"Vampyren" av Ewa Christina Johansson

Vampyren
Ewa Christina Johansson
Illustrert av Johan Egerkrans
Oversatt av Stefan Fischer-Høyrem
Barnebok
112 sider
Egmont Kids Media Nordic AS
2013

Svenske Ewa Christina Johansson har alltid elsket å skrive. Allerede i 6. klasse fikk hun publisert en novelle i en avis og det syntes hun var så morsomt at hun bestemte seg for å bli forfatter. Siden har hun skrevet populære bøker for barn og ungdom, alt fra historiske romaner, fantasy til spøkelseshistorier. Hun har utgitt et tyvetalles bøker for unge. Disse er oversatt til flere språk.
Serien om Axels monsterjakt er en av hennes mest leste serier for barn.
Alex er en godhjertet, men ikke spesielt modig fyr. Det verste han vet er edderkopper og mørke hus! Stadig vekk må han likevel trosse frykten, for lillebroren til jenta han er forelsket i roter seg bort, og da er det opp til Alex å være helten. I hver bok møter han farer - og nye monstre...

Det er i alt 7 bøker i serien, så langt. I bøkene blandes fantasi og virkelighet med ting som faktisk kan skje.
Vampyren er seriens første bok på norsk.

Axel har vært ny på skolen i en måned. Det første han fikk høre om der var Den Farlige Døra (DFD). Etter det har han ikke kunnet slutte å tenke på den.
Det er ikke lett å begynne i ny klasse midt i året. Alle har jo allerede sine egne venner. Ingen trenger en ny venn. Det har Axel fått merke. Han får ikke være med de andre og spille fotball i friminuttene. Men Axel har en plan. Hvis han blir den første som går gjennom DFD ville nok alle være venn med ham. Det er en god plan. Men litt ubehagelig.
Egentlig ser DFD ut som en vanlig jerndør med blankt håndtak. Lærerne har sagt at det bare er rot inne på rommet bak døra. Sånne ting som man ikke vil kaste, men heller ikke vet hvor man skal gjøre av. Det merkelige er at de ikke ville vise roterommet til noen. Det ville jo vært enkelt. De kunne ha vist til alle hva som fantes der. Men det ville ikke lærerne. Så alle visste at lærerne løy.
Det er nok noe helt annet enn rot der. Hemmelige ting som skal holdes unna alle barn. Spøkelser, monstre eller zombier.
Det er til og med noen som har hørt forferdelige skrik fra rommet bak DFD. Gyselige, fryktelige rop.
En som går i tredje hadde visstnok tatt i håndtaket og oppdaget at det var klissete. Som av blod! Blodet hadde vært borte da han skulle vise det til vennene sine, men likevel. Og lærerne sier at det bare er rot innenfor døra? Særlig!
Men skal Axel komme seg inn bak DFD, så trenger han en nøkkel.
I et friminutt sitter Axel på biblioteket. Bibliotekaren, Knut er også der. Knut sitter ved et bord og legger nytt bokbind på noen bøker. Etter en stund reiser Knut seg, og går ut på lærerværelset. Det store nøkkelknippet hans ligger igjen på bordet. Axel ser på det. Han kan se den bronsefargede nøkkelen som passer til DFD. Han har aldri stjålet før, men han vil jo så gjerne bevise for de andre i klassen at han er modig. Axel griper nøkkelknippet, vrir løs nøkkelen, lar den gli fort ned i lomma og går derfra.
Axel vil egentlig ikke gå inn døra, han er livredd. Men han må om han noensinne skal få noen venner, tenker han. Men når han etter en stund skal åpne døra, finner han ikke nøkkelen. Han må ha mistet den.
Sent om ettermiddagen er Axel igjen på skolen for å lete etter nøkkelen. Da hører han noen heslige hyl komme fra kjelleren der DFD befinner seg. Det er Rut som hyler. Hun er en jente han er litt forelsket i og som går klassen hans. Axel puster lettet ut. Rut hylte siden hun hadde slått foten sin. Men så får han øye på døra. Den er like stengt som før, men i låsen står nøkkelen. Ruts lillebror, Per hadde visstnok funnet nøkkelen, og gått inn igjennom døra for flere timer siden. Og han har ikke kommet tilbake. Axel forstår med en gang at det er hans skyld. Hvis ikke han hadde stjålet nøkkelen og deretter mistet den, så hadde de alle sammen vært hjemme nå. Axel går dermed inn DFD. Han må jo redde Ruts lillebror.
Der inne er det mørkt og det ligger masse skrot og gamle bøker overalt. Men han finner ikke Per. Derimot får han øye på en flaggermus. Den prøver både å bite og jage han.
Axel husker å ha lest og sett i filmer at vampyrer kan forvandles til flaggermus. Axel blir livredd og forsøker å komme seg tilbake til døren igjen for å komme seg ut, men døren er låst! Axel er dermed innestengt bak Den Farlige Døren med en vampyr.

