra til Frankrike. 

Det viser seg at annonsens eldre gutt, er den eldre demente mannen Einar, hvis liv har vært fullt av kjærlighet og blitt levd til det fulle. 

Saint Carelle er heller ikke blant de største byene, mildt sagt. Det er et boulangerie (bakeri) der, en nærbutikk, et lite bibliotek, en bar, og torgmarked flere ganger i uken. I følge statistikken blir det færre og færre innbyggere i byen for hvert år. Gatene er folketomme, på grensen til dødt, faktisk. Men på et vis føles alt dette forlokkende ut for Agneta.

Og det tar ikke lang tid før hun har blitt kjent med flere i den lille og støvete provençalske byen. 

Men Agneta må ta en viktig beslutning: Hva er det hun egentlig vil gjøre med resten av sitt liv?

"Je m'appelle Agneta" er en flott og livsbekreftende roman, som med kraft slår fast at livet ikke trenger å ta slutt, selv om man nærmer seg 50. Forfatteren omfavner varmt det franske folks ønske om å bevare ånden, lysten og livsgleden hele livet gjennom, en holdning som er veldig langt unna vår nordiske livsstil.

Romanen handler om å ta kontroll over livet sitt og tørre å være den man er. Det er også en historie om drømmen vi alle bærer i oss om et godt og tilfredsstillende liv.

"Je m'appelle Agneta" er velskrevet og lettlest.

I tillegg er den underholdende og morsom å lese. Romanen er nemlig full av humor og lunefulle øyeblikk, og tiden flyr av sted mens man leser.

Underveis har man heller ikke har noen klar fornemmelse av hvordan historien ville ende, noe jeg syntes var bra.

Emma Hamberg skriver strålende med innlevelse og varme, og det er en veldig uttrykksfull bok med troverdige og sympatiske karakterer.

Jeg er helt sikker på at mange kvinner vil kunne kjenne seg igjen i karakterene, og især i Agneta som er en solid og genuin hovedperson. 

"Je m'appelle Agneta" er en sensuell og humoristisk roman for alle som vil lese chick-lit om en moden kvinne, og hvilke utfordringer hun møter når hun begir seg ut på nye territorier.

Jeg anbefaler boken varmt. Jeg gleder meg til å lese mer av Emma Hamberg.

"Jeg heter Lucy Barton" av Elizabeth Strout

Jeg heter Lucy Barton
Elizabeth Strout
Roman
180 sider
Oversatt av Hilde Rød-Larsen
Forlaget Press
2023 (1. pocketutgave, 3. opplag)

Elizabeth Strout (f. 1956) debuterte i 1998 med romanen "Amy and Isabelle". I alt har hun utgitt ni romaner, seks av dem er utgitt på norsk. For hver bok trer hun tydeligere fram som en av de aller største forfatterne i amerikansk samtidslitteratur. Hennes store internasjonale gjennombrudd kom med "Olive Kitteridge" (norsk 2015), som vant Pulitzer-prisen for beste roman i 2009. "Jeg heter Lucy Barton" (norsk 2017) og "Åh, William!" (norsk 2022) ble begge nominert til Booker-prisen.

"Jeg heter Lucy Barton" er en klok og vakker utforsking av familieliv og kjærlighet, av fortidens makt og fortellingens frihet.

På midten av 1980-tallet måtte Lucy Barton ligge på sykehus i nesten ni uker. Egentlig var hun der for å fjerne blindtarmen, men da sykehuspersonalet to dager etter inngrepet ga henne mat, klarte ikke kroppen hennes å ta til seg næring. Dermed ble sykehusoppholdet lenger enn planlagt.

Om lag tre uker etter at hun var blitt innlagt, oppdager hun at moren hennes sitter i en stol ved fotenden av sengen der hun ligger.

Lucy har ikke sett moren på mange år. Moren blir på sykehuset i fem dager.

