"Alt lyset vi ikke ser" av Anthony Doerr

Alt lyset vi ikke ser
Anthony Doerr
Roman
665 sider
Oversetter: Lene Stokseth, MNO
Pantagruel forlag
2015

Anthony Doerr (født i 1973) er en amerikansk forfatter av romaner og noveller. Han har vunnet utallige priser både i USA og andre land, og har fått bred anerkjennelse for romanen "Alt lyset ikke kan se". Doerr vokste opp i Cleveland og bor i Boise i Idaho med sin kone og to sønner.

"Alt lyset vi ikke ser" følger de to barna Marie-Laure LeBlanc og Werner Pfennig gjennom den andre verdenskrigen. Marie-Laure er en blind fransk jente som bor sammen med sin far. Werner er en tysk foreldreløs gutt hvis store tekniske talenter med radioer gjør at han blir innkalt til en av nazistenes skole.

Historien begynner i Frankrike med Marie-Laure og hennes far. Han jobber som sjefsnøkkelsmed for Museúm National d'Histoire Naturelle i Paris. Han har ansvaret for alle dets tusenvis av nøkler og låser, bl.a. de som vokter museets samling av edle stener.

Når Paris faller under tysk kontroll, får han i oppdrag å beskytte safiren Flammehavet, som er på størrelse med en mus og museets mest verdifulle juvel. Han og Marie-Laure flykter med edelstenen til den vakre festningen ved Bretagne Saint-Malo, hvor Marie-Laures psykisk syke grandonkel bor i et høyt, smalt hus på toppen av ringmuren mot havet.
Samtidig har nazistene startet jakten på den berømte stenen.

Når Marie-Laure var seks år gammel, mistet hun synet. Det fikk faren hennes til å bygge en miniatyr av nabolaget, med hvert hus og hver kumlokk, slik at hun kunne huske alt med fingrene og dermed lære seg å finne veien gjennom de virkelige gatene med blindestokken.

Samtidig, i Tyskland, vokser den foreldreløse gutten Werner og hans yngre søster Jutta opp på et barnehjem i Zollverein: et seksten kvadratkilometer stort gruvekompleks utenfor Essen.
En dag finner Werner en ødelagt radio som besegler hans skjebne. Radioen blir hans besettelse, og han blir med tiden ekspert på å bygge og reparere radioer. Dette talentet gir ham en plass på et brutalt militær akademi for Hitlerjugend og gjør ham til en av de mest dyktige Nazioffiserer når det gjelder å spore opp motstandsfolk. Werners vei går fra Tyskland til de mest avsidesliggende delene av Russland og direkte gjennom selve hjertet av krigen.
Han ender opp i Saint-Malo, hvor hans veier krysser Marie-Laures under de skjebnesvangre luftangrepene på byen et par måneder etter D-dagen.

Kapitlene som beskriver Werners opplevelser på skolen og den kalde, brutale treningen som guttene der blir utsatt for, er blant de sterkeste i boken. Men Werner er ikke en troende for nazistenes sak.
Og selv om Werner og Marie-Laure ikke møtes før mot slutten av boken, er det likevel en stor symmetri mellom livene deres.

Handlingsforløpet er ikke-lineært og det fortelles fra to ulike perspektiver. Disse skifter seg i mellom relativt ofte. Jeg forsto derfor raskt at denne boken krevde å bli lest på et rolig og engasjerende vis.

Forfatteren unngår å bruke visuelle beskrivelser i kapitlene som omhandler Marie-Laure, i og med at de er skrevet fra hennes blinde perspektiv.

Boken kan også sees på som en avhandling om hvordan krig påvirker de uskyldige, og håndterer spørsmål som vedrører hvor vanskelig det er å være godhjertet i slike tider.
Både Werner og Marie Laure stiller kontinuerlige spørsmål om hvem som egentlig er gode.
Og selv om handlingen er satt til den andre verdenskrigen, lar forfatteren selve krigen aldri overskygge fokuset på de ulike karakterene som individer.

Werner og Marie Laure er hovedkarakterene i boken, men alle birolleinnehavere beskrives også godt. Enten det er Werners søster, som deler hans kjærlighet for radioen, eller Marie Laures grandonkel Etienne, som er sen med å slutte seg til motstandsbevegelsen, selv etter å ha opplevd krigens grusomheter.
Forfatteren er flink til å bringe alle karakterene til livet.

Forfatterens stil er lyrisk og hans beskrivelser er både vidstrakte og tette. Språket kan nok være betydelig mer direkte enn noen vil være komfortable med. Imidlertid gir han leserne strukturelle pauser.

Kapitlene er korte, der noen av dem bare er på et par, tre sider.
Men det er likevel ulidelig spennende fra aller første side.

"Alt lyset vi ikke ser", som er navnet på boken, gjennomsyrer hele historien som brettes ut. Det virker faktisk som at hver eneste side har en eller annen slags referanse til lyset og dets skjønnhet.
For Marie Laures vedkommende, blir hennes ikke-seende opplevelser av verden ledsaget av sterke farger. Og for Werner, er det forståelsen for radiobølger og lys som deler av det elektromagnetiske spekteret, som får ham til å tenke på alt lys som usynlig.
Hva som blir sett og hva som ikke blir sett blir dermed viktige elementer i boken.

Boken forteller en historie om tap, desperasjon, beskyttelse og kjærlighet, og det å ha troen på det umulige.
Historien fortelles i en flott stil, spekket med interessant symbolikk. Jeg lot meg for øvrig ikke plage av at historien hopper frem og tilbake i tid.

"Alt lyset vi ikke ser" er en svært rørende bok, og den berørte meg faktisk så dypt ned i sjelen at jeg på forhånd ikke kunne ha forestilt meg det.