Dette er en herlig bok. Leseren dras inn i historien, og kan lett bli litt nervøs på Axel sine vegne. Likevel kunne det ha vært litt mer skummelt. Men den er akkurat passelig skummel, og foreldre trenger ikke å være bekymret. Det er ikke for skummelt for bokens målgruppe.
Det trengs noen spennende bøker på dette nivået, gjerne om spøkelser, vampyrer og varulver.

Forfatteren skriver godt. Språket er enkelt og flyter lett over sidene. Handlingen drives godt fremover, og lysten til å lese videre øker underveis.
Illustrasjonene er få, men evner likevel å gi en god visualisering av historien.
Boken passer til høytlesning, men er samtidig så lettlest at barna selv kan lese den.
"Vampyren" vil nok passe best for de som er eldre enn 7 år.
Det er god grunn til å glede seg til neste bok i serien.

Og bakerst får vi til og med en liten smakebit på denne: "Det forlatte huset". Den utgis allerede i februar 2014. Senere i 2014 utkommer enda fem bøker.

"Hegnar - Outsider på innsiden" av Asle Skredderberget

Hegnar - Outsider på innsiden
Asle Skredderberget
Sider: 336
Dokumentar
Gyldendal Norsk Forlag
2013

Asle Skredderberget (f. 1972) er utdannet siviløkonom. Han har arbeidet som næringslivsjournalist i blant annet i Finansavisen, Dagens Næringsliv og Aftenposten, vært informasjonssjef i Yara Norge og skrevet to kriminalromaner (Metallmyk, 2010 og Smertehimmel, 2013).

"Hegnar, outsider på innsiden" er en uautorisert biografi om pressemannen og forretningsmannen Trygve Hegnar.
Boken handler om Hegnars vei fra å være en anonym siviløkonom til å bli mediemagnat, rikssynser og forretningsmann i toppen av norsk samfunnsliv.
Skredderbergets mål har aldri vært en summarisk og fullstendig fremstilling av Trygve Hegnars liv år for år, men snarere å fortelle en sammenhengende historie som gjør det mulig for leseren selv å forstå, og gjøre seg opp en mening om ham.


Forfatteren har intervjuet nærmere hundre personer i arbeidet med boken. Han har snakket med Hegnars ekskoner, venner, konkurrenter og medarbeidere.
Svært mange har snakket under forutsetning om anonymitet. Den største utfordringen har vært å få folk i tale, og Skredderberget skriver i forordet at han har opplevd at mange av Hegnars venner har sagt nei til å la seg intervjue.
Han har hatt et ønske om å fortelle en usminket historie. Hegnar selv har ikke bidratt til boken, annet enn å besvare noen spørsmål på mail.

Trygve Hegnar (f. 1943) vokser opp i øvre middelklasse på Oslos beste vestkant, i en familie med til dels store relasjonsproblemer. Faren, direktør Per Hegnar som forøvrig er skipsreder Fred. Olsens høyre hånd, er fraværende og moren har alkoholproblemer. Likevel klarer Trygve seg godt. Men han er ingen ener på skolen, til tross for et klart hode og en skarp tunge. På idrettsbanen derimot gjør han det godt, og i 1963 debuterer han på landslaget i håndball.
I 1964 begynner Hegnar på økonomistudier i Mannheim, i Tyskland. Og syv år senere, i 1971 starter han opp Kapital med tyske Der Spiegel som forbilde.
Kapital blir etterhvert en pengemaskin, og en arena for noen av landets ledende økonomiske journalister. Takket være pengene og informasjonen bladet gir ham tilgang til, fungerer det som en finansiell maktbase, og gjør ham i stand til å tjene enda mer penger. Som eiendomsbaron, skipsreder og investor.
Kapital gjør Trygve Hegnar til en av Norges mest kjente personer.

Hegnar er en person som har en mening om alt. Han leverer sine lederartikler hver eneste dag, enten han er på hytta på Lyngør og må fakse dem inn til redaksjonen, eller han er i avisen og trekker seg tilbake en time etter redaksjonsmøtet og lar fingrene hamre på tastaturet. Skredderberget forteller at dette er ganske unikt i norsk pressehistorie.
Men historien har også vist at når det er noe eller noen som Hegnar ikke liker, så bruker han sine publikasjoner til å si klart ifra om det. Listen over personer som er blitt verbalt angrepet og forsøkt karakterdrept, ofte med hell, i Kapital og Finansavisens lederartikler, er nemlig svært så omfattende.
Hegnar er felt noen ganger i Pressens Faglige Utvalg for ærekrenkelse og for å blande roller, og boken minner stadig leseren om dette.