Morens nærvær vekker gamle minner fra Lucys barndom i Illinois med fattigdom, overgrep og sosial ekskludering.

Lucy vokste opp i en søskenflokk på  tre, med en far som var maskinist og en mor som var syerske. De var fattige, og Lucy og søsteren hennes Vicki ble ofte mobbet. Lucys barndom var røff og preget av omsorgssvikt, noe som har gjort ensomhet til hennes trofaste følgesvenn gjennom livet. 

Lyspunktet i Lucys barndom fant sted når hun besøkte skolebiblioteket, for i bøkenes verden fant hun et sted hvor hun ikke var ensom. Det ble starten på en forfatterdrøm som har vokst fram i Lucy gjennom mange år.

"Jeg heter Lucy Barton" er et lavmælt og skarpt portrett av en kvinne; et usentimentalt blikk inn i en elendig og fattig barndom i det amerikanske midtvesten, og en klok og rørende fortelling om forholdet mellom en mor og en datter.

Romanen handler om et komplisert mor-datter-forhold, og strekker seg over fem dager på midten av 1980-tallet.

Historien fortelles og oppleves ubetinget gjennom Lucy. Det er hennes tanker og observasjoner leseren blir presentert for.

Den er stramt komponert i korte kapitler, og veksler mellom nåtiden, hvor Lucy og moren sitter sammen på sykehusrommet i New York med utsikt mot Chrysler-bygningen, og flyktige barndomsminner.

Beskrivelsene av Lucys barndom er hjerteskjærende. Jeg synes det er fint at forfatteren ikke henfaller til det sentimentale. Det gjør historien enda sterkere. Strout skriver ikke bare om økonomiske problemer, men også om kulturell og følelsesmessig deprivasjon. Lucys mor klarer ikke å fortelle datteren at hun elsker henne, bare når hun har øynene lukket. Men paradoksalt nok er det dét denne romanen handler om, nemlig den kompliserte kjærligheten mellom en mor og hennes datter. Jeg er imponert over at Elizabeth Strout kan skrive så tankevekkende om denne tematikken. 

Romanen gir både innsikt og stor kunnskap. Jeg er helt sikker på at dette er en bok som vil bli lest om og om igjen, ettersom den stiller så mange spørsmål om hva oppvekstvilkår betyr og om de lange sporene som de etterlater seg.

Språklig sett er boken svært god. Karakterene utfolder seg sakte og avslører stadig nye dybder i sjelens mørke og lys. Den berører de dypeste strengene i leseren. Det er både opprivende og oppløftende på en gang.

"Jeg heter Lucy Barton" forteller en sterk historie som er vanskelig å ikke bli berørt av.

Sterk roman om en vanskelig kjærlighet mellom mor og datter. Kan leses av alle, men er først og fremst rettet mot kvinner.

"Jeg heter Lucy Barton" er liten, men en stor leseopplevelse. Anbefales på det varmeste!

"Den stille leieboeren" av Clémence Michallon

Den stille leieboeren
Clémence Michallon
Roman
376 sider
Oversatt av Morten Hansen, MNO
Aschehoug
2023

Clémence Michallon er født i Frankrike og bor i New York. Hun har studert ved Sciences Po og Columbia University og jobbet som skribent for blant annet Vanity Fair og The Independent med særlig fokus på populærkultur, mote, kjønn, feminisme og kroppspositivisme. Hennes debutroman "Den stille leieboeren" ble solgt til nærmere 30 land før utgivelse. Den utkommer som hovedtittel på en rekke store, internasjonale forlag sommeren 2023.

"Den stille leieboeren" er en smart, uhyggelig og knallsterk psykologisk krim om en nesten lydløs, men dirrende intens kamp på liv og død.

Aidan Taylor er svært godt likt i den lille byen i staten New York der han bor. Når kona dør av kreft, blir Aidan aleneforelder til den tretten år gamle datteren  Cecilia. Han er veldig beskyttende overfor henne. Kanskje fordi han mer enn de fleste vet hvor sårbar en kvinne kan være i en farefull verden.

