"Lyset skinner i mørket" av Håvard Syvertsen

Lyset skinner i mørket
Håvard Syvertsen
Illustrasjoner: Akin Düzakin
Sider: 32
Sjanger: Barnebok
Aschehoug
2013

Håvard Syvertsen (født 4. februar 1962) er en norsk forfatter. Han debuterte i 1992 med novellesamlingen "Nå ville han ikke tenke på det". Han har også skrevet romanene "Etterpå" (1995), "Rast" (1997), "In vivo" (2004, sammen med Geir Gulliksen), "Det skal nok gå alt sammen, men
hvor hen?" (2006) og "Det håndgripelige" (2010) og novellesamlingen "Det gode som jeg vil" (2012), alle mottatt med fine kritikker.
Et særpreg i Syvertsens tekster er det sterke nærværet som skrives fram og det empatiske blikket personene skildres med. Forfatteren behandler livets store temaer i fortellinger som er konkret forankret i en gjenkjennelig sosial virkelighet. Det gir tekstene en politisk og etisk dimensjon som problematiserer valg, forpliktelse og ansvar.
Syvertsen debuterte i år (2013) som barnebokforfatter med "Lyset skinner i mørket".


"Lyset skinner i mørket" er en bok i serien Aschehoug God natt. Med denne serien ønsker forlaget å slå et slag for den klassiske lesesituasjonen!
Nært, varmt og trygt - lesestunden på sengekanten er magisk for både barn og voksne.
Aschehoug God natt er bildebøkene skapt for å fremme disse øyeblikkene.

Iver er 5 år. Han bor i byen med foreldrene sine og hunden Bolla. Iver er redd for mørket.
Det er tidlig om høsten, og Iver skal være hos bestemor i flere dager. Bestemor henter han med den gule bilen sin. Han har med seg Bolla, men mamma og pappa er ikke med. De skal reise langt bort til en by som er så stor at man kan skimte dens lys helt fra månen. Det har i hvert fall Ivers pappa sagt, selv om han aldri har vært på månen.
Å kjøre til bestemor er å kjøre ut av byen på den store motorveien. Så blir veien mindre, og så blir den enda mindre. Bestemor bor i et rødt hus ved skogen, der trærne står tettere enn i byen. Der er det helt mørkt om natta. Det lyser bare fra noen få hus, men de er langt unna.
Lyset kommer alltid tilbake, sier bestemor. Hver eneste morgen kommer det på himmelen. Tenk på det. Iver gruer seg til å sove i huset til bestemor, og han prøver derfor å tenke på bestemors råd når han om kvelden legger seg for å sove, men han får det ikke helt til. Borte ved vinduet er det nemlig noe som er enda mørkere enn mørket, og det er akkurat som om det beveger på seg. Iver ligger helt stille i senga. Han vil ikke vekke Bolla, selv om han synes det er skummelt i mørket. Mørket. Stiger det opp fra bakken, eller synker det ned fra himmelen? Det kommer og legger seg rundt alle ting, rundt husene, trærne, det legger seg til og med over bilen utenfor huset til bestemor. Og det er ikke bare i rommet, det er under senga og inne i skapet også. Iver vil ikke tenke på hva som kan befinne seg der.
Det er helt stille. Eller er det det? Han synes å høre noe som knirker og skraper. Og nå ser han at det mørke borte ved vinduet rører på seg igjen. Det er en skygge ved vinduet og den står ikke stille. Iver roper med høy stemme på bestemor.
Bestemor kommer inn i rommet og setter seg på sengekanten. Iver forteller henne om det som rørte på seg. Han gråter litt også. Bestemor reiser seg og går bort til gardinene som er trukket foran vinduet. Det var disse du sa, sier hun. Vinduet står litt åpent, så det blåste på dem.
Iver forteller også bestemor om knirkelydene som han hørte. Bestemor foteller at det er gammelt trehus som hun bor i, og i dem er det alltid noen lyder. Plankene kan nemlig flytte litt på seg, f.eks. hvis det blir kaldere eller varmere. Det er akkurat slik det skal være.
Bestemor foreslår å la den lille lampen stå på til Iver har sovnet. Hun forteller også lyset vil komme tilbake neste morgen og finne huset.
Hun sier til Iver at hvis han lukker øynene, så kan han kanskje se det: at det lysner ute. "Ser du det?" spør bestemor. "Ser du at det blir lyst, ser du epletreet i hagen?" Iver har nå øynene lukket, men bak øyelokkene ser han epletreet og eplene. Han ser også andre ting bak de lukkede øynene sine. Nå ligger han i sengen med lukkede øyne og smiler. Etter en god stund merker Iver at bestemor rusker han i skulderen. Han forstår at han har sovet. Bestemor forteller han at solen er på vei opp. Nå kommer det, sier bestemor. Nå kommer lyset.

Dette er en fin godnattbok om lys og mørke, om å være mørkeredd og om å finne trøst. Heldigvis er Ivers bestemor av den trygge sorten, og hun trøster slik en bestemor skal. De fleste barn har nok kjent på det å være redd for mørket, og vil nok derfor kjenne seg igjen i historien.
Historien er lett å forstå, og illustrasjonene til Akin Düzakin er flotte og gir en god visualisering av historien. Det hele i en poetisk og stemningsfull tone.

"Lyset skinner i mørket" er en enkel og lettlest bok. Skriftstørrelsen og linjeavstanden er god.
Dette er en bok som barn vil lese igjen og igjen, og den vil garantert gi mye glede. På alle måter en helstøpt og god barnebok som vil passe perfekt i en lesestund for de helt små.

Dette er en nydelig trøstebok for mørkredde barn - og voksne, og et godt utgangspunkt for å snakke om redsel med barn.
Den vil nok passe aller best for barn i alderen 3-6 år.
Anbefales på det varmeste!

Jeg vil også anbefale Håvard Syvertsens bok; Det gode som jeg vil.