Trygve Hegnar har utvilsomt hatt suksess, det trenger man ikke en biografi for å slå fast. Men samtidig skriver Skredderberget at det ikke er nok bare å fortelle denne siden av historien. Til det har konfliktene vært for mange, og Hegnar selv for spesiell. For er det noe som kjennetegner ham, så er det dobbeltheten. Der noen vil beskrive ham som en gjerrigknark, vil andre trekke frem at han er raus. Der noen kaller ham angstbitersk, vil andre karakterisere ham som morsom. Mønsteret er uansett tydelig: Adjektivene befinner seg i ytterkant av skalaen - nesten aldri i midten.

Skredderberget skriver videre at Hegnar har hatt en utrolig teft, et vanvittig pågangsmot og en beint frem rå energi. Noe som gjør at han er en vinnerskalle, helt utenom det vanlige. Men samtidig er det tydelig at listen over personer han har å takke, er svært lang. Han første kone, Gro Nyquist som stod last og brast med ham i begynnelsen. Agentene (nettverket av kontakter Hegnar skaffet seg i Mannheim) som ikke bare tipset ham, men til og med fylte Kapital med artikler i utgave etter utgave, år etter år (til å begynne med uten betaling). Kloster-familien som tok ham inn i varmen, Kristian Siem som reddet formuen hans, Knut Ivar Skeid som var helt avgjørende for å lykkes med Finansavisen. For å nevne noen. Hegnar er dem alle en stor takk skyldig, og med noen få unntak har ingen av dem i følge forfatteren mottatt takken.

Vi blir fortalt at Hegnar taklet de trøblete forholdene i oppveksten ved å distansere seg, og ved å sette seg selv først. Noe han har fortsatt med siden. Med det resultat at han knapt har kontakt med sine søsken, og heller ikke klarer å få sine ekteskap og samboerforhold til å vare over tid.
Hegnar har gjort det han mener har vært nødvendig. Han har ikke har sett seg tilbake, og han synes i bunn og grunn de mange ødelagte vennskapene har vært en liten pris å betale for å lykkes.

Boken gir oss et bilde av en på mange måter outsider, delvis på grunn av hans personlighet og delvis fordi han bevisst har plassert seg selv på siden. Hegnar var det da han stadig markerte seg som en egoistisk toppspiller i håndball, og han var det definitivt da han startet Kapital: en outsider på siden av det etablerte næringslivet.
Og som Skredderberget skriver, har han fortsatt å være det. For på mange måter trives Hegnar i den posisjonen. Mannen som nærmest kan si og gjøre som han vil, og som ikke trenger å bekymre seg for om han tråkker folk på tærne.
Dessuten er han en mann som har vært på innsiden av ulike lukkede miljøer. På håndball landslaget var han på innsiden av miljøet som han deretter skrev om som journalist. I Kapital hadde han tilgang på skribenter og kilder som satt midt i smørøyet i finansmarkedet. Senere ble han en aktør i næringslivet, samtidig som Kapital kunne skrive negativt om konkurrenter og positivt om Hegnars ulike investeringsobjekter. Og som sjef i Kloster Cruise og styremedlem i Vard satt han på innsiden av et børsnotert selskap som forhandlet med storbanker og finansaktører, samtidig som Kapital anbefalte Vard-aksjen til sine lesere.
Med årene har Hegnar også sluppet til på innsiden av det kanskje mest lukkede miljøet av alle: finansfiffen.
Han er en outsider. Og en innsider. En outsider på innsiden.

Boken byr på noen store avsløringer. Det fremgår nemlig at Hegnar har hatt en dobbeltrolle. Han har hatt en dobbeltrolle som aksjeinvestor og som journalist, noe han ikke har vært åpen om. Han har hardnakket hevdet at han ikke har handlet aksjer i 20 år. Men Skredderbergets gjennomgang av årsregnskapene til selskapene hans viser at dette ikke er tilfelle. Og dermed reiser det seg noen presseetiske problemstillinger.
Kan man være hundre prosent trygg på at Hegnar er objektiv? Han eier en del hoteller, og skriver ganske kritisk om andre hoteller. Samtidig skriver han svært så positivt om sine egne.
Selv har Hegnar sagt at det er bra for en journalist og redaktør å eie aksjer, slik at man får mer innsikt. Men presseetisk er det svært så betenkelig å være en så aktiv investor samtidig som man er redaktør, fordi det sår tvil om uavhengigheten.

Bokens lesere vil nok også bli overrasket over hvor mye hjelp Hegnar har fått. Han har ikke vært en like selvhjulpen gründer som han har fremstilt seg som.

Denne uautoriserte biografien setter søkelyset på Hegnars rolle som investor, forretningsmann og redaktør. Det er ingen forsiktig eller snill bok, men mange vil sikkert også hevde at Skredderberget kunne ha vært tøffere. For han skriver nemlig mye positivt om Hegnar også.
Han har sagt at dette er en biografi som Hegnar er pent nødt til å akseptere. Når han nå har opptrådt mer enn fire tiår i rampelyset, som landets ubestridte meningsmitraljøse, og har bygd store deler av sin milliardformue på å skrive om andre, er det naturlig at også hans liv settes under lupen.