For Aidan har en mørk hemmelighet han har holdt skjult, også for dem som står ham nærmest. Han er en kidnapper og en seriemorder. Aidan har nemlig myrdet åtte kvinner, og nå står det niende offeret for tur: Det er Rachel som han har holdt fanget i et skur i hagen i fem år.

Når huset må selges, har Aidan ikke noe annet valg enn å ta med Rachel til den nye boligen. Han introduserer henne for Cecilia som en fåmælt, perifer bekjent som trenger et sted å bo, og som primært vil holde seg på rommet sitt. Det siste stemmer, Rachel er stort sett lenket fast, og vet at den minste provokasjon eller feilgrep kan koste henne alt. Aidan satser på at Rachel, etter så mange år i fangenskap, er for hjernevasket og redd til å forsøke å rømme. 

Men Rachel er en fighter og en overlever, og innser at Cecilia kan være livlinen hun har ventet på i alle disse årene. Mens Rachel tester grensene for sin nye livssituasjon, får hun en viss kontakt med Cecilia. 

Når Emily, en lokal restauranteier, forelsker seg i den nyankomne kjekke enkemannen, blir hun uvitende dratt inn i Aidans verden, og kommer farlig nær å avsløre hans mørke hemmeligheter.

"Den stille leieboeren" er en formidabel og suverent orkestrert thriller med et vell av overraskende elementer og et atmosfærisk miljø.

Historien den forteller er medrivende og godt fortalt, og den tar deg med inn i livet til Aidan Taylor.

Det er en intenst spennende roman, hvor den ene uventede dreining følger den andre. Det er både mørkt og uhyggelig, og det er umulig å ikke la seg rive med.

Clémence Michallon er dyktig til å tegne komplekse, urovekkende portretter av sine hovedpersoner. 

Karakterene er hemmelighetsfulle, utspekulerte og sårbare. Dessuten evner forfatteren å skildre det vakre og det stygge i mennesker side om side, slik at de blir troverdige hele mennesker.

Vi blir vi godt kjent med persongalleriet. Eksempelvis forteller Rachel oss alt det er verdt å vite om livet hennes før bortføringen, livet hun har hatt i fangenskap, og hva hun underveis har lært om seg selv og overlevelse. For øvrig er Rachel så traumatisert, kontrollert og identitetsløs at hun nærmest har glemt ordet "jeg". Det er fengslende og barsk lesning, og er med på å gi den spennende historien både dybde og troverdighet.  

Historien fortelles vekselvis gjennom perspektivene til Rachel, Cecilia og Emily. 

Romanen utforsker blant annet den psykologiske effekten av Aidans forbrytelser, hvilken innvirkning de har på (de tre) kvinnene i livet hans, og hva som gir dem styrke til å kjempe tilbake. 

For øvrig er miljø- og stedsbeskrivelsene meget gode.

"Den stille leieboeren" er en overveldende roman i ordets beste mening og en skarpsindig studie av traumer, overlevelse og bekjempelse. Dette er en forrykende debutbok av et stort talent.

Sett deg godt til rette, for når du først har startet på "Den stille leieboeren", vil du ikke legge den fra deg før siste side er lest!

Alt i alt en usedvanlig god roman. "Den stille leieboeren" er faktisk en av de bedre thrillerne jeg har lest på lenge. 

Kan anbefales på det sterkeste!

"Madame Blonde" av Kaja Nylund

Madame Blonde
Kaja Nylund
Roman
352 sider
Pitch Forlag
2021

Kaja Nylund (f. 1982) er født og oppvokst på Ørsnes i Lofoten. Hun er forfatter på heltid og har skrevet flere historiske romanserier. I dag bor Kaja i Paris sammen med ektemann og motefotograf Baard Lunde. Ved siden av å skrive er hun lidenskapelig opptatt av musikk og historie.

