"Drivanker" av Alexander Maksik

Drivanker
Alexander Maksik
Roman
240 sider
Oversatt av Agnete Øye
Font Forlag
2013

Alexander Maksik har studert ved Iowa Writers' Workshop og har skrevet for bl.a. Harper's Tin House, Harvard Review og The New York Times Magazine. Han debuterte i 2011 med romanen "You Deserve Nothing", som fikk prestisjetunge Times Literary Supplement til å sammenligne ham med Donna Tartt, J. D. Salinger og Ian McEwan. "Drivanker" er hans andre bok, og utgis i en rekke land. Masik bor i New York.

Jacqueline er en 24 år gammel flyktning fra terrorregime til Charles Taylor i Liberia. Hun er nødlidende og har endt opp på den greske øya Santorini.
Hun bor i en hule i klippeveggen over vannkanten som hun kan bare få tilgang til ved lavvann. Hun sover på en madrass som hun selv har laget, har en pute fylt med sand og bruker steiner som ly.
Hun er svak, sulten og tørst, og forsøker etter beste evne å tjene litt penger ved å massere føttene til turistene på stranden.

Jacqueline kommer selv fra et privilegert hjem. Hennes far var en personlig venn av Taylor og finansminister i hans regjering.
Hun gikk på skole i England, og begynte etter endte studier å jobbe for Taylors regjering.

Tidligere i livet har hun hverken måttet forholde seg til grusomheter, tap, mentale smerter, sult eller søken etter noe å spise. Nå kan Jacqueline, naturlig nok, ikke venne seg til tanken om at hun har mistet alle de som hun har elsket, og for øvrig alt annet.

Å be noen om hjelp eller annen form for veldedighet, er for Jacqueline belagt med skam. Hun er nemlig en svært så stolt kvinne.
Men hun er tvunget til å finne en måte å komme seg videre på, eller så kan hun i verste fall å ende opp med å dø.

Jacqueline plages i tillegg med hallusinasjoner. Bl.a. hører hun sin avdøde mor snakke til henne.

Hun finner det vanskelig å skille mellom fantasier og virkelighet. Og paranoiditet gjør at hun har problemer med å bygge personlige relasjoner. Hun frykter alle - politiet, vellystige menn, ja selv de som prøver å hjelpe henne.

Sultfølelsen er Jacquelines faste følgesvenn, og hun gjør alt for å holde den borte.

Hun prøver å opprettholde noe som kan ligne et normalt liv, og å finne lykke i de små tingene, som en dusj eller en kopp kaffe.

Brutaliteten fra fortiden og usikkerheten om fremtiden, gjør at den psykiske tilstanden hennes er preget av både tomhet og konflikt.

"Drivanker" er en hjerteskjærende bok som er tøff å lese og enda tøffere å legge i fra seg.
Ikke bare inviterer den sine lesere til å investere i tid og energi, men også i følelser.

Forfatteren har bygget spenningen opp mellom Jacqueline og hennes omgivelser. Sakte, men sikkert tar han oss med inn i sinnet til Jacqueline, og beskriver både minner og traumer på et meget ypperlig og ekte vis.

Han skaper dessuten en surrealistisk atmosfære der konstante kommentarer fra Jacquelines avdøde familie og den overveldende følelsen av sult får boltre seg.

Jacqueline er en karakter som er både lett identifiserbar og (til tross for det hun har opplevd, og opplever) lett å identifisere seg med.

"Drivanker" handler først og fremst om minner og hvordan vi velger å forholde oss til disse, og hvorvidt vi er i stand til å komme oss videre i livet.
Den er nærmest en poetisk hyllest til alle ofre for krig og dens tilhørende grusomheter.

Takket være denne vakre boken, har jeg faktisk fått en ny og dypere forståelse for hva det vil si å være en innvandrer eller et hjemløst menneske.

"Drivanker" er uansett en bok jeg ikke kommer til å glemme med det aller første.
Og jeg kan garantere at vedkommende som tar seg tid til å lese den, vil bli belønnet med nydelig og stemningsfull prosa!