Dette er uansett godt lesestoff om en av landets mest beryktede sjefredaktører. Boken viser Hegnar fra alle sider, de positive, men særlige de negative.
Den omtaler også mer private forhold som Hegnars kreftsykdom.  

Anbefales!

"Tilfellet Vincent Franke" av Christoffer Carlsson

Tilfellet Vincent Franke
Christoffer Carlsson
Oversetter Inge Ulrik Gundersen
248 sider
Krim
Bazar Forlag
2012

Christoffer Carlsson er født i 1986 og oppvokst i Halmstad i Sverige. Han bor nå i Stockholm, der han tar doktorgrad og underviser i kriminologi.
"Tilfellet Vincent Franke" er hans første bok, og den gav sammenligninger med Jens Lapidus og strålende anmeldelser da den utkom. Hans neste bok, "Den enøyde kaninen", kommer på norsk høsten 2014.

Forlagets omtale:
"Han heter Vincent Franke, er en forvirret morfinist og en dag havner en ung kvinne i leiligheten hans. Hun kaller seg Maria, og det eneste Vincent vet, er at hun ikke under noen omstendigheter må rømme. Vincent har fått i oppdrag fra Pastor, den tyngste aktøren i Stockholms underverden, å holde henne innelåst.
Vincent vet hvordan underverdenen virker, han kan spillereglene. Å falle for Maria er skjebnesvangert. Og når hun plutselig forsvinner, blir Vincents tilværelse alt annet enn enkel.

Tilfellet Vincent Franke er en roman om hvem vi er og hvem vi kanskje kunne ha blitt. Men det er også en historie om to utstøtte mennesker og en flukt fra alt som truer livet deres."

"Tilfellet Vicent Franke" er Christoffer Carlssons debutbok, og han skriver på et poetisk vis. Det er sårbart og iblant grovt. Språket er enkelt, og virker lite tilgjort. Det er vakkert.
Dette er en bok som er problematisk å legge fra seg. Vincent Franke er en kompleks fyr med et rusproblem. En morfin misbruker, og en svært så mislykket forbryter.
Historien er mørk, tung og menneskene vi møter er på ulike vis skadet. Ødelagte barndommer, fattigdom eller med behov for å være annerledes. I boken møter vi Pastoren, en hard og kald leder i Stockholms underverden. Vi møter kvinner som tvinges til prostitusjon, vi møter grove rusmisbrukere. Vi møter også Mika, en smart, ung jente som valgte den kriminelle løpebane.
Med det finnes også en kjærlighetshistorie, mellom to ødelagte mennesker, Vincent og Maria. To utstøtte. Eller som Vincent Franke selv uttrykker det, de to mest ensomme menneskene i Sverige.

Overflatisk sett virker dette å være en nokså bent frem historie som utspiller seg i Stockholms underverden. Men det finnes mer under overflaten enn man aner fra begynnelsen.
Vincent, fortelleren, legger frem sitt liv til allmen beskuelse - den mishandlende faren, som var lege, sitt eget rusmisbruk som begynte allerede i tenårene, jenta han elsket på gymnaset, hun som var den eneste som forsto han. Det er et bilde av et sterkt ødelagt menneske som skrider frem.

Språket er rikt på metaforer og maleriske uttrykk, men det føles hele tiden naturlig. Språket flyter enkelt over sidene. Dette er en lettlest bok som ikke tar for lang tid å lese ferdig, samtidig som man ønsker å sette ned lesetempoet visse steder. Særlig mot slutten. Det blir nemlig svært så spennende.

Det er ikke enkelt å kategorisere denne boken. Er det en roman, thriller eller krim? Mest av alt er det en bok om et sterkt ødelagt menneske som forsøker å gjøre det rette, mot alle odds. Et menneske som burde hatt alle muligheter i livet, men som ikke fikk en eneste en.

Dette er en roman med et noir preg. Liker du noir, vil denne boken garantert falle i smak.

"Manuskriptet fra Accra" av Paulo Coelho

Manuskriptet fra Accra
- Ingen våpen er mektigere enn ord
Paulo Coelho
Oversetter: Grete Skevik
Original tittel: Manuscito encontrado em Accra
Roman
Sider: 192
Bazar
2013

Paulo Coelho (f. 1947 i Rio de Janeiro) er en av historiens mest leste forfattere, med en enestående evne til å stadig finne nye temaer for sine bøker. Utallige lesere verden over forteller om hvordan bøkene hans har gitt livet deres en helt ny kurs.
Coelho har levd et mangfoldig liv. Som ung var han i sterkt opprør. Han var hippie, startet sitt eget forlag, skrev rocketekster for Brasils mest kjente og populære artister, og ble til og med innlagt på et mentalsykehus. Senere arbeidet han bl.a. som journalist og som markedsdirektør for CBS i Brasil, før han la ut på en verdensomspennende reise som endelig overbeviste ham om å bli det han alltid hadde drømt om: forfatter. I 1986 foretok han pilegrimsreisen til Santiago de Compostela, og den resulterte i hans første roman, Pilegrimsferden (1988). Året etter utkom hans mest kjente bok til nå, Alkymisten.
Med "Manuskriptet fra Accra" vil Coelho, slik undertittelen sier det, vise oss at ingen våpen er mektigere enn ord.