Å tilgi er vanskeligere enn å elske.

"Madame Blonde" er den første boken i en storslått serie om kjærlighetens veier og veier i Paris og Nord-Norge på begynnelsen av 1900-tallet.

Paris, 1903. Madame Blonde er en kjent sanger og kabaretartist i Paris. De færreste i byen kjenner døpenavnet hennes, men hun er egentlig Emilie Lockert fra Røsvik i Salten. 

Som 36-åring er hennes beste alder over. Hun er i ferd med å få nok av lysets by og rollen som Madame Blonde. 

Emilie bestemmer seg for å reise hjem til Nord-Norge, som hun ikke har besøkt på 17 år. Men hjemturen blir langt mer dramatisk enn hun hadde sett for seg.

Under seilasen forliser skipet, og Emilie er den eneste overlevende. Hun blir skylt i land på en øde holme, kun bebodd av en værbitt fyrvokter og hans assistent, den fåmælte, men sjarmerende Aksel Ludvigsen, som passer på det gamle fyret.

Midt ute på havet, mens vinterstormene raser utenfor døren, må Emilie bli kjent med både de to andre og seg selv, men fortidens spøkelser er vanskelige å riste av seg. Mørke hemmeligheter fra Paris' berømte scener og barndommen i Nordland kommer til overflaten. 

Hva skjedde egentlig i Emilies ungdom? Den hun en gang flyktet fra...

Tør Emilie å møte familien etter så mange år med adskillelse – og hvorfor virker Aksel så kjent? Hva er det han skjuler? 

"Madame Blonde" forteller en medrivende historie om levde liv, mørke hemmeligheter og glemte sannheter. 

Persongalleriet er lite, men til gjengjeld blir vi godt kjent med alle, for å si det sånn. Karakterene virker realistiske, og er til tross for sine kompleksiteter, svært enkle å forholde seg til. Selv om de lever i en annen tid, er problemene deres gjenkjennelige og derfor troverdige. 

Karakterene er således med på å bære romanen og gjøre den til en virkelig god leseopplevelse. 

Med sitt strålende språk og sikre hånd bretter forfatteren ut en rekke dype karakterskildringer av menneskers håp, drømmer og frykt og skildrer hvordan en persons livsvalg har stor betydning, også for de som står dem nærmest.

Romanen er lettlest og kapitlene relativt korte. Handlingen har dessuten noen overraskende vendinger, noe som gjør boken lite forutsigbar. Det flytende og blomstrende språket er lett tilgjengelig og sidene vender seg nær sagt av seg selv, kapittel etter kapittel.

Historien fortelles primært fra Emilies synsvinkel, og man lever seg lett inn i den. Den veksler uanstrengt mellom romanens nåtid (1903), Emilies barndom og tiden hun tilbragte i Paris. Selve avslutningen er åpen, noe som gjør at man i spenning må vente på neste bok i serien.

For øvrig maler romanen et fint bilde av livet i Paris på det tidlige 1900-tallet. Men også den værharde øya er godt skildret.

Jeg kan så absolutt anbefale "Madame Blonde". Det er en bok det er vanskelig å ikke like fordi den med sitt medrivende plott og gode språk leder leseren rundt i manesjen på akkurat den rette måten. 

"Madame Blonde" egner seg helt perfekt for uforpliktende sofalesing, da den er både lettfordøyelig og lettlest.

"Lucy ved havet" av Elizabeth Strout

Lucy ved havet
Elizabeth Strout
Roman
292 sider
Oversatt av Hilde Rød-Larsen
Forlaget Press
2023

Elizabeth Strout (f. 1956) debuterte i 1998 med romanen "Amy and Isabelle". I alt har hun utgitt ni romaner, dette er den sjette som utgis på norsk. For hver bok trer hun stadig tydeligere fram som en av de aller største forfatterne i amerikansk samtidslitteratur. Hennes store internasjonale gjennombrudd kom med "Olive Kitteridge" (norsk 2015), som vant Pulitzer-prisen for beste roman i 2009. "Jeg heter Lucy Barton" (norsk 2017) og "Åh, William!" (norsk 2022) ble begge nominert til Booker-prisen.

