"Himmlers kokk" av Franz-Olivier Giesbert

Himmlers kokk
Franz-Olivier Giesbert
Roman
304 sider
Oversatt fra fransk av Gøril Eldøen
Pax Forlag
2014

Franz-Olivier Giesbert (f. 1949) er en fransk journalist, spaltist, biograf, TV-programleder og en kjent kulturkommmentator, blant annet for avisene Le Figaro og Le Point. Hans nærgående politiske portretter av bl.a. Mitterand og Chirac skaper stadig furore. Han har tidligere skrevet flere romaner, og blitt tildelt Det franske akademis store romanpris, Prix Interallié og Prix Duménill. Hans nyeste roman "Himmlers kokk" har vakt stor oppmerksomhet, skapte internasjonale budrunder og kan sammenliknes med Hundreåringen som klatret ut av vinduet … og bøkene til Anna Gavalda.

Romanen handler om den armenske Rose, en 105 år gammel livsglad dame som bor i Marseille. Når det kommer til matlaging, holder hun fortsatt koken, og mener selv at hun er en av Marseilles dronninger på området. Hun er kokke på La Petite Provence, en restaurant Rose driver overfor den gamle havnen i byen. Og hun arbeider hver dag, bortsett fra søndag ettermiddag og på mandager, når restauranten er stengt.

Rose kan ikke fordra folk som syter. Før i tiden hadde hun mang en anledning til å synes synd på seg selv, men har alltid stått imot det som har gjort verden til et eneste stort gråtekor.
Inntil hun trekker mitt siste sukk, og selv etter det, skal hun ikke tro på andre krefter enn kjærlighetens, latterens og hevnens. Det er de som har vist henne vei i over et århundre, midt i all elendigheten. Og i følge seg selv er hun ikke på noen måte et offer.

Rose kaller Historien for noe svineri. Den har tatt fra henne alt; barna, foreldrene, hennes største kjærlighet og kattene.
Hun er sannelig glad for at Historien forsvant, siden den har gjort nok skade som det er. Men hun vet også godt at den er på vei tilbake, det merker hun på spenningen i lufta og mørket i folks blikk. Det er menneskeslektens skjebne å la dumskapen og hatet lede den til massegravene som tidligere generasjoner uavlatelig har fylt opp.
Og lenge har Rose prøvd å advare menneskeheten mot vår tids tre brister, nemlig nihilisme, griskhet og moralsk selvtilfredshet, som har fått den til å gå fra forstanden.

Med en Glock-17 (9 mm) pistol i veska, sverger hun fornøyd til budet om øye for øye og tann for tann, og til at man må passe på å dø mens man lever.
Hun har som prinsipp å leve som om hvert øyeblikk var det siste. Hver bevegelse, hvert ord. Hennes død skal bli fredfylt, uten nag, uten anger.

Hun bestemmer seg for å skrive sin selvbiografi. En bok som skal hylle kjærligheten og advare menneskeheten mot farene den står overfor. Så den aldri skal måtte oppleve det Rose selv har opplevd:
Rose ble født 18. juli i 1907, syv år etter århundrets fødsel, noe som i teorien burde ha brakt henne hell og lykke. Den dagen hun blir født, fantes de allerede i verden, de tre personene som skulle volde menneskeheten så stor skade: Hitler var atten, Stalin tjueåtte og Mao tretten. Rose hadde ramlet ned i feil århundre: deres.
Hun vokser opp i Kovata, noen kilometer fra Trabzon, hovedstaden i det gamle Trapezunt-riket, ved bredden av Svartehavet.
I følge Rose selv er det morens fortjeneste at de første åtte årene var de lykkeligste i hennes liv. Moren passet på at ingenting ondt rammet henne eller familien, og bortsett fra at årstidene kom og gikk, hendte det faktisk ikke noe. Ingen skrik, ingen ulykker, ja, ikke engang dødsfall.

Men i 1915 tar livet en uventet vending. Som historiens første kristne nasjon, i hjertet av Østen, sto armenerne imot de fleste invasjoner, arabiske, mongolske og tatariske, inntil de nå måtte gi tapt for de osmanske tyrkerne. Folkemordet på armenerne i 1915-1916 tar livet av faren hennes og familien blir bortført.
Men Rose kommer seg unna, og skjebnen fører henne i 1917 til Marseilles. Siden da har Rose vært gjennom det meste, fra det andre verdenskrigs Europa til kulturrevolusjonen i Kina, uten å miste verken humøret eller sansen for livets gleder. Hun har overlevd hele det 20. århundrets kriser og kriger, uten noen sinne å miste humøret eller sansen for de jordiske gleder, enten det dreier seg om mat eller menn.

Dette er en flott roman, nærmest en hymne til livet. Full av ømhet og pene formuleringer. Franz-Olivier Giesbert har unik fortellerstemme og han vet å fange sine lesere fange med en medrivende og drivende stil. 

Historien er tankevekkende, men også krydret med både humor og filosofiske sitater. Forfatteren lar heller aldri leseren unnslippe refleksjon, og på nærmest galopperende vis, tar han leseren med på en reise i det tyvende århundre ved å gli inn under huden på den fantastiske kvinnen, Rose.
Hun er absolutt ikke en ordinær karakter, og er et av disse menneskene man ikke glemmer. Rose er nemlig raus, morsom, kjærlig, vanvittig sympatisk og hun prøver å gjøre det beste ut av livet.
Hun er historiens forteller, og romanen følger derfor et tradisjonelt førstepersons narrativ.

Til sist i boken får leseren servert noen av oppskriftene fra "La Petite Provence", og slik blir dette også en miniatyr-kokebok helt utenom det vanlige.

Dette en underholdende og til tider rørende bok. Et godt stykke håndverk, og en bok som vil finne, og bevege, mange lesere.
Og har man først startet på den, klarer man ikke til å legge den fra seg før ved veis ende, ikke engang for matlaging.