Det er juli 1099 og franske religiøse korsfarerne har omringet Jerusalem, klare til å angripe neste morgen. Byens innbyggere står overfor store omveltninger og en trolig død innen de neste 24 timene.
En gresk mann, kjent som Kopteren, inviterer byens innbyggere til et møte. Kristne, jøder og muslimer samles på torget til det de antar er en tale som vil oppildne dem til kamp, for alt tyder på nederlaget er nært forestående. Fienden er nemlig sterkere og langt bedre rustet enn dem. Men Kopteren ønsker ikke å mane til kamp.
I stedet ber ham Jerusalems innbyggere søke visdom i det livet har lært dem, og oppmuntrer dem til å snakke om sin hverdag. Og de stiller ham spørsmål: om virkelige fiender, nederlag, ensomhet. De har spørsmål om det å kjempe, om forandringer, skjønnhet, hvilken retning man skal gå i. De spør om kjærlighet, lojalitet, sex og eleganse, frykt, engstelse, visdom og om hva fremtiden vil bringe.
Og Kopteren svarer, og de svarene han gir er like gyldige i dag (1000 år etter). Kopterens lærdom er inspirert av et visdomslitterært mangfold, slik som Talmud, Bibelen og Koranen.

Selve historien begynner i 1945 når to bønder kommer over en leirkrukke full av pergamentinnbunde papyrusark i en hule i Hamrat Dom-området i Øvre Egypt. Manuskriptene på disse ble angivelig skrevet en gang mellom Jesu fødsel og år 180 (e.Kr.), og er blitt kjent som de Apokryfe evangelier. De ble ikke inkludert i Bibelen. Selv om manuskriptene syntes å lene seg til både Det gamle og Det nye testamente, inneholdt de et sett av moralske normer, verdier og holdninger som kunne overskygge enhver religiøse sekt.

I følge Coelho ble manuskriptet som ble funnet i Accra oversatt til engelsk i 2011. Han prøver samtidig å knytte dette til funnene av gnostiske skrifter ved Nag Hammadi. I forordet hevder han at denne boken er et originalskrift fra om lag år 1099, nedtegnet etter at en vismann kalt Kopteren, som snakket til de kringsatte beboere i Jerusalem, natten før korsfarernes blodige invasjon.
Men det hele blir i mine øyne for enkelt og mangler fullstendig troverdig. Dette trekker boken noe ned.

"Manuskriptet fra Accra" er delt inn i kapitler, eller seksjoner, som begynner med et spørsmål eller en bemerkning som ble rettet til Kopteren av Jerusalems menn og kvinner, om ensomhet, endring, skjønnhet,  kjærlighet eller nytte.
I klassisk Paulo Coelho stil, er ordene treffende, og leseren vil finne både utfordringer og dyp innsikt i dem. De åndelige, filosofiske og psykologiske elementene blandes finurlig sammen, og sørger for å gi leseren tankevekkende og selvransakende betraktninger på noen av de største spørsmålene livet har å by på.

Mange av Coelhos tilhengere vil trolig bli skuffet over selve plottet (eller mangelen på sådan) og måten han har skrevet boken på. Men den som foretrekker de mer åndelige og psykologiske aspektene ved Coelhos arbeid, vil finne boken både fascinerende, tankevekkende og svært innsiktsfull.
"Manuskriptet fra Accra" minner på mange måter om "Alkymisten", den første av Coelhos bøker som ble oversatt til norsk (i 1995).
Forfatteren har sagt at han er opptatt av menneskets søken etter et godt og meningsfullt liv, og at han til en viss grad står som en støttespiller til et New Age-preget livssyn. Dette bør imidlertid ikke forhindre oss i å lese denne boken. Noen ganger trenger man rett og slett å bli minnet på hva som faktisk betyr noe i livet, noe Paulo Coelho så absolutt gjør her.

Dette er en bok jeg kommer til å lese flere ganger fordi kunnskapen som den formidler kan anvendes i min hverdag. Boken har til og med forandret mitt perspektiv på et par ting.
Hvis du trodde Alkymisten var en livsforvandlende bok, vil du garantert sette pris på "Manuskriptet fra Accra".