Elizabeth Strouts bøker er elsket av lesere og kritikere over hele verden. I denne fjerde frittstående romanen om Lucy Barton skildres frykten og utfordringene i et liv i isolasjon, så vel som håpet, roen og mulighetene som de lange, stille dagene kan inspirere til. I hjertet av historien ligger de dype menneskelige relasjonene som forener oss også når vi ikke er sammen.

I desember 2019 bestemmer romanforfatter Lucy Barton seg for å avlyse en bokturné til Italia og Tyskland, som vil finne sted i begynnelsen av mars 2020. Lite visste hun da om det som skulle komme, kanskje det var en forutanelse om den uforutsette korona-epidemien.

Når New York går i lockdown, blir hun motvillig hentet av sin eksmann William og tatt med til et hus i småbyen Crosby ved kysten av Maine.

William var den første ektemannen hennes. De var gift i tjue år, og hadde vært skilt omtrent like lenge. De har to døtre (Chrissy og Becky) sammen.

Lucy og William har likevel et godt forhold, og de møtes iblant. Men fordi Lucys ektemann (hennes andre) hadde dødd og Williams kone (hans tredje) hadde forlatt ham, hadde de sett mer til hverandre det siste året.

Ved å bo i samme hus vekkes alle slags minner til live hos dem begge. William som har flere havarerte ekteskap bak seg, føler seg ikke bare tynget av fortidens mistak, men også av alder og helseproblemer. Siden de begge har bevitnet at den ene datteren befinner seg i et usunt forhold, mens den andre er ute av stand til å få barn og dermed gjennomgår en vanskelig periode i sitt ekteskap, gjenopplever Elizabeth og William sitt eget mislykkede ekteskap. Kanskje det ufrivillige samværet i Maine kan gjøre noe med relasjonene de har til hverandre, og ikke minst til deres voksne døtre?

De neste månedene er det nemlig bare de to, Lucy og William - og deres kompliserte fortid - i et lite hus ved havet.

"Lucy ved havet" er en egenartet, språksikker og sterk roman. 

Elizabeth Strouts enkle skrivestil er en fornøyelse å lese og fordype seg i. 

Bokens karakterer er omhyggelig tegnet, og deres intime liv med blant annet sårede følelser skildres nyansert og med respekt, og spesielt de vanskelige relasjonene mellom foreldre, barn og tidligere ektefeller kommer tydelig frem i de realistiske dialogene. 

Historien fortelles fra Lucy Bartons ståsted, og man får raskt sympati med denne kvinnen.

Hennes tanker utgjør en stor del av boken. Som så mange andre gjorde i 2020, sitter også Lucy med en følelse av usikkerhet, ensomhet og håpløshet og har vanskeligheter med å finne ord for å beskrive situasjonen.

At det utenkelige plutselig skulle trenge seg inn i alles virkelighet, var det nemlig få som kunne forestille seg. Perioder med isolasjon og endrede muligheter til å være sosiale sammen ble en del av virkeligheten for mange, og vi ble underlagt en annen måte å bevege oss på, som vi knapt hadde forestilt oss kunne være mulig før.

"Lucy ved havet" er blant annet en undersøkelse av menneskelige relasjoner og hvordan vår bakgrunn former livene våre og fremtiden vi står overfor.

Et av historiens overordnede tema er kjærlighet og forandringen som kan skje med den kjærligheten gjennom årene. Kjærligheten er et mysterium som kan innebære store ofre, og den er i stand til å avsløre sentrale ting om menneskets natur. Kjærligheten kan ta mange former. Den lever både mellom ektefeller og tidligere ektefeller, mellom venner og familie. Den kan fylle alt og være stor og altoppslukende, men også avslørende og destruktiv.

