"Hva truer Norge nå?" av Helge Lurås

Hva truer Norge nå?
Helge Lurås
Sakprosa
357 sider
Cappelen Damm
2015

Helge Lurås er grunnlegger og leder for Senter for internasjonal og strategisk analyse (SISA) og en mye brukt kommentator i norske medier. Han har hatt lange arbeidsopphold i utlandet for blant annet Norsk Utenrikspolitisk Institutt, Forsvaret, NATO og FN. Lurås er utdannet siviløkonom, men har også sosiologi, sosialantropologi og idéhistorie i fagkretsen.

Norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk etter den kalde krigen er gjennomgangstemaer i denne boken. Men Lurås skriver at disse politikkfeltene ikke må forstås i snever forstand. Med norsk sikkerhet menes også forvaltningen av norske  naturressurser og ideologiske forhold som har betydning for styrker og svakheter ved "nasjonen". Under tittelen "Hva truer Norge nå" skjuler det seg mer enn andre staters fiendlige intensjoner eller terrorgrupper som Al Qaida og IS. Få ting vil f.eks. true oss mer om energi- og økonomisystemene internasjonalt kollapser.


For Lurås har det vært utfordrende å skrive til det han håper er et variert publikum av både generalister og innsiktsfulle spesialister. Noen vil trolig også mene at detaljnivået er for stort og at trådene som forfatteren forfølger, er for mange.

Deler av boken inneholder akademisk orienterte analyser, men det finnes også mye som må betraktes som innspill og oppfordringer til videre debatt.

Mange vil forstå at Lurås har nokså klare oppfatninger om hva som truer Norge, og han har noen anbefalinger om hva vi som samfunn burde gjøre fremover for å møte disse truslene. Han er i stor grad kritisk til den forvaltningen av Norge som har funnet sted. Landets fossile energiressurser ser nemlig ut til å bli brukt opp i løpet av en snau hundreårsperiode, og han stiller derfor betimelige spørsmål som: Hva med våre barn og barnebarn? Er papirverdiene i oljefondet en raus arv sammenliknet med de opprinnelige reservene estimert til 26,7 milliarder fat olje, verdens mest konsentrerte energikilde?

Lurås skriver at det naturligvis hadde vært fristende å skrive en bok som bekrefter at vi er på stø kurs, og at den voldsomme forbedringen i livsbetingelser vi har oppnådd siden den industrielle revolusjonen, bare vil fortsette. Det er nemlig dette de fleste ønsker å høre. Det er nemlig slik at folks og politikeres popularitet fremmes best av opportunisme. De moralske narrativene forteller oss imidlertid én ting, mens realitetene dessverre peker i motsatt retning. Vi kan ikke ta for gitt at det 21. århundret vil oppvise økt levestandard, bedre velferd, mer harmoni og global styring. Tvert imot kan den stigende trenden - fremskrittet i bred forstand - gå i stagnasjon og i verste fall revers. Det gjelder for menneskeheten så vel som for Norge. Mer enn noensinne trenger vi derfor realistiske og modige ledere.

Norge er et tema i boken, men ikke eksklusivt. For Norge og dets innbyggere er påvirket av og betrakter seg som del av større kulturkretser, først og fremst "Vesten", men også "Europa", "Skandinavia", "Norden", og kanskje i økende grad "menneskeheten". Trekk og innflytelser som strømmer fra disse overnasjonale fellesskapene/kulturkretsene/solidaritetsgruppene virker inn på de narrativ som utvikler seg i Norge. Når det gjelder utenriks- og sikkerhetspolitikken, må man derfor også se på fortellinger, verdier og forutsetninger som ikke er typisk særnorske, men som deles av større enheter. I så måte legger forfatteren vekt på felles vestlige utviklingstrekk.

Lurås berører flere aktuelle tema, bl.a. beskriver han den påvirkning og synlighet idealismen har hatt i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Han beskriver også hvilken avgjørende rolle USA spiller i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, og hvordan Sovjetunionen og senere Russland har fungert som trussel og senere "konstruert trussel".

En viktig del av boken dreier seg om om forholdet mellom Norge og Russland. Lurås slår fast at Russland ikke har noen strategiske interesser av å angripe Norge. Grensene mellom landene er avklarte, det finnes ingen betydelig russisk minoritet her, vi er ikke en del av det post-sovjetiske rom der Russland påberoper seg rett til innflytelse, og russerne har allerede så mye olje- og gassressurser at de må konsentrere seg om å utvikle og beskytte disse heller enn å skaffe seg kontroll over flere.
Interessant nok peker Lurås på NATO-medlemskapet som den eneste plausible grunnen til at Norge kan bli trukket inn i en konflikt med Russland, ved at vi blir trukket inn i konflikter andre steder som skaper motsetninger til vår nabo i øst.

Lurås er for øvrig ikke nådig når han vurderer Norges politikere og medier når det gjelder NATOs "humanitære intervensjoner".
Når det kommer til Libya, skriver han eksempelvis at krigen ble omgitt av "løgner og halvsannheter", og at mediene "lot propaganda gå for nyheter". Disse intervensjonene har vært mindre vellykkede, sett både fra lokalbefolkningen og Vestens perspektiv. Invasjonen av Irak og støtten til væpnede opprørere i Syria har dessuten vært direkte medvirkende til fremveksten av Den islamske stat.

Lurås går også gjennom hvordan "Europa" blir forstått og hva det betyr i den utenriks- og sikkerhetspolitiske samtalen.

I tillegg vender han blikket i sterk grad mot utfordringene for Norge i nåtid og fremtid.
Vi kan ikke benekte det faktumet at Europa nå står overfor den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig. Lurås mener i så tilfelle at vi ikke kan se bort fra de samfunns- og sikkerhetsmessige konsekvensene av økt innvandring. Og i kapittelet som handler om innvandring, tegner han potensielle sikkerhetspolitiske utfordringer som er knyttet til dette.

Lurås har med denne boken hatt en ambisjon om å besvare spørsmålet "Hva truer Norge nå?". Og bare fremtiden kan bedømme hvor korrekt og presis han har vært. Lurås tror at beskrivelsen av de generelle utviklingstrekkene som skisseres vil stå seg nokså godt, men håper på samme tid at utsiktene for kommende generasjoner blir lysere enn det han antar.

"Hva truer Norge nå?" reiser en rekke viktige problemstillinger i samfunnsdebatten. Boken er uhyre interessant, og den er velskrevet. Lurås fremstår som svært troverdig, og analysene han underveis bringer til torgs er skarpe. 

Dette er en en høyaktuell bok som bør leses av mange og stimulere til ytterligere debatt.