"Prosjekt statsminister - Erna Solberg og veien til makten" av Frithjof Jacobsen

Prosjekt statsminister - Erna Solberg og veien til makten
Frithjof Jacobsen
Dokumentar
176 sider
Gyldendal Norsk Forlag
2013

Frithjof Jacobsen (f. 1969) er musiker, journalist, forfatter og programleder. Han var vokalist i Gluecifer (1994-2005) under pseudonymet Biff Malibu og programleder og medarbeider i P2s daglige nyhetsmagasin Dagsnytt Atten og nyhetsmagasinet Ukeslutt på lørdager (fra 2006). Han har også vært økonomisk journalist i NRK. Han har skrevet boken "101: et år på turné med Gluecifer". Han arbeider nå som politisk kommentator og leder for kommentaravdelingen i VG.

Storingsvalget i høst var en triumf for Erna Solberg. Etter at stemmene var telt opp, var det et stort flertall for borgerlig regjering, med Høyre som det klart største partiet på borgerlig side. Det som for få år siden virket bortimot utenkelig, er nå blitt en realitet: Norges nye statsminister heter Erna Solberg.
På bare fire år hadde Solberg klart å løfte et nederlagsdømt parti inn i den viktigste politiske posisjonen i Norge. Dette gjorde hun i stor grad ved å tørre å legge om den politiske kursen. Høyre ble et parti som søkte å gi svar på det partiet mente var de reelle utfordringene i Norge.

Solbergs politiske forståelse av samtiden viste seg å være god. Hun er et bevis på at moderne politikk ikke handler om å oppdra folket og søke tilslutning til ideologiske grunnsetninger, men om å søke å forstå hvilke svar folk ønsker å høre.

"Prosjekt statsminister - Erna Solberg og veien til makten" er en bok om Erna Solbergs valgkamp 2013, en slags fortelling om hvordan hun tok makten i Norge.
Jacobsen var med og reiste ganske mye rundt med henne mens han dekket valgkampen for VG, og prøvde å komme så tett på som mulig. Boken har lange reportasjeelementer, samtidig som forfatteren forsøker å forstå hvorfor norske borgere har blitt så borgerlige de siste årene. Dessuten handler den litt om Erna Solberg selv.

Fra 2012 ledet Erna Solberg det som var Norges største parti på meningsmålingene. De siste seks ukene før valget i høst, drev hun valgkamp minst tolv timer hver eneste dag. Rundt henne ble rådgivere og partifeller så utslitte at de pådro seg feber og influensa. Flere immunforsvar ble kjørt i senk, men ikke hennes eget. Mannen og barna så hun knapt i denne perioden, selv om hun forsøkte å sove hjemme så ofte som mulig.

Jacobsen forteller at valgkampen gjorde Erna Solbergs styrker og svakheter som politiker tydeligere. Han skriver at hennes styrke er seighet og troen på sitt eget prosjekt og sine egne analyser. I de lange og krevende ukene frem mot valget maktet hun nemlig å holde seg til planen og strategien, også når det røynet på. Hun lot seg ikke friste til å gå ut av rollen som den samlende statsministerkandidaten på borgerlig side, heller ikke når det innebar at hun ble stilt til veggs av Stoltenberg som utydelig og vag i flere av debattene. Solberg insisterte på å føre den valgkampen hun selv ønsket, og lyktes stort sett med det. Selv når meningsmålingene snudde for Høyre, og oppslutningen begynte å falle, til dels kraftig, fortsatte Solberg med det programmet som var lagt opp lang tid i forveien. Kampen om å bli Norges største parti var hele tiden underordnet hensynet til hva som ville gagne det borgerlige regjeringssamarbeidet og dermed hennes posisjon som statsminister.

I følge Jacobsen ga åtte år i opposisjon Solberg både tid og rom til å bygge partiet og politikken etter sitt eget hode. Opposisjonstilværelsen og etter hvert "Prosjekt statsminister" betød at hun selv i stor grad kunne velge når og hvor hun ville uttale seg om saker. Hun er vant til å ha regien på sin politiske virksomhet, og forfatteren mener at Solberg er på sitt beste når hun er godt forberedt og trygg på sine beslutninger og analyser.

Jacobsen skriver at han er klar over at Høyres høye oppslutning raskt kan bli redusert i årene som kommer, og at regjeringsprosjektet vil sette Erna Solberg på helt nye prøver. Sist Høyre satt i regjering etter et godt valgresultat, gikk det nemlig elendig i neste stortingsvalg. Den borgerlige samarbeidsviljen, som alle Høyre-ledere er så avhengige av, kan også vise seg å være skjør. Og som Jacobsen i boken påpeker, går Solberg usikre tider i møte.