Romanen setter også ord på det skjulte og det usagte mellom mennesker. Det er ganske enkelt menneskelig, og Strout viser en utsøkt evne til å observere de små detaljene som former oss og vårt forhold til andre mennesker. Som leser sitter man igjen med en følelse av gjenkjennelse og refleksjon rundt noe allmennmenneskelig, som er vanskelig å spesifisere mer presist. Det er derfor en bok som gjør deg klokere på andre mennesker.

Med tanke på tiden som handlingen er lagt til, ble jeg svært overrasket over hvor mye jeg likte boken. Koronapandemien var et verdensomspennende utbrudd av den smittsomme sykdommen covid-19, og den påvirket oss alle, i større eller mindre grad. Selv om det ikke er en begivenhet jeg på noe som helst vis vil gjenoppleve, likte jeg hvorledes denne romanen utforsket hvilke konsekvenser viruset hadde for karakterene, og at det var gjenkjennelig fra mitt eget liv i den perioden.

"Lucy ved havet" er den fjerde boken i serien om Lucy Barton, men den kan fint leses frittstående, selv om det er koblinger til de foregående bøkene. At man ikke kjenner til hva som har skjedd tidligere gjør ingenting.

"Lucy ved havet" har festet seg til bevisstheten min, nettopp fordi den minner meg om vår skjørhet, og ikke minst hvor avhengige vi er av hverandre.

Dette er en av de romanene som ikke bør leses raskt. Den setter leseren i en sinnstilstand som er vanskelig å riste av seg. Det er både enkelt og så komplekst på samme tid.

Anbefales på det varmeste!

"En sjanse til" av Beth Morrey

En sjanse til
Beth Morrey
Roman
352 sider
Oversatt av Solveig Moen Rusten, MNO
Cappelen Damm
2023

Beth Morrey er utdannet TV-produsent, og ble inspirert til å skrive sin første roman mens hun gikk i parken med barnevogn under sin første mammapermisjon. Hennes debutroman, "Missy og kjærligheten", ble en Sunday Times bestselger. Beth er nå forfatter på heltid, og "En sjanse til" er hennes andre roman. Hun bor i London sammen med sin ektemann, to sønner og en hund.

Fortiden kan du ikke endre, men fortsettelsen kan du være med på å styrke.

Alenemoren Delphine Jones bor i kjellerleiligheten til faren sammen med sin 12 år gamle datter Em. De har et nært forhold, men Delphine strever med å få endene til å møtes. Hennes store drøm er å finne en egen leilighet til seg og datteren, men hun henger fast i fortidens uflaks og ulykke og kommer seg ikke videre.

Delphine arbeider som barista og renholder; de eneste tilgjengelige jobbene for en kvinne uten utdanning som sluttet på skolen da hun ble gravid som 16-åring. 

Alt hun ønsker er at datteren hennes skal få alle muligheter til å få leve ut drømmene sine, som alle andre foreldre ville ha gjort. 

Når Delphine plutselig mister jobben som barista, jobben som hun sårt trengte for å hindre korthuset i å falle sammen, synes alt å være bekmørkt. Men paradoksalt nok fører dette til at ting endelig begynner å snu for Delphine. Når hun finner en ny jobb som servitør på Merhaba, en eritreisk café/bokhandel som drives av Selassie og hans kone Abrihet, begynner en helt ny verden å åpne seg opp for Delphine. Den introduserer henne for likesinnede sjeler som bidrar til å utvide horisonten hennes, og gir henne anledning til å leve sitt beste liv, det livet hun drømmer om.

"En sjanse til" er en hjertevarm og løfterik roman om å finne nye sjanser når alt håp synes å være ute – og ta dem.

Romanens hjerte er det rørende forholdet mellom Delphine og datteren Em.

Boken har en sterk kvinnelig hovedperson, og portrettet av Delphine er både innsiktsfullt og gripende. Det er fascinerende å se et menneskeliv folde seg så levende ut på sidene.

Delphine har ikke hatt det så enkelt. Som alenemor med dårlig råd, har hun mer eller mindre levd fra lønnsslipp til lønnsslipp. 

Hun elsker sin datter og far høyt, men det er likevel noe som mangler i livet hennes.

Til tross for vanskelighetene hun har hatt, er datteren Em en svært bemerkelsesverdig jente. Det er nemlig Em som inspirerer Delphine til å forfølge drømmene sine om å fullføre videregående, og å lære seg fransk (til ære for moren som døde da Delphine var i tenårene).

I tillegg tar historien oss tilbake til Delphines barndom der vi lærer mer om henne og de hendelsene som har ledet til det livet hun lever nå. 

Jeg beundrer virkelig Delphine og hvordan hun utvikler seg som karakter gjennom romanen. Til å begynne med er hun svært engstelig og trenger så absolutt et dytt i riktig retning, men etter hvert blomstrer hun og henter frem sitt potensiale. 

Denne historien viser ikke bare hvor viktig en familie kan være, men også vennene man omgir seg med. Delphine blir nemlig inkludert i en flott vennegjeng som hjelper henne med å ta noen vanskelige valg, men de heier henne også frem og sørger for at hun holder bena godt plantet på jorden.

Beth Morreys beskrivelser og karaktertegninger er sterke og interessante, historien er engasjerende, og samtidig blir man klokere av å lese romanen, som imidlertid ikke prøver å gi enkle svar på vanskelige spørsmål.

Det er for øvrig mange aspekter ved denne boken som leserne vil kunne relatere seg til.

"En sjanse til" tar sine lesere med på en emosjonell reise der kjærligheten, vennskap og personlig vekst står i fokus. 

Definitivt livsbejaende og næring for sjelen. Anbefales på det varmeste!

"Hjertebein" av Colleen Hoover

Hjertebein
Colleen Hoover
Roman
336 sider
Oversatt av Dorthe Erichsen, MNO
Gursli Berg forlag
2023

Colleen Hoover (f. 1979) skriver romaner i skjæringspunktet mellom romantikk og drama. Bøkene er favoritter på BookTok og Bookstagram. Siden debuten i 2012 har hun gitt ut 24 bøker, med mange plasseringer høyt på bestselgerlistene. Flere av titlene har blitt nominert til Goodreads Choice Awards i kategorien

"Romance", og hun har vunnet med "Confess" (2015), "Det ender med oss" (2016) og "Without Merit" (2017).

Historien om Colleen Hoover er det reneste eventyr. Læreren som bor i Texas med mann og tre sønner, hadde alltid skrevet små historier for seg selv. I 2012 postet hun en lenger historie på nettet, og siden har hun ikke sett seg tilbake.

Med sine moderne kjærlighetsromaner er Colleen Hoover verdensmester i å knuse hjerter. "Hjertebein" er en enkeltstående roman, utgitt i USA i 2020.

"Hjertebein" er en rørende, lidenskapelig og uforglemmelig roman om to unge voksne, som til tross for en totalt forskjellig bakgrunn, og uvitende om hva fremtiden måtte bringe, innleder noe som kan bli et kjærlighetsforhold.

19 år gamle Beyah Grim bor sammen med sin mor i en husvognpark i Kentucky. 

Moren er rusavhengig. Beyah skjønte det da hun var omtrent ni år gammel, men på den tiden nøyde moren seg med menn, alkohol og gambling. Opp gjennom årene er rusavhengigheten blitt mer synlig, og hun er blitt avhengig av langt mer dødelige ting. Beyah var kun fjorten år gammel da hun første gang så moren sette et skudd med meth. 

Det eneste Beyah ønsker seg, er å komme seg vekk fra Kentucky og sin rusavhengige mor. Heldigvis skal hun begynne på college i Pennsylvania etter sommerferien med et fullt volleyballstipend, noe hun har kjempet for, men som moren ikke vet noe om. 