Boken har de siste seks ukene (27. juli - 9. sept.) av valgkampen som nåtidsplan. Jacobsen følger "Team Erna" gjennom en halsbrekkende reise og et medieopplegg fra siste del av juli og frem til valgnatten. Mye av reisen foregår på vestlandet.
Fra å være en karrig region, der mange dro til sjøs eller drev vekselbruk mellom fiske og landbruk, er vestlandet blitt et av kjerneområdene for norsk industri og næringsliv. Det skapes store verdier her.
All verdiskapningen har gjort landsdelen utålmodig med Oslo og sentralmakten. Mange her føler at de skaper alt resten av Norge deler på. Og i takt med at oljefondet vokser, stiger misnøyen med det de får igjen. Ikke minst når det gjelder veier.
Solberg og hennes følge tar bl.a. en tur innom Knut Arild Hareides barndomshjem på Bømlo. Der er det stappfult av journalister, lokale politikere og representanter fra det lokale næringslivet. Hareides mor er vertinne. Men det er Solberg som har hedersplassen.
At Solberg åpner valgkampen med et besøk hos Hareide, er et tydelig signal om at de fire borgerlige partiene har funnet sammen. Så godt sammen at vi blir fortalt at Hareide bare noen timer senere står og deler ut Høyre-løpesedler på Sandvikvåg fergekai. Han er sannsynligvis den første partilederen som har delt ut reklame for et annet parti i en valgkamp.

Jacobsen har fulgt den nye høyrebølgen tett. Han følger Solberg tett under valgkampen og får tilgang til hennes innerste krets av medarbeidere.
Valgkampen betegnes som et politisk drama, med bekymringer og skandaler, med nedturer og oppturer. Jacobsen tar oss med bak kulissene i TV-debattene, på husbesøk i Groruddalen, og på Solbergs stemmejakt Norge rundt med helikopter, bil og buss. Under Jakobsens medrivende fortelling ligger portrettet av Norges nye statsminister. Hvor kommer hun fra? Hva er det som driver henne, og hvem er Erna Solberg?

Forfatterens ambisjon har vært å fortelle en fengende historie om en valgkamp som ble historisk. Og Solberg selv har en interessant historie å by på når det gjelder at hun i løpet av noen år har gått fra å være politisk langt nede til å bli suveren valgvinner. Jacobsen prøver å gi en slags forklaring på hvorfor vi har 96 borgerlige mandater på Stortinget etter høstens valg. Norge har knapt vært så borgerlig siden før 2. verdenskrig. At Solberg vant valget er også uttrykk for at det har skjedd en politisk endring og et stemningsskifte i landet. Det i seg selv er en spennende historie.

Boken byr ikke på de store avsløringene og heller ikke på så mye ny kunnskap. Mye er kjent stoff, men noen avsløringer får vi. Jacobsen forteller bl.a. om store spenninger mellom Oslo Høyre og Solberg, der medlemmene diskuterte hvordan de skulle kvitte seg med henne som partileder.
Selv om "Prosjekt statsminister - Erna Solberg og veien til makten" tidvis kan bli noe overflatisk, er dette likevel en god dokumentarisk bok, der vi også får et portrett av statsministeren, hennes bakgrunn, oppvekst og inngang til politikken.

Jeg hadde kanskje ønsket meg en noe fyldigere bok der enkelte momenter hadde fått en mer utførlig behandling og større plass i boken. Men dette er for all del en svært leserverdig og interessant bok, og jeg har ingen problemer med å anbefale den.

"Bellman & Black" av Diane Setterfield

Bellman & Black
Diane Setterfield
Oversetter: Inge Ulrik Gundersen
Roman, thriller
365 sider
Gyldendal
2013

Diane Setterfield (f. 22. aug. 1964) er en britisk forfatter. Hun debuterte med romanen Den trettende fortellingen i 2006 (på norsk i 2007), som gikk rett til topps på New York Times' bestselgerliste. Boken ble også en braksuksess i Norge. Bellman & Black er hennes andre roman.
Setterfield er spesialist på franske 1900-tallsromaner og har i perioder jobbet som universitetslektor.

Bellman & Black handler først og fremst om William Bellman.
Det begynner en skjebnesvanger dag når den unge William med en sprettert dreper en kornkråke.
Noen år senere er William en av landsbyens største menn, og har gjort onkelens spinneri til en blomstrende forretning. Han er heldig, kjekk og dreven, og verden synes å ligge åpen for den unge mannen. Han har også funnet sitt livs kjærlighet og er far til fire vakre barn.
Men en dag snur hellet for William. Som for ethvert menneske, vil livet til William Bellman by på de harde

og uunngåelige slag. Moren hans dør, og i hennes begravelse kjenner William et ubehagelig blikk i nakken. I øyekroken ser han en fremmed, mystisk og svartkledt mann ved navn Black.
Ikke lenge etterpå blir landsbyen rammet av en epidemi, og både Williams kone og barn blir alvorlig syke. Desperat etter å redde sine kjære, inngår William et partnerskap med Black, mannen som for William blir metaforen for den ene tingen som han ikke kan unnslippe.