Når moren dør av en overdose, må hun spørre om hun kan tilbringe sommeren sammen med faren og den nye familien hans i Texas, som hun kun har hatt sporadisk kontakt med.

Før hun fylte 16 år, så hun faren sin én gang i året. Siden har de ikke hatt noe kontakt. Hun er sikker på at han ikke er interessert i henne i det hele tatt, for det er det hun har opplevd gjennom sin mor. 

De negative følelsene hun har overfor faren, skyldes alle opplevelsene hun ikke hadde med ham. Jo eldre hun har blitt, desto klarere står det for henne hvor lite han anstrengte seg for å være en del av livet hennes. Likevel er de ukene hun tilbrakte med faren om sommeren, blant de få gode barndomsminnene hun har.

Hun reiser til faren. Beyah har ingen andre planer enn å ligge lavt til sommeren er over, men i Texas venter et helt annet liv: Det er ikke lett å plutselig måtte finne seg til rette i en velfungerende familie med en bekymret far, en hyggelig stemor og ikke minst en stesøster som bare vil det beste for deg. 

Dessuten er det noe mystisk med den jevnaldrende nabogutten Samson, som er bestevennen til stesøsterens kjæreste. 

De to blir fort tiltrukket av hverandre, men Beyah føler seg til å begynne med ikke helt vel i hans selskap, delvis fordi de er så forskjellige på overflaten: Samson er et barn av rikdom og privilegier, mens Beyah stort sett har kjent på omsorgssvikt og fattigdom i sitt liv.

Båndet dem imellom er for intenst til å overse, og de innser snart at penger er av de få tingene de ikke har til felles. Men siden de bare har denne sommeren før de skal begynne et nytt liv på hver sin kant av landet, bestemmer Beyah og Samson seg for ikke å begi seg ut på dypet, men holde sommerflørten inne på grunnen.

Og ingen av dem aner at en utgående strøm snart vil føre hjertene deres ut på åpent hav.

"Hjertebein" er en velskrevet og innsiktsfull roman. Vi får servert en medrivende kjærlighetshistorie, som blant annet berører tematikk som omsorgssvikt og at ikke alle har de samme mulighetene i livet. Men heldigvis er det også herlige beskrivelser av vennskap, kjærlighet og den befriende lettelsen av å tørre å åpne seg når man har det vanskelig. 

Forfatteren har med denne boken skrevet seg rett inn i hjertet mitt. Det var nærmest umulig å ikke lese den i et strekk. 

Colleen Hoover skriver nemlig svært levende og med gode dialoger, så det er lett å identifisere seg med karakterene.

Som leser merker man tydelig at forfatteren har jobbet intenst med handlingen og karakterene. Ingenting virker å være tilfeldig.

Karaktertegningen er helstøpt og solid, og det vil være ganske enkelt for den enkelte leser å gjenkjenne følelser og stemninger.

Romanen introduserer en heltinne du sent vil glemme. Den følger Beyah Grim, en 19 år gammel jente som har levd et liv med store tilbakeslag og motgang. Men Beyah har et overlevelsesinstinkt som overgår det meste, og hun er fast bestemt på å bryte seg løs fra omstendighetene sine.

Men også Samson er et interessant bekjentskap. Som Beyah bærer han på en tung bagasje fra fortiden. Den eksplosive kjemien som oppstår mellom Samson og Beyah er både rørende og interessant.

"Hjertebein" forteller en særdeles god historie som du sent vil glemme, og som helt sikkert vil gjøre deg til et klokere menneske. Romanen er dessuten noe av det beste du kan tilby dagens tenåringer og unge voksne.

Alt i alt en flott leseopplevelse, skrevet i lett og uanstrengt språk og med mye følelse.

Kjærligheten kan endre alt. Og det gjør den virkelig i denne røffe, elegante og vakkert skrevne romanen. Anbefales på det varmeste!