Dette er en gotisk-lignende thriller. Selv om boken kanskje teknisk sett ikke er en gotisk roman, har den likevel noen kjennetegn som gjør at den føles som nettopp det, for eksempel er det en mørk, vedmodig tone til historien. Historien inneholder en god karakterutvikling, og jeg ble svært godt kjent med hovedkarakteren.
Jeg fikk også en god forståelse for de valg som han tok. Historien er god og den tar både interessante og uventede vendinger. Den utvikler seg i et rolig tempo. Likevel var jeg hele tiden spent på hva som ville skje videre. Det ble til og med litt skummelt.

Jeg likte at forfatteren har brukt en måte å skrive på som kler den viktorianske tidsepoken (altså tidsepoken som handlingen finner sted i). Paradoksalt nok har hun klart å holde språket moderne, noe som gir boken en autentisk følelse, uten de vanskene man gjerne støter på ved å tolke den gammeldagse skrivestilen som ofte finnes i viktoriansk litteratur.

Jeg vil anbefale denne boken for de som liker thrillere og skrekk, de som liker den gotiske stemningen, de som er interessert i lette paranormale elementer, og alle de som er interessert i engelsk historie. Jeg vil også anbefale boken til de som er interessert i fugler.
Forfatteren har visstnok brukt flere år på å fullføre boken, og det vises. Dette er nemlig en veldig bra og velskrevet bok.
Anbefales sterkt.

 

 

Jeg vil også anbefale Diane Setterfields debutroman Den trettende fortellingen.

"Fasadefall" av Liza Marklund

Fasadefall
Liza Marklund
Thriller
402 sider
Oversetter: Dorthe Emilie Erichsen
Vigmostad & Bjørke
2013

Liza Marklund (f. 9. sept. 1962 i Piteå, Norrbotten) er en svensk forfatter, feminist og journalist. Hun debuterte i 1995 med dokumentarromanen Gömda, om en kvinne som blir mishandlet og må flykte fra Sverige. Boken fikk en oppfølger, Asyl, i 2004. Marklund er imidlertid mest kjent for sine bestselgende kriminalromaner, blant annet serien om journalisten Annika Bengtzon. Fasadefall er Marklunds tiende bok i denne serien.

Jeg har ikke alltid vært like glad i Liza Marklunds bøker. De har vært ujevne og i blant har jeg syntes at hennes historier har vært lite vellykkede. Dessuten har karakterene både vært karikerte, forutsigbare og ganske usannsynlige. Men i denne tiende og nest siste romanen om Annika Bengtzon viser forfatteren at hun besitter ferdigheter som hennes rykte ofte lover.


Hva er så annerledes i denne boken? Og hvorfor liker jeg den? Først og fremst har Marklund holdt tilbake Annikas rolle i historien og legger denne gangen like mye av fokuset på politikvinnen Nina Hoffman. Annika er også mer menneskelig enn tidligere. Fortsatt et journalistisk drivjern, men hun går ikke lengre frem som en bulldoser der målet helliger middelet. Dette vinner definitivt boken på.

Annika har fortsatt en del personlige problemer, men nå skyldes de ikke lengre henne selv i samme grad. Dessuten tar Nina mer og mer over hovedrollen. Hun blir den karakteren som fanger leserens interesse.
Liza Marklund skal visstnok utgi en bok til i denne serien. Totalt elleve. Jeg tror hun har det klart for seg hvilken slutt hun har tiltenkt for Annika Bengtzon. Det blir spennende å se hvordan det hele vil ende.

Det finnes et par parallelle historier i denne boken. Begge inneholder spenning av høy kaliber. I en av dem blir en tidligere kristendemokratisk politiker, Ingemar Lerberg, funnet torturert og bevisstløs i sitt hjem. Dessuten er hans kone Nora sporløst forsvunnet. Annika Bengtzon skal dekke saken. Samtidig opplever hennes sjef Anders Schyman et voldsomt mediekjør. Har han jukset seg til Den store journalistprisen han fikk flere år tidligere? At dette skjer med en sjefsredaktør i en tabloidavis er særdeles interessant, at jegeren nå blir byttet. Mens Lerbergs tilstand stadig forverres og hardkjøret mot Schyman øker, trer det et stadig tydeligere bilde frem av en villaforstad hvor løgner og mørke lurer under den idylliske overflaten. Hvorfor vil noen den tidligere politikeren til livs? Og hvor er hans kone?

Jeg blir alltid glad når jeg må revurdere mine meninger om et forfatterskap, i hvert fall om det er til det bedre. Dette er langt på vei noe av det beste forfatteren har skrevet i denne sjangeren, og jeg kan knapt vente til den siste boken om Annika Bengtzon kommer.

